Forsvarets verdigrunnlag

Tilfeldigheter gjør at dette andre nummeret av PACEM fokuserer temakretsen Person – yrke – etikk samtidig som Forsvaret presenterer sluttresultatet av et lengre arbeid med verdiforankring. Forsvarets verdigrunnlag dekker hele Forsva­rets virkeområde og skal i tillegg inngå som en egen del av Forsvarets personell­håndbok. Ved hjelp av moderne og tiltalende layout presenterer dokumentet de verdier, normer og holdninger som skal ligge til grunn for all Forsvarets virksom­het.

Under én synsvinkel kan Forsvarets verdigrunnlag betraktes som et utslag av en trend i tiden. Det er etter hvert lenge siden den danske avisen Information ut­ropte 90-årene til etikkens tiår, og det er langt mellom de bransjene eller virk­somhetene som ikke i en eller annen form hat satt etiske spørsmål på dagsorden. Langt viktigere tror jeg det er at Forsvaret gjennom dette dokumentet ønsker å stimulere til etisk refleksjon og bevissthet rundt problemstillinger knyttet til For­svarets virke. I så måte er det foreliggende dokumentet et godt utgangspunkt.

Nå er det ikke slik at Forsvarets verdigrunnlag representerer det første for­søk på å fokusere på de etiske utfordringene som vi i Forsvaret står ovenfor. Ulike reglement og direktiver rommer bestemmelser av etisk karakter. Det nye med dokumentet er at dette spredte materialet summeres opp i et grunnlagsdoku­ment som har gyldighet for hele Forsvaret. I seg selv er dette viktig fordi det syn­liggjør at militær virksomhet i sin grunn har verdimessige implikasjoner.

Den mest fremtredende styrken ved Forsvarets verdigrunnlag er at det i langt større grad enn tidligere, er konkret i bestemmelsen av hvilket fundament Forsva­ret skal tufte sin virksomhet på. Henvisninger til vårt verdigrunnlag har gjerne vært av generell karakter uten at innholdet har vært meislet ut i detalj. Det som tidligere har ligget implisitt i bestemmelser og regler, er nå eksplisitt og uttalt: Det finnes verdier og normer som vi er felles om, som har bred oppslutning og som karakteriserer og preger samfunnet vårt. Disse verdiene har sin forankring og sitt utgangspunkt i vårt samfunns kristne og humanistiske tradisjon, FN-pakten, FNs menneskerettserklæring og internasjonal rett (s.9).

At verdigrunnlaget slik identifiseres har avgjørende betydning for Forsvarets selvforståelse og praktiske virke. Ennå er det nok slik at verdier og normer er formulert i generelle vendinger – og det er ikke diskvalifiserende i seg selv – men gjennom henvisningen til en bestemt tradisjonsstrøm er vi gitt en tolkningsnøkkel når verdiene skal omsettes i praktisk virkelighet.

Verdier er i seg selv verdiløse dersom de ikke omsettes i handling. Den sterke understrekningen av at verdigrunnlagets viktigste nedslagsfelt er lederskap og personellbehandling, gir bud om at dokumentet i første rekke er tenkt som et praktisk verktøy, og ikke som en teoretisk eksersis. Forsvarssjefen understreker dette aspektet når han Forsvarets Forum 9/98 fremhever praksis og erfaring som den viktigste læringsarenaen for normer og holdninger.

Spranget fra teori til handling er imidlertid ikke selvsagt. Det forutsetter inte­grerte medarbeidere som ser verdigrunnlagets verdier, normer og holdninger som sine egne, og legger dem til grunn for sin praksis. Dette er ikke minste en utford­ring for lederutviklingen ved våre krigsskoler. Ulike arenaer som setter ver­dispørsmål på dagsordenen, gir utfordringer, erfaringer og mulighet for refleksjon, er avgjørende for om en skal lykkes i å utdanne integrerte offiserer som står tyde­lig frem med hele seg og sin overbevisning (s. 15). Langt fra alle vil kunne skrive under på at det er en dekkende beskrivelse av vår situasjon i dag. Vi har ennå et godt stykke igjen å gå.

Fokusering på utdanningsinstitusjonene er imidlertid ikke tilstrekkelig. Aktiv deltakelse i implementeringen av verdigrunnlaget både lokalt og sentralt er nød­vendig.

En av PACEMs målsetninger er å stimulere til refleksjon rundt etiske spørs­mål i Forsvaret. Vårt bidrag i dette nummeret – med tanke på verdiforankring, normer og holdninger – er to artikler av henholdsvis dr.art. Henrik Syse og Krigs­skole­prest Bård Mæland. Syse har satt søkelyset på en glemt dimensjon ved den klas­siske «rettferdig krig»-tradisjonen. Han fremholder at ett sentralt perspektiv ved middelalderens moralfilosofi – det dydsetiske – vil kunne utvide vår forstå­else av den etiske problematikken som krigen og den militære maktbruken repre­senterer. Mæland spør om det blir bedre krigere av gode mennesker, og drøfter nødven­digheten av å utarbeide en forpliktende yrkesetisk kodeks for norske offi­serer. Den som leser disse artiklene samlet, vil kunne se at begge betoner be­tyd­nin­gen av den mo­ralske personen for etikk i en militær sammenheng.

Generalmajor Trond Furuhovde følger opp dette ved å tegne en skisse av Tor­den­skjolds karak­ter og personlighet. Også dette kan være nyttig med tanke på den verdi­formidling som Forsvarets verdigrunnlag legger opp til. Historien bidrar til vår forståelse av vår egen situasjon. Alle disse tre artiklene fokuserer hver på sin måte nummerets tema: Person, yrke og etikk.

Vi presenterer ellers tre artikler som alle ser feltpresttjenesten ut fra ulike per­spektiv: Luftkrigsskoleprest Nils Terje Lunde begrunner feltpresttjenesten ut fra kri­gens folkerett, stud. theol. Frode Lagset skisserer de politiske og kirkelige pro­ses­sene som førte fram til opprettelsen av Feltprestkorpset, og Feltprost Olav Dag Hauge reflekterer over den fremtidige utviklingen av feltpresttjenesten på bak­grunn av en artikkel av bataljonsprest Aslak Brekke i forrige nummer av tidsskrif­tet.

God lesning!