Noen pastorale overveielser over feltpresten og utenlands­tjeneste

1. Innledning

Bakgrunnen for denne artikkelen er egne erfaringer fra utenlandstjeneste samt refleksjoner etter fire aktive år som feltprest her hjemme.

Jeg ble sendt til ex-Jugoslavia som en ung og uerfaren feltprest på 28 år, vå­ren 1993. For å gjøre en lang historie kort: Jeg opplevde og lærte en masse, men i «ettertidens klare lys» er det en rekke ting jeg skulle gjort annerledes. Det er ikke min egen «ulastelige» tjeneste som alene danner bakgrunnen for mine betraktnin­ger, men mer det ståsted jeg har i dag med utdanning av soldater til utenlands­tjeneste. Fra mitt tjenestested i Telemark bataljon (Tmbn) har jeg fulgt utenriks­tjenesten tett de fire siste årene og har fått erfaringsgrunnlag for uttalelser i denne sammenhengen. Det må selvsagt sies at mine vurderinger vil være preget av den konteksten jeg til daglig beveger meg i.

Feltprestkorpset (FPK) har i løpet av få år endret sin organisasjon. Tyngde­punktet er forskjøvet fra å utdanne vernepliktige feltprester til å ansette prester i faste stillinger. Resultatet er blitt et profesjonalisert feltprestkorps. For­svarets virksomhet totalt sett er endret. Utenrikstjenesten har ekspandert både hva perso­nell og budsjetter angår. Fram til 1992 hadde vi en til to prester ute. Nå har vi fire, med en femte på veg. Her hjemme er det minimum seks av oss som til daglig jobber i retning av utenrikstjenesten (IRF – Immediate Reaction Forces – innen hær, sjø og luft, Jegerkorpset Akershus regiment – JAR, Telemark regiment –TMR, og Distriktskommando Østlandet – DKØ). Mange andre avdelinger vil in­di­rekte være berørt gjennom avdelingens personell som tjenestegjør ute.

En begrensende faktor for min erfaringsbakgrunn er at jeg kun har tjeneste­gjort i Hæren. Jeg har liten kjennskap til den noe annerledes tjenesten som vil prege hverdagen for prester plassert i Sjøforsvaret og Luftforsvaret. Likevel tror jeg at mange av mine synspunkter vil ha en generell karakter. Hensikten med denne fremstillingen er ikke å fremlegge noe fullverdig planverk for hvordan FPK skal håndtere uten­landstjenesten, men jeg ønsker å fremlegge momenter og be­traktninger som jeg mener er viktige for at vi skal kunne fremstå som et troverdig og profesjonelt korps.

Stikkord: Utvikling, Utfordring, Utvelgelse, Utdanning og Utførelse.

2. Utvikling

I løpet av de siste årene har Forsvarets struktur, rolle og størrelse endret seg dra­matisk. Fra en situasjon hvor vi var nettoimportør av sikkerhet og konsentrerte mye av vår oppmerksomhet omkring Nord-Norge, opplever vi i dag at den kalde krigs trusselscenarier er totalt endret. St meld 46 (1993-94) konkluderer: «Den nye internasjonale situasjon, preget blant annet av regionale og etniske konflikter i Europa, gjør at den nasjonale sikkerhet og sikkerhet i det internasjonale sam­funn blir uløselig knyttet sammen».

Forsvaret er i ferd med å ta konsekvensene av dette, antall hoder i FN-bered­skapsstyrker er hevet, IRF-avdelinger innen hær, sjø og luft er etablert, NORDCAPS (Nordic Coordinated Arrangement for Military Peace Support) er i støpesjeen, SHIRBRIG (UN Stand-By Forces High Readi­ness Brigade) diskute­res, Brig Ss nye rolle er på planleggingsstadiet, lov om be­ordring (1996) er inn­ført, osv.

På den annen side har forsvaret av Norge endret karakter. Antallet brigader er redusert fra 13 til 6. Årlig utdanning av vernepliktige er snart halvert i Hæren (fra ca. 22000 til ca. 12000 mann). Behovet for en forsvarlig krigsproduksjon er enda lavere (ca. 6000 mann). Vi har en overproduksjon av soldater i forhold til det vi trenger til dagens krigsstruktur.

For FPK har de nye tider gitt store forandringer. I 1990 hadde vi 9 yrkestil­satte feltprester, stort sett fordelt på ledende stillinger. Høsten 1997 har vi ca. 50 yr­kestilsatte feltprester på alle nivå. FPK fremstår som et korps av profesjonelle feltprester. Tjenestepliktige stillinger er redusert til et minimum. Med sterk re­duksjon i antallet mobiliseringsbrigader er behovet for utdanning av feltprester også redu­sert.

Vi har gått fra verneplikt til profesjonalisering. Spissformulert kan vi si at FPK er «pådriver i handling» hva diskusjonen om vernepliktige kontra profe­sjo­nelle soldater angår!

Feltprosten fremla i april 1995 forslag til ny organisasjon. Stabsstudien som dan­ner grunnlaget for forslaget er fremdeles et leseverdig dokument, og diskuta­belt! Leseverdig fordi den på en grei måte gir oss innsikt i den nye organisasjo­nen, diskutabel fordi dens argumentasjon er pragmatisk og lite nøyaktig i hvilke kon­sekvenser den nye organisasjonen gir. Med profesjonalisering følger et større an­svar for arbeidsgiver. Karriereveier, personalplaner, tjenestesamtaler, spesiali­sering, kompetanseheving, status er ord som offiserer i allminnelighet må forholde seg til. FPK har nå påtatt seg dette ansvaret overfor egne ansatte.

Vi er alle prester, men grad, lønn og tjenestestillinger er forskjellige. Før kunne man etter førstegangstjenesten søke engasjement for noen år, deretter skulle man ut i sivil prestetjeneste. Nå blir man ansatt på et nivå og kan i prinsip­pet sitte i stillingen livet ut. Faren for stagnasjon og utbrenthet vil være overhen­gende dersom man ikke klarer å gi stillingene innhold og mening. For mange av stillingene som i dag bekles av yrkesprester ble det for kun få år siden argumen­tert med at disse skulle være forbeholdt vernepliktige. Det var for belastende å være der for lenge. De «slitsomme» stillingene har vi fremdeles, men i dag er de betjent av yrkestilsatte prester. Jeg tror vi med profesjonelle feltprester kan ut­vikle inn­holdet i stillingene til å gi mening langt utover sosialsamtaler, undervis­ning og soldatlag. Da kreves det vilje, innsats og bevisstgjøring fra arbeidsgiver, utover det å være fornøyd med at alle stillinger er besatt. Det kan selvsagt drives en per­sonalforvaltning som tilsier at en hver skal være «sin egen lykkes smed», basert på at prestene kjenner sin egen besøkelsestid, men dette ville i såfall frem­stå som slett ressursforvaltning. Utfordringene som finnes i tjenesten som felt­prest må bevisstgjøres og synliggjøres.

3. Utfordring

Tjeneste i utlandet. Noen av oss har vært der, de fleste ikke. Mange har lyst, noen kan ikke, andre vil ikke. Uansett, temaet berører oss alle i større eller min­dre grad. Om ikke annet, så er vi prester ved en avdeling som har personell ute, står i ferd med å reise ut, eller har mottatt personell i retur.

Om vi «bare» er i sistnevnte gruppering har vi mer enn nok å ta tak i!

Til enhver tid har vi ca. 1600 norske kvinner og menn i tjeneste under NATO- og FN-flagg. Det skal liten fantasi til for å forstå at de fleste av oss prester berø­res. Her er noen av kontaktpunktene:

  • undervisning
  • oppfølging før, underveis og etter hjemkomst
  • forbønnstjeneste
  • egen kunnskap (historiske, geografiske, kulturelle og religiøse forhold)
  • bevisstgjøring (prestens rolle og muligheter)
  • familiestøtte (separasjonsproblematikken)
  • kunnskap/støtte ved repatriering, ulykker og død

I tillegg mener jeg at presten kan være pådriver til samarbeid mellom perso­nellavdeling, sykestue og velferd (eventuelt Voksenopplæring). Gjennom dette kan en helhetlig oppfølging/støtte etableres. Det vi ikke må glemme, er at de av våre som er i utenlandstjeneste fremdeles tilhører vår avdeling. Det er i vår inter­esse at de skal fungere best mulig når de kommer hjem igjen. Dette er også et feltprest-ansvar!

Satt opp som en spissformulering: Alle yrkesansatte prester bør i løpet av sin tjeneste ha minst en kontigent i utenlandstjeneste! Det er uten tvil den beste må­ten å tilegne seg kunnskap om de nevnte kontaktpunkter på. Det forventes av alle norske offiserer at de er villige til å påta seg belastningen med utenlandstjeneste. Sogar har vi fått «lov om beordring» som tilsier at alle krigsskoleutdannede offi­se­rer utdannet etter 1996 kan beordres til utenlandstjeneste. Vi kan jo spørre om vi kan utføre en troverdig feltprest-tjeneste dersom vi ikke kan identifisere oss med våre arbeidskollegaer?

En mye brukt frase i våre sammenhenger er «feltpresten som etisk premissle­verandør». Kan vi med selvrespekten intakt fortsette våre leveranser, men selv definere oss utenfor? Først når villighet til utenlandstjeneste forutsettes ved yrkes­ansettelse, kan vi snakke om en «fullverdig» profesjonalisering av FPK! Hvor langt skal vi gå som prester for å identifisere oss med den konteksten vi jobber i ? Og, hvor går grensen for troverdighet med henblikk på villighet til tjeneste i ut­landet?

4. Utvelgelse

Det eneste skriftlige materiale jeg har funnet om utvelgelse av prester til uten­landstjeneste er den før omtalte stabsstudien om organisasjons-endring i FPK. Jeg siterer: «Feltprester i FN-tjeneste engasjeres etter gjeldende bestemmelser og gis majors grad. Feltprosten er av den oppfatning at slike oppdrag bør gis til gode, erfarne og modne prester som ivaretar en kirkelig identitet og en holdning til om­sorg for det hele menneske. De må ha livserfaring og yrkeserfaring for å kunne mestre oppgavene. Det må videre stilles som et krav at de er sosialt godt tilpas­nings­dyktige utover det vanlige for å virke som en positiv miljøfaktor i avdelin­gen. Dette vil styrke trygghetsopplevelsen for FN-mannskapet i en ofte belastet og på mange måter krevende tjeneste.»

Med all respekt for mine sivile kollegaer, dere har gjort og gjør en fremra­gende jobb i våre utenlandsavdelinger! Det jeg reagerer på, er den totale mangel på hvordan man tenker seg bruken av de profesjonelle feltprestene. I henhold til teksten skal prester i utenlandstjeneste være gode, erfarne og modne prester. Det eneste ekstraordinære som kreves er at de er sosialt godt tilpasningsdyktige ut­over det vanlige! Hva med krav til militære ferdigheter, kjennskap til avdelingen, terminologi, kunnskap om konflikten, fysikk, psykisk helse, osv.? Det er noe som skurrer for meg, en eller annen plass. Det tar tid å bli en god sykehusprest eller fengselsprest, det er allment akseptert. Selvsagt er det mulig at enkelte kan gå inn i tjenesten og gjøre en fullgod jobb fra første dag. For de fleste av oss kre­ves det en viss tid for å komme inn i jobben. I tjenesten som feltprest har tyde­ligvis Felt­prosten en annen oppfatning. Konsekvensene av dette må være at de pro­fesjo­nelle feltprestene ute ved avdelingene ikke representerer noe annet enn konti­nui­tet i stilling?

Jeg er av den oppfatning at den kunnskap og erfaring som erverves av de pro­fesjonelle feltprestene, er av en slik karakter at FPK snarest må legge en strategi for å utnytte denne maksimalt. Tjenesten ute og hjemme må sees i sammenheng. Det indre livet i mange av avdelingene våre er preget av befal som rullerer til og fra utenlandstjeneste. Skal vi ha mulighet til å gjøre en forsvarlig og god jobb i for­hold til mange av disse, er vi avhengige av å erverve oss kunnskaper fra uten­landstjenesten. Vi har som korps, rett og slett ikke råd til å la sivile prester «stikke av» med den erfaringen som sårt er tiltrengt ute ved avdelingene. Vi kla­rer anta­keligvis ikke å dekke opp all stillingene ute med hjelp av egne ressurser, men dette må være unntaket og ikke reglen.

Jeg vil foreslå følgende tiltak:

  • Enkelte stillinger må forutsette villighet før yrkesansettelse. Fleksibilitet er også et behov for FPK.
    Krav om utenlandstjeneste må tillegges stillinger som utdanner for utenlands­tjeneste (eks. JAR, TMR, Tmbn).
  • Personellplaner må etableres. Utenlandstjeneste må være meriterende for vi­dere karriere (som i Forsvaret forøvrig).
  • Beordringsstillingene (Tmbn og Shape) må forutsette tidligere utenlandstje­neste. Begge stillingene bør tituleres spesialister og gjøres tilgjengelige for feltprester i stilling, etter søknad og seleksjon.

I tillegg vil jeg understreke viktigheten av frasen «rett mann på rett plass»! Det er ikke alle som passer til å leve i et tett militært miljø over tid. Sivil livssi­tuasjon kan forsterke dette. God fysikk er en viktig forutsetning for å takle stress og hard belastning over tid. Kunnskap og kjennskap til avdeling og oppdrag er som oftest en fordel. Kriteriene for utvelgelse bør utvides i forhold til hva stabs­stu­dien legger opp til. Legger man i tillegg større vekt på å hente personell fra egne rekker vil man i større grad kunne vite hva man får!

5. Utdannelse

Kompetanseheving er for tiden et populært omkved. Som oftest gjøres dette med en eller annen form for teoretisk tilnærming. Utenlandstjenesten er etter mine be­greper den beste form for kompetanseheving en feltprest kan utsettes for. Som feltprest i Norge har vi en daglig funksjon vi skal utføre, i tillegg skal vi utdannes til å fungere under krig/krise/krigslignende situasjoner.

I utenlandstjenesten forenes disse to motivene. Med andre ord, utenlandstje­nesten er det nærmeste vi kan komme det oppdrag vi utdannes til.

Utdannelse i forhold til utenlandstjeneste innehar flere faktorer:

  • Utdannelse av prest til tjeneste (helhetlig)
  • Utdannelse av prest til oppdrag
  • Utdannelse av befal og mannskaper i hjemmeavdeling
  • Utdannelse av befal og mannskaper til oppdrag
  • Utdannelse av prest til mestring av krise/brå død i utenlandstjeneste
  • Utdannelse av prest til oppfølging av hjemvendte mannskaper

Ovenstående opplisting kan utmyntes i to hovedspørsmål: Hva kan/bør pre­s­ten bidra med i hjemmeavdeling og hvilken utdannelse må presten ha innen han drar i utenlandstjeneste? Jeg vil anbefale at man etablerer et to-trinns kurs hvor første trinn blir obligatorisk for alle feltprester. Kurset må ta sikte på å gi en grundig innføring i de problemene man kjenner til fra utenlandstjenesten, samt (ikke minst) de positive sidene ved tjenesten. I tillegg må kurset inneholde ideer og planer for utdanning og oppfølging fra hjemmeavdeling.

Det andre kurset må ta høyde for å være et forberedende kurs for utenlands- tjeneste som blir obligatorisk for alle prester (sivile og militære) som søker og avgir villighet til utenlandstjeneste. Målet må være å gi gode kunnskaper, ret­ningslinjer og ivareta kontinuitet for prestetjenesten. Forsvaret har i flere år hatt forberedende kurser for befal som drar i observatørtjeneste. I nyere tid har det blitt etablert forskjellige kurs for ledende stillinger, logistikk, etc. Prestens funk­sjon er uten tvil av en slik art at det ikke kan være opp til enhver å utforme sitt eget konsept, men at en avdeling skal kunne vite og kalkulere med presten som en kjent del av avdelingsorganisasjonen.

6. Utførelse

Det er en selvsagt tanke for all operativ utdanning at øvelsesgrunnlaget hjemme­fra er grunnleggende for suksess i utenlandsoppdrag. «Indre tjeneste» og «sluttet or­den» er grunnleggende mestringsfaktorer i stressede og uoversiktlige situasjo­ner. Jeg tror det bør være et mål for oss å gi prestetjenesten en mere enhetlig fremstil­ling, fra utdannelse til oppdrag. En soldat/et befal skal lære å kjenne prestetjenesten gjennom et utdannelsesår. De bærende kjennetegn ved felt­presttjenesten: Guds­tjenesten, sjelesorg og besøkstjenesten skal være en rød tråd, hjemme og ute. Reglement for den indre tjeneste (TJ 14-3) gir oss grunnlaget og viser oss ram­mene for tjenesten. Feltgudstjenesten er blitt en institusjon, kirke­pausene er godt innarbeidet gjennom år med øvelser. Dette er direkte overførbart til tjenesten ute, forskjellen er bare den at det kreves regelmessighet over tid! Jeg hører av og til fra soldater som har vært i utenlandstjeneste at presten har de knapt sett, og guds­tjenester har vært sjelden vare. Det er uhørt! Jeg har også blitt fortalt at prester har sluttet å kalle samlingene gudstjeneste. De har heller brukt det psykologise­rende begrepet «Tid til ettertanke». Det er fullt mulig at innholdet er det samme, kanskje er det også noen som synes det er et mer «ufarlig» begrep og en lettere måte å nærme seg soldatene. Det er også mulig at det i enkelte sam­menhenger kan fungere. Problemet er forholdet mellom utdanning og oppdrag. De fleste av oss som jobber i Forsvaret bruker mye tid og ressurser på feltgudstjenes­ten, net­topp fordi vi opplever dette som meningsfullt. TJ 14-3 gir denne, bønnen og kir­keparaden legitimitet. Det er på dette grunnlag vi kan forvalte et fullverdig guds­tjenesteliv i Forsvaret. «Tid for ettertanke» kan gjerne være et supplement til gudstjenesten, men aldri et alternativ. Mellom utdanning og oppdrag skal vi for­valte en kontinuitet som er like gjenkjennelig i fred som i strid.

At feltpresten har et sivilt engasjement er til en viss grad naturlig. Her hjemme har vi samarbeid med lokale menigheter og annen aktivitet som måtte engasjere oss. I utenlandstjeneste er det mange prester som har gitt et betydelig bidrag til humanitær innsats. Problematikken mellom sivilt og militært engasjement er like­vel påtakelig og bør vies oppmerksomhet.

Presten er i kraft av sin utdannelse (erfaring/interesse) ofte en ressurs i SIMIC (S-5) arbeid, sågar er han i enkelte sammenhenger foreslått underlagt S-5 i stabs­arbeid. Presten har også fått tildelt rollen som humanitæroffiser.

En prest er tildelt en militær avdeling for å være prest for avdelingens solda­ter, ikke S-5. En feltprest er ikke utsendt for å være misjonær, fredsforhandler eller økumenisk brobygger. Er noe slikt av nasjonal interesse, bør arbeidsgiver være Den norske kirke, en humanitær organisasjon eller UD. Feltpresten skal være yt­terst forsiktig med engasjement utover avdelingens rammer, dels av sik­kerhets­messige grunner, men også fordi avdelingens humanitære innsats må in­neha kon­tinuitet. Sjefer kommer og går, det samme gjør prestene. Presten bør derfor vekt­legge kontinuitet og begrense avdelingens humanitære iver, fremfor å være pådri­ver! Et humanitært engasjement må planlegges i forkant av en utsen­delse, kontak­ter må etableres og kontinuitet må sikres. Presten skal derfor aldri bedrive hu­manitære prosjekter for sin egen samvittighets skyld, han skal være en del av av­delingens planlagte aktivitet. Både Norsk Folkehjelp og Flyktningerådet har i dag et utstrakt samarbeid med Forsvaret, gjennom øvelser hjemme og opp­drag ute. Muligheter for kunnskap på området er tilstede.

Lojalitetsspørsmålet nevnes i enkelte sammenhenger som et problem. Det burde ikke være noe problem da alle prester som drar i utenlandstjeneste skulle ha erfaringer og kunnskap om kommandoforhold gjennom utdannelsen. Forskjel­len fra hjemmesituasjon er at presten i utenlandstjeneste kan si opp kontrakten og reise hjem!

Når jeg reiser spørsmålet om utførelse av prestetjenesten er det ikke for å uni­formere prestene. Som i hjemmesituasjonen skal hver enkel prest farge tjenesten gjennom sin personlighet, men det betyr ikke at han til enhver tid skal velge hva han har lyst/ikke lyst til å gjøre. Vår tjeneste skal være gjenkjennelig på samme måte som hjemme. Gudstjenestene holdes regelmessig, kirkeårstekstene følges, etc. Kontinuiteten skal være med på å normalisere «menighetens» livssituasjon og gjøre presten trygg i sitt arbeid.

Konklusjon
Jeg har prøvd å sette fokus på tema jeg mener er viktige for utviklingen av et alle­rede profesjonalisert FPK. Utenlandstjenesten utfordrer oss til å tenke nytt om den nye organisasjonen som vi bare såvidt har begynt å implementere. Tjenestens innhold er den samme. Gudstjenestelivet er og skal være den sentrale bærebjel­ken i feltpresttjenesten. Jeg tror at denne erkjennelsen er viktigere nå enn før, og vil bli viktigere fremover. Utenlandstjenesten og det «krigslignende» har satt fo­kus på mer enn «bare» fredsdriften. Feltpresten fremstår som mere enn bare so­sialkurator.

Vi er blitt aktuelle på en annerledes måte enn før. Vi har fått muligheten til å forvalte en tjeneste som starter fra utdanningens første dag, gjennom operasjoner og hjem igjen, – for så å fortsette, men med litt mer ballast! Feltpresten kan på en ny måte tenke menighet, og bli en viktig ressurs for Forsvaret og Forsvarets per­sonell gjennom skiftende livssituasjoner. For den enkelte feltprest og FPK handler det om forvaltning av de muligheter som blir oss gitt. Kallet til det å være felt­prest handler om mer enn bare det å gjennomføre førstegangstjenesten, evt å la seg engasjere et par år i påvente av et skikkelig prestekall. Det handler også om villighet til å følge «menigheten» (med ord og sakrament) gjennom krise og krig (ref. målstruktur FPK).

Jeg har reist spørsmålet om hvor grensen for troverdighet med henblikk på villighet til tjeneste i utlandet går. Hver enkelt av oss feltprester får svare for seg, men jeg håper at viljen til å holde denne «uroen» levende, er til stede i FPK. Skal profesjonaliteten til feltprestene bli mere enn bare yrkesstatus i lønnssammen­heng, utfordres FPK til å utvikle en dynamisk organisasjon hvor kompetansehe­ving blir mer enn å lagre kunnskap hos de enkelte prester. Kunnskap og erfarin­ger må i likhet med Forsvaret forøvrig pløyes tilbake i organisasjonen gjennom god personalforvaltning og bevisst ledelse. Utenlandstjenesten utfordrer ikke bare pro­­fesjonen vår, den gir oss mulighet til å innholdsbestemme profesjonaliteten som feltprest!

 

Summary

«Some Pastoral Consideration about the Chaplain and International Service»

The Chaplaincy of The Norwegian Armed Forces has in the course of few years changed.  The Chaplaincy has moved away from young unexperienced conscripted chaplains to professional full-time chaplains. This change has increased the continuity within the Chaplaincy, and at the same time given the opportunity to develop the Chaplaincy at all levels.

Service abroad has placed the focus on a series of challenges where chaplain’s knowledge and competence are tested. In regard to this, it is apparent that chaplains at all levels are in need of developing their skills.At the same time they are being encouraged to take such service. Selection, training and execution of spiritual, social and moral support are areas where the Chaplaincy ought to concentrate its efforts for self-development.