Norsk feltpresttjeneste – noen hovedlinjer fra 1905-1955*

*. Denne artikkelen er et redigert utdrag av min spesialoppgave For Gud og fedrelandet,
Teologisk Fakul­tet, Universitetet i Oslo, høsten 1997.
Spesialoppgaven ser på den politiske og kirkelige prosess som leder frem til opprettelsen av Feltprestkorpset i 1953.

Hva er feltpresttjenestens egenart? Har norsk feltpresttjeneste endret seg opp gjennom årene? Til det siste: Ja, norsk feltpresttjeneste har helt klart endret ka­rakter. Dels er det Forsvarets karakter og oppgaver som er endret, dels er det kir­kelige (eller kirkepolitiske) forventninger som påvirker feltprestene og deres tje­neste. Denne artikkelen vil presentere noen linjer i utviklingen av norsk felt­presttjeneste i den første halvdel av vårt eget århundre. Hovedvekten vil ligge på perioden 1945-1955.

Det er selvfølgelig umulig å finne noen bestemt dato for opprettelsen av felt­presttjenesten i Norge. Vi kan definere feltpresten som en person som følger eller er knyttet til en militær avdeling, og hvis oppgave er kirkelig (pastoral) betje­ning av det militære personell. Mye av den tjeneste som prester har ytt militær­makten i tidligere tider faller utenfor denne definisjonen. Helt frem til midten av det nit­tende århundre hadde for eksempel norske prester et betydelig ansvar for utskri­ving og klassifisering av militært personell. Dette er et utslag av statskirke­ordnin­gen, og kan ikke karakteriseres som feltpresttjeneste i ordets moderne be­tydning.

Sett fra en militær eller en juridisk synsvinkel er feltpresten kjennetegnet ved det særskilte vern som Genèvekonvensjonene gir, og som synliggjøres ved arm­bindet med rødt kors. Det internasjonale samarbeidet om Œ begrense krigens ska­devirkninger har hatt stor betydning for utviklingen av feltprestens milit¾re og rettslige status. Landkrigsreglementet (1899) og Parisdeklarasjonen (1856) er to tidlige eksempler på slike konvensjoner. I dag er det som kjent Genève-konven­sjonene av 1949 som regulerer feltprestens rolle og gir ham/henne s¾rlig beskyt­telse i krigsteateret. Fra perioden før 1949 finner vi imidlertid svært få henvisnin­ger til slike konvensjoner i kildematerialet. Det er derfor uklart i hvilken grad fol­keretten har påvirket feltpresttjenesten før 1949.

1905 – 1940 Presten som sanitetsmann

Den 23. januar 1905 kommer det et nytt reglement for feltpresttjenesten, som kongelig resolusjon. Her trer prestens særlige stilling i det militære samfunnet klart frem, og feltpresten utstyres med særlige kjennetegn på uniformen.1Feltprestnemnda (1946:5) siterer: «samtlige feltprester er forutsatt under sin funksjon å skulle være iført en bestemt dragt, hvorved de lett kan kjendes». Imidlertid skulle det ikke opprettes noe mob-lager av unifor­mer: «De fornødne modeller vil blive tilveiebragt i fredstid, medens de for de enkelte funksjonærer nødvendige beklednings- og udrustningsgjenstander først bliver at anskaffe ved vedkommende prester selv i mobilise­ringsøieblikket med at erholde utbetalt et feltudrustningsbidrag efter Forsvarsdepartementets nærmere bestem­melser». Torkildsen (1981:8) opplyser at dette bidrag beløp seg til kr. 200.  Nå inn­føres en ordning for feltpresttjenesten som ser ut som et feltprestkorps, i hvert fall på papiret. Tjenesten ledes av stabsbaserte feltproster (én per arméfor­deling) og brigadeprester som fordeler de tildelte feltprester «til de forskjellige militære un­deravdelinger (…) efter beste skjøn».2Sitert etter Feltprestnemnda 1946:4. Til hjelp har disse «stabsprestene» «medhjelpere der (…) gives underoffisers grad».3Sitert etter Feltprestnemnda 1946:4 Feltprestenes tiltenkte rolle er definitivt pastoral. Det er for å avlaste feltproster og brigade­prester med praktiske eller administrative oppgaver at de får tildelt assistenter, og det forutsettes at også feltproster og brigadeprester skal utføre praktisk prestetje­neste.4Lagset 1997:12.

Ett moment forkludrer imidlertid dette bildet. Det skal nemlig ikke øves på feltpresttjeneste: «Sluttelig bemerkes (É) at feltprestinstitusjonen kun skal trede i virksomhet ved mobilisering i krigstilfelle, ikke i tilfelle av prøvemobilisering».5Sitert etter Feltprestnemnda 1946:5 Denne ordningen gjelder bare i krigstilfelle, og selv da er vesentlige deler av landstridskreftene holdt utenfor denne ordning. Ordningen av 1905 omfatter bare felthæren, altså ikke festnings- og posisjonsartilleriet eller depotstyrkene. Ordnin­gen skulle heller ikke gjelde for styrkene i Tromsø stift.6Feltprestnemnda 1946:5. Det interessante ligger altså på planleggingsstadiet. Man har sett for seg en smidig feltpresttjeneste som kan gå inn hvor som helst i felthæren og utøve en effektiv feltpresttjeneste under alle forhold.

Ett konkret eksempel viser at feltprestordningen nok ikke ble ansett som et viktig spørsmål hverken i militære eller kirkelige kretser. Torkildsen opplyser at ved løsrivelsen i 1905 «ble forøvrig omkring 20.000 soldater mobilisert uten at noen fast feltpresttjeneste ble etablert. Den geistlige tjeneste ble utført av sivile prester fra omliggende menigheter».7Torkildsen 1981:9f. Når man nettopp har utarbeidet en ny ord­ning for feltprester, bestemmer man at den ikke skal brukes. Likevel leier avde­lingssjefene inn lokale prester til å forrette gudstjenester for mannskapene. Dette viser at de lokale militære sjefer nok så behovet for geistlig betjening, selv om man på høyere (politisk?) nivå ikke så dette behov.

Hva skulle så feltprestens rolle og oppgave være rent praktisk? «Feltprestene knyttes – som ovenfor nevnt – til vedkommende sanitetskompanier, der, såsnart en kamp forestår, bliver at dirigere mot den forreste kamplinje. Deres virksomhet kommer forøvrig til å foregå under de forskjelligste situasjoner – un­der hvile (…), umiddelbart eller dagen før en kamp, under kampen og efter denne samt ved de forskjellige sanitetsanstalter».8Sitert etter Feltprestnemnda 1946:4f. Det er altså en tjeneste først og fremst knyttet til sanitetsavdelingene, selv om feltpresten skal være overalt. Det at feltprestene bare skal tjenestegjøre ved mobilisering, og ikke ved øvelser, tyder nettopp på at det er sanitetstjenesten som er det vesentligste. Det er først og fremst de syke og sårede som trenger feltprestens bistand.

1940 -1945 En militær sjømannskirke

De første hæravdelinger opprettes i juni 1940. En del unge offiserer som hadde fungert som tolker for engelske styrker i Norge, fulgte med over til Storbritannia. Disse dannet grunnstammen av befal i den norske hær i Storbritannia. De forleg­ges først i Hamilton, men forflyttes snart til Dumfries, «som gjennom hele krigen var et norsk militærsenter».9Torkildsen 1981:15. Avdelingen var totalt på mellom 1000 og 2000 mann. Allerede den 13. juni ble Leif Brunvand tilsatt som midlertidig deltids felt­prest. Han var egentlig sjømannsprest i Leith. I februar 1941 avløses han av sjømannspresten for Tynehavnene, Ingebrigt Dahle.10Dette er hentet fra Torkildsen. Det er også verdt å merke seg Ingebrigt Dahles selvbiografiske skildring av denne perioden (se litteraturlisten). Det er altså tydelig at behovet for feltpresttjeneste erkjennes svært tidlig i Storbritannia. Dahle forblir feltprest i Storbritannia under hele krigen, og har en sentral plass i feltpresttjenesten både der og ved hjemkomsten til Norge i 1945. De øvrige feltprester i Storbritannia rekrutteres fra Sjømannsmisjonen, senere kommer noen teologiske kandidater over fra Norge. Sjømannsprestene utgjør hoveddelen, og ledelsen, i feltpresttje­nesten for de norske styrker i Storbritannia.

Brigadeprest Dahle fikk sommeren 1944 i oppgave å lage et forslag til nyor­ganisering av feltpresttjenesten i fredstid. Allerede høsten samme år ble forslaget godkjent av henholdsvis Kirkedepartementet og Forsvarsdepartementet (i Lon­don) som et arbeidsgrunnlag for den senere organisering».11Torkildsen 1981:34. Dette forslaget bærer preg av å ta med seg de erfaringer som feltprestene har gjort i Storbritannia og av kontakten med britisk feltpresttjeneste.

Hvilke arbeidsoppgaver skal så Dahles feltprester ha? Dahle innleder med å sitere den dagjeldende instruks for Den Norske Hær i Storbritannia: «Feltpresten skal virke for de kirkelige og nasjonale verdier, og for en høy moral blandt solda­tene, samt en klar forståelse for deres oppgaves betydning for landets frigjørelse og fremtid».12Sitert etter InstruksÉ pkt A.III.1. Dette er nok et betegnende uttrykk for den holdning som rådet i Storbritannia under krigen. Kirkens og nasjonens sak var Žén. Det var ingen mot­setning mellom prestens kirkelige kall og hans oppgave i frigjøringen av norsk territorium. Prestens og soldatenes oppgaver er definert slik: «Vi dreper ikke for å drepe, men for å verne hjem og land, vi slår leir for dets fred, trygger dets fremtid. Vår oppgave er positiv: føre arven fra fedrene videre til de slekter som følger et­ter».13Instrukser… pkt A.III.1 Dette kall krever store ofre: «Så får heller vi dø for at våre barn kan leve som frie mennesker i et fritt Norge».14Instrukser… pkt A.III.1. Dahle er likevel klar når det gjelder å un­derstreke prestens kirkelige kall: «Han er prest for en hæravdeling på samme vis som en sogneprest er det i sin menighet».15 Instrukser… pkt A.III.1. Hans kall er et krevende kall. «Hvordan dette arbeide skal utføres står og faller med presten selv. Der trenges i sannhet visdom til dette embedet. Og der trenges praktisk sans».16Instrukser…pkt A.III.1.

Presten representerer også det sivile samfunnet og dets normer. «Han er der­nest bindeleddet mellem soldaten og hjemmet, og må alltid holde den siden for øye. I sine prekener skal han sørge for at soldatens tanker går også til hjemmet og de kjære, og appelerer til ham om også for deres skyld å holde seg oppe moralsk sett. Det faller i en feltprests lodd å ha med mange saker på det ekteskapelige, erotiske og seksuelle område. Her må han i sannhet lære seg til å forstå «mannfolkmentaliteten», og selv ha et klart og sterkt syn som kan hjelpe ham til å være deres fortrolige og ikke deres dommer».17Instrukser… pkt A.III.1

Et eksempel henviser til velferdsarbeidet, men kan vel i dag like gjerne klas­sifiseres som tillitsmannens oppgaver. Feltpresten skal «ta seg av de personlige velferdsspørsmål, og enhver har rett til å henvende seg til ham uten å kunne bli trukket til ansvar for de besværinger han måtte komme med om folk eller for­hold».18Instrukser… pkt A.III.2. Min utheving. Det mer generelle velferdsarbeid er også prestens ansvar. «Prestene bør ta initiativet til å arrangere foredrag, musikkaftener o.l. for soldatene hvis der ikke er egen velferdsoffiser til å ta seg av disse ting. Han bør også være soldatene be­hjelpelig med å få i stand soldateraftener hvor de selv bidrar til å skape program­met».19Instrukser… pkt A.III.4.

1946-1949 En ny feltprestordning

Den 22. januar 1946 nedsatte Kirkedepartementet en «nemnd for å utrede for­skjellige spørsmål i forbindelse med den fremtidige ordning av feltpresttjenesten». Feltprestnemndas mandat var å utrede «den fremtidige ordning av feltpresttjenes­ten».20Feltprestnemnda 1946:1 Vi ser da også at det nettopp er spørsmål knyttet til organiseringen av felt­presttjenesten som er i fokus. Nemnda beskjeftiger seg i begrenset grad med spørsmålene om prestens konkrete arbeidsoppgaver, og nevner svært lite om de prinsipielle sider ved feltprestens tjeneste. I den senere debatt er stridens kjerne nettopp spørsmålet om feltpresttjenesten skal organiseres sammen med velferden. Selv et så viktig spørsmål som prestenes verneplikt legges til side. Viktige pre­misser for (felt)prestens tjeneste kommer imidlertid til syne i argumentasjonen. Både den organisasjonsmessige diskusjon og de korte henvisninger til prestens arbeidsoppgaver peker hen mot viktige prinsipielle forutsetninger.

1) Det diakonale aspekt – feltpresttjeneste som velferdsarbeid

Feltprestnemnda setter opp som særskilte punkter blant feltprestens arbeidsopp­gaver at han skal ha samtaler med soldatene og være deres kurator, og at han skal samarbeide med legen. Han skal også samarbeide med velferdsoffiseren og den lokale menighet. Feltprestnemnda er imidlertid mer opptatt av forholdet mellom velferd og prest på et organisatorisk plan. Nettopp derfor skal velferdssjefen ha sete i det foreslåtte militære kirkeråd. Det er en forutsetning at velferdskorpset gir en tilsvarende plass til feltprosten. Dette bygger naturlig på erfaringene fra krigen. Både i Sverige og i Storbritannia var feltprestene nært knyttet til velferdstjenes­ten. Ja, flere steder satt prester i kombinerte velferds- og prestestillinger.21 Dette er jo samtidig et sterkt argument for en felles organisering av velferds- og prestetjeneste. Nettopp det at tjenestene på en rekke punkter berører hverandre brukes da også som et argument for enhet fra velferds­sjefen side. Selv om Nemnda vil ha en egen feltprestorganisasjon, betyr ikke dette at velferdsas­pektet ved prestens tjeneste neglisjeres.

Det kristelige engasjement på velferdssiden ivaretas ikke bare av feltpresten. Nemnda forutsetter at NKUF fortsatt får drive sine soldathjem, med tilhørende møter og kafŽévirksomhet. Det er altså ikke slik at Feltprestnemnda nødvendigvis nedvurderer velferdsaspektet selv om feltpresten ikke har dette som et sentralt arbeidsområde. Samarbeidet med NKUF, og med den lokale sognemenighet, in­nebærer et «sivilt» innslag i soldatenes hverdag. Dette kjenner vi igjen fra Dahles planer i Storbritannia, hvor det jo betones at presten skal være et bindeledd mel­lom soldaten og hjemmet. Enger forteller også fra sin tjeneste i Tyskland/Polen at han formidlet kontakt med hjemmene i Norge.22Se Enger 1982:79. Asle Enger gjorde tjeneste som prest for norske offiserer i tysk krigsfangenskap.

2) Feltpresttjeneste som forkynnelse

Forkynnelsen i vid forstand er gitt stor plass i Feltprestnemndas innstilling. Det foreslås at avdelingene skal ha faste gudstjenestedager hvor feltpresten forretter, i tillegg til kirkeparader på minnedager, høytidsdager osv. Han skal også holde korte andakter «foran fronten» minst en gang i uken.23Feltprestnemnda 1946:21. I tillegg skal presten holde guds­tjenester og andakter i mannskapenes fritid (soldatlagsvirksomhet). Feltprest­nemnda gir altså feltpresttjenesten en klart kirkelig profil. Her ser vi også hvordan tradisjonene med kirkeparade bringes med fra oppholdet i Storbritannia. Samtidig innføres «bønn på linja» som et fast innslag hver uke. Denne gudstjenesteformen (andaktsformen) omtales ikke i Storbritannia.

Forkynnelse forstås enda videre enn preken og andakt. Presten skal også lede bibeltimer og såkalte «samtalemøter».24Feltprestnemnda 1946:22 Det siktes her til de velkjente Padre’s hour. Litt eiendommelig er imidlertid koblingen til bibeltimene. Ser en på Inge­brigt Dahles planer fra Storbritannia, er det tydelig at Padre’s hour er en forløper for våre dagers etikkundervisning. Feltprestnemnda ser det tydeligvis mer som forkynnelse. Også de foredrag presten skal holde kan ses i en forkynnende sam­menheng. Som vi skal komme tilbake til, kobles her forkynnelse med folkeopp­lysning og nasjonsbygging: Presten skal foredra om «religiøse, etiske, sosiale, nasjonale og historiske emner»25Feltprestnemnda 1946:21.

3) Det nasjonale aspekt – feltpresttjenesten som folkefostring

I kirkelige kretser finner man etter den tyske kapitulasjon en iver etter å rekristi­anisere det norske folk. Dette skulle nå være mulig, ettersom motstandskampen har ført folk og kirke sammen.26Stephan Tschudi skriver: «Under krigen er det kristne helhetssyn kommet i forgrunnen igjen, Gud selv har drevet sin kirke midt ut i folket. Vi opplevde å se kirken i sentrum av folkets kamp, (…) Kirken viste an­svar for hele folket». (Tschudi 1945:27).  Finner vi så noen referanser til slike interesser i vårt materiale? Feltprestnemnda er som kjent mest opptatt av de formelle, organi­satoriske spørsmål. Likevel fastslås det at «Feltprestens oppgave er å fremme det (…) nasjonale liv og en god ånd innen avdelingene».27Feltprestnemnda 1946:21. Feltpresttjenesten har også et nasjonsbyggende aspekt. Biskopene utdyper dette når de påpeker at «en utvi­delse av feltpresttjenesten (…) vil og må få den største betydning for ungdom­mens moralske og åndelige oppfostring i Norge».28Bispemøtet 1946:26. Det er altså klart at felt­prestens oppgave også er å bygge nasjonen, å oppdra folket. Samtidig er oppdra­gelsens innhold ikke presisert i særlig grad. I Dahles planer fra Storbritannia går det frem at moralsk oppdragelse først og fremst har med kjønnsmoral å gjøre.29 Instrukser… pkt A.III.1 dette kan nok ha sammenheng med de faktiske konflikter mellom norske pre­ster og helsemyndigheter i Storbritannia og Sverige. Det ble nemlig besluttet at en «seksualhåndbok», forfattet av den ikke ukjente Karl Evang, skulle deles ut til alle norske soldater. Utdelingen forgikk under høylytte pro­tester fra prestene. Nasjonens sak var der å frigjøre norsk territorium og å «føre arven videre».30Instrukser… pkt A.III.1. Det kan se ut til at forholdet til folket og oppdragelsen av folket ikke var temaer som skapte debatt i 1946.

1950 – 1955 Feltprestkorpset opprettes

Sommeren 1953 behandler Stortinget spørsmålet om organiseringen av Forsvaret. Etter en lang tautrekking mellom feltprost Ulltveit og hans militære sjef, Ola Brandstorp (Sjef Forsvarets Undervisings- og Velferdskorps, FUVK), ender det hele med at Stortinget vedtar å opprette et eget Feltprestkorps den 6. juli 1953.31Spørsmålet om feltpresttjenesten behandles i Stortingsproposisjon nr 2 (1953):Forsvarets organisasjon og Innst S nr 186 (1953). I proposisjonen gir Forsvarsdepartementet en redegjørelse for bakgrunnen. Etter endringen av vernepliktloven skal geistlige gjøre verneplikt. Ulltveit påpeker: «Skal prestene pålegges plikten å tjenestegjøre som feltprester, må det imidlertid være en forutsetning at feltpresttjenesten ordnes på en kirke­lig sett forsvarlig måte (…) det er uholdbart at prestene skal avgis til FUVK (…) siden de skal] gjøre tjeneste i Forsvaret i egenskap av kirkens prester». «Departementet slutter seg til feltprostens forslag om opprettelse av et eget Feltprestkorps». (StPrp 2 (1953):132) I MilitærkomitŽen i Stortinget blir det debatt om dette spørsmålet. Under avsnittet om FUVK går KomitŽéens flertall inn for Departementets forslag om å opprette et Felt­prestkorps. KomitŽens medlem Ragnar Christiansen har imidlertid en dissens i dette spørsmål. Han «mener at feltpresttjenesten fortsatt bør utgjøre en avdeling i FUVK». Han begrunner denne dissensen dobbelt. «Rent prinsipielt bør antallet av de institusjoner som står direkte i kontakt med departementet, innskrenkes mest mu­lig. (…) Rent praktisk må en kunne si at feltpresttjenesten går inn som et naturlig ledd i velferdsarbeidet».Ved votering får Christiansens forslag bare 9 stemmer og komitŽéens forslag vedtas. Sett under ett representerer opprettelsen av Feltprestkorpset lite nytt i praksis. Avgjørelsen om å gi kirken en egen militær enhet er nok mer en aksept av status quo enn et ønske om å innføre noe nytt. Feltpresttjenesten har fungert ubrutt siden fredsslutningen, ja egentlig helt siden man organiserte norske styrker i Storbri­tannia i 1940. I en periode på over ti år har nå den nye feltpresttjenesten arbeidet. Selv om medarbeiderne fra krigens da­ger stort sett er skiftet ut, har det gått grad­vis.32Norsk militært personell deltok i strid (særlig i Frankrike) og i «gjenerobringen» av Nord-Norge. Like­vel gjelder dette bare deler av de norske styrker. Særlig i Sverige var det polititropper som ikke deltok i strid i det hele tatt. Situasjonene under krigen og i perioden 1946-1954 har det til felles at den viktigste aktiviteten var å bygge opp stridsdyktige avdelinger. Dette gjelder i første rekke personellet i Hæren. Sjøfolkene, både militære og sivile, måtte arbeide under krigstilstand i hele perioden 1940-1945. Her var prestetjenesten svært lik den man var vant til fra fredstid, etter modell av Sjømannsmisjonen.

1) Feltpresttjenesten som velferd

Synet på velferdsaspektene ved feltpresttjenesten varierer. Prestens rolle i vel­ferdsarbeidet er sterkt understreket av Ola Brandstorp. Fra Velferdskorpsets side oppleves prestetjenesten som en del av velferdsarbeidet, eller i hvert fall et arbeid som naturlig bør koordineres av FUVK.33Torstein Bryne opplyser at Ola Brandstorp mente at Feltpresttjenesten også skulle underlegges FUVK i faglig henseende (intervju 8. september 1997).  Det er altså en klar forventning om at presten kan bidra til personellets velferd. Forsvarskommisjonen vektlegger felt­presttjenesten i begrenset grad, men ser den likevel som en nødvendig del av det totale velferdsarbeidet. Kommisjonen er imidlertid oppmerksom på at den ikke helt kan identifiseres med det øvrige velferdsarbeid.

Fra feltprestenes side kan man se en endring. Feltpresttjenestens rolle som bindeledd til det sivile samfunn (som vi kjenner fra ‘sjømannskirkemodellen’ i Storbritannia) reduseres til fordel for en sterkere identifikasjon med den militære kultur. Dette kommer til syne i ordvalget: ‘samarbeid’ blir til ‘samvirke’ og ‘lokalmenigheten’ blir til ‘sivil religiøs virksomhet.’34Lagset 1997:43.

2) Forkynnelse og folkefostring

Selv om forkynnelsesaspektet ved feltprestenes arbeid fortsatt er viktig, ser vi at «Padre’s hour» nå har blitt til etikkundervisning. Der hvor man tidligere brukte ord som samtalemøte, bibeltime, heter det nå «sosial-etisk orientering» eller «karakterdannelse». Under krigen var Padre’s hour en uformell samling hvor pre­sten samtalte med soldatene om aktuelle emner, uten noe felles program. Nå har prestens time blitt innarbeidet med et fast pensum. Det er til og med utarbei­det manuskripter som prestene kan bruke. Selv om det forutsettes at prestene skal gjøre lokale tilpasninger,35Ulltveit 1955:769. er det helt klart at institusjonen»prestens time» har endret karakter.

Det er satt opp 14 temaer som skal gjennomgås på tilsammen 20 timer.36Listen over temaer er hentet fra Ulltveit 1955:769f. Emnevalget er lagt opp med utgangspunkt i målgruppens livssituasjon. Det er li­ten tvil om at emner som «ungdom og ansvar» eller «forelskelse, forlovelse» in­ter­esserer. Men de har da intet med førstegangstjenesten å gjøre. Av de emnene som er satt opp, er det ingen som direkte tar opp spørsmål omkring pasifisme. Ett tema omhandler Forsvaret: «Kirkens oppgave i Forsvaret» og i et annet kan man kanskje ta med noe om Genève-konvensjonene og krigens rett: «Menneskerettighetene». Selv om enkelte emner er mer generelle («Trenger vi mo­ral?», «Mennesket med legeme, sjel og ånd»), er det andre som mer vitner om tra­disjonell oppdragelse («Alkoholspørsmålet»). To temaer kan komme inn på de spesifikke, etiske utfordringer som møter soldaten. Emnene «samvittigheten» og «demokrati og kristendom» kan ta opp aspekter ved de etiske problemer rundt krigsdeltagelse. Det er grunn til å anta at denne orienteringen var sterkt preget av et grunnsyn som ikke bare tillater krigsdeltagelse, men som også vil fremheve dette som en plikt i bestemte situasjoner. Ulltveit skriver selv om prestens time: «Målet (…) er å gi soldatene orientering (…) for at de skal utvikles til harmo­niske og gode borgere (…) og gjøre sin plikt»37Ulltveit 1955:768. Det er imidlertid uklart hvor van­lig det var å fremme slike synspunkter blant feltprester og  assistenter.38Torstein Bryne opplyser at han selv har utarbeidet noen av disse manuskriptene og at det var «ren for­svarssak». (Telefonsamtale 23.10.97) Senere skrifter av Ulltveit som Presten under splittflagget og Kirken og Forsvaret (Oslo 1966) er klare i sin sammenkobling av tro og forsvarssak. Det er vanskelig å avgjøre i hvilken grad de lokale feltprester og -assistenter har fulgt opp denne ideologiske linje. Jeg vil anta at de første årene ble dette lojalt fulgt opp, men at man senere, i hvert fall mot slutten av sekstitallet, vil finne at en del prester ned­toner disse perspektivene.

Oppsummering

1) Folkefostringen og det nasjonale

Selv om en kan finne enkelte hentydninger til nasjonale motiver i kildene fra kri­gen,39Se f. eks. Instrukser… pkt A.III.1. finner vi ikke folkefostringen eller folkeoppdragelsen som noe sentralt mo­tiv i materialet fra før 1945. Derimot har Feltprestnemnda (1946) med en slik pas­sus. Denne blir klarere uttrykt av Bispemøtet.40Feltprestnemnda 1946:21 og Bispemøtet 1946:26. Imidlertid er det her først og fremst tale om en religiøs oppdragelse, som ikke uten videre kan knyttes til den daglige tjeneste i Forsvaret. Det eneste konkrete eksempel på folkeoppdragelse, er forholdet til «den nye moralen», eller seksualmoralen.

I den senere del av tiårsperioden 1945-55 blir dette oppdraget mer konkret. Fra politisk og militært hold fremheves viktigheten av den psykologiske bered­skap. Det er imidlertid uklart i hvilken grad dette er myntet på feltprestens tje­neste. Fra feltprestenes (feltprostens) side blir denne forventningen tatt opp. Ulltveit ar­gumenterer for at nettopp kirkens budskap er soldatens beste mentale vern.41Ulltveit 1955:761. Oppdragelse i kristendom blir da oppdragelse til soldatergjerningen.

2) Forholdet til den militære virksomhet

Dahle skriver i Storbritannia under krigen: «Ingen venter at presten er kommet for å oppegge dem».42Instrukser… pkt A.III.1. I Dahles planer kommer det klart frem at det kirkelige opp­drag i militæret er å betjene soldatene kirkelig sett, uten nødvendigvis å ta stilling til de konkrete militære oppdrag som måtte pålegges soldatene. Biskop Berggrav fører dette enda lengre når han mener at prester fortsatt skal være fritatt for ver­neplikt. Selv om de kan utkommanderes til prestetjeneste, tolkes feltprestens stil­ling som ikkestridende dithen at han ikke skal gjøre krigstjeneste. Følgelig kan heller ikke feltprestens tjeneste karakteriseres som verne­plikts­tje­nes­te.

Denne holdning er ikke entydig i det kildemateriale vi har sett på. Ulltveit for­fekter en annen holdning når han hevder at «Kirke og Forsvar møtes til innsats for folk, fedreland og kirke»43Ulltveit 1955:764 Selv om man kan finne spirer til slike holdninger alle­rede hos Feltprestnemnda,44Se Feltprestnemnda 1946:25f. er det først i 1955 at dette intime samarbeid blir eksplisitt. Kirken og Forsvaret skal, hver på sin måte, i følge Ulltveit, forsvare den kristne demokratiske stat. Ulltveit er vel den fremste talsmann for denne koblingen mellom kirke og forsvar.45Ulltveit utgir bøkene Presten under splittflagget (Oslo 1966) og Kirken og Forsvaret (Oslo 1966). Her utdyper han de tanker som kommer frem i artikkelen fra 1955. Han ser for seg at der hvor kirken har et ansvar i det åndelige regimente, har Forsvaret et ansvar i det verdslige regimente. Forsvaret skal sikre den demokra­tiske kristne stat. Det er kirkens ansvar å fremholde militærtjenesten som en kristen plikt, slik at folkets vilje til å beskytte seg mot kristendomsfiendtlige angripere fortsatt forblir sterk. Dette må selvfølgelig ses i lys av trus­selen fra øst, sovjetkommunismen. Slik blir det militære forsvar et vern for kirken, og forsvarets legitimitet er knyttet til det at den forsvarer den kristne kirke. Ulltveit ser for seg at kirke og stat/forsvar lever i et symbiotisk forhold, hvor de er gjensidig avhengige av hverandre. Torstein Bryne bruker om denne tenkning uttrykket «den konstantinske traktat» (intervju 8. september 1997). Han forfekter altså et ganske annet syn på feltpresttjenesten enn det Berggrav gjør.

3) Forholdet til Forsvarets organisasjon

Den ordning som etableres i 1947 gjør feltpresttjenesten til en del av det militære velferdsarbeid blant soldatene (og befalet). Dette skjer mot et uttrykt kirkelig syn. Bispemøtet høsten 1946 er klar i sin holdning. Dette styrkes ytterligere av biskop Berggravs korrespondanse utover høsten. Utgangspunktet for et samarbeid med velferdstjenesten er altså forholdsvis dårlig. Allerede i 1946 er det klart at det fra kirkelig hold bare finnes Žén brukbar ordning; en selvstendig feltprestorganisasjon.

De kirkelige bestrebelser er også entydige i fortsettelsen. Fra alle kirkelige in­stanser ønskes det et eget feltprestkorps. Selv om dette ønsket møter motbør både i militær og politisk sammenheng, arbeides det konsekvent fra kirkelig hold for å få opprettet et korps. Som vi vet lykkes dette arbeidet. Slik sett får man fra 1953 en nyorganisering av feltpresttjenesten.

Det vesentlige argument i denne sammenheng er kirkelig. Feltprestenes legi­timitet avhenger av at de er direkte og utelukkende underlagt biskopen i alt som vedkommer deres tjeneste som prester. Som vi har sett ovenfor, er feltprestene kirke i Forsvaret uten å være Forsvarets kirke. Dette må gjenspeiles i feltpreste­nes organisasjon. På samme måte blir også feltpresttjenestens egenart først og fremst prestetjenestens egenart.

Utviklingen i norsk feltpresttjeneste er fremveksten av feltpresttjenesten i vår moderne forstand. Fra en sped begynnelse, hvor presten nærmest er et haleheng til legen og tar seg av dem som legen ikke (lenger) kan rå med, utbygges felt­presttjenesten til en integrert del av personellets totale velferdstilbud. Denne ut­viklingen fortsetter etter 1945. Feltpresten overtar stadig flere oppgaver og nytt ansvar i og med at den psykologiske beredskap også knyttes til prestens virke.

Denne utviklingen fortsetter videre fremover. Selv om Feltprestkorpset stadig yter de tradisjonelle pastorale tjenester, kommer stadig nye til. Det nyeste er vel at presten som etisk rådgiver blir en integrert del av den militære beslutningspro­sess.

 

Litteratur

Enger, Asle og Apenes, Sverre Inge : Frivillig Fange. Oslo:Luther 1982.

Lagset, Frode: For Gud og fedrelandet. Spesialoppgave i kirkehistorie, Det teologiske fakul­tet, Universitetet i Oslo høsten 1997.

Torkildsen, Pål Erling: Norsk Feltpresttjeneste. Spesialavhandling. MF 1981 I.

Tschudi, Stephan: Norsk kirke idag. Oppgjør og program. Land og Kirke. Oslo 1945.

Ulltveit, Erling, feltprost: «Feltpresttjenesten». Norsk Militært Tidsskrift. Oslo 1955.

Innstilling fra nemnd for Feltpresttjenesten oppnevnt av Kirkedepartementet 22.01.1946. Kopi­ert fra Oslo bispearkiv.

Instrukser…– Direktiver og Instrukser for Feltpresttjenesten, utarbeidet av Feltpresten i Den Norske Hær (Ingebrigt Dahle?), udatert, kopiert fra Oslo bispearkiv, mappe Feltpresttjenesten.

Protokoll fra Bispemøtet 1946, sak 24/46: Feltprestordningen

 

English Summary

«Norwegian Chaplaincy 1905-1955. Some Main Developments».

The article displays some main developments of the Norwegian military chap­laincy in the period 1905-1955. This period is characterised by the connections between the pastoral and the medical service. The chaplain’s service is concerned about the ill and wounded. During the Second World War the chaplaincy be­comes more aware of «the civilian world», i.e. the families and homes of the sol­diers in Norway. After 1945, while still assuming these tasks, a new field of in­terest is incorporated in the chaplain’s tasks, namely the moral fostering of the youth of «the new Norway». Moral education becomes one of the main tasks of the chaplain.

Fotnoter   [ + ]

1. Feltprestnemnda (1946:5) siterer: «samtlige feltprester er forutsatt under sin funksjon å skulle være iført en bestemt dragt, hvorved de lett kan kjendes». Imidlertid skulle det ikke opprettes noe mob-lager av unifor­mer: «De fornødne modeller vil blive tilveiebragt i fredstid, medens de for de enkelte funksjonærer nødvendige beklednings- og udrustningsgjenstander først bliver at anskaffe ved vedkommende prester selv i mobilise­ringsøieblikket med at erholde utbetalt et feltudrustningsbidrag efter Forsvarsdepartementets nærmere bestem­melser». Torkildsen (1981:8) opplyser at dette bidrag beløp seg til kr. 200.
2. Sitert etter Feltprestnemnda 1946:4.
3. Sitert etter Feltprestnemnda 1946:4
4. Lagset 1997:12.
5. Sitert etter Feltprestnemnda 1946:5
6. Feltprestnemnda 1946:5.
7. Torkildsen 1981:9f.
8. Sitert etter Feltprestnemnda 1946:4f.
9. Torkildsen 1981:15.
10. Dette er hentet fra Torkildsen. Det er også verdt å merke seg Ingebrigt Dahles selvbiografiske skildring av denne perioden (se litteraturlisten).
11. Torkildsen 1981:34.
12. Sitert etter InstruksÉ pkt A.III.1.
13, 17. Instrukser… pkt A.III.1
14, 30, 42. Instrukser… pkt A.III.1.
15. Instrukser… pkt A.III.1.
16. Instrukser…pkt A.III.1.
18. Instrukser… pkt A.III.2. Min utheving.
19. Instrukser… pkt A.III.4.
20. Feltprestnemnda 1946:1
21. Dette er jo samtidig et sterkt argument for en felles organisering av velferds- og prestetjeneste. Nettopp det at tjenestene på en rekke punkter berører hverandre brukes da også som et argument for enhet fra velferds­sjefen side.
22. Se Enger 1982:79. Asle Enger gjorde tjeneste som prest for norske offiserer i tysk krigsfangenskap.
23, 25, 27. Feltprestnemnda 1946:21.
24. Feltprestnemnda 1946:22
26. Stephan Tschudi skriver: «Under krigen er det kristne helhetssyn kommet i forgrunnen igjen, Gud selv har drevet sin kirke midt ut i folket. Vi opplevde å se kirken i sentrum av folkets kamp, (…) Kirken viste an­svar for hele folket». (Tschudi 1945:27).
28. Bispemøtet 1946:26.
29. Instrukser… pkt A.III.1 dette kan nok ha sammenheng med de faktiske konflikter mellom norske pre­ster og helsemyndigheter i Storbritannia og Sverige. Det ble nemlig besluttet at en «seksualhåndbok», forfattet av den ikke ukjente Karl Evang, skulle deles ut til alle norske soldater. Utdelingen forgikk under høylytte pro­tester fra prestene.
31. Spørsmålet om feltpresttjenesten behandles i Stortingsproposisjon nr 2 (1953):Forsvarets organisasjon og Innst S nr 186 (1953). I proposisjonen gir Forsvarsdepartementet en redegjørelse for bakgrunnen. Etter endringen av vernepliktloven skal geistlige gjøre verneplikt. Ulltveit påpeker: «Skal prestene pålegges plikten å tjenestegjøre som feltprester, må det imidlertid være en forutsetning at feltpresttjenesten ordnes på en kirke­lig sett forsvarlig måte (…) det er uholdbart at prestene skal avgis til FUVK (…) siden de skal] gjøre tjeneste i Forsvaret i egenskap av kirkens prester». «Departementet slutter seg til feltprostens forslag om opprettelse av et eget Feltprestkorps». (StPrp 2 (1953):132) I MilitærkomitŽen i Stortinget blir det debatt om dette spørsmålet. Under avsnittet om FUVK går KomitŽéens flertall inn for Departementets forslag om å opprette et Felt­prestkorps. KomitŽens medlem Ragnar Christiansen har imidlertid en dissens i dette spørsmål. Han «mener at feltpresttjenesten fortsatt bør utgjøre en avdeling i FUVK». Han begrunner denne dissensen dobbelt. «Rent prinsipielt bør antallet av de institusjoner som står direkte i kontakt med departementet, innskrenkes mest mu­lig. (…) Rent praktisk må en kunne si at feltpresttjenesten går inn som et naturlig ledd i velferdsarbeidet».Ved votering får Christiansens forslag bare 9 stemmer og komitŽéens forslag vedtas.
32. Norsk militært personell deltok i strid (særlig i Frankrike) og i «gjenerobringen» av Nord-Norge. Like­vel gjelder dette bare deler av de norske styrker. Særlig i Sverige var det polititropper som ikke deltok i strid i det hele tatt. Situasjonene under krigen og i perioden 1946-1954 har det til felles at den viktigste aktiviteten var å bygge opp stridsdyktige avdelinger. Dette gjelder i første rekke personellet i Hæren. Sjøfolkene, både militære og sivile, måtte arbeide under krigstilstand i hele perioden 1940-1945. Her var prestetjenesten svært lik den man var vant til fra fredstid, etter modell av Sjømannsmisjonen.
33. Torstein Bryne opplyser at Ola Brandstorp mente at Feltpresttjenesten også skulle underlegges FUVK i faglig henseende (intervju 8. september 1997).
34. Lagset 1997:43.
35. Ulltveit 1955:769.
36. Listen over temaer er hentet fra Ulltveit 1955:769f.
37. Ulltveit 1955:768.
38. Torstein Bryne opplyser at han selv har utarbeidet noen av disse manuskriptene og at det var «ren for­svarssak». (Telefonsamtale 23.10.97) Senere skrifter av Ulltveit som Presten under splittflagget og Kirken og Forsvaret (Oslo 1966) er klare i sin sammenkobling av tro og forsvarssak. Det er vanskelig å avgjøre i hvilken grad de lokale feltprester og -assistenter har fulgt opp denne ideologiske linje. Jeg vil anta at de første årene ble dette lojalt fulgt opp, men at man senere, i hvert fall mot slutten av sekstitallet, vil finne at en del prester ned­toner disse perspektivene.
39. Se f. eks. Instrukser… pkt A.III.1.
40. Feltprestnemnda 1946:21 og Bispemøtet 1946:26.
41. Ulltveit 1955:761.
43. Ulltveit 1955:764
44. Se Feltprestnemnda 1946:25f.
45. Ulltveit utgir bøkene Presten under splittflagget (Oslo 1966) og Kirken og Forsvaret (Oslo 1966). Her utdyper han de tanker som kommer frem i artikkelen fra 1955. Han ser for seg at der hvor kirken har et ansvar i det åndelige regimente, har Forsvaret et ansvar i det verdslige regimente. Forsvaret skal sikre den demokra­tiske kristne stat. Det er kirkens ansvar å fremholde militærtjenesten som en kristen plikt, slik at folkets vilje til å beskytte seg mot kristendomsfiendtlige angripere fortsatt forblir sterk. Dette må selvfølgelig ses i lys av trus­selen fra øst, sovjetkommunismen. Slik blir det militære forsvar et vern for kirken, og forsvarets legitimitet er knyttet til det at den forsvarer den kristne kirke. Ulltveit ser for seg at kirke og stat/forsvar lever i et symbiotisk forhold, hvor de er gjensidig avhengige av hverandre. Torstein Bryne bruker om denne tenkning uttrykket «den konstantinske traktat» (intervju 8. september 1997).