Ledelse og etikk i fredsoperasjoner

Militære operasjoner har gjennom historien stadig stilt ledere overfor ulike former for etiske utfordringer. Den militære sjefs klassiske dilemmaer har i hovedsak vært knyttet til egne styrkers sikkerhet og graden av maktanvendelse. Både for stormaktsarmeer, som har utkjempet sine kriger på andre lands territorium, og for andre nasjoner, som i hovedsak har kjempet for og på eget landområde, viser his­torien at det først og fremst er egne styrkers sikkerhet som har bekymret de mili­tære sjefer. Først under – og i tiden etter – den andre verdenskrig blir begrensnin­ger i maktanvendelse et betydningsfullt element i den etiske vurderingsprosess. Erfaringer fra den siste av de større kriger, nemlig konflikten i Gulfen i 1991, vi­ser at både egne styrkers sikkerhet og begrensningene i forhold til anvendelse av militær makt blir faktorer som i avgjørende grad påvirker de operative planer. Det blir særlig tydelig at den amerikanske opinion ikke vil akseptere større tap blant egne soldater, og det legges sterke begrensninger på bruk av våpen i områder der sivile kan rammes. Enda mer enn i Gulfkrigen viser imidlertid de siste tiårs freds­operasjoner hvordan etiske avveininger i stadig større grad dimensjonerer den militære innsats. Denne artikkelen forsøker å sette fokus på de ulike etiske ut­fordringer som kan møte militære ledere med oppdrag å etablere og bevare freden under andre himmelstrøk. Artikkelforfatteren henter først og fremst sine erfarin­ger fra tjeneste ved IFOR-styrken i Bosnia-Herzegovina i 1996.

Behovet for en militær yrkesetikk springer ut av selve grunnoppgaven for den militære organisasjon, nemlig det å – på samfunnets vegne – forhindre at krig bry­ter ut, men samtidig også kunne utkjempe og vinne krigen hvis det skulle bli nød­vendig. I den militære lederrollen ligger retten til å beslutte å ta liv, til å risikere liv, til å sette en del verdier over enkeltmennesket og til å forlange absolutt lydig­het.

Alle disse karakteristikker gjelder uavkortet i krig. I fredsoperasjoner derimot er den militære leder svært begrenset i myndighet. Både hans eget land og inter­nasjonale organisasjoner trekker opp klare rammer som han eller hun må holde seg innenfor. Men det gjør ikke fredsoperasjoner mindre utfordrende på det etiske området. Krigens fundamentale valg erstattes av et konglomerat av andre dilem­maer og valgsituasjoner.

1. Fundamentale avveininger – kollektiv og individuell etikk

Krigen kjennetegnes av at avgjørende, nasjonale interesser står på spill. Det kan være den territorielle integritet, samfunnets verdigrunnlag eller vitale økonomiske eller andre interesser. I krig er det derfor en del grunnleggende avveininger som gjøres på overordnet nasjonalt nivå, såsom det å beslutte å gå til krig, å ta opp forsvarskampen, alliansetilknytning, strategiske prioriteringer, osv. Slike avvei­ninger representerer på mange måter en «kollektiv» etikk, idet myndighetenes avgjørelser bestemmer om militær makt overhode skal anvendes, hvem vi skal slåss mot, hvor vi skal slåss og hva slags våpen vi får lov å bruke. Disse beslut­ninger blir automatisk gjort gjeldende for alle i den militære organisasjon.

Så lenge det er snakk om en rettferdig forsvarskamp om eget territorium er den kollektive etikk i denne sammenheng nokså ukomplisert. De fleste vil er­kjenne at våre folkevalgte myndigheter har rett og plikt til å foreta slike valg på vegne av resten av oss. Noe mer komplisert blir det dersom det er snakk om en krig et annet sted i verden, og for oss i Norge er dette situasjoner vi har mindre forutsetning for å forholde oss til. I stormaktsarmeer, som i USA og Storbritannia, har jo imidlertid det å utkjempe landets kriger utenfor eget territorium vært ho­vedregelen, og i disse land vil det være full aksept i de væpnede styrker for at den kollektive etikk styrer de grunnleggende valg. Har med andre ord lovlige ameri­kanske myndigheter bestemt seg for å gå til krig et sted i Asia, har disse myndig­heter også tatt på seg det etiske ansvar for operasjonen. Den enkelte soldat kan ikke selv lenger avgjøre om han eller hun vil delta eller ikke. Det blir i så fall et spørsmål om å forlate den militære profesjon.

I profesjonelle armeer gjelder den kollektive etikk også i fredsoperasjoner. Nasjonale myndigheter avgjør hvorvidt landets væpnede styrker skal stilles til disposisjon for et slikt oppdrag og tar dermed også på seg ansvaret for å vurdere om operasjonen er politisk og etisk forsvarlig, om den militære styrken er tilpas­set oppdraget, om risikoen er akseptabel og om oppdrag og regler for maktanven­delse er de rette. Dette betyr selvfølgelig ikke at militære sjefer og for såvidt også den enkelte soldat er fritatt for etiske avveininger. Men det betyr at en del av de mest grunnleggende vurderinger er gjort av de politiske oppdragsgivere.

For Norges del er situasjonen noe annerledes. Når vi deltar i operasjoner utenlands har det tradisjonelt kun vært med frivillig personell. Dette personellet har enten tegnet en kontrakt med Forsvaret som innebærer deltagelse i internasjo­nale oppdrag innenfor visse rammer, eller de har meldt seg frivillig til en bestemt operasjon. Selv om dette gjennom nyere lovgivning endrer seg noe i tiden som kommer, er det liten grunn til å tro at vi i nær fremtid vil stå overfor tilfeller der norsk personell tvangsbeordres til fredsoperasjoner utenlands.

Dette betyr at norsk militært personell er gitt muligheten til selv å foreta fun­damentale etiske avveininger knyttet til deltagelse i internasjonale operasjoner, og på den bakgrunn beslutte om de vil delta eller ikke. Eksempler på slike vurderin­ger kan være:

  • Kan jeg forsvare å gå inn i det aktuelle konfliktområdet under de aktuelle ram­mebetingelser?
  • Er jeg rede til å tåle tap og om nødvendig selv ta liv?
  • Er jeg selv og min avdeling godt nok forberedt?
  • Er risikoen akseptabel?

For min egen del ble jeg nødt til å ta stilling til alle disse punktene da jeg sen­høstes 1995 ble bedt om å ta stillingen som stabssjef i den nordisk-polske briga­den i den NATO-ledede Implementation Force (IFOR) i Bosnia-Herzegovina. Jeg må innrømme at jeg langtfra var bevisst alle problemstillingene da jeg noen timer etter å ha blitt spurt svarte ja, men de medførte alle betydelig refleksjon i de to månedene som gikk frem til det tidspunktet vi faktisk gikk inn i Bosnia i begyn­nelsen av januar 1996. Jeg vil heller ikke legge skjul på at jeg i forhold til spørs­målet om min avdeling var godt nok forberedt var i sterk tvil.

2. Maktanvendelse

I fredsoperasjoner vil de militære styrkers adgang til å anvende makt være be­grenset. I IFOR var muligheten til å anvende makt på en troverdig måte selve bæ­rebjelken i styrkens troverdighet overfor partene. Adgangen var imidlertid også der begrenset, og makt kunne bare anvendes i følgende situasjoner:

  • Når det var nødvendig å forsvare seg selv
  • Når det var nødvendig å forsvare personell med særlig beskyttelse (i praksis FN-personell og enkelte andre kategorier)
  • Når styrkens oppdrag (implementeringen av fredsavtalen) ble truet
  • Når styrkens personell var vitne til alvorlige forbrytelser (i praksis alvorlige voldsforbrytelser)

I sum kan de ovenstående punkter inkluderes i et utvidet selvforsvarsbegrep. Dersom makt skulle anvendes var proporsjonalitet et bærende prinsipp. Det betyr at IFORs maktanvendelse skulle stå i et rimelig forhold til det trussel styrken selv (eller de vi beskyttet) ble utsatt for.

IFOR regulerte sin maktbruk gjennom et sett med såkalte «rules of engage­ment» (ROE’er). Disse kan oppfattes som politisk gitte styringsregler til de mili­tære styrker for å sikre et enhetlig praksis i alle avdelinger og for å hindre en util­siktet eskalering av situasjonen på grunn av enkeltepisoder.

Overfor partenes militære styrker viste det seg rimelig enkelt både å oppnå respekt for IFOR-styrken og å sende nødvendige signaler når det var påkrevet. Dessverre er det imidlertid i de fleste fredsoperasjoner andre aktører enn partenes militære styrker. Jeg tenker her både på ulike former for paramilitære grupperin­ger og rene sivile pressgrupper. Disse aktørene er langt mindre forutsigbare i sine handlinger, og reagerer ikke alltid rasjonelt i forhold til den fare de selv løper gjennom sine handlinger.

I løpet av min periode i Bosnia-Herzegovina opplevde jeg en rekke situasjo­ner der vi ble tvunget til å ta i bruk maktmidler overfor såvel militære som si­vile/paramilitære grupper.

Overfor militære enheter skjedde dette når vi ble hindret i å løse våre opp­drag, for eksempel under inspeksjoner av partenes militære etablissementer. Vi hadde da faste rutiner for eskalering av situasjonen, inntil vedkommende part ga etter og lot oss løse vårt oppdrag. Eskaleringen skjedde ved styrkeoppbygging og demonstrasjon av ildstøtteenheter, særlig stridsvogner, fly og kamphelikoptre. Uten unntak førte slike maktdemonstrasjoner til at vedkommende part valgte å etterkomme IFORs pålegg, uten at det kom til kamp.

Eskalering representerer likevel alltid en risiko, fordi fredsstyrken spiller ut sin troverdighet. Truer man først med å bruke makt, må man også gjøre det hvis utfordreren ikke viker. Trekker man seg i en slik situasjon har man sendt omgi­velsene det verst tenkelige signal. Bak en beslutning om å eksalere må det derfor ligge en komplett vurdering av konsekvensene av til syvende og sist å bruke makt, både for utfordreren, egne styrker og forholdet til sivilbefolkningen.

Overfor sivile og paramilitære grupper (som forøvrig er vanskelige å skille fra hverandre) var det hele enda mer komplisert. I flere situasjoner opplevde vi at ubevæpnede sivile fra to av partene sto mot hverandre i åpen konfrontasjon. Dette skjedde for eksempel når muslimske flyktninger ønsket å returnere til sine hjem på bosnisk-serbisk side, og ble møtt av grupper av bosnia-serbere som søkte å hindre dem. I slike situasjoner sto mannskaper og offiserer fra fredsstyrken oppe i alvorlige dilemmaer i forhold til hvem de skulle beskytte mot hvem, og hvordan de skulle ivareta egen sikkerhet i forhold til faren for å skade sivile. Slike situa­sjoner er særlig vanskelige fordi begge parter aktivt prøver å trekke fredsstyrken inn i problemet ved å fremprovosere situasjoner styrken må forholde seg til – gjerne foran et samlet oppbud av internasjonale media. Det er umulig å gi gene­relle retningslinjer som dekker håndteringen av alle typer slike situasjoner, men det er min erfaring at det i lengden lønner seg å signalisere klart også overfor de mer eller mindre sivile grupperingene at fredsstyrken ikke vil tolerere provoka­sjoner og forsøk på å kompromittere den. Det må også signaliseres at styrken, når den står overfor slike grupper, vil prioritere sin egen sikkerhet.

3. Forholdet til partene

Partene i Bosnia-konflikten hadde høye forventninger til IFORs evne til å skape fred og bringe samfunnet tilbake til det normale. Vi var meget vel klar over disse forventningene og også det faktum at det skulle svært lite til for å snu foventnin­gene til antipati. Derfor ble det viktig for oss å være synlige rundt om i byer og på landsbygda, slik at befolkningen kunne føle trygghet og assosiere de positive endringer etter krigens slutt med IFORs nærvær.

Men det å være synlig innebar også betydelige risiki, særlig i forhold til det store antall landminer i områdene rundt separasjonssonen mellom Føderasjonen og Republika Serbska.

I løpet av de seks månedene av IFOR-operasjonen hadde brigaden to drepte og 15 tildels alvorlig skadde i mineulykker. Alle ulykkene kunne selvfølgelig vært unngått hvis vi ikke hadde operert i områder med en viss risiko. Men da hadde heller ikke IFOR kunnet løse sine oppdrag i henhold til Dayton-avtalen. Avvei­ningene i forhold til hva som var en akseptabel risiko var en tung prosess for alle som hadde lederansvar i styrken.

I forbindelse med fredsoperasjoner generelt snakkes det mye om nødvendig­heten av å opptre nøytralt i forhold til partene. Jeg liker ikke ordet «nøytralt» fordi det innebærer et slags «ikke-forhold» til partene. I IFOR nyttet vi heller be­grepene upartiskhet og likebehandling. I det ligger at IFOR ikke tok parti for den ene siden, og at man stilte de samme krav til alle parter. At det i neste instans kunne føre til flere reaksjoner overfor den ene parten enn den andre, er fortsatt fullt forenlig med prinsippene.

Samtidig er det viktig å vise partene respekt. I mange situasjoner vil det være urimelig å forvente at de konsekvent skal opptre i samsvar med våre vestlige normer. Under IFOR-perioden fikk vi særlig merke dette i forhold til det lokale politiets virksomhet, som vi mange ganger opplevde lite forenlig med fredsavta­lens intensjoner, men som på den annen side var vel i tråd med årtier lange tradi­sjoner i det jugoslaviske politivesen.

Dayton-avtalen ga IFOR rettigheter og status som på mange områder kan sammenlignes med en okkupasjonsmakt. Det var nødvendig for ivaretagelse av styrkens egen sikkerhet. Men samtidig var det svært viktig for styrken ikke å bli oppfattet som en okkupasjonsstyrke. De fleste folk – og ikke minst jugoslavene – har bitre erfaringer med tidligere «herrefolksvelde» og det var derfor viktig på alle områder å behandle lokalbefolkningen med respekt og åpenhet.

Etterkrigstidens Bosnia hadde et enormt behov for humanitær hjelp og gjen­oppbyggingstiltak. IFOR valgte innledningsvis en lav profil i forhold til disse oppgavene – av flere årsaker:

  • Det var svært mange internasjonale og ikke-statlige organisasjoner som alle­rede ydet slik hjelp
  • IFORs hovedoppgave var å vedlikehold en fredelig situasjon der andre organi­sasjoner kunne stå for hjelpearbeidet. En større egeninnsats på det humanitære området kunne stjele ressurser fra primæroppgaven
  • IFORs mandat var i utgangspunktet klart begrenset i tid. Et sterkt engasjement innenfor humanitær hjelp og gjenoppbygging kunne gjøre det vanskelig å for­late området når mandatet utløp.

Det er vanskelig å gi generelle retningslinjer også på dette området. Det vik­tigste er å sørge for at disse spørsmål blir grundig tenkt igjennom som en del av styrkens overordnede og langsiktige policy. Etiske avveininger mellom det å være vitne til menneskelig lidelse på den ene siden og styrkens langsiktige sikkerhet må være en del av denne prosessen.

Noe av det samme dilemmaet opplevde vi i forhold til spørsmålet om pågri­pelse av krigsforbrytere. Ingen var uenige i viktigheten av at krigsforbryterne ble stilt til ansvar. Men samtidig var vi alle klar over at en aktiv jakt på krigsforbry­tere dramatisk kunne endre fredsstyrkens sikkerhet og i verste fall føre til ny krig i Bosnia. Resultatet ble derfor det som utad fremstår som en nokså passiv hold­ning til pågripelse av personer mistenkt for krigsforbrytelser, men som for styr­kens ansvarlige ledere var å prioritere det viktigste, nemlig eget personells sik­kerhet.

4. Multinasjonalitet

Et annen viktig kjennetegn ved de fleste fredsoperasjoner er en større eller mindre grad av multinasjonalitet. Sammensetning av styrker med bred internasjonal del­tagelse er ofte en forutsetning for i det hele tatt å kunne opptre legitimt på ver­denssamfunnets vegne. Men flere nasjoner i samme militære organisasjoner re­presenterer også svært mange utfordringer – for ikke å si problemer.

Et felles kommandospråk som beherskes tilfredsstillende av de deltagende nasjoner, er det første problem man møter. Dette problemet er svært alvorlig fordi språklige misforståelser faktisk kan ha fatale følger. Jeg opplevde selv, som stabssjef i en multinasjonal brigade, å få tildelt stabsoffiserer med så lav kunn­skap i engelsk at det ikke var forsvarlig å bruke dem i funksjonen som vaktha­vende offiser.

Men språk er likevel neppe det farligste problem knyttet til multinasjonalitet. Etter mitt skjønn er det man kan kalle «militærkulturelle» forskjeller langt vikti­gere. Offiserer fra ulike nasjoner har nemlig svært forskjellige forestillinger om sin egen rolle som eksempelvis stabsoffiser. I en del nasjoner er ikke offiserer vant med selvstendig initiativ – det er sjefen som representerer initiativet. I andre militære kulturer er det utenkelig å argumentere imot en foresatt, selv om man innerst inne er overbevist om at man har rett. Andre steder er det solide tradisjo­ner for å feie ting under teppet, i stedet for å melde fra om uregelmessigheter. Slike forskjeller er farligere enn språkproblemene fordi de ikke lar seg avsløre så lett.

Ofte kan disse forskjellene mellom deltagernasjoner føre til det man kan kalle A- og B-stempel. B-nasjonene marginaliseres i organisasjonen, og får en de facto sekundærrolle. De er hjertelig tilstede, men påvirker ikke de viktige beslutnings­prosesser. Noen nasjoner ønsker det også nettopp slik. De vil gjerne være med både av politiske grunner og for læringens skyld, men de ønsker ikke å binde seg gjennom å kreve sentrale lederstillinger som medfører at de faktisk må ta ansvar.

Også andre politiske bindinger fra enkeltnasjoner kan påføre militære ledere etiske dilemmasituasjoner. Kommandoforholdene er ett slikt eksempel. De fleste nasjoner ønsker å beholde innflytelse over sine styrker selv om de er satt under multinasjonal kommando og kontroll. Dette oppnås ved å velge en kommando­løsning som i større eller mindre grad uthuler sjefens myndighet til å bruke sine avdelinger. I statiske, uproblematiske operasjoner skaper ikke dette all verdens vanskeligheter, men i dynamiske operasjoner som krever mobilitet og handlefrihet kan dette representere alvorlige begrensninger. Slike begrensninger kan i siste instans sette styrkens personell i fare, fordi det som burde gjøres ikke blir gjort.

Også i en rekke praktiske anliggender kan multinasjonalitet skape vanskelig­heter. Etter en relativt alvorlig mineulykke i Bosnia, opplevde jeg at brigadens media-policy ble et etisk dilemma. Selv nabonasjoner som Danmark og Norge har nemlig såvidt forskjellig holdning til mediakontakt i etterkant av ulykker at det ble vanskelig å håndtere pressen på det jeg mente var en etisk forsvarlig måte. Slike forhold kan det selvfølgelig gjøres noe med – når man bare er oppmerksom på ulikhetene på forhånd.

5. Forvaltningsetikk

Også på forvaltningsområdet representerer selvfølgelig kontakten med fremmede kulturer nye utfordringer, både innad i den multinasjonale styrken og opp mot de sivile og offentlige aktører man omgås i lokalsamfunnene. Norske bedrifters for­valtningsetikk, som vi tidvis kan oppleve frynsete nok, blir det rene mønsterbruk mot hva man finner andre steder.

Bestikkelser, svartebørs og valutahandel representerer de mørkeste sider av slik virksomhet. Men det er også et bredt spekter av mindre lyssky aspekter som fredsstyrkene må forholde seg til.

En av de første slike forvaltningsetiske utfordringer jeg møtte i Bosnia, var spørsmålet om IFOR skulle betale leie for den eiendom som ble stilt til disposi­sjon av de lokale myndigheter. I henhold til inngåtte status-avtaler skulle så ikke skje, men vi visste alle at det kunne gå måneder å få aksess til de beste lokalite­tene dersom vi ikke betalte. Det kunne også medføre en alvorlig belastning på forholdet til lokalbefolkningen. Dilemmaet ble forsterket av at vi aldri kunne være helt sikre på hvem vi handlet med. De som fremsto som private eiere, kunne i realiteten være offentlige agenter. Og ingen visste om pengene havnet i lommene på legitime næringsdrivende, mafiaen, korrupte politikere eller statskassen. For oss ble det viktigste å få etablert våre garnisoner, slik at mannskapene kunne få nødvendig beskyttelse. Men vi nådde det målet med en noe bitter smak i munnen.

Et annet tilsvarende eksempel opplevde jeg da en av partene tilbød seg å etablere en feltbro over et vassdrag som – fordi de faste broene var sprengt og vi måtte kjøre lange omveier – medførte timerlange transporter i minefarlige områ­der. Vi skulle få broen nærmest vederlagsfritt – bortsett fra at den aktuelle part ville ha noen få tusen liter drivstoff som kompensasjon. Vi ble tvunget til å avveie den reduserte risiko for IFOR dersom broen ble bygget, mot det å gi den tidligere krigførende part drivstoff til sine stridsvogner. I dette tilfellet fant vi ikke å kunne akseptere tilbudet, og måtte leve med de vanskelige kommunikasjonene en peri­ode. Til slutt ble likevel broen bygget – uten kompensasjon!

Ideelt sett ønsket vi å handle mest mulig av våre forsyninger lokalt, for på den måten å stimulere oppbyggingen av det lokale næringsliv Varemangelen og mafi­aens kontroll førte imidlertid til et så høyt prisnivå inne i Bosnia at vi ble tvunget til å handle i Kroatia og Ungarn, eller få sendt forsyningene fra våre hjemland. Også andre tjenester, som for eksempel lokalt ansatt arbeidskraft, ble raskt gjen­stand for markedskreftenes spill. Her konkurrerte for øvrig de 30-talls IFOR-na­sjonene først og fremst med og mot hverandre, og drev lønningene i været i kam­pen om de beste arbeiderne.

6. De små dagligdagse etiske utfordringer

Hverdagen i en fredsoperasjon representerer mange dagligdagse små og store etiske utfordringer. Mange av dem er knyttet til mannskapenes risiko – vurdert opp mot andre hederlige målsetninger.

For eksempel hadde vi et sterkt ønske om å stå på god fot med lokalbefolk­ningen innenfor operasjonsområdet. Men skulle vi tørre å slippe vårt personell ut i byen, uten våpen og beskyttelsesutstyr for å vise vår tillit? Vi valgte en gradvis opptrapping av kontakten med det sivile samfunn, men visste samtidig at hvis noe gikk galt, satt vi med et tyngende ansvar.

Vi hadde etablert knallharde regler for adgangen til en nærmere kontakt med lokalbefolkningen, særlig hva angikk det motsatte kjønn. Vi fryktet – og trolig med rette – at våre mannskaper kunne bli utsatt for press – eller i det minste selv miste en del av upartiskheten og evnen til likebehandling av partene, dersom de inngikk forpliktende forhold overfor representanter for den ene av dem.

Prostitusjon fremsto ikke som et alvorlig problem den første delen av IFOR-perioden, men vi var svært på vakt mot tendenser til slik virksomhet – både utfra et allment moralsk utgangspunkt – men også utfra frykten for å bli involvert i si­tuasjoner som kunne slå tilbake på styrken.

Vi måtte også holde våre egne lokalt ansatte på armlengdes avstand fordi vi fryktet – igjen trolig med rette – spionasje mot vår virksomhet. Vi var avhengig av den lokale arbeidskraft, og ønsket å behandle arbeiderne vel, men måtte samtidig sette vår egen operasjonelle sikkerhet i høysetet.

Reglene for omgang med alkohol varierer fra nasjon til nasjon. For egen del har jeg aldri hatt tro på noen generell forbudslinje i denne type operasjoner, men man må selvfølgelig gi de begrensninger som den operative situasjonen og ar­beidsoppgavene krever. Hovedproblemet med en forbudslinje er at problemet skyves under teppet – drikkingen skyves fra messa inn i forlegningene der kon­trol­len blir langt mindre. Tilgangen på alkohol ville det uansett vært umulig å kon­trollere – i alle fall i Bosnia. Men en slik relativt liberal praksis krever også vilje til å slå til i forhold til overtramp.

7. Avslutning

Internasjonale fredsoperasjoner innebærer en rekke nye utfordringer sammenlig­net med klassiske militære operasjoner. Dette skyldes først og fremst at miljøet omkring den militære styrken inneholder nye dimensjoner som styrken må for­holde seg til. Den klassiske venn-fiende-situasjonen erstattes av et spekter av ulike aktører, hvis handlinger er vanskelige å forutsi.

I Norge er det fortsatt slik at den enkelte offiser og soldat selv må forholde seg til en del av disse utfordringene den dag han eller hun velger å gå i internasjo­nal tjeneste, men det er også slik at våre myndigheter må foreta en del av avvei­ningene som ledd i det man kan kalle en «kollektiv etikk».

Etiske avveininger kan trenes, på linje med andre vurderinger en offiser står overfor i en militær operasjon. Om ikke alle sider av dilemmaet kan øves fullt ut, gir en gjennomgang av metodikken og faktorene god hjelp med på veien.

Det er ikke hensiktsmessig at etiske dilemmaer isoleres som sådanne. Den etiske vurderingsprosess er en integrert del av alle de vurderingsprosesser og alle de beslutninger militære ledere må ta i slike operasjoner. Til syvende og sist blir det «etiske valg» da et spørsmål om hva man føler man kan stå for som men­neske.

 

Summary

«Leadership and Ethics in Peace Support Operations».

The article discusses leadership and ethical issues related to peace support operations. The author, Colonel Kjell Grandhagen of the Norwegian Army, is currently the Commandant of the Norwegian Military Academy. A former chief of staff of the Nordic-Polish Brigade of the NATO-led Implementation Force (IFOR) in Bosnia, Herzegovina, Colonel Grandhagen focuses on the numerous new challenges facing field commanders in multinational peace support operations. The article discusses the Norwegian approach to collective and individual ethics, as well as ethical aspects related to the use of force, the relationship with the former warring factions, multinationality and a number of other areas.