En ny tid for feltpresten – eller feltprest i en ny tid

Innledning

I artikkelen «Noen pastorale overveielser over feltpresten og utenlandstjeneste» i PACEM 1/98 kommer Bataljonspresten ved Telemark bataljon, Kaptein Aslak Brekke med en rekke innspill i forbindelse med fremtidig utvikling av feltpresttje­nesten på bakgrunn av Feltprestkorpsets (FPK) nye struktur gjort gjeldende fra 1. august 1996.

Selv om artikkelen er rettet mot utenlandstjenesten og Feltprestkorpsets planlegging og utvelgelse av prester til denne tjenesten, berører Brekke en rekke områder vedrørende feltpresttjenesten generelt og FPKs eventuelt manglende planer for personalutvikling i forhold til ny struktur. Den viktigste endring i det nye FPK beskriver han som profesjonalisering av feltpresttjenesten i Norge.

Med 45 feltprester som yrkestilsatt i stedet for 15, og med en reduksjon av vernepliktige med 8 mnd. tjeneste som feltprest fra 40 til 22, påpeker Brekke med rette at vi i noen grad har gått over fra verneplikt til profesjonalisering.

Dette er en utvikling som omstendighetene har tvunget fram. Kvinnenes inn­marsj i prestestanden har ført til at halvparten av teologiske studenter i dag er kvinner.

Når endringen av strukturen på mange måter er en pragmatisk løsning på et rekrutteringsproblem, har Brekke et poeng når han påpeker at den nye situasjon ikke er fulgt opp med viktige personalpolitiske planer og tiltak. En kunne til dette innvende at Forsvaret har en godt utarbeidet personalpolitikk og Forsvarets planer på dette området omfatter også feltprestene. I noen grad er dette riktig, men For­svarets personalpolitikk omfatter ikke de spesielle forhold som gjelder FPK som en del av Den norske kirke og de funksjoner presten har som prest. Derfor er FPK en egen avdeling med tilsettings-, lønns- og arbeidsgiveransvar for alle felt­prester. Det er ingen tvil om at personalpolitiske planer er en del av dette ansvar.

For å utvikle disse sider ved FPKs virksomhet, må vi sikre oss at Forsvaret godtar FPKs egenart i Forsvarets struktur, og at Den norske kirke godtar og verd­setter en kirkelig tjeneste bygget inn i den militære struktur.

FPKs egenart i Forsvarets struktur

FPK ble etablert ved Stortingets vedtak 6. juli 1953 og er et resultat av et utvalgs­arbeid der Kirkedepartementet og Forsvarsdepartementet deltok. Erfaringene fra feltprestarbeidet under siste krig lå til grunn for utformingen av korpset. Fra For­svarsdepartementets side ble FPK plassert administrativt og forvaltningsmessig under Forsvarsdepartementet, kommandomessig under Forsvarssjefen og i kirke­lige anliggender under overtilsyn av Oslo biskop.

Kirkedepartementet har organisert FPK som et prosti i Oslo bispedømme, og prester som gjør sin verneplikt i FPK kan søke og gis kirkelig ordinasjon på lik linje med nyutdannede teologer som blir tilsatt i en annen kirkelig stilling i Norge.

For å ivareta den kirkelige legitimitet på en forsvarlig måte innenfor rammen av Forsvaret, er FPK delvis bygget opp innenfor de prinsipper som gjelder i For­svaret, samtidig som korpset er gitt nødvendig styringsverktøy til å ivareta en kir­kelig styring av prestetjenesten. I dette ligger det mer enn et rent faglig ansvar, da selve utøvelsen og gjennomføringen av prestefunksjonen er knyttet opp til den kirkelige ordinasjonsfullmakt.

Det kan synes problematisk at utvelgelse av prester i Forsvaret og evt videre forflytning, arbeidsgiveransvaret og instruksmyndigheten er lagt til FPK, samtidig som den enkelte prest er overført til og kommandomessig underlagt tjenestegjø­rende avdelings sjef. Også Feltprosten er slik plassert inn i en stab i Forsvarets overkommando (Personellstaben/Forsvarets Overkommando).

Når FPK er gitt denne plassering og tildelt disse oppgavene, er det fordi For­svaret til nå har tatt den kirkelige identitet på alvor og forstått at dette er et nød­vendig verktøy for å utvikle en feltpresttjeneste som både beholder sin militære og sin kirkelige legitimitet.

Men spørsmålet til Brekke er: Hvordan skal vi gjøre det?

Personalpolitiske planer

De utfordringer Brekke gir FPKs ledelse i sin artikkel ligger kort sagt i en helhet­lig personalpolitikk som utvikler profesjonalisering ved utvelgelse, utdanning, spesialisering og etablering av karriereveier innen FPK.

Dette er et område vi så vidt har beveget oss inn på.

Utvelgelse og etablering av karriereveier

Verneplikt/mobstatus

I utgangspunktet er det vernepliktsloven som bestemmer grunnlaget for utvelgelse i FPK. Alle vigslede prester i alle kirkesamfunn i Norge er i prinsippet rulleført i og mobdisponeres av FPK. Disse kalles inn til verneplikt og øvelser etter vanlige prinsipper.

Yrkestilsetting

Med få yrkesstillinger i korpset har spørsmålet om tilsetting/engasjement av felt­prester fra ulike kirkesamfunn blitt løst ad hoc i noen få, enkeltstående tilfeller. Med 45 yrkesstillinger er behovet for avklaring av forholdet mellom FPK som prosti i Den norske kirke og tilsetting av prester fra andre kirkesamfunn enn Den norske kirke blitt et aktuelt spørsmål.

For å få en avklaring her, er en utredning sendt på høring. En anbefaling sammen med høringsutkastet og svar vil bli oversendt Forsvarsdepartementet og Kirkedepartementet til vurdering.

Når det gjelder utvelgelse til de faste feltpreststillingene, har Feltprosten det siste året trukket aktuell tjenesteavdeling inn i prosessen ved siden av vurdering fra Oslo biskop før Feltprost og Feltprostens råd i tilsettingssaker gjør sine vedtak. Dette for å sikre at avdelingens behov kommer tydelig fram. Et viktig prinsipp er å fremme behovet for utveksling av prester mellom FPK og kirken for øvrig. Det er derfor viktig å holde frem FPK som et meget aktuelt arbeidsmarked for alle pre­ster i ulike aldre. Arbeidet med å utvikle karriereveier i kirken må omfatte FPK. For vår del må vi arbeide med å utvikle de spesialiteter som ligger til enkelte stil­linger i FPK. Liksom vi til nå har gitt krigsskoleprestene en utfordring på å utvikle akademisk kompetanse, bør andre stillinger i FPK kunne utfordres på spisskom­petanse innen et område som tilligger aktuell avdelings ansvarsområde.

Utvelgelse til utenlandsoppdrag

Når det gjelder utvelgelse til prestetjeneste i utenlandsmisjonene, er det nå etab­lert et vurderingsutvalg som skal arbeide både med engasjement og med forbere­delse til tjeneste.

Brekke har rett i at denne utvelgelse ikke i tilstrekkelig grad har bygget på en overordnet tenkning og planlegging over sikt. Vi har sett behovet, og har utviklet en rekrut­teringsstrategi hvor en gruppe prester har meldt sin interesse. Disse følger vi opp hvert halvår hvor bl.a. feltprester som tjenestegjorde siste kontingent møter denne gruppen med tanke på oppdatering og kompetanseutvikling på dette felt.

Brekke peker på at tjenesten ute er den viktigste erfaringsbakgrunn og utdan­ning til feltpresttjenesten i vår fredsorganisasjon. Dette er et anliggende som han har rett i. Prestetjenesten i Forsvaret vil alltid ha som hovedoppgave å forberede seg til, og stå klar til å møte de utfordringer som kriser og menneskelig stressi­tuasjoner stiller oss overfor. Presten skal også i fredstid først og fremst være prest – og dernest en nyttig ressurs til avdelingens sosiale miljø.

På bakgrunn av denne tenkning, og for å gi flere feltprester relevant erfaring, ønsker Feltprosten å drøfte med Jegerkorpset Akershus Regiment en ordning at 2yrkestilsatte feltprester skal kunne dele en kontingentperiode mellom seg (3 mnd. hver + treningsperioden).

Brekke gjør et poeng ut av at en bare bør sende feltprester i tjeneste ut på utenlandsoppdrag. Delvis på grunn av behovet for relevant kompetanse ute, og delvis for å bevare ervervet kompetanse i korpset.

I denne sammenheng mener jeg Brekke ser bort fra den betydelige kompe­tanse en menighetsprest har ervervet seg gjennom år med arbeidet opp mot kri­sesituasjoner i lokalsamfunnet. På mange måter vil en menighetsprest ha møtt flere slike situasjoner enn en feltprest med like lang tjeneste. Derfor vil det også i fremtiden være viktig å rekruttere utenlandsprester fra ulike kirkelige stillinger.

Det vil imidlertid være viktig å forberede utsendelse med kvalifisert utdan­nelse. Som nevnt arbeider vi videre med dette.

Utdanning og spesialisering

Når det gjelder kompetanseutvikling av feltprester, har Feltprosten i samarbeid med Den norske kirkes presteforening utviklet et kompetanseutviklingsprogram som er knyttet opp mot kirkens øvrige kompetanseutviklingsprogram. Dette gjen­nomføres innenfor rammen av allerede etablerte møter i FPKs regi, og vil derfor kunne utvikles uten ekstrakostnader.

Som et ledd i dette programmet har FPK henvendt seg til Personellstaben/FO for å få hjelp til å utvikle den militære delen av dette kompetanseutviklingsprosjektet. Denne henvendelsen har til nå ikke ført til noe, hvilket vi beklager. Det er ikke mulig å få prioritert plasser nok på stabsskolen til våre prester, her ønsker vi å lage et tilpasset program for å øke prestenes kompetanse på denne del av deres arbeidsområde.

Vi ønsker samtidig å motivere feltprestene å følge med i Forsvarets ulike til­bud til utdanning, slik at en gjennom etablerte kurs/seminarer skaffer seg relevant kompetanse.

Som nevnt vil vi også stimulere den enkelte feltprest til å spesialisere seg in­nen ulike områder, enten kirkelig/teologiske eller militærfaglige tema knyttet opp mot egen avdelings spesialitet/ansvarsområde.

Som Brekke med rette påpeker, kompetanse er nødvendig på ulike områder. Bare slik kan FPK utvikle en felleskompetanse på det nivå for Forsvaret kirken trenger.

Konklusjon

Kaptein Aslak Brekke har ved sin artikkel i PACEM 1/98 satt søkelyset på vik­tige problemstillinger i forbindelse med Forsvarets endrede virksomhet og FPKs nye struktur med reduksjon av vernepliktige stillinger og økning av yrkesstillin­ger.

Jeg har i dette svaret forsøkt å sette problemstillingene inn i dagens situasjon og gitt noen signaler om hvordan FPK kan arbeide videre med å utvikle en perso­nalpolitikk i forhold til feltpresttjenesten i Forsvaret og hvordan vi ønsker å legge forholdene til rette for kompetanseutvikling og spesialisering av feltprester, og dermed også av FPK.

English Summary

«A New Time for the Chaplain – or the Chaplain in a New Time»

The Chief Chaplain makes some considerations about the new situation facing the Chaplaincy of the Norwegian Defence after the significant organisational change towards a professional chaplaincy in 1996.