Er «rettferdig krig»-konseptet egnet til å bedømme intervensjonsproblematikken?

Et bidrag til forståelsen av norsk militær deltakelse i
internasjonale fredsoperasjoner*

* I forbindelse med at jeg september 94-juni 96 deltok på Den norske kirkes presteforenings/Det teolo­giske Menighetsfakultets etterutdanningsprogram Etikk og pluralisme, skrev jeg en større oppgave om norsk militært engasjement i internasjonal sammenheng: Bruk av norske militære styrker i internasjonale fredsope­rasjoner. Et forsøk på avklaring av prinsipielle etiske spørsmål. Herværende artikkel er i hovedsak en bearbei­delse av deler av denne oppgaven.

Debatten rundt en eventuell bruk av norske militære styrker i internasjonale fredsoperasjoner har etter mitt syn vært preget av en vesentlig mangel. Framfor å fokusere på de prinsipielle spørsmålene som knytter seg til problemfeltet krig/fred, har en i hovedsak vært opptatt av særnorske problemstillinger. Dette gir grunn til å spørre om ikke debatten rundt internasjonaliseringen av Forsvaret har foregått på et alt for snevert grunnlag: Er det i det hele tatt mulig å gi tilfreds­stil­lende svar på spørsmål knyttet til verneplikt, mobilisering, beordring og frivil­lig­het, økonomi etc. i relasjon til internasjonale fredsoperasjoner uten en grunn­leg­gende forståelse av sakens prinsipielle sider? Det grunnleggende spørsmålet vil her, som i enhver debatt om bruk av norske militære styrker, være: Hvilke kri­ger er det legitimt å utkjempe? Dernest handler det om hvilke midler vi kan godta at en slik krig utkjempes med.

Internasjonale militære operasjoner

Internasjonale militære fredsoperasjoner har de senere årene endret seg i betyde­lig grad både hva styrkesammensetning og, ikke minst, mandat og «Rules of En­gagement» angår. Antall operasjoner har økt betraktelig. Internasjonalt engasje­ment er ikke lenger ensbetydende med tradisjonelle fredsbevarende FN-misjoner. Tendensen går mer og mer i retning av skarpere oppdrag som innebærer militær intervensjon i en eller annen avskygning. FN er ikke lenger enerådende som en­treprenør for denne typen operasjoner. Andre internasjonale organisasjoner og sammenslutninger – så som NATO, EU/VEU og OSSE, men også såkalte NGOs «non go­vernmental organisations» – er involvert på ulikt vis i fredsprosesser over store deler av verden.

I hovedsak skilles det mellom fredsbevarende og fredsskapende operasjoner. I vår sammenhengen er det først og fremst den andre kategorien som har inter­esse, og da som:

  • Humanitære hjelpeoperasjoner
  • Fredsopprettende operasjoner («peace enforcement»)

Begge konseptene forutsetter militær intervensjon i en selvstendig stat. Ope­rasjonenes mandat vil implisere radikalt videre fullmakter med hensyn til bruk av maktmidler enn hva tilfellet er i tradisjonelle fredsbevarende oppdrag. En kan tenke seg – dels har en allerede erfart – scenarier som spenner fra krig i full skala (Golf-krigen) til operasjoner der styrkene har vide fullmakter hva våpenbruk an­går, for å beskytte seg selv, forsyningslinjer og sivilbefolkningen mot overgrep (UNITAF1Unified Task Force ble opprettet i desember 1992 på grunnlag av Sikkerhetsrådets resolusjon 794.3. Styrken bestod av 28 000 soldater fra USA samt 17 000 fra andre vestlige land og var utstyrt med tyngre og mer våpen enn det som har vært vanlig i fredsoperasjoner. Styrkens mandat å sikre pågående humanitære hjelpeak­sjoner samt delta i distribusjon av nødhjelp i Somalia.). Skillelinjene mellom ulike operasjonskonsept er flytende. Enkelte FN-misjoner har framstått som en sammenblanding av humanitære hjelpeopera­sjoner og regulær fredsopprettende virksomhet (UNOSOM II2UNOSOM II avløste UNITAF i Somalia våren 1993. Styrkens mandat ble utvidet til å bidra til gjenopp­bygging av Somalias politiske strukturer. Den endte imidlertid opp med å føre regulær krig med en av partene i borgerkrigen og ble utsatt for adskillig kritikk fra den internasjonale opinionen. Styrken led til dels store tap og mandathåndteringen bidro til store sivile tap samt komplikasjoner for det humanitære hjelpearbeidet i landet.). Andre har endret karakter underveis fra å være tradisjonelle fredsbevarende misjoner til operasjo­ner med humanitært og fredsopprettende preg (UNPROFOR3UNPROFOR (United Nations Protection Force in former Yugoslavia) ble opprettet våren 1992, opprin­nelig for å regulere konflikten mellom Kroatia og den jugoslaviske hæren. I startfasen hadde operasjonen klare likhetstrekk med det tradisjonelle FN-konseptet. Høsten 1992 tok Frankrike og Storbritannia initiativ for å etablere en humanitær operasjon i Bosnia. Denne ble innordnet i INPROFOR og en styrke på 7 000 mann ble plassert i de regjeringskontrollerte delene av Bosnia-Herzegovina med mandat til å beskytte Sarajevo lufthavn og nødhjelpsforsyninger til sivilbefolkningen. I og med Sikkerhetsrådets resolusjon 781 som opprettet flyfor­budssoner over Bosnia, og resolusjonene 819 og 824 som opprettet de såkalte sikre sonene rundt Sarajevo, Tuzla, Zepa, Gorazde, Srebrenica og Bihac, fikk UNPROFOR karakter av å være en fredsopprettende styrke. FN gav Nato fullmakt til å overvåke flyforbudet, senere til å forestå luftstøtte ved angrep på FN-styrken samt å overvåke handelsembargoen mot Rest-Jugoslavia, og bragte på denne måten inn et nytt aspekt ved denne typen fredsoperasjoner.).

Intervensjonsbegrepet

Ninan Koshy, tidligere formann for Komiteen for internasjonale spørsmål i Kirke­nes Verdensråd, definerer intervensjon som

«..discrete acts which try to influence or alter the domestic affairs of another state.»4Koshy, Ninan: «Morality and Intervention; an Ethic of Intervention?» i Ferris,E. (ed.): The Challenge to Intervene. A New Role for the United Nations? Uppsala 1992, s. 97.

Slik forstått er begrepet langt fra en eksklusiv militær kategori, men dekker et vidt spekter av virkemidler fra diplomatiske kontakter til politiske sanksjoner. I vår sammenheng betegner imidlertid intervensjonsbegrepet bruk av maktmidler innenfor en selvstendig stats grenser med sikte på å endre innenrikspolitiske for­hold i vedkommende land. Maktmidlene settes inn mot landets myndigheter eller lokale grupperinger uavhengig av om disse godkjenner aksjonene eller ikke.5Eknes, Åge: «Humanitarianism and the Military: The UN and Humanitarian Intervention» i Eknes, Å/McDermott, A. (ed.): Sovereignty, Humanitarian Intervention and the Military, Oslo 1994, s. 3.

Med dette utgangspunktet må intervensjonsbegrepet sammenholdes med to prinsipp av vesentlig betydning i internasjonal politikk: Tanken om den enkelte nasjon som en politisk selvstendig størrelse og om nasjonal suverenitet. Begge disse prinsippene er nedfelt i internasjonal rett og har i moderne tid blitt betraktet som bort imot absolutte.6Ferris, E.: Intervention, «Souvereignty and the United Nations» i Ferris, E. (ed.): The Challenge to Inter­vene. A New Role for the United Nations, Uppsala 1992, s. 15. Fra enkelte hold er det da også blitt hevdet at interven­sjon er i strid med folkeretten7Nanda, Ved P.: «Humanitarian Intervention and International Law» i Ferris, E (ed.), op.cit., s. 27., mens andre har påpekt at en kategorisk avvisning av intervensjonens mulighet utelukkende tjener til å underbygge en karikert suve­renitetstanke: Det som skjer innenfor våre grenser, har ingen andre noe med.8Stanley Hoffmann sitert etter Eknes, Å., op.cit., s. 4.

I sin rapport, An Agenda for Peace, understreker FNs tidligere generalsekre­tær, Boutros Boutros-Ghali, nødvendigheten av å respektere suverenitetsprinsip­pet som en vesentlig faktor i ethvert fredsarbeid. Men fortsetter han:

«The time of absolute and exclusive souvereignty…..has passed; its theory was never matched by reality.»9Boutros-Ghali, Boutros: An Agenda for Peace 1995. Second Edition. With the New Supplement and Re­lated UN Documents, New York 1995, s. 44.

I hovedsak gjenspeiler generalsekretæren FNs uttalte politikk på dette feltet. FN-paktens art 2 utelukker i utgangspunktet innblanding i medlemslandenes indre anliggende. Men dersom freden er truet, har FN i henhold til FN-paktens kap VII adgang til å bruke tvangsmidler som siste utvei for å løse en konflikt. FNs tenk­ning og praksis indikerer at internasjonal rettsoppfatning har beveget seg i retning av å la hensynet til menneskerettighetene endre innholdet i suverenitets­begrepet: Grunntanken synes å være at dersom grunnleggende menneskerettighe­ter kren­kes, må folkesuvereniteten og prinsippet om å avstå fra innblanding i et annet lands indre anliggende, vike for humanitære hensyn.

Intervensjonens humanitære grunnlag

Prinsipielt forankres altså intervensjonens mulighet i balanseringen av to funda­mentale folkerettslige prinsipper: Prinsippet om statens suverenitet på eget terri­torium på den ene, og prinsippet om individets og minoritetsgrupper rettigheter, slik de er nedfelt i menneskerettskonvensjonene, på den andre siden. Tanken er at suverenitetsprinsippet har sin grense, og at denne grensen har med etikk og moral å gjøre. Det avgjørende spørsmålet er imidlertid ikke besvart: Når og hvor over­skrides denne grensen?

Et kritisk punkt er mangelen på konsensus i forståelsen av menneskerettighe­tene. Veiene skilles både hva prinsipielle betraktningsmåter angår og med hensyn til hvilke menneskerettigheter som gis prioritet framfor andre. Er menneskerettig­heten å forstå som tidløse og uforanderlige normer, eller er de mer å betrakte som etiske prinsipp med ulik utforming og tolkning alt etter hvilke kulturelle og poli­tiske rammer som gjelder? Selv om den aktuelle politiske situasjonen kan ha end­ret bildet noe, har de sivile og politiske rettighetene vært assosiert med og blitt vektlagt i vestlige demokratier, mens henholdsvis de sosiale og økonomiske ret­tighetene, og de rettighetene som befatter seg med vekst og utvikling, tradisjonelt har blitt vektlagt i de tidligere kommunistiske statene i Øst Europa og i den tredje verden. Bildet kompliseres ytterligere ved at det hersker en formell enighet om menneskerettighetenes betydning og gyldighet, men en betydelig mangel på vilje til å implementere dem i praktisk virkelighet.10Austad, T.: «Menneskeverd og menneskerettigheter» i Thorbjørnsen, S. O.: Utfordringer og ansvar. Om­rådeetikk, Oslo 1994, s. 32-36.

En grunnleggende forståelse av menneskerettighetstanken som konstituerende for menneskeverdet er av betydning, ikke bare som legitimering av framtidige in­tervensjoner, men også som grunnlag for en sikrere og mer rettferdig verden i vid forstand. Den katolske teologen Hans Küng hevder at en slik enighet er en abso­lutt forutsetning for å trygge verdens framtid11Küng, H.: Etikk for verdens fremtid, Oslo 1991, s. 20. . Et felles politisk ethos vil kunne underbygge tillit og rive ned fiendebilder og derigjennom legge grunnlaget for et politisk klima som fremmer stabilitet og fred. For Küng er plattformen for et slikt ethos nettopp uttrykt i menneskeverdstanken slik den er nedfelt i FNs menneske­rettighetserklæring art. 112Ibid., s. 64.

«Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapens ånd.»

Ut fra denne grunnsetningen utreder så Küng noen grunnleggende retningslin­jer for en felles forpliktende etikk:13Ibid., s. 96 f.

  • Menneskeheten utgjør en fundamental enhet basert på tanken om likeverd
  • Menneskets samvittighet er ukrenkelig
  • Menneskets verd virkeliggjøres i det menneskelige fellesskap
  • Understrekning av kjærlighet, medlidenhet, uselviskhet og sannferdighet som bærende verdier i det menneskelige fellesskapet
  • Solidaritet med fattige og undertrykte.

På hjemlig mark har filosofen Tore Lindholm hevdet lignende synspunkt på menneskerettighetene. Hovedtanken er at verdenserklæringens art. 1 forplikter på tvers av religiøse, kulturelle og geografiske skillelinjer til å verne om menneskets verdighet, frihet og ukrenkelighet. Menneskerettene er her forstått som konkrete retningsgivere på vei mot et mer rettferdig samfunn.14Lindholm, T.: «Menneskeverdet i tverrkulturelt perspektiv. Ni teser og en bekymring» i Wetlesen, J. (red.): Menneskeverd Bd 1, Oslo 1992, s. 153-157.

Intervensjon i tverrkulturelt perspektiv

Det lar seg ikke gjøre å lukke øynene for at intervensjonsproblematikken bærer i seg tverrkulturelt konfliktpotensiale på minst to fronter. Det dreier seg om pro­blemer knyttet til beslutningsprosessen, men også om problem med relasjon til selve gjennomføringen av en eventuell intervensjon.

På tross av at globaliseringstendensen synes å ha lagt grunnen for et nytt poli­tisk klima der gamle interessemotsetninger er tonet ned, og det knytter seg posi­tive forhåpninger til FNs rolle på den politiske arena, er det grunn til å bringe en smule realisme inn i bildet. Den nye verdenssituasjonen er ikke preget av «nye ark og fargestifter til». Arven fra stormaktsrivaliseringen er fortsatt en vesentlig faktor i internasjonal politikk. Sammenbruddet i Øst-Europa har lagt Sovjetunio­nens interessesfære åpen for framvekst av konflikter av nasjonal, etnisk, kulturell og religiøs art. Dette kommer i tillegg til et tilsvarende konfliktpotensiale i kjøl­van­net av dekolonialiseringen i den tredje verden. Den kalde krigens stabilise­ringsmekanismer er ikke lenger til stede. Nord/sør-konflikten er fortsatt reell. Verdens nød handler også innenfor globaliseringens rammer om skjev ressursfor­deling, om forholdet mellom den fattige og den rike del av verden. I denne situa­sjonen framstår USA som verdens ledende, om ikke eneste, supermakt. Frykten for at USA skal bruke FN som redskap til å skaffe seg innflytelse, for ikke å si verdenshegemoni, er en reell faktor, ikke minst i den tredje verden. Og dermed reises også spørsmålet om FNs troverdighet som redskap for fred og rettferdig­het i verden.15Muzaffar, C.: «Some Observation on UN Intervention» i Ferris, E. (ed.), op. cit., s. 125.

Mot denne bakgrunnen må en realistisk vurdering av intervensjonens mulig­he­ter til enhver tid vie følgende problemstillinger vesentlig oppmerksom­het:16An-Na’im, A. A.: «Third World Perspectives» i Ferris, E. (ed.), op. cit., s. 143-144.

  • En eventuell intervensjonsbeslutning vil som oftest være påvirket av, eller fat­tet av, stater med lang tradisjon for å dominere og utnytte den eller de partene det interveneres mot. Dette aspektet vil uvegerlig også skinne gjennom når in­ter­vensjonen skjer i regi av internasjonale organer.
  • I noen grad vil grunnlaget for en eventuell intervensjon kunne føres tilbake til problemer som er skapt gjennom den rike del av verdens politikk overfor den tredje verden. Intervensjon vil derfor lett kunne oppfattes som et redskap til igjen å vinne kontroll over situasjonen.
  • Dobbeltmoral og inkonsekvens i forhold til når og hvor det interveneres, under­graver verdenssamfunnets troverdighet.
  • Intervensjon er bare en midlertidig og overfladisk løsning. De grunnleggende konfliktene må løses med andre virkemidler enn militær maktbruk.
  • Økonomiske, sosiale og politiske forhold må vies større oppmerksomhet. De konstituerer urettferdighet og er som sådan en krenkelse av menneskeverdet.
  • Intervensjonsstyrkene vil i stor utstrekning mangle en grunnleggende forståelse for kulturen i det konfliktområdet de intervenerer i.

Humanitær intervensjon – et begrunnelsesforsøk

Det forhold at intervensjon ikke bare er en teoretisk mulighet, men faktisk også forekommer på den internasjonale arena, gjør det tvingende nødvendig å trekke grenser for suverenitetsprinsippet, og definere kriterier for folkerettslig legale in­tervensjoner. Det er i beste fall et åpent spørsmål om det i dag er mulig å skape konsensus om kriterier for når intervensjon i en gitt konflikt vil være i samsvar med folkerettens intensjoner. Denne prosessen vanskeliggjøres av flere grunner. En av de vesentligste hindringene er av kommunikasjonsmessig art. Pro-inter­vensjonsholdninger har i debatten, enten den har vært av prinsipiell karakter eller vært knyttet til konkrete situasjoner, i alt vesentlig bygget på etisk argumen­ta­sjon. Intervensjon er presentert som et moralsk anliggende. Motargumentene har deri­mot i stor utstrekning båret preg av å være strategisk, taktisk eller poli­tisk-prag­matisk fundert. I den grad etiske overveininger har gjort seg gjeldende i denne argumentasjonen, har det for en stor del dreid seg om at i seg selv moralsk høy­verdige anliggende dessverre ikke er realiserbare i virkelighetens verden. Re­sulta­tet har vært at man ofte snakker forbi hverandre, ganske enkelt fordi man mangler et felles begrepsapparat.

«Rettferdig krig»-tradisjonen

Innenfor vestlig tenkning finnes en tradisjonsstrøm som forsøker å sette ord på de moralske problem som vi stilles overfor når vi skal avgjøre hvorvidt det er riktig å gripe til våpen eller ikke. Den klassiske «rettferdig-krig»-tradisjonen med røtter tilbake til jødisk, gresk og romersk tenkning, ble i hovedsak utviklet i høymiddel­alderen, først og fremst gjennom teologen Thomas Aquinas arbeid med disse spørsmålene. Den har vist seg å være svært levedyktig, og har gjennom flere år­hundre vært en vesentlig bidragsyter og premissleverandør for vestlig militæretikk og i utformingen av krigens folkerett, slik vi kjenner den bl.a. fra Genevekonven­sjonene.17Hartle, A. E.: Moral Issues in Military Decision Making. Lawrence, Kansas 1989, s. 57 ff.

De klassiske kriteriene for rettferdig krig kan sammenfattes i tre punkter som går på henholdsvis krigens begynnelse, selve krigføringen og krigens mål.

  • Krigen må ha en rettferdig årsak og kan bare erklæres av legitime myn­dig­he­ter. Den må være defensiv, ikke aggressiv. Den representerer alltid siste ut­vei. Den hevder retten og setter gjerder mot uretten.
  • Krigens midler må være kontrollerte. Stridsmidlene må være diskrimine­rende i den forstand at de skiller mellom sivile og militære mål. De må være propor­sjonale i den forstand at den vold og ødeleggelse som påføres må være mindre enn eller stå i et rimelig forhold til den lidelse og vold som krigen søker å av­hjelpe
  • Krigsutfallet må være forutsigbart. Krigens mål er å gjenopprette freden. Det må derfor være et rimelig håp om å oppnå en fred som er bedre enn den til­standen som en søker å avhjelpe.

«Rettferdig krig»-tradisjonens kriterier har altså tre ulike funksjoner: En pre­ventiv funksjon ved at det trekkes grenser for hvilke kriger som kan utkjempes; en modererende funksjon ved at det defineres visse rammer for selve krigførin­gen; og en begrensende funksjon gjennom understrekningen av at bare den kri­gen som tjener som redskap for freden, er rettferdig.

«Rettferdig krig»-tenkningen har vært utsatt for adskillig kritikk fra ulikt hold.18Austad, T.: «Iustum bellum. Til spørsmålet om en etisk vurdering av krigen» Tidsskrift for Teologi og Kirke 3/1979. Jeg deler i hovedsak denne kritikken. Konseptet er i dagens situasjon lite egnet som kriterium for vurdering av en krigs legitimitet forut for krigshandlin­gene, og er derfor langt på vei også uakseptabel som begrunnelse for å delta i el­ler opprettholde et militærvesen. Det er særlig kravene til selve krigføringen og krigens resultat, som gjør det problematisk.

Masseødeleggelsesvåpnenes muligheter innfører en prinsipielt helt ny situa­sjon. De ødelegger grunnlaget for en livskraftig fred i uoverskuelig framtid. Mo­derne våpenteknologi gjør det videre umulig å fastslå, før i ettertid, i hvilken grad kravene til diskriminering og proporsjonalitet virkelig ble oppfylt. Disse kravene må nødvendigvis oppfylles for at krigen skal kunne karakteriseres som rettferdig. Endelig er det et vesentlig anliggende at problemområdet krig/fred i dag i stor grad handler om verdens nød; om urettferdig fordeling av ressurser mellom fattige og rike deler av verden, om fattigdom og miljøkrise. Dette er faktorer som «rettferdig krig»-tenkningen i liten eller ingen grad fanger opp og de er derfor med på å gjøre den uegnet som arbeidsredskap.

I ettertid, når status skal gjøres opp og en ser tilbake på krigen i historiens og etterpåklokskapens overlys, kan «rettferdig krig»-tradisjonen være til hjelp. Fort­satt leverer den viktige premisser for etiske refleksjoner rundt krigens problem, men ut over dette er den til liten eller ingen hjelp, ganske enkelt fordi tiden har løpt fra den.

Vår intervensjonsforståelse omfatter begge kategorier operasjonskonsept som er anført ovenfor. Fredsopprettende operasjoner defineres som militære opera­sjoner med sikte på å gjenopprette fred i et konfliktområde.19Forsvarsdepartementet: «Bruk av norske styrker i utlandet», St. meld. nr. 46 1993/94, s. 15. Det kanskje kla­reste eksempelet på denne typen operasjoner er de alliertes gjenerobring av Ku­wait vinteren 1991. Det synes som om det er internasjonal enighet om at slike opera­sjoner må gjennomføres på grunnlag av klare mandat, med styrkemessig overlegenhet og full frihet med tanke på «Rules of Engagement». En fredsoppret­tende operasjon behøver imidlertid ikke føres i full skala. Elementer av fredsopp­retting har vært innordnet i større sammenheng i flere operasjoner med høyst ulikt mandat de senere årene. Som påpekt ovenfor, med Somalia og Det tidligere Jugo­slavia som eksempler, kan overgangen mellom fredsbevarende og fredsoppret­tende operasjoner i mange tilfeller være flytende og uklar.

Humanitære hjelpeoperasjoner er vesensforskjellige fra fredsopprettende mi­sjo­ner. I en humanitær hjelpeoperasjon dreier det seg ikke om å nedkjempe en aggressor, men om å anvende våpenmakt for å sikre en humanitært begrunnet aksjon. Denne operasjonstypen kan gjennomføres isolert, i tilknytning til eller parallelt med andre typer operasjoner. Dermed står denne kategorien i fare for å utvikle seg til noe annet enn det den i utgangspunktet var ment å være.

Dersom «rettferdig krig»-tradisjonen ikke strekker til som premissleverandør for en etisk vurdering av krig per se, vil det samme måtte gjelde for humanitær intervensjon når denne tar form av regulær krig. Den samme tradisjonen vil imid­lertid kunne stille viktige kriterier for den humanitære intervensjonen, forstått som humanitær hjelpeoperasjon. Det dreier seg da om et operasjonskonsept med be­grenset adgang til bruk av maktmidler og med definerte «Rules of Engage­ment».20Ibid., s. 15.

Kriterier for humanitær intervensjon

«Rettferdig krig»-tradisjonen fordrer en rettferdig grunn for å anvende militær makt. I vår sammenheng har vi forstått dette som konkrete rettsbrudd, forstått som alvorlige krenkelser av fundamentale menneskerettigheter.

Grunnleggende bibelske tanker om mennesket kan være med å underbygge en po­sitiv forståelse av menneskerettighetene. En skapelsesteologisk betraktnings­måte vil måtte forankre menneskets egenart i gudbilledligheten (1 Mos 1:26). Men­­neskeverdet er slik forstått en fundamental verdi som mennesket har i kraft av å være skapt av Gud. Gudbilledligheten plasserer også mennesket i en særstil­ling i skaperverket (Salmenes bok 8:6-7) Det samme forhold som faktisk konsti­tuerer menneske­verdet, fordrer også at mennesket verner om det samme mennes­keverdet.

FNs Menneskerettserklæring bygger på den forutsetning at alle mennesker uavhengig av politiske, kulturelle, religiøse eller rasemessige forskjeller har en umistelig og ukrenkelig verdi. Erklæringen betrakter menneskeverdet som forut­setning og basis for menneskerettighetene. En skapelsesteologisk tilnærming vil betrakte menneskerettighetene som en konkretisering av menneskets gudgitte for­valteransvar.

Når er et rettsbrudd, på denne bakgrunnen, så fundamentalt at det rettferdig­gjør en intervensjon? En må kunne forutsette at det foreligger en ekstrem nødsi­tuasjon i den forstand at respekten for grunnleggende menneskerettigheter har nådd et absolutt bunnmål, målt kvalitativt eller kvantitativt. Mangelen på konsen­sus med hensyn til Menneskerettighetserklæringens praktiske konsekvenser, en­ten den har bakgrunn i politiske, kulturelle eller sosiale forskjeller, vanskeliggjør imidlertid en slik vurdering. Andre internasjonale rettsbestemmelser kan derimot være med å sette de nødvendige standardene.

Internasjonal rett gjenspeiler klare moralske anliggende, hvorav respekt for menneskerettighetene er et av de mest fremtredende. Den avviser imidlertid ikke bare krenkelser av menneskeverdet, men hevder plikten til å bringe slike krenkel­ser til opphør, samt å holde overgriperene ansvarlig. Denne forpliktelsen er abso­lutt og ligger hos det internasjonale samfunnet.21Chopra, J.: «Enforcement Mechanisms for Humanitarian Crimes» i Eknes, Å./McDermott, A. (eds.), op. cit., s. 44. To forhold er fremhevet som gjenstand for sanksjoner i henhold til internasjonal rett:

  • Folkemord – forstått som handlinger med sikte på utslette, helt eller delvis, nasjonale, etniske eller religiøse grupper. 22Ibid., s. 48.
  • Grove krenkelser av menneskerettighetene – forstått innenfor rammen av be­grepet «forbrytelser mot menneskeheten: vilkårlige henrettelser/mord, sla­veri, deportasjon, forfølgelse på religiøst, politisk, etnisk eller nasjonalt grunn­lag».23Ibid., s. 47 f.

I internasjonal rettstenkning konstituerer slike forhold en rettslig tvangssitua­sjon som ikke bare hjemler, men faktisk påbyr inngripen.24Ibid., s. 51 ff.

Hensynet til statssuvereniteten må imidlertid fortsatt veie tungt. Det er av ve­sentlig betydning at styresmaktene i et land gis mulighet til, i positiv forstand, å være herre i eget hus. Dette aspektet lar seg forene med tanken om militær makt­bruk som en absolutt siste mulighet. En eventuell intervensjon er bare mulig på bakgrunn av bredt anlagt diplomati og politisk arbeid, og da som et resultat av at dette ikke førte fram.

Vi ender altså opp med to absolutte forutsetninger for militær intervensjon:

  • Den skal være fundert på juridiske og moralske prinsipper nedfelt i internasjo­nal lov og rett.
  • Den forutsetter manglende vilje og/eller evne hos lokale styresmakter til å et­terleve/virkeliggjøre disse prinsippene.

Er begge disse forutsetningene til stede, må prinsippet om suverenitet vike for humanitære hensyn. Da, og bare da, kan intervensjon sies å være en mulighet.

Forutsatt at en slik misjon har en rettferdig grunn etter de linjer som er an­ført ovenfor, må intervensjonen dernest være initiert av en legitim myndighet. Det avgjørende spørsmålet er hvilken instans som innehar slik myndighet, og på hvil­ket grunnlag den hviler. En slik myndighet må nyte alminnelig anerkjennelse og må, ikke minst, være forpliktet på den retten den er satt til å ivareta. I praksis har denne myndigheten blitt tillagt FNs sikkerhetsråd. FN må kunne sies å være re­presentativ for det internasjonale samfunnet, og organisasjonen er i henhold til Menneskerettighetserklæringens innledning, forpliktet på å arbeide for at men­neskerettighetene blir respektert og overholdt. Formelt er FNs myndighet forank­ret i FN-paktens kap VI, art 34, som gir Sikkerhetsrådet myndighet til å under­søke enhver tvist eller enhver situasjon som kan lede til mellomfolkelige rivnin­ger eller foranledige en tvist. Videre har rådet anledning til når som helst å anbe­fale egnede framgangsmåter eller metoder for å løseslike tvister (Art 36). Ved­tak i Sikkerhetsrådet er bindende for alle FNs medlemsland. FN selv rår imidler­tid ikke over et egnet apparat for maktutøvelse utover det som til enhver tid stilles til disposisjon av de enkelte medlemslandene. Strengt tatt har FN heller ikke noe hjemmel i sitt eget charter til å intervenere i medlemslandenes indre anliggende. En slik hjemmel vil imidlertid, som vi har sett, kunne hentes ut fra Folkeretten.

Når beslutningen er fattet, må intervensjonen gjennomføres med rette moti­ver. Den må være fundert på og drevet ut fra en moralsk-rettslig forpliktelse og ha som målsetting å gjenopprette livsvilkår preget av fred og rettferdighet. Egen­in­teresse og politiske gevinster er diskvalifisert som motivasjonsgrunnlag. Det gjel­der både når slike målsettinger er åpenlyse og uttalte, og når de er mer eller min­dre kamuflert som humanitært engasjement. Der andre motiver enn de rent hu­manitære blir stående som de egentlige drivkreftene bak en intervensjon, tjener det bare til å korrumpere aksjonen. Blir mulige politiske gevinster sentrale anlig­gende, undergraves intervensjonens troverdighet.

Konsekvens er også et viktig element når motivene skal vurderes. Hvorfor reagerte verdenssamfunnet praktisk talt umiddelbart mot invasjonen i Kuwait, mens krenkelser av menneskeverdet i Somalia fikk foregå praktisk talt uforstyrret av verdensopinionen i lang tid? Hvorfor er intervensjonen i praksis stort sett bare mu­lig i Afrika, Asia og Latin-Amerika? Er intervensjonen i det minste en teore­tisk mulighet i den industrialiserte del av verden? En selektiv intervensjonspoli­tikk vil bidra til øke kløften mellom landene i den 3. verden og undergrave tro­verdigheten i kampen for humanitære livsvilkår.

Sammenblandingen av ulike operasjonskonsept, slik vi bl a har sett det i det tidligere Jugoslavia, bidrar også til å sette spørsmålstegn ved troverdigheten. Når en og samme entreprenør driver to operasjoner med helt forskjellig sikte i ett og samme operasjonsområde, blir situasjonen i beste fall uoversiktlig. Det er absolutt nødvendig med klare linjer hva intensjoner og målsettinger angår.

Intervensjon må alltid være siste mulighet. Kriteriet har bæring på tre for­hold. For det første skal det sikre at konflikten løses med minst mulig omkostnin­ger. Lar kritikkverdige forhold seg rette ved fredelige midler, er ingen ting bedre enn det. Attributtet siste har med andre ord ikke utelukkende en temporær klang. At intervensjonsalternativet er siste mulighet, betyr at andre adekvate løsninger har spilt fallitt. Dernest skal dette kriteriet tjene som garanti for at en ikke aksjo­nerer på feil grunnlag. Diplomati og politiske samtaler vil kunne klarlegge og do­kumen­tere grunnlaget for en intervensjon. Og til slutt vil et slikt kriterium også sette grenser for egeninteresse og maktmotiver hos de intervenerende partene.

I teorien vil dette trolig være det kriterium som er lettest å møte. Ingen militær aksjon vil i dagens internasjonale klima settes ut i livet uten forutgående diploma­tisk og politisk aktivitet på bred front. En har imidlertid sett at politiske sympatier og antipatier er sterkere faktorer i beslutningsprosessen enn godt er. Det samme gjelder et godt stykke på vei mulighetene for politiske gevinster.

En intervensjon på humanitært grunnlag må ha muligheten til å lykkes. En må altså kunne kreve proporsjonalitet med hensyn til de midler en tar i bruk. For fredsopprettende operasjoner betyr det at eventuelle krigshandlinger må utkjem­pes med de midler og den styrke som er nødvendig for å kunne gjenopprette en menneskeverdig og rettferdig fredsordning etter at krigen er utkjempet. Men kra­vet om proporsjonalitet gjelder også for andre typer humanitær intervensjon. Gode intensjoner basert på et rettferdig grunnlag og mandat fra legitim myndig­het, er ikke tilstrekkelig dersom de nødvendige midlene for å gjennomføre opera­sjo­nen ikke stilles til rådighet. I stor utstrekning er dette en kritikk som rammer FN-operasjoner av nyere dato, ikke minst i det tidligere Jugoslavia. Tross et be­tydelig militært nærvær sammenlignet med andre FN-misjoner, var styrken ikke i nærhe­ten av å kunne gjennomføre sitt mandat mot de stridende partenes vilje. Ved opp­rettelsen av de såkalte sikre sonene i Bosnia-Herzegovina våren 1993, var FN-styrken ikke i stand til å stille de nødvendige troppene for å gjennomføre oppdra­get. De mannskapene som ble pålagt å sikre sonene var heller ikke utstyrt for den typen operasjoner.(Eknes, Å., op. cit., s. 80)) Problemet forsterkes av at FN ikke har en egen be­redskaps­styrke og derfor er avhengig av styrkebidrag fra medlemslandene når operasjoner skal iverksettes. Dette har alvorlige konsekvenser for kommando-, kontroll og ledelsesspørsmål. Det er i FN sammenheng ingen felles oppfatning av hva de ulike former for kommando og kontroll innebærer.

Våpenmakten skiller denne typen operasjoner fra det tradisjonelle fredsbeva­rende konseptet. Dette har implikasjoner som bidrar til en profilendring også i et annet henseende. Et hvert bruk av våpen impliserer i praksis et valg av side i en konflikt. Selv om våpenbruken kan rettferdiggjøres med referanse til gyldige kri­terier, har slik bruk alltid en sosial/psykologisk side som det ikke er mulig å se bort fra. Dermed er også FN-styrkenes tradisjonelle upartiskhet truet. Når den intervenerende partens nøytralitet undergraves, blir han en del av konflikten på en måte som bryter med prinsippet om rett motiv. Velger en side i en konflikt, stiller en seg også åpen for andre motiv enn de rent humanitære. Nøytralitet er slik for­stått en absolutt betingelse for enhver humanitær intervensjon. Her handler det ikke om å vinne krigen for den ene eller andre part, men om å restituere mennes­keverdige livsvilkår.

Restitusjonsmotivet begrenser i utgangspunktet de legitime handlingsalterna­tivene for humanitære intervensjonsstyrker. Det er i denne sammenhengen ikke slik at hensikten helliger middelet i ethvert henseende. Vold og ødeleggelse må begrenses til et absolutt minimum og kan bare aksepteres innenfor en utvidet selv­forsvarsramme: Forsvar av sivilbefolkningen, forsyningslinjer og egne styrker. I siste instans kan det bety at en må avstå fra intervensjon selv om den er aldri så påkrevd på bakgrunn av begrunnelseskriteriet. En humanitær intervensjonstyrke kan aldri gi seg i kast med noe som bare tjener til å forverre nødsituasjonen. Slike handlinger underkjennes av kravet til proporsjonalitet.

Humanitær intervensjon er ingen uproblematisk kategori enten den har freds­opprettende karakter eller tar form av humanitær hjelpeoperasjon. Beslutningen om og gjennomføring av en eventuell intervensjon, vil derfor aldri kunne skape presedens for senere operasjoner. Avgjørelsen må fattes på situasjonsbestemt grunnlag for hver enkelt operasjon. I denne prosessen må særlig begrunnelsen for intervensjonen etterprøves mot alvoret og omfanget av de rettsbrudd som ligger til grunn for aksjonen. Videre må muligheten for å avhjelpe en uakseptabel hu­manitær situasjon tillegges avgjørende vekt. Hvert av de anførte kriteriene skal sikre at det humanitære aspektet ikke svekkes eller korrumperes.

 

Summary

«Does the Concept of Just War fit to make an Ethical Valuation of the Case of Military Intervention?»

In this article the author – chaplain to the Royal Norwegian Naval Academy – discusses whether the «Just War»-tradition offers suitable criteria for the regula­tion of armed intervention for humanitarian purposes.

The use of armed force as political means has its ethical foundation in the tension between the cruelty of war and the just order of peace. Only when the latter is fundamentally threatened – i.e. a situation characterised by grave violati­ons of basic human rights – can acts of war be considered just and legitimate. That goes for all wars, both traditional ones and various concepts of humanitarian peacekeeping/peace enforcement operations.

The humanitarian aspect presupposes specific guidelines that regulate the use of armed force:

In traditional war, the order of justice at which the war is aimed, will place strict demands on combat ability as well as striking power.
Humanitarian intervention must be severly restricted by these guidelines. The use of armed forces can only be tolerated within the limits of a carefully exten­ded understanding of self defence.
Armed intervention for humanitarian purposes can never be seen as a general moral imperative. It must be thoroughly evaluated on each occasion. The classi­cal «Just War»-criteria are suitable guidelines for that matter. Any humanitarian in­tervention will have to be

  • based on a just cause
  • understood as the prevention of grave violations of fun­damental human rights
  • initiated by sovereign authority, i.e. the UN Security Council
  • based on right intentions
  • attentive to both the principles of discrimination and proportionality.
  • last resort

 

Fotnoter   [ + ]

1. Unified Task Force ble opprettet i desember 1992 på grunnlag av Sikkerhetsrådets resolusjon 794.3. Styrken bestod av 28 000 soldater fra USA samt 17 000 fra andre vestlige land og var utstyrt med tyngre og mer våpen enn det som har vært vanlig i fredsoperasjoner. Styrkens mandat å sikre pågående humanitære hjelpeak­sjoner samt delta i distribusjon av nødhjelp i Somalia.
2. UNOSOM II avløste UNITAF i Somalia våren 1993. Styrkens mandat ble utvidet til å bidra til gjenopp­bygging av Somalias politiske strukturer. Den endte imidlertid opp med å føre regulær krig med en av partene i borgerkrigen og ble utsatt for adskillig kritikk fra den internasjonale opinionen. Styrken led til dels store tap og mandathåndteringen bidro til store sivile tap samt komplikasjoner for det humanitære hjelpearbeidet i landet.
3. UNPROFOR (United Nations Protection Force in former Yugoslavia) ble opprettet våren 1992, opprin­nelig for å regulere konflikten mellom Kroatia og den jugoslaviske hæren. I startfasen hadde operasjonen klare likhetstrekk med det tradisjonelle FN-konseptet. Høsten 1992 tok Frankrike og Storbritannia initiativ for å etablere en humanitær operasjon i Bosnia. Denne ble innordnet i INPROFOR og en styrke på 7 000 mann ble plassert i de regjeringskontrollerte delene av Bosnia-Herzegovina med mandat til å beskytte Sarajevo lufthavn og nødhjelpsforsyninger til sivilbefolkningen. I og med Sikkerhetsrådets resolusjon 781 som opprettet flyfor­budssoner over Bosnia, og resolusjonene 819 og 824 som opprettet de såkalte sikre sonene rundt Sarajevo, Tuzla, Zepa, Gorazde, Srebrenica og Bihac, fikk UNPROFOR karakter av å være en fredsopprettende styrke. FN gav Nato fullmakt til å overvåke flyforbudet, senere til å forestå luftstøtte ved angrep på FN-styrken samt å overvåke handelsembargoen mot Rest-Jugoslavia, og bragte på denne måten inn et nytt aspekt ved denne typen fredsoperasjoner.
4. Koshy, Ninan: «Morality and Intervention; an Ethic of Intervention?» i Ferris,E. (ed.): The Challenge to Intervene. A New Role for the United Nations? Uppsala 1992, s. 97.
5. Eknes, Åge: «Humanitarianism and the Military: The UN and Humanitarian Intervention» i Eknes, Å/McDermott, A. (ed.): Sovereignty, Humanitarian Intervention and the Military, Oslo 1994, s. 3.
6. Ferris, E.: Intervention, «Souvereignty and the United Nations» i Ferris, E. (ed.): The Challenge to Inter­vene. A New Role for the United Nations, Uppsala 1992, s. 15.
7. Nanda, Ved P.: «Humanitarian Intervention and International Law» i Ferris, E (ed.), op.cit., s. 27.
8. Stanley Hoffmann sitert etter Eknes, Å., op.cit., s. 4.
9. Boutros-Ghali, Boutros: An Agenda for Peace 1995. Second Edition. With the New Supplement and Re­lated UN Documents, New York 1995, s. 44.
10. Austad, T.: «Menneskeverd og menneskerettigheter» i Thorbjørnsen, S. O.: Utfordringer og ansvar. Om­rådeetikk, Oslo 1994, s. 32-36.
11. Küng, H.: Etikk for verdens fremtid, Oslo 1991, s. 20.
12. Ibid., s. 64.
13. Ibid., s. 96 f.
14. Lindholm, T.: «Menneskeverdet i tverrkulturelt perspektiv. Ni teser og en bekymring» i Wetlesen, J. (red.): Menneskeverd Bd 1, Oslo 1992, s. 153-157.
15. Muzaffar, C.: «Some Observation on UN Intervention» i Ferris, E. (ed.), op. cit., s. 125.
16. An-Na’im, A. A.: «Third World Perspectives» i Ferris, E. (ed.), op. cit., s. 143-144.
17. Hartle, A. E.: Moral Issues in Military Decision Making. Lawrence, Kansas 1989, s. 57 ff.
18. Austad, T.: «Iustum bellum. Til spørsmålet om en etisk vurdering av krigen» Tidsskrift for Teologi og Kirke 3/1979.
19. Forsvarsdepartementet: «Bruk av norske styrker i utlandet», St. meld. nr. 46 1993/94, s. 15.
20. Ibid., s. 15.
21. Chopra, J.: «Enforcement Mechanisms for Humanitarian Crimes» i Eknes, Å./McDermott, A. (eds.), op. cit., s. 44.
22. Ibid., s. 48.
23. Ibid., s. 47 f.
24. Ibid., s. 51 ff.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.