Noen overveielser i tilknytning til spørsmålet om en normativ etisk kodeks for offiserer
1. Innledning
Overskriften henspiller på en artikkeloverskrift av daværende oberst og professor ved US Military Academy, West Point, Anthony E. Hartle (se Hartle 1992). Artikkelen selv føyer seg inn i en relativt omfattende debatt, særlig i USA, om hvilke grunnverdier og holdninger en offiser bør forplikte seg på.
En formulering som angir et fokus for denne debatten, har Hartle selv fremsatt annetsteds. Der sier han at «persons of strong character are the ultimate resources for any military organization, and they are by definition persons of integrity – individuals whose action are consistent with their beliefs» (Hartle 1989:84). Spørsmålet om den etiske kvaliteten hos offiserer knytter dermed an til både forståelsen av hva et godt militært forsvar er over hodet, og hva militæryrket mer spesifikt innebærer av personlige forpliktelser og karakterdannelse.
Problemstillingen for denne artikkelen er: I hvilken grad vil en normativt utformet etisk kodeks som profilerer og sammenfatter de viktigste verdier, holdninger og normer som en offiser bør forplikte seg på i sin yrkesutøvelse, kunne styrke den etiske bevisstheten hos norske offiserer, samt være til hjelp i deres daglige og fremtidige virke? I tilfelle disse spørsmålene besvares bekreftende, spør jeg videre: Hvilke premisser bør i så fall legges til grunn for en slik kodeks?
Som man kan se her, fokuserer jeg på offiserens person og yrkesutøvelse, det vi kunne kalle et profesjonsetisk perspektiv. Alternativt kunne man ha fokusert på det system offiseren er en del av, det vi kunne kalle et militæretisk perspektiv. Det skal jeg ikke gjøre her. I stedet skal vi se litt mer på den nevnte amerikanske debatten og hvilken betydning den eventuelt kan ha for en norsk militær kontekst.
2. En amerikansk debatt
I USA har man i de senere år snakket om å utforme en kodeks som enten en eller alle forsvarsgrener skulle kunne gi sin tilslutning til. Dette har man ikke kommet i havn med, i alle fall ikke når det gjelder å finne frem til én bestemt formulering. Av interesse er det imidlertid at ønsket om en kodeks fremsettes med ulike typer begrunnelser. Hos mange av dem faller imidlertid ulike argumentasjonsstrategier sammen. Vi skal her kort gjengi noen av dem. For tydelighets skyld profileres de hver for seg.
a. Noen tenker seg at en kodeks kan være nyttig som en destillasjon av det samlede, men svært spredte etiske materialet som finnes i militære dokumenter. Alt fra reglementer til «Field Manuals» og mottoer for skoler har stoff av enten overveiende etisk kvalitet, eller av mer juridisk oppblandet karakter. Mens det etiske innhold i større dokumenter gjerne får den skjebne at de drukner i all verdens regler og paragrafer – gjerne med tilhørende sanksjonsmulighet – så preges de korte og opprinnelig innholdsmettede honnørordene som «honor», «duty», «commitment», «courage», «competence», «discipline» og «loyality», av en viss innholdstomhet (Lynch 1996). Korte formuleringer slites ved bruk – og av «tidens tann» – ikke minst der man slutter å innholdsbestemme dem. Samme resultat får man selvsagt ved å unnlate å integrere dem i den militære undervisning (Liddell 1996).
Ønsket har derfor vært å lage et slags konsentrat som både huskes, er velformulert og systematisk oppbygd, samtidig som det altså sammenfatter det som andre steder er ytterligere utdypet (Matthews 1994:27). Man snakker gjerne om «a single accessible code» på omlag en sides størrelse.
b. Andre ønsker å profilere militæryrket som yrke i forhold til det sivile samfunn. Amerikanske skribenter i denne debatten har det nokså klart for seg at de vis-à-vis det amerikanske samfunn må legitimere at de har et særegent og fullverdig yrke, samt at dette holder en etisk standard. I den sammenheng sammenligner man seg gjerne med jurister og leger som begge har klare yrkesetiske kodekser (Matthews 1994:26). Av denne grunn ser man det slik at offiserene mangler et sentralt kriterium på om man innehar et yrke der de etiske idealene er klart definert.
Også et annet argument er interessant i denne sammenheng, nemlig betoningen av behovet for noe samlende for militæryrket. Altså noe å kanalisere, utnytte og skjerpe gruppefølelsen i forhold til (Gabriel 1982:120). Et mere generelt synspunkt, om enn noe pessimistisk, som gjerne kan tolkes i samme retning, går ut på at militæret med fordel kan styres med andre midler enn makt alene (Hartle 1989:134). I et slikt perspektiv kan en kodeks vise seg å være nyttig.
c. Andre betoner behovet for å sikre en etisk standard blant offiserer, ja, endog en særlig etisk standard (Gabriel 1982:121;Lynch 1996:43). Det er tydelig at man har en oppfatning av at det er en stund siden alle offiserer også var gentlemen. Man har i tillegg både tidligere militæroperasjoner (les: særlig Vietnam) og etisk utilbørlig adferd av nyere dato (ikke minst seksuell trakassering av kvinner) friskt i minne. At samfunnet i stigende grad destabiliseres, også moralsk sett, betyr at man ikke uten videre kan legitimere seg som «etisk kompetent» (Toner 1996b:19) ved å henvise til hva som gjelder i samfunnet ellers. Samtidig er den etiske holdning avgjørende for hvordan forholdet mellom samfunnet og forsvaret skal bedømmes (Gabriel 1982:120; Matthews 1994:27). For enkelte er dette uløselig knyttet til tanken om at den militære organisasjon må underlegges det kulturelt og politisk akseptable (Hartle 1989:136, jfr. Clausewitz).
En interessant forståelse av påstanden om at offiserer er bundet av en høyere moralsk standard er fremført av J. Carl Ficarrotta, US Air Force Academy (Ficarrotta 1986). Ficarrotta forstår en ‘høyere moralsk standard’ ut ifra:
- At man er bundet av noen moralske standarder som er særegne for militær innsats i den forstand at de ikke refererer seg til noe utenfor den militære sfære.
- Men at alle fordres av de samme moralske standarder ved det at man er menneske.
- Samtidig er man som offiser på en særskilt måte utfordret til å bevisstgjøre seg denne moral på en slik måte at man ikke senker moralen i en stridssituasjon, noe som ofte har vist seg å skje.
Ficarrotta mener at det i denne forstand fortsatt kan snakkes om en ‘høyere moralsk standard’ for offiserer. Interessant er det at både forståelsen av offisersyrket, samfunnets verdigrunnlag og synet på hva et menneske er, knyttes sammen på denne måten.
d. Et helt annerledes debattinnlegg – som også er fremsatt i den amerikanske debatten – kommer fra den israelske senior-stabsoffiseren i hovedkvarteret for den israelske marinen, Yedidiah Groll-Ya´ari (Groll-Ya´ari 1994). Hans synspunkt er blant annet at den militære situasjon har endret seg så mye at gamle måter å tenke militær etikk på kommer til kort i forhold til å bidra med «a normative working point» som «demokratienes militærstyrker» (!) trenger nå (467).
De «gamle svar» rommer dels en fokusering på det «konstruktive» og militært «funksjonelle» (S.P. Huntington, M.D. Taylor) der idealoffiseren nærmest er i stand til å utføre et hvilket som helst oppdrag, og på en slik måte at «forbruket» av ressurser er minimalt (se f.eks. Taylor 1989:127.130). På den annen side finner man en vektlegging av det «preventive», «moralske» og samfunns-legitime, da særlig med krigens folkerett som basis (M. Walzer). Groll-Ya´ari selv tenker seg en kombinasjon av det funksjonelle og preventive aspektet (se også Hartle 1992:23).
Groll-Ya´ari fokuserer altså den militære situasjon. I korte trekk beskriver han dagens situasjon på følgende måte:
- Soldatene har blitt militære operatører.
- Slagmarkene har blitt multidimensjonale.
- Våpensystemene har blitt svært sofistikerte.
- Ansvarsbyrden har økt betraktelig «in the ranks», både på grunn av mer effektive våpen – aggressive som defensive – og det faktum at ingen, særlig ikke de som aktiviserer slike våpen, kan unndra seg ansvar ved en illegal og/eller uetisk utførelse eller utstedelse av en ordre (post-Nürnberg!).
- Den enkelte tjenestegjørende har fått en økt bevissthet omkring egne rettigheter.
Det siste knytter an til det ufrakommelige datum hos Groll-Ya´ari at soldatene også er borgere av det samfunnet som etablerer et forsvar, jfr. pkt. c.) ovenfor. Det ligger i det hele tatt implisitt i hans synspunkter at mye av offisersrollen har tilflytt «the ranks».
3. Har dette implikasjoner for norske offiserer?
For å starte med svaret: Ja, jeg tror det. Noen implikasjoner er relativt nærliggende, mens den amerikanske kulturen for kodekser, erklæringer og edsavleggelser, gjør en noe fremmed overfor andre deler av argumentasjonen. Totalt sett mener jeg likevel at alle de fire argumentasjonsstrategiene ovenfor rommer viktige grunner for at også norske offiserer bør få en normativ yrkesetisk kodeks, forsvarsgrenvis eller samlet. Jeg skal kort kommentere den amerikanske debatten med tanke på norske forhold.
Når det gjelder behovet for en destillert og kortfattet oversikt (en etisk «plakat»?), så tror jeg det er tilstede også hos oss. Hva en slik sammenfatning skal ta sitt utgangspunkt i, er mer uklart. Jeg tror likevel at vi i en norsk sammenheng til en viss grad stiller noe likt med tanke at det finnes spredte etiske synspunkter i vårt «system» som med fordel kan samles. Disse ligger enten helt i dagen i diverse reglementer (uniformsreglement, reglement for indre tjeneste, refselse, osv.), beskikkelsesbrev, «Plakaten på veggen», tjenesteuttalelser, personellplaner, annet planverk ved skoler og institusjoner, Forsvarets verdigrunnlag), eller så ligger de implisitt i de samme dokumenter. Begge deler fordrer at man løfter dem ut og tydeliggjør dem dersom de skal ha noen verdi for en kodeks. I tillegg til dette finnes det i enda sterkere grad en informell kodekstenkning i Forsvaret.
Sannsynligvis vil alt dette materialet være et godt utgangspunkt for nettopp en kodeks. Jeg tenker da på et krav som jeg senere kommer til å stille, nemlig at en kodeks må signalisere en nærhet til det yrket den skal gjelde for.
Hvorvidt vi i Norge har behov for å profilere militæryrket som yrke ved hjelp av en etisk kodeks, kan man gjøre seg ulike overveielser i forhold til. Særlig i en fredsmessig situasjon kan nok det profesjonsspesifikke ved offisersyrket fort mistes av syne. Mange oppfattes som kontorfolk som kunne vært plassert hvor som helst i byråkratienes verdener. Andre oppfattes som en slags idretts- og friluftsmennesker som får dyrket hobbyen sin på heltid. Og atter noen, de som drar i utenlandstjeneste, ses på som vår tids sjømenn og eventyrere. Svært få dør! Og få ofrer så veldig mye. Slik tenker mange som står godt på utsiden av det hele. Og slik er det jo i stor grad også dersom man tenker etter hva man kunne kommet til å måtte ofre i en krig på egen jord. Jeg setter det selvsagt litt på spissen. Poenget er at en etisk kodeks, i tillegg til andre ting, ville kunne profilere kjernen i yrket til de mennesker som forvalter noenogtjue milliarder og tusenvis av samfunnets sønner og døtre hvert år. Problemet er at man i neste omgang kan skjule seg bak denne gruppefokuseringen i mangel av egen moralsk dømmekraft.
Så til behovet for en etisk standard. I Norge har vi ikke et Vietnam å gremmes over. Vi har hatt noen få episoder med seksuelle overgrep både innenlands og utenlands. Vi har antageligvis forvaltningsmessig utroskap i ulik målestokk, og vi har – som amerikanerne – et i mange henseende etisk destabilisert samfunn, om kanskje ikke i samme grad. Mange vil mene at dette i seg selv ikke er noe avgjørende argument for å utarbeide en kodeks. Jeg er tildels enig, men ikke helt.
I mange festtaler understrekes det at Forsvaret skal gjenspeile de verdier og holdninger som gjelder ellers i samfunnet. For å legitimere at man tar unge menn ut av det sivile samfunn i ett år av deres beste tid, fungerer muligens en slik argumentasjon. Men ikke dersom man tror man har reddet den etiske standarden i Forsvaret. Jeg tror bestemt at Forsvaret etterhvert vil bli tvunget av sine egne krav til profesjonalitet til å signalisere en høyere etisk standard enn hva samfunnet som helhet har. Med det mener jeg at yrkets krav og dilemmaer krever at man profilerer det beste av det som allerede finnes i det mangfold av verdier og holdninger som vi har i dagens plurale, tildels fragmenterte og relativiserte samfunn. (Dermed er det altså ikke en «stat-i-staten»-argumentasjon jeg legger opp til.)
På norsk jord har dette tradisjonelt betydd de kristne og humanistiske verdier og holdninger (eventuelt «kristen-humanistiske»). Men det kan ikke lenger sies at disse entydig gjenspeiler «samfunnets verdier og holdninger». For tiden er disse i vel så stor grad sentrert rundt grådighet, selvopptatthet, maksimal konsumering, med tilhørende mangel på offervilje, mange blir desillusjonerte, likegyldige og mangler etiske retningslinjer. Gitt at det samfunnsdiagnostiske i dette medfører hel eller delvis riktighet, så slipper heller ikke offiserskorpset unna denne situasjonen. Derfor må det klargjøres hvilke profesjonelle etiske krav som stilles til den enkelte som trer inn i offisersstanden.
Når det gjelder Groll-Ya´aris betoning av den nye militære situasjonen, så er det en relevant utfordring for en yrkesetisk kodeks. For det første sier det noe om at en kodeks må integrere de militære parametere av for eksempel taktisk, organisatorisk og kommunikasjonsmessig karakter, sammen med de etiske. Dette må så og si finne sin kombinasjon som kommer til rette med både det yrkesspesifikke og det etisk ønskelige og høyverdige. Det holder ikke at en kodeks bare er profilert for å skape gentlemen, den må også være funksjonell nok til å skape bedre «krigere».
Groll-Ya´aris situasjonsanalyse går i retning av en manøverkrigføringssituasjon der også oppdragstaktikk vil ha sin plass. En slik situasjon medfører større krav til hurtighet, fleksibilitet, mobilitet, og derfor må avgjørelser tas hurtigere, selvsagt også som endelige beslutninger. Individet er nok også i større grad fokusert her dersom man ser både operasjonelle og taktiske nivåer under ett.
Gitt at de fleste avgjørelser, for ikke å si alle, har klare etiske implikasjoner, så betyr det at den som tar disse avgjørelsene – og de som utfører ordrene – tilkommer et betydelig ansvar for at ordrene er både legale og etisk veloverveide. Med det tempopress som er forutsatt i slike situasjoner, er det klart at en etisk kodeks som er kort, konsis og som også har en viss taktisk profil, vil kunne være til hjelp for å medvirke til at operasjoner utføres tilfredsstillende i forhold til taktisk-etiske krav. Det forutsetter selvsagt at den har vært kjent en tid og er aktivt innlært i undervisning og øvelser på ulike nivåer i Forsvaret. Den store grad av usikkerhet med tanke på fiendens situasjon som også forutsettes i et slikt scenario, understreker bare enda mer hvor viktig det er å ha maksimal kontroll over hva en selv foretar seg.
Før vi går videre til de mer prinsipielle overveielsene, skal jeg kort antyde en test på nytten av en kodeks: Gitt at en av grunnsetningene i en kodeks sier at «En offiser skal behandle undergitte slik han eller hun selv ønsker å bli behandlet». Vi kan tenke oss at kodeksen underskrives av blant annet kadetter som uteksamineres fra KS 1 eller tilsvarende, og gis dem ferdig innrammet for å henges på kontorveggen. Setningen ovenfor er en grunnsetning i kodeksen som ikke detaljregulerer, men som trekker opp de store linjene. Den handler heller ikke om å gi sine undergitte alt det de måtte ønske seg til enhver tid. Men: I hvilken grad ville en offiser i sitt daglige virke føle seg mer forpliktet på dette «prinsippet» enn om det ikke fantes en slik kodeks?
4. Prinsipielle overveielser med tanke på utformingen av en kodeks
For hvem skal den gjelde?
Det første spørsmålet man må ta stilling til er hvem som faktisk skal forplikte seg på en slik kodeks. På et eller annet punkt vil de pedagogiske anliggender ved en kodeks vike for det mer forpliktende spørsmålet: Gjelder den som et krav til meg? På hvilken måte?
Slik jeg ser det, vil det på grunn av kodeksens yrkesprofil være naturlig at den knyttes opp til de som faktisk har fast arbeid som offiserer i Forsvaret. Det vil ikke si at den ikke kan ha en funksjon for dem som går på kontrakt. Men hovedsakelig bør forpliktelsen på kodeksen ligge hos den yrkestilsatte delen av Forsvaret. Når det gjelder de vernepliktige, har Forsvarssjefen et godt poeng i Forsvarets Forum 9/98 når han kommenterer det nye Forsvarets verdigrunnlag (1998): Vernepliktige skal ikke lære seg dette ved å studere det, de skal se det hos sine overordnede. Det samme bør også gjelde for en eventuell kodeks.
Imidlertid kan man for offiserer tenke seg ulike muligheter for å «overdra» forpliktelsen på kodeksen. Dette kan skje ved uteksaminering fra krigsskolene, ved yrkestilsetting, etc. Med tanke på å fange opp reservebefal bør også befalsskolene diskuteres som et aktuelt sted for en slik overdragelse. Det viktigste er at det er helt på det rene at kodeksen forplikter. I så fall melder spørsmålet seg om hvilken status man skal og kan tillegge en yrkesetisk kodeks.
Hvilken status bør den ha?
Dersom en yrkesetisk kodeks skal forplikte, så må den også kunne brukes i bedømmelsen av yrkesutøvelsen hos den enkelte. Da ikke for å saumfare alt den enkelte gjør, men til bruk som et speil for å si noe om den moralske kvalitet på det man foretar seg. Fortrinnsvis bør den brukes til å si noe konstruktivt og bekreftende om den enkeltes grad av etisk bevissthet og forpliktelse, og ikke bare brukes til å «felle» mennesker som har kommet til kort overfor kodeksen. Jeg snakker nå konkret om muligheten for å bruke kodeksen ved utarbeidelse av tjenesteuttalelser.
For at ikke kodeksen skal bli et nytt reglement, tror jeg det er riktig å betrakte den som en non-legal kodeks. Det vil si at man ikke profilerer den som påbud («Du skal…») eller forbud («Du skal ikke…»), men som positivt konstaterende om hva det vil si å være offiser, f eks: «En offiser løper aldri fra det ansvaret han eller hun har blitt pålagt». Dermed angir man klart hvor lista ligger, samtidig som man appellerer mer til æresfølelse og egenrespekt enn til redselen for å bli tatt for deretter å anmeldes (jfr. White 1996:31-34).
Under dette synspunktet ligger det en bestemt forståelse av at det er forskjell på juss og etikk. Dette tilsvarer forskjellen mellom hva som er legalt og hva som er moralsk rett eller ikke. I en kodeks vil det være helt avgjørende at det er det etiske som vektlegges, og ikke regulativer, forbud, påbud og sanksjonsmuligheter. Etikkens force er at den kan skape engasjement for «det gode liv», bedre relasjoner, skape gode livsvilkår for mennesker som man er ansvarlig for, og sette standarder for dette. Mens jussen går inn og setter grenser for hva som kan tolereres og ikke, og som av andre håndheves med makt, så kan etikken kun appellere til samvittighet, det gode initiativ, æresfølelse, solidaritetsfølelse, forståelsen av hva som er rett og galt, godt og vondt, og lignende.
Likevel kommer man nok ikke unna at en slik kodeks i gitte tilfeller kan komme til å få juridisk betydning i forbindelse med tjenestelige anliggender. Tjenestemannsloven åpner også opp for at særlige betingelser og vilkår på den enkelte arbeidsplass kan få betydning ved en vurdering av hvordan arbeidsforholdet har blitt skjøttet, f.eks. av en offiser. Ved klare og/eller gjentatte overtramp i forhold til en slik kodeks, vil forholdet til denne kunne få følger for det rettslige utfall av en arbeidsrettssak.
Viktigere enn dette, er imidlertid den mer innholdsmessige profilen på en slik kodeks. Vi skal nå gå litt nærmere inn på dette.
Hvilken type etikk bør en yrkeskodeks baseres på?
Dersom en slik normativ kodeks for offiserer skal være etisk, melder med engang spørsmålet seg om hvilken type etikk man skal legge seg på? Når man i fagetikken snakker om «type etikk», så er man over i den delen av etikken som kalles prinsipiell etikk eller grunnlagsetikk. Det teoretiske har innenfor denne delen av etikken en særlig prioritet, og da fremfor spørsmål som knytter seg til konkrete situasjoner, verdier, dilemmaer, osv.
I vårt tilfelle kan det være relativt klargjørende å se litt på hvilken etisk «sjablon» man bruker for å «skjære til» en kodeks. Det er særlig fem muligheter som fremtrer som relevante: a. en pliktetisk, b. formålsetisk, c. konsekvensetisk, d. sinnelagsetisk, eller e. holdningsetisk tilnærming til det aktuelle spørsmål (til disse og andre typer, se f.eks. Asheim 1994:95-130; Aadland 1993:70-94).
Dersom man velger en pliktetisk (eller deontologisk) tilnærming, kommer man svært nær gjeldende reglementer av ulik art. Her er det pliktene, «budene» og forskriftene som gjelder, enten i påbydende eller forbydende form. Disse kan enten ha form av grunnprinsipper eller mer av detaljregler. Pliktetikkens «grøft» er den detaljstyring som i sin konsekvens virker ansvarslammende, for eksempel i en eller annen variant av følgende spørsmål: Er det greit å gjøre alt som ikke er regulert i lovs form? Samtidig finnes det blivende frukter av en pliktetisk tenkemåte, jfr. Immanuel Kants tenkning omkring det kategorisk imperativ: Du skal bare handle etter den maksime som du også kan gjøre til allmenn lov. Dette stimulerer nettopp til anvarstenkning.
En formålsetisk (teleologisk, av gresk telos=mål/formål) måte å tenke på, fokuserer enten verdier man ønsker å realisere, eller de mål man ønsker å oppnå. Store perspektiv og grunnleggende forhold settes i fokus med denne tenkemåten, gjerne med en bestemt ideologisk støtte. Dette er til en viss grad politikernes måte å bedrive etikk på. «Grøften» her er at individ og mindretall fort kan forsvinne i de overordnede perspektiver (som gjerne er «endelig besluttet»!). Tenkningen kan fort komme til å understreke målet på en slik måte at midlene unndras etisk kritikk. Denne type etikk passer altså godt for de som sitter med både makt og midler til rådighet.
En lignende måte å tenke på, kalles konsekvensetisk. Her ser man for seg ulike konsekvenser og tilstander ved at man velger det ene eller det andre handlingsalternativet, eller rett og slett unnlater å handle. For de forhold som rammes inn av store tidsperspektiv (f.eks. økonomiske og økologiske), kan dette være en påkrevet måte å tenke på. Samtidig kan valget mellom ulike alternativer komme til å fremstå som kynisk kalkyle, der ikke minst profitt og effektivitet vil spille en avgjørende rolle. Men det er selvsagt også mulig å legge inn andre kriterier som styrer valget mellom ulike konsekvenser og handlingsalternativer.
Noen vil begrunne sin motstand mot en kodeks med at etikk ikke skrives; den må leves ut i forhold til hva sinnelag og samvittigheten tilsier. Dette har ofte blitt kalt sinnelagsetikk. Her er det den indre motivasjonen som betones. I tillegg vil situasjonene selv komme til å tvinge oss til medfølelse, innlevelse og handling. Fokus ligger altså her på den etiske personen: Når du selv er god, blir allting godt (Aadland 1993:80). Det betyr ikke at man nødvendigvis blir mer selvopptatt utover det at man starter med sin egen motivasjon og innlevelse i forhold til omverdenens behov og dilemmaer. Problemet er likevel at mye kan komme til å «flyte». Man kan fort bli lite forutsigbar i det man skaper usikkerhet av typen: «Hvordan kan jeg forholde meg til deg når jeg ikke vet hva du kommer til å gjøre ved neste korsvei?».
Til slutt har man på nytt tatt opp arven fra først og fremst Aristoteles (og senere: middelalderen) der dydsetikken var både særlig utviklet og fremtredende. I denne tenkningen har fokus tradisjonelt vært rettet mot hva den enkelte person kan innøve av gode egenskaper og perfeksjon. For å demme opp for en selvsentrert og selvforherligende livsforståelse, har Ivar Asheim (Asheim 1994) lansert begrepet holdningsetikk. Holdninger har man til noe, nemlig mennesker, fellesskapet, til sitt yrke, osv. Dermed kommer både mennesket selv og dets relasjoner i fokus. I motsetning til situasjonsetikken kan man her basere seg på en stor grad av forutsigbarhet. Holdninger har jo nettopp å gjøre med hvordan vi over tid forholder oss til andre mennesker, til ulike typer fellesskap (f.eks. arbeid, skole, familie) og til ting (eiendeler, lånt utstyr, etc.).
Vurdering av de ulike typene
Jeg skal så kort si noe om hvilke preferanser jeg selv mener bør gjøres i forhold til disse ulike måtene å tenke etikk på når det gjelder spørsmålet om en yrkesetisk kodeks.
Den pliktetiske modellen understreker betydningen av klare prinsipper for god adferd. I den amerikanske debatten har Den gyldne regel flere ganger blitt fremsatt som den ene grunnregelen for en offiserskodeks (Simi 1996; Moilanen 1995:10). Selv om det er viktig med klare prinsipper, vil det være umulig å begi seg inn på en kasuistisk (latin casus=tilfelle) detaljregulering av alle tenkelige og utenkelige situasjoner og dilemmaer man kan havne i. For en kodeks vil denne etiske modellen kun være egnet for å angi grunnprinsipper, men ikke prinsipper for alle mulige situasjoner.
Den formålsetiske modellen vil kunne bidra med enkelte grunn- eller kjerneverdier som bør realiseres eller tilstrebes av offiserer. I den amerikanske debatten har dette mye handlet om å finne såkalte «core-values» i større (Matthews 1994:23; Hartle 1989:85ff) eller mindre (Maslowski 1990) overensstemmelse med «American values». I Forsvarets verdigrunnlag er dette tematisert som «grunnleggende verdier» eller «grunnverdier» (menneskeverd og likeverd, personlig utvikling, og integritet og lojalitet). Uansett vil det være av betydning å finne frem til verdier som er så grunnleggende at de kan fremheves uten å skygge for hva den enkelte offiser forøvrig bør forplikte seg på. En konsentrasjon om offiserens person betyr derfor at det er noe begrenset hvor mye en kodeks bør inneholde av formålsetisk tenkning av denne typen.
Det samme gjelder enda mer den konsekvensetiske måten å tenke på. Her kan fort funksjonalitet, suksess og maksimal effektivitet med minimale ressurser bli tillagt størst vekt (Taylor 1989). Pliktfølelsen avdempes gjerne tilsvarende. Dette er selvsagt nyttig for en (potensielt ekstremt) maktanvendende organisasjon som Forsvaret. Relevansen av en konsekvensetisk måte å tenke på kan også vise seg å være stor for stabs- og utredningsarbeid. Men dersom en yrkeskodeks skal «kraftsamle» omkring offiserens person og hans eller hennes ledelse av mennesker, kan heller ikke dette perspektivet dominere for mye.
Sinnelagsetikken kan særlig gi signal om at ikke all etikk kan formuleres. På et visst punkt må man handle utfra den dømmekraften, samvittigheten og den intuisjonen man har opparbeidet seg. I tillegg vil man – og bør man – emosjonelt sett i gitte tilfeller følge sitt «instinkt».
Krigens folkerett er først og fremst juridisk forpliktende overenskomster. Likevel ligger det nær å tolke noen av hovedformuleringene i en sinnelagsetisk retning, nemlig i forhold til gjennomgangstemaet om å behandle syke, sårede og krigsfanger blant fiende, sivile og allierte humant (f.eks. art. 3 i alle Genève-konvensjonene). Dette kan tolkes pliktetisk, men det kan også tolkes i retning av at man skal behandle nevnte grupper mennesker slik man intuitivt oppfatter som humant.
Likevel: Det er vanskelig i en offiserskontekst å gjøre dette til det eneste prinsippet. Selv i enkelttilfeller (f.eks. en såret medsoldat) der mye kan tale for å følge sitt intuitive ønske om f eks å hjelpe, vil det ved nærmere ettertanke ikke alltid være rett (f.eks. dersom området ikke er sikret). En militær kodeks trenger noe mer håndfast å forholde seg til, selv om den indre motivasjon ofte vil være av uvurderlig betydning
Noen aner muligens at jeg selv mener den siste etiske modellen (holdningsetikk) har størst relevans for utformingen av en profesjonsetisk kodeks. Det er riktig. Jeg skal kort antyde hvorfor jeg mener at det er slik:
a. Holdninger er stabile per definisjon. En slik forutsigbarhet hos enkeltoffiserer vil være av avgjørende betydning for både undergitte og overordnede. Man vet hva man har å forholde seg til.
b. Holdningsetikken fokuserer på personens integritet og evne til å holde sammen grunnleggende verdier og retningslinjer med den faktiske anvendelse av disse i konkrete situasjoner. Offiseren blir så og si krysningspunktet mellom det etiske fundament for Forsvaret og den gode og riktige handling som omsetter dette i praksis, ved å utføre oppdrag med moralsk «ryggrad».
c. Holdningsetikken binder sammen både person, organisasjon/fellesskap og de mer grunnleggende mål for organisasjonen. Fokus blir hverken liggende på personen, organisasjonen eller etikken i seg selv. Holdningene skaper en ny type integritet, yrkets integritet. Man tar derved høyde for at de som ikke innehar visse holdninger utfra egen overbevisning, i det minste må kunne forplikte seg profesjonelt på et bestemt verdigrunnlag (jfr. Ficarrotta 1996:3f).
d. Holdninger kan lett utformes slik at de både viser hvilke verdier de springer ut fra, og hvilke konkrete handlinger som kan forventes av en med slike holdninger. Eks.: Holdningen «en offiser tar seg av sine undergitte slik han ville omgås sine overordnede». Denne holdningen har sin basis i verdien «likeverd», og man kan lett tenke seg handlinger som «realiserer» både verdien og holdningen, f.eks. at man tiltaler sine undergitte like høflig som man ville gjøre overfor ens egen sjef. Forholdet mellom verdier, holdninger og regler kan anskueliggjøres slik:
Dersom handlinger, holdninger og integritet ikke lever i et vakuum, men til syvende og sist er avhengig av hva som legges i bunn av verdier, filosofi (jfr. Clarke 1996) og kulturbærende elementer, blir det desto viktigere å bevisstgjøre seg på – og velge! – hva som faktisk skal være retningsgivende. Etisk forstått dreier dette seg om etisk legitimering og normering.
Hvor henter etikken sin legitimitet og normativitet?
I Forsvaret har man alltid vært opptatt av å ikke bli en stat i staten. Dette er et viktig synspunkt som i ulike dokumenter får nedslag av typen «verdier og normer som samfunnet, og derved også Forsvaret bygger på» (jfr. DKN 1997:47, jfr. FSJ 1992:18). Spørsmålet er imidlertid hvor lenge man kan si dette (uten å si hva man faktisk mener med det), uten å havne i den situasjonen at man faktisk ikke sier noe som helst. Enkelte formuleringer i forsvarsdokumenter nærmer seg det man i filosofien kaller sirkelargumentasjon av typen: Det er viktig med etikk fordi etikk er viktig!
Dersom man med «samfunnets verdier» imidlertid mener den kristne og humanistiske tradisjonsstrøm, noe jeg har et bestemt inntrykk av at Forsvaret mener, bør man si det. Forsvarets verdigrunnlag sier da også dette i klartekst (1.1 Etisk forankring). Med det samfunnet vi for tiden har, der absolutter og enkelttradisjoner svekkes med tanke på hvilken gyldighet de skal ha overfor enkeltpersoner, må man være eksplisitt dersom man skal skjære unna en «everything goes»-basis for etisk refleksjon og forpliktelse i Forsvaret.
Men selv ikke begrepsparet «kristen-humanistisk» er entydig. Man vil både strides om hva disse begrepene betyr tilsammen og enkeltvis. I særdeleshet vil dette gjelde forholdet mellom etikkens autonomi (selvbestemmelse, fornuft, konsensus, f.eks. FNs menneskerettighetserklæring) og heteronomi, dvs. en ekstern begrunnelse for våre etiske overveielser (Bibelen, «den evangelisk-lutherske lære», «Guds vilje», etc.).
En mer konserverende uttrykksmåte kan være å henvise til «Forsvarets tradisjoner» eller tradisjonene innen de ulike forsvarsgrenene. Her knyttes linjene bakover med tanke på å sikre et godt svar for fremtiden. Problemet er at dette fort blir en argumentasjon av typen «slik er det!» (strengt tatt er vel ikke dette argumentasjon), mens dagens offiserer – så langt jeg har rukket å erfare – i større grad ønsker seg en «slik ønsker jeg det skal være, fordi…»-argumentasjon. Man stiller rett og slett strenge krav til begrunnelse. Og den mener jeg må gis enten det ene eller andre velges.
En annen måte å profilere etikkens normativitet på, er å henvise til folkeretten. Dette er konvensjoner og overenskomster som har kommet frem ved en konsensuell fremgangsmåte, basert på en bestemt type rasjonalitet og til en viss grad påberopelse av «selv-evidens» (jfr. den amerikanske uavhengighetserklæringen av 1776). Etisk betraktet har den mye for seg, og har et teoretisk fotfeste hos særlig filosofen Jürgen Habermas (diskursetikk). Han fremhever den herredømmefrie diskurs som en egnet metode for å oppnå en konsensus som forplikter de involverte. Genèvekonvensjonene er langt på vei eksempler på en slik konsensus. Argumentet er at konsensus sikrer den etiske kvaliteten på disse konvensjonene. Dette kan kalles en formal form for normativitet. Problemet, som mange mener er marginalt, er selvsagt at alle som deltar i diskursen kan ta feil! Eller at fornuften kan spille oss (nok) et puss.
En tilsvarende, men mer individorientert måte å tenke om dette, finnes hos den amerikanske general Maxwell D. Taylor (Taylor 1989). Med eksplisitt tilknytning til tanken om en offiserskodeks, foreslår han en «do-it-yourself code». Fremgangsmåten er følgende: «Lag deg først en idealoffiser. Prøv så å leve opp til denne idealtypen». Dette betyr at hver offiser utarbeider hver sin kodeks relatert til sitt eget verdisystem.
Dette vil selvsagt kunne medføre høy deltakelse og bevisstgjøring. Den egner seg til klasseromsundervisning. Samtidig kan ikke Forsvaret som sådan, basere seg ene og alene på at hver offiser er sin egen etiske premissleverandør. Hvilken forutsigbarhet ville vi da kunne snakke om i forhold til offiserskorpset? Dersom ikke Forsvaret på en eller annen måte kan si noe konkret når det gjelder dette, hvordan kan man da ytre seg om andre saksforhold? Pensjonert oberst i US Army, Lloyd L. Matthews, ytrer seg klart nok om dette: Da kan man like godt stenge butikken! (Matthews 1994:25)
Hvor entydig bør en kodeks være?
Så kan man spørre: Hvor konkret bør en kodeks være? Mitt svar på det er ganske kort: Man bør være så tydelig som mulig, uten å henge seg opp i all verdens enkelttilfeller (kasuistikk). Ulike situasjoner krever ulike løsninger. Det gjelder også de etiske prioriteringene. Det betyr ikke at man skal la grunnleggende standarder på båten. Det betyr bare at de ikke bør utformes så strengt, i betydningen detaljregulerende, at det moralske skjønn undergraves av angstfull pukking på regelverk og faste løsninger.
Med det økende ansvar for vurdering, innstilling og mental fleksibilitet som tillegges ledelsen av de enheter som kommer nærmest kamphandlinger i følge en oppdragstaktisk tenkning (FFI 1992:83; FSJ 1992:8.10.12 går også i denne retning), vil det være helt nødvendig å tillegge det moralske skjønn og den etiske dømmekraft stor vekt. Dette mener jeg gjelder uavhengig av om høyere sjefs intensjon er kjent eller ikke.
Det spørs om ikke dette mer generelt også passer bedre til den manøverkrigføringsdoktrinen som Forsvaret (i stor grad) forholder seg til for tiden. Uforutsigbarhet og høyt handlingstempo vil sannsynligvis få liten hjelp av situasjonsspesifikke etiske anvisninger. I stedet tror jeg at militære ledere vil profittere mer på en retningsgivende og overgripende etikk som angir et etisk nivå og en standard for de løsninger som velges av den enkelte.
5. Hvordan kan da en kodeks komme til å se ut?
En kodeks bør nok være gjenstand for en viss prosess før den implementeres. I den forbindelse vil det ikke være av veien at det kommer innspill «nedenfra». Det gjelder blant annet denne artikkelen.
Helt konkret vil jeg sette frem en skisse til en kodeks som grunnlag for videre debatt og refleksjon med tanke på utarbeidelse av bedre kodekser. Man kan tenke seg mer omfattende kodekser, og i alle fall mer formfullendte. Her følger likevel et forslag basert på egne formuleringer, samtidig som den henter mye av sitt materiale fra de kodeksene som finnes hos Richard A. Gabriel (1982:140) og for US Naval Academy (Montor 1994:ii). Forslaget er delt opp i det jeg kaller «grunnforhold» og «generelle forhold». Den første utgjør en overgripende tolkningshorisont for de siste «forhold» (10 punkter).
Grunnforhold
0. Som offiser behandler man andre – fiende, egne og allierte – slik man selv ønsker å bli behandlet. Likeledes behandler man tilgjengelige midler, utlevert utstyr og naturen som om de var i eget eie.
Kommentar: Det virker kanskje lite innlysende at denne varianten (første setning) av den gyldne regel skal gjelde for fienden. Ved ettertanke er det kanskje ikke så urimelig. Gitt at man selv som part – objektivt sett – opptrer på illegitime premisser: Ville man ikke da – prinsippielt sett – forvente og akseptere våpenbruk fra motparten? Dette er selvsagt en relativt spesiell bruk av den gyldne regel. Samtidig må den vel også gjelde her dersom man over hodet aksepterer militær innsats på bestemte premisser? Dermed har jeg ikke sagt at fiender behandles likt som allierte eller egne, bare at det eksisterer et etisk gjensidighetsforhold som også fienden er innesluttet i.
Generelle forhold
1. Militær tjeneste og lederskap er et moralsk anliggende der ingen kan løpe fra sitt etiske ansvar.
2. En offisers holdning til moralsk integritet er avgjørende for hvorvidt man lykkes både som soldat og leder.
3. Brudd på etiske standarder kan aldri forsvares, spesielt ikke når de fremmer karrieren.
4. En offiser innehar en særlig posisjon når det gjelder tillit og ansvar. Ingen personlige omkostninger tilsier at man kan undergrave tilliten eller løpe fra sitt ansvar.
5. En offisers lojalitet knytter seg både til sine overordnede, undergitte, og oppdraget. Selv om oppdraget skal utføres med størst mulig suksess, tillater det ikke misbruk av mannskapet.
6. En offiser krever ikke noe av sine undergitte som han eller hun aldri ville ha utsatt seg selv for. En offiser deler byrden av både offer og risiko som de undergitte blir delaktige i.
7. En offiser er først og fremst en leder. En offiser leder ved personlig eksempel til etterfølgelse og setter på denne måten de moralske standarder som gjelder for militær innsats.
8. En offiser hverken utsteder eller utfører en ordre dersom han eller hun på forhånd vet at den er gal, eller dersom det hersker betydelig tvil om hvorvidt så er tilfelle. En offiser rapporterer om tilfeller av slik art som han/hun får kjennskap til.
9. En offiser innehar også ansvar for at moralske overtramp blant overordnede ikke blir tildekket og stilltiende legitimert. En offiser har en høyere forpliktelse overfor de moralske standarder som gjelder, enn til de mennesker man kommandomessig er underlagt.
10. Alle offiserer er ansvarlige for sine undergittes handlinger. Uetiske og respektløse handlinger virker nedverdigende på alle. Respekten for militæryrket og hederligheten av den militære innsatsen kommer av de handlinger man faktisk forestår. Derfor må disse til enhver tid holde en etisk standard som er maksimal.
6. Konklusjon
Jeg startet artikkelen med å stille et spørsmål allerede i overskriften, nemlig om det blir bedre kriger av gode mennesker. For å svare kort på det som mange vil oppfatte som noe av et kynisk spørsmål, men som etter min mening, er et av de virkelig gode yrkesspesifikke spørsmål man som offiser bør stille seg, så er svaret et ubetinget «ja». Det spørsmålet denne oppgaven imidlertid har forsøkt å svare på, er om en forpliktende etisk yrkeskodeks kan virke styrkende for den etiske bevisstheten blant offiserer, samt være til hjelp i deres nåværende og fremtidige tjeneste i fred, krise eller krig. Med de overveielser som er gjort ovenfor, er svaret på dét spørsmålet et betinget «ja».
Svaret er betinget dels fordi jeg har en relativt begrenset tro på hvor mye man kan oppdra et menneske som ikke har internalisert de ønskede holdninger og verdier før man blir offiser, dels fordi en krigssituasjon gjør at man ikke alltid handler etter den på forhånd bevisstgjorte moral. Det vil på ingen måte si at moralsk oppdragelse knyttet til profesjonalitet og kodeks er bortkastet.
Litteratur
Asheim, Ivar (1994): Mer enn normer, Oslo.
Clarke, Scott W (1996): «The Core Values Issue», Marine Corp Gazette, Sept, s. 58.
Distriktskommando Nord-Norge (1997): Personelldirektiv, kap 9: DKNs etiske og moralske verdigrunnlag, Harstad, s. 46-47.
Ficarrotta, J. Carl (1996): «Are Military Professionals Bound by a ‘Higher’ Moral Standard?». Finnes på Internett: http://www.cdsar.af.mil/cc/standard.html, s. 1-7.
FFI (1992): FFI/RAPPORT-92/5027. Rekkedal, N M m fl: Utviklingen av moderne krigføring, Kjeller.
FSJ (1992): Forsvarssjefens grunnsyn på ledelse i Forsvaret, P&I/FO.
FSJ (1998): Forsvarets verdigrunnlag. P&I/FO.
Gabriel, Richard A. (1982): To Serve with Honor: A Treatise on Military Ethics and the Way of the Soldier, Westport, Connecticut, paperback 1987.
Groll-Ya´ari, Yedidiah (1994): «Toward a Normative Code for the Military», Armed Forces & Society, Vol. 20, No. 3, Spring, s. 457-472.
Hartle, Anthony E. (1989): Moral Issues in Military Decision Making, Kansas: The University Press of Kansas.
Hartle, Anthony E. (1992): «Do Good People Make better Warriors?», Army, August, s. 20-23.
Liddell, Daniel E. (1996): «Instilling Marine Values», Marine Corp Gazette, Sept, s. 54-57.
Lynch, Brian R. (1996): «To Keep Our Honor Clean», Marine Corp Gazette, June , s. 43-44.
Maslowski, Peter (1990): «Army Values and American Values», Military Review, April.
Matthews, Lloyd J. (1994): «The Need for an Officers´ Code of Professional Ethics», Army, March, s. 20-29.
Norges Røde Kors (1984): Menneskerettigheter i væpnede konflikter. Genèvekonvensjonene og andre gjeldende internasjonale regler.
Moilanen, Jon M. (1995): «Command Philosophy and Battle-Focused Excellence», Infantry May-June, s. 7-10.
Montor, Karel, ed., (1994): Ethics for the Junior Officer, US Naval Institute:Annapolis, Maryland.
Simi, Robert F. (1996): «Fourteen Traits, Eleven Principles, But Only One Belief», Marine Corps Gazette, Fe, s. 50-52.
Taylor, Maxwell D. (1989): «A Do-It-Yourself Professional Code for the Military», i Matthews, L.J./Brown, D.E.: The Parameters of Military Ethics, Washington/ New York/London et al: Pergamon-Brassey`s International Defense Publishers, s. 126-132. (opprinnelig artikkel i Parameters, Dec 1980)
Toner, James H. (1996): «Gallant Atavism. The Military Ethic in an Age of Nihilism», Airpower Journal, Summer, s. 13-22.
White, Jerry E. (1996): «Personal Ethics versus Professional Ethics», Airpower Journal, Summer, s. 30-34.
Aadland, Einar (1993): Etikk for helse- og sosialarbeidarar, 2 utg, Oslo: Det Norske Samlaget.
English Summary
«Do Good People Cause Better Warriors? To the Question of a Normative Ethical Officer’s Code»
With respect to an American debate on the foundation, kind and purpose of an officer’s code, the author aims at outlining general considerations concerning an implementation of a normative ethical code for Norwegian officers. With emphasis on principal ethical arguments and theories as well as expected utility and function within a particular Norwegian military system, the author argues for a code that focuses on personal attitudes (virtues). The code tries to this by simple sentences that have a confirming style of expected behaviour and attitudes.