Norsk militær innsats på fremmed jord

Også en etisk utfordring

Etikk er blitt et moteord. Etikk som mote betyr at det ikke sjelden selges som en motevare, tynt i innhold og popularisert i fremstillingen. Kanskje også som en engangssprøyte fordi moter jo kan skifte. Men etikk er ikke en flyktig «kjøp og kast»-vare. Etikk er heller ikke et fag som kan undervises og læres gjennom en artikkel eller en forelesning. Etikk er en vesentlig del av en kulturarv, en kultur­arv som må kjennes, gjennomtenkes, om mulig ytter­ligere berikes og så for­søksvis etterleves. Når noe skal sies om etikk og moral kan det for de fleste av oss være fornuftig raskt å presisere at det ikke skjer utfra tro på egen fortreffelig­het.

I stigende grad finner norske menn og kvinner fra Forsvaret seg i tje­neste i andre teatre enn Norge og under andre enn det norske flagg. I sum har hittil ca. 60 000 nordmenn av begge kjønn deltatt i ulike former for FN operasjoner. Nå dreier det seg om hva som kalles «annen generasjons» inn­sats. Det vil si de for­mer for operasjoner som vi har sett etter avslutning av Den kalde krigen. Postula­tet, som et stykke på vei er riktig, er at målt mot de første operasjoner på 60-tallet og frem til muren mellom øst og vest sprakk, er de operasjoner som fulgte adskil­lig endret i karakter, i innhold og i antall. De oppfattes bl. a. som mer komplekse. Da holder man selvsagt et til­felle som innsatsen i Korea i 1950-53 unna og også  bl. a. FNs operasjoner i Kongo i 1960-64 .

Vårt tema i det etterfølgende omfatter ikke alle sider ved norsk militær inn­sats ute og under fremmed flagg, men de etiske utfordringer som kan knytte seg til slik innsats. Det gjelder utfordringer fra de politiske og faglige beslutningspro­sesser og til den enkelte soldat som er sendt ut i felt.

De politiske beslutninger bak militær innsats utover det umiddelbare nasjo­nale og kollektive eksistensforsvar tar utgangspunkt i de virkelighets­billeder vi ser av verden rundt oss og hos oss selv og i forestillinger om hvorledes vi bør forholde oss til disse virkelighetsbilleder. Oppfatningene om hva vi ser og om hva det hele innebærer, varierer. Tross uenighet om mye, synes det å være en felles forståelse at vi må orientere oss i et stadig skiftende landskap. Det gjelder globalt såvel som i Europa og i vårt umid­delbare nærområde. Skiftningene er grense­sprengende i trippel forstand, målt i hastighet, i innhold og geografisk. Noe er nytt, noe kjennes til for­veksling igjen som historiske repriser, da forutsatt at ob­servatøren har og anvender litt historisk ballast. Blant det nye og overveldende er også at vi ser og tar inn over oss alt som skjer kloden rundt samtidig. Det gir bl. a. et ikke alltid riktig inntrykk av at fortiden var fredeligere enn vår tid. Ganske åpenbart stilles krav om fantasi og om evne til å fri seg fra de mest konven­sjo­nelle tenkesett. En ikke mindre fare er imidlertid å bli forblindet av det nye. Det gjelder fra teknologi og økonomi til troen på at mennesket er grunnleggende for­andret med samme hastighet som det materielle miljø vi har skapt rundt oss.

Blant de utslagsgivende trekk er det banale at de sterke iblant oss – som i na­turen ellers – fortsatt meget gjerne beriker seg på de svakes bekostning. Det gjel­der fra statsplan til bandeplan. Midlene er allsidige. Vi ser også re­petert at når imperier sprekker, varig eller for en tid, blottlegges sterke et­niske bindinger, stammetilhørighet og kulturelle særtrekk. De kan gi fotfeste for nærhet og tilhørighet, og det trenger vi mennesker flest, men de kan også slå ut i outrert sentre­ring om det egne og i tanketom ekstremisme. Som nok en gammel erfaring, får vi stadig bekreftet at den humanistiske politur på mennesket er tynn og tåler liten friksjon. De «etniske rensninger» innen den balkanske variant av et «fargerikt fellesskap» er en verdig tredje arvtaker etter de to tidligere, nokså ferske «rensninger» bare innen vårt Europa, den leninistisk-stalinistiske og den nazis­tiske variant.

Med en spredning av kjernevåpen og annen våpenteknisk spissteknologi til svært labile hender, åpnes det for nye scenaria. Fjernstyrte, såkalt kon­vensjonelle våpen som på noen tusentalls kilometers avstand kan treffe det moderne sam­funns nøkkelobjekter med meters presisjon, og biologiske og kjemiske våpen som kan produseres på et kjøkken, gjør mulig nye varianter av terrorisme. Det kan være i statlig regi, såvel som i enkeltmenneskers og gruppers regi. Skulle fi­nansene mangle, byr internasjonal narkotikahandel på en mulighet. Og narkotika er jo også i seg selv et kraftfullt våpen rettet mot et samfunns indre, menneskelige kraft.

I det globale billede ser vi også at tyngdepunkter forskyves. Våre tradi­sjo­nelle oppfatninger om sentrum og periferi er i ferd med å skifte geografi og inn­hold. Asia stiger igjen frem med kraft. Men også på soloppgangens kontinent vil befolkningseksplosjon og kommende økologiske og sosiale miserer skape spen­ninger og utfordringer som det ikke skal bli lett å hånd­tere. Høyst tradisjonelle maktambisjoner mangler heller ikke her. I Midtøsten krysses stormakters stra­tegiske og økonomiske interesser. Det har de gjort så langt vi kan se tilbake. De såvel gjødsler som kan tjene til å dempe Midtøsten register av økonomiske, be­folkningsmessige, sosiale, religiøse og politiske skisma og motstridende ambi­sjoner. Med få unntak synes de raskest voksende folketall på denne kloden fort­satt fanget i vanstyre, økende analfabetisme, økonomisk tristesse og klientpas­sivi­tet. Også etter klientenes egen oppfatning har den del av vår vestlige bistand som ble iverksatt uten pragmatisk forhåndsanalyse og uten etterkontroll, gitt sitt ufri­villige bidrag til passiviteten. Og så blir det stadig klarere at vann til å drikke og vann til dyrking av mat er i ferd med å bli en mer verdifull ressurs til berikelse enn oljen er i dag.

Utover det labile nærområde i øst og syd for Middelhavet, har, som kjent, de fleste europeere fått i fanget nye utfordringer, indre som ytre. Noen indre skisma synes å være dekadensresultater av en ensidig materiell priori­tering og et åndelig for magert liv. Noen springer ut av arbeidsløshet, det verste som kan skje mentalt og fysisk levende mennesker. Noe skyldes an­dre skjevheter. Det søkes etter nye fotfester. Tilhørighet under enkle og ab­solutte læresetninger appellerer, fellesskap i en ultranasjonal eller ultrareli­giøs gruppe, i en gategjeng, i en bande. Det er også på europeisk jord blitt et marked for importert og for selvlaget terror.

Globalt såvel som innen Europa selv er det i sum åpenbare behov for såvel nasjonale som felles innsatser med sikte på å dempe de underliggende årsaker til konflikter, motvirke at konflikter blir varme og, om det ikke lyk­kes, dempe dem som allerede er blitt voldelige. Fra beslutningsprosesser til gjennomføring dreier det seg om politiske, organisatoriske, økonomiske og også etiske utfordringer over et i sannhet bredt register.

For en nasjons militære innsats ute og under FNs flagg er selvsagt FNs evner og muligheter utslagsgivende, så også for de særlige etiske utfordrin­ger som mili­tære kan bli stillet overfor. Pr. i dag er denne unike, historiske og be­va­rings­ver­di­ge sammenslutning tilstede i ulike former i et 80-talls land klo­den rundt. Nokså åpen­bart har organisasjonen tatt på seg mer enn den kan makte. Organisasjonen har i stor grad overskredet sin evne til å tolke beho­vene for innsats, til å be­dømme hvor, innen hvilken kultur, når, hvorledes, ved hvem, for hvor lenge, til hvilken kostnad og under hvilken form for le­delse. Det betyr langtfra at alt er galt, men de første ca. fire år på den jugo­slaviske scenen i 1991-95 ble et særlig lærerikt eksempel på politisk, faglig og økonomisk forspiselse. Den slutningen gjelder ikke mindre for Europa. Såvel utenfor som innen organisasjonen er det etterhvert oppfattet at FN må trimmes og satse mot større profesjonalitet. Det må også innbefatte evne og vilje til å prioritere, til å slå fast hva organisasjonen kan og ikke kan ta på seg. Man sitter også med den erfaring, elsket eller ikke, at større innsatser under FN der politisk tyngde og militær kraft kan bli utslagsgi­vende, krever at stormakter selv stiller opp som sentrale beslutningstakere såvel som sen­trale utøvere innen rammen av en FN-velsignelse.

I tiden etter Den kalde krigen har vi sett operasjoner velsignet, garantert og sponset av FN, men i praksis gjennomført under NATO kommando. Det dreier seg om operasjoner som går utover det tidligere rom for NATOs ga­rantier. Med en kommende formell og reell utvidelse av NATO vil følge en ytterligere utvi­delse av mulige teatre for innsats i NATOs regi med eller uten noen direkte in­volvering av FN. Norske styrker kan bli engasjert innen rammen av alle disse va­rianter.

Det er på norsk jord rimelig enighet om at sikkerhet og sikkerhetspoli­tikk så langt råd må fange opp summen av de mange utfordringer som her skissemessig er repetert. Også det militære instrument i våre ansvarlige po­litikeres hender påvirkes av dette. På hvilken måte og i hvilken grad er det til debatt? Argumentene bak hvor, når, hvorledes og til hvilken kostnad Norge bør engasjere seg militært ut­over det umiddelbare nasjonale og kollektive eksistensforsvar spenner over en skala fra hva som kan kalles realpolitikk til misjonær entusiasme. I de mest entu­siastiske ytterpunkter har Norge inni­mellom blitt presentert mer som en menighet enn som en stat. Motivene er i de siste tilfeller mer ideelle enn noen, men konse­kvensene av beslutningene kan gi meget diskutable resultater. Mange synes å forutsette at militære styrker egner seg til det meste. Det kan det kanskje være noe i, men det er i alle fall et svært kostbart alternativ om hovedoppgavene er av humanitær karakter og våpen ikke er en betingelse for å lykkes.

De som står politisk ansvarlig for vår sikkerhet, og som derfor også er an­svarlig for å avveie innsats innen det nasjonale forsvar på norsk jord mot innsats ute, har ingen enkel oppgave. Det dreier seg om avveininger mellom et nasjonalt eksistensforsvar og, på den annen side, hva man mener er en regningssvarende preventiv innsats overfor mer fjerne trusler. Det dreier seg om avveininger mel­lom egen sikkerhet og en samtidig vilje til solidaritet med andre på denne kloden. Det dreier seg om å finne hvorvidt, og i tilfelle hvor, de to hensyn kan og bør kobles. Som vi allerede har vært inne på, må under enhver omstendighet ikke bare de praktiske, men også de etiske sider has in mente.

Historisk har de mer grunnleggende etiske utfordringer knyttet til militær inn­sats endret karakter med synet på krigens mål og hensikt, med krigstek­nikk og med synet på menneskeverd. Nær vår tid fikk vi et utslagsgivende karakterskifte da de første kjernefysiske våpen innvarslet at sivilisasjoner kunne bli utryddet i et masseslag. Denne ragnarokk-visjon reiste dyptpløy­ende etiske spørsmål. Alle som fattet at atomvåpen ikke kunne avoppfinnes, håpet vel at det kjernefysiske damoklessverd ville bidra til fravær av krig mellom dem som hadde slike våpen. I forholdet mellom øst og vest ga den gjensidige terrorbalanse etter alt å dømme sitt bidrag til det. Men lenger strakk erkjennelsene seg kanskje ikke.

Innen vår kulturkrets er det få som stilles overfor større etisk-moralske ut­fordringer enn dem samfunnet beordrer til i ytterste fall å bruke våpen mot men­nesker. Militære ledere og soldater må konkret på slagfeltet, ikke bak skrivebord eller under teoretiserende seminarer, søke å forene respekt for det menneskelige liv med bruk av dødbringende vold. Det dreier seg om et dilemma, ikke om å velge det åpenbart gode i forhold til det åpenbart dår­lige. Det blir forsøk på å for­ene det ideelle og mest ønskelige med det mulige og nødvendige, å definere inn­satsen med våpen med samtidige grenser for hva man etisk kan og vil. For dem som settes inn i kamp er det et dilemma som man ikke kan rømme fra. Pasifisten og ramboen har, uten annen sammen­likning, ikke dette dilemma. Ramboen er kanskje for enkelt utstyrt til å se noe dilemma. For pasifisten bør et eventuelt dilemma ha oppstått i forbindelse med valget av pasifisme. Det etisk høyverdige eller den etiske svikt vil være av­hengig av motiveringen bak valget, og bare den enkelte selv vil vite hva mo­tiveringen var. Selvsagt har også mange andre sin fred i sinnet ved at de ikke på forhånd har kommet på at de står overfor noe dilemma. De kan kanskje sågar utgjøre et flertall.

Innen det vi kan kalle vår kulturkrets har vi et begripelig etisk fotfeste for våre overlegninger. Tuftet, som kjent, ikke minst på gresk, jødisk, kris­ten og ro­mersk tenkning, som alt igjen har eldre røtter, har vi langsomt og famlende dyrket og videreutviklet en del retningslinjer for tenkesett og livs­førsel som vi nå oppfat­ter som ideelle. Den kristne filosofi og etikk står sentralt. Variasjoner i tolkninger til tross, og tross groteske misbruk til fremme av høyst jordiske maktambisjoner, har denne arv mer enn noen an­nen retning preget de moderne oppfatninger om menneskets verd, rettigheter og forpliktelser. Vi underkjenner ikke dermed at også enkelte andre religi­øse og filosofiske retninger har trukket i samme retning. Vi har etterhvert fått normer og regler som også har funnet sin plass i internasjo­nal rettsopp­fatning. Det gjelder fra krigens rett til FNs og de europeiske mennes­keret­tighetserklæringer.

La oss her bare kort repetere at såvel i litteraturen som i virkeligheten har sy­net vært at det å gå til bruk av voldsmakt kan være forsvarlig, eller såkalt «rettferdig», når den eksisterende situasjon er ulevelig, når alle andre midler først er forsøkt og når målet det siktes mot er en klart mer «rettferdig fred». Her vil selvsagt vurderingene bli subjektive. Juridisk, folkerettslig er mange av den opp­fatning at staten, som såkalt lovlig eller rett myndighet, under samme betingelser har en særrett til å bruke voldelig makt på fellesskapets vegne. Noen vil gi opp­rørs- og frigjøringsbevegelser de samme rettigheter når den urett de måtte lide under, er stor og uopprettelig med an­dre midler. Nå er det ikke alltid lett å slå fast hvem «staten» er, hvem som repre­senterer «folket» og hvem folket er.

Retten til nasjonalt og kollektivt selvforsvar ble, som kjent, et hoved­punkt også i FN-pakten. FNs rett til å gripe inn for å stanse en aggressorstat ble også stadfestet. Begrensningene kom til å knytte seg til vetoretten i Sik­kerhetsrådet og til kapasiteter til disposisjon. Blant mange av FNs medlem­mer har senere funnet sted en skrittvis bevegelse mot den tanke at det større fellesskap også må ha en rett og en plikt til å gripe inn i såkalt «indre anlig­gender». Målet er da å opprett­holde fred, hindre at aggresjon skal lønne seg og hindre at grunnleggende men­neskerettigheter brytes. Man har også tatt det meget vesentlige skritt at det reises tiltale ved internasjonal domstol mot krigsforbrytere. Som kjent står imidlertid mange stater og systemer fortsatt hardt på prinsippet om ikke-innblanding.

Stillet overfor dilemmaet å forene grunnleggende respekt for menneske­liv med dødbringende vold i statlig regi, hadde nordmenn, som de øvrige nordiske brødre, lenge den store fordel, den forenkling av dilemmaet, at voldsbruken var begrenset til nasjonalt og kollektivt nødverge. Ettersom vi var meget få som skulle forsvare et stort og strategisk utsatt område, kom videre vår del av den kollektive innsats innen NATO først og fremst til å skje på egen jord. Det var såvel etter NATOs som vårt eget syn, den opti­male løsning. Det nasjonale for­svar, og senere det kollektive forsvar sam­men med våre allierte, var for mange nordmenn basis for deres forsvarsvilje. Nordmenn flest har videre hatt det syn at å gå til kamp mot en militær angri­per for å berge sin egen nasjons eksistens, er en rett og forpliktelse som må falle på flest mulig av de våpenføres skuldre. Vår ver­neplikt hviler ikke minst på en slik tanke. Forestillingen har hatt sterke, moralske overtoner.

Samfunnets rett til å beordre til tjeneste, og borgerens plikt til å følge opp, har vært regulert gjennom lovverk og skiftende forskrifter. Under be­redskap og i krig har plikten til tjeneste i det nasjonale forsvar, og deretter også i det kollektive forsvar innen NATO, selvsagt vært ubetinget. Eventu­elle etiske betenkeligheter hos den enkelte har vært ivaretatt gjennom en rett til fritak fra militær tjeneste utfra overbevisningsgrunner forutsatt at annen og så langt råd tilsvarende belas­tende samfunnstjeneste blir utført. De tidlige ordninger etter Den annen verdens­krig virket utmerket også for tjeneste utenfor landets grenser, som f eks når en norsk brigade på 40-tallet og se­nere skulle settes inn i Tyskland innen rammen av en britisk divisjon, først som okkupant hos en tidligere fiende, så som partner in­nen et fellesforsvar med den tidligere fiende, som alliert med den samme, altså en politisk ikke helt enkel situasjon. Parallelt med ordninger knyttet til det nasjo­nale og kol­lektive forsvar, fulgte etterhvert oppfølginger av de forpliktelser som vi alle­rede ved tiltredelsen av FN pakten hadde påtatt oss. Med militære midler kom det først og fremst til å dreie seg om «fredsbevarende» innsats i form av megling, observatører, humanitær innsats og fredsbevarende styrker. Grensene for hva som kunne komme inn under dette varierte riktignok ad­skillig. Under fredsbeva­rende oppgaver ble frivillighet nyttet som grunnlag for vernepliktiges deltakelse. Det gjaldt såvel under, som etter deres første­gangstjeneste. For yrkes­befal ble en kombinasjon av søknad, frivillighetser­klæringer og beordring prakti­sert. Innset­tingen av norske styrker i fredsbevarende operasjoner – den første i 1956/57 i Si­nai – skapte ingen store pro­blemer knyttet til beordring og frivillighet. Så langt historien.

De nyere spørsmål ble når og i hvilken grad samfunnet i såkalt «fredstid» har rett til å beordre såvel vernepliktig som fast personell til mili­tære operasjoner ute når innsatsen også kan få karakter av militære tvangstil­tak. Den ene aktuelle mu­lighet for slik innsats er, som nevnt, innen rammen av NATO. Underforstått dreier det seg da om operasjoner på euro­peisk jord og i europeiske nærmiljøer. Den neste mulighet er innen rammen av FN. Mest komplisert synes for mange en innsats i mulige såkalte fredsopprettende operasjoner innen fjerne teatre, kulturer og sammenhen­ger. Fredsopprettende operasjoner betyr tvangsoperasjoner. Da må det ikke overraske, at enkelte kan få nye avveiningsproblemer med spenn fra det praktiske til det etiske. Selvsagt kan tvangsoperasjoner være solid begrun­net. Det kan dreie seg om situasjoner der de fleste finner det såvel politisk som mo­ralsk uholdbart å sitte på sidelinjen. Utgangspunktet kan såvel være tro på at inn­satsen bidrar til den egne, nasjonale sikkerhet som tanker om solidaritet innen rammen av et Europa, eller solidaritet med mennesker i krise innen den større verden. Det kan imidlertid klart oppstå situasjoner der det reises tvil om hvorvidt FN, såvel som våre egne politiske myndigheter, er inne på holdbare veier. I noen tilfeller kan også oppgavene bedømmes til nokså klart å overstige det internasjo­nale samfunns praktiske evner. Erfaring forteller at det oppfattes ikke alltid av FN selv, dvs. av FNs medlemmer, og altså heller ikke av Norge. I sammenheng med de etiske sider ved slik innsats må gjentas at for soldater av alle grader dreier det seg ikke om uten­rikstjeneste ved en ambassade eller ved et firmakontor. I siste instans – målt i tid kanskje i første instans – dreier det seg om å ta og miste liv i situasjoner der det kan være meget vanskelig å skille aggressor fra forsvarer eller skyl­dig fra uskyldig. Eller hva med å skyte på barnesoldater selv om de skyter mot en selv? Det kan videre bli spørsmål om å utsette seg for en personlig bruta­lisering som det senere kan koste mye å justere. For befal vil det utover egen ri­siko og egen bruk av våpen dreie seg om å beordre andre til å ta og miste liv. Stillet overfor slike utfordringer må det forventes at våkne og etisk bevisste men­nesker ønsker å ha en personlig tro på innsatsen.

Under enhver omstendighet må erkjennes at norsk befal og norske mannska­per i alle fall hittil i overveiende grad har vært borgere i uniform. Profesjonelle tør vi håpe, men av natur og tradisjon ikke leiesoldater som går når de blir bedt om å gå, kloden rundt og uansett retning. Og det er vel noe som vi ikke alle beklager.

Men om nasjonens ledelse, med et holdbart fotfeste i lovverk og sed­vane, mener at slike engasjementer er berettiget, måtte løsninger finnes. Nokså selvsagt er at om Norge skal forplikte seg til militær innsats ute, må de ansvarlige, poli­tiske og faglige myndigheter vite hva de har til disposi­sjon. I de fleste forsvar er det en regel at yrkesbefal og yrkessoldater beord­res til all tjeneste, hjemme som ute. Det gjelder i nasjoner like demokratiske som vår egen og med samme re­spekt for det menneskelige liv og for den enkeltes rettigheter. I utgangspunktet er de forpliktelser som vi har påtatt oss overfor FN mer ubetinget enn dem som vi, og NATOs medlemsland forøvrig, har tatt på seg innen NATOs fellesforsvar. Mener da FN at organisasjo­nen bør engasjere seg også i tvangsoperasjoner, kan selvsagt hevdes at da bør også vi ta del.

Såvel faglig som politisk synes det å være enighet om at vernepliktige ikke beordres til tjeneste i fjerne teatre mot sin vilje. Det alternativ som ble valgt er å gjøre opptak til det militære skoleverk for kommende yrkesbefal betinget av vil­lighet til slike beordringer. Det er i alle fall en redelig vei å gå. Bak de vedtak som foreligger synes også forstått og akseptert at frivillighet er det beste så langt det går.

Men også med en regel om frivillighet kan vi få solide etisk-moralske feil­skjær. Skal frivillighet skapes gjennom overfete bonuser, slik tilfellet var for såvel norsk befal som for vernepliktige i Gulfen, nokså fjernt fra enhver kampsone, står vi selvsagt ikke for kritikk. Her balanserer vi også i dag på meget tynn line. Det er en tvilsom forestilling at et norsk liv er overlegent mer verd enn et ameri­kansk, et britisk eller et fransk liv. Med slike beveg­grunner for frivilligheten risi­kerer vi nettopp å få leiesoldater som er villige til å gjøre det meste, når som helst, hvor som helst, bare betalingen er god nok. Går vi som samfunn inn for slike løsninger, er det ikke soldaten som først og fremst skal lastes, men de myndigheter og de miljø som har lagt premissene for en slik utvikling. En av premissene nå er at norske, vervete soldater er gitt status som såkalte «tjenestemenn» med i praksis en mulighet under pågående operasjoner til i pro­test mot lønn og annet å reise hjem om de skulle finne det opportunt. På et skip i fart kalles dette mytteri. De nasjo­ner som vi står sammen med ser med lite skjult undring på denne norske modellen. Og det er altså ikke de som tar feil. Skikke­lige lønnsforhold og, ikke minst, holdbare forsikringer og annen oppfølging til etterlatte om liv skulle gå tapt er en annen sak.

For vår politiske ledelse er det også en forpliktelse å gi rammebetingel­ser som gir norske soldater av alle grader og kategorier en rimelig sjanse til å over­leve mens de profesjonelt utfører det de settes til. Skal soldater lykkes i kamp, forutsetter det en mental og fysisk tilvenning og en holdning som gjør at de klarer oppgavene utfra tro på seg selv og med fast sammensvei­sete kamerater og godt befal som de viktigste støtter. Det er det som kalles «kampmoral», vilje til risiko og innsats mot alle odds. De som skal forbe­rede seg på krig må utvikle sine egne sikkerhetsnett som virker når det gjel­der, ikke bli objekter for uinviterte, oppsøkende og eksperimenterende «katastrofepsykiatere». Dette siste er heller ikke i konflikt med gangbar psykiatrisk teori, men det har dessverre vært i adskillig konflikt med en del praksis. Under ingen omstendighet må en militær leder ak­sep­tere å bli sett som en blant eventuelle andre pleietrengende klienter. Til lede­ren stilles et ubetinget krav om å være en leder, en inspirator og moralbygger nettopp når det mest røyner på, og det kan også være etter at den akutte belast­ningen har funnet sted. Forsvaret må få lov til å forberede utfordrende og risiko­fylt innsats med den kraft det krever. Så må selvsagt Forsvarets folk selv ville det uten at hvert gangne kvarter skal særmåles og særhonoreres. Selv om et militært yrke som befal, kanskje ikke kan kalles et kall, dreier det seg heller ikke bare om en «jobb» som kan måles i betalt tid tilstede. Det er ikke bare en «jobb» å stå an­svarlig for det meste av norsk mannlig ungdom, og mange unge kvinner, i mer enn et år av deres liv. Og det er klart ikke bare en «jobb» å forberede seg og an­dre til innsats som krever liv.

Når vi står overfor tvangsoperasjoner ute spørres, i Norge som i innen andre nasjoner, også om samfunnets vilje og evne til å tåle tap. Er hensikten fullt for­stått og akseptert, tør erfaringen hos oss være at sorgen bæres. Er vi med, er det under ingen omstendighet noen vei å gå for å berge våre egnes liv å se til at nordmenn bare sendes til de minst utsatte oppgaver. Det er, for å gjenta, ikke noe særlig sympatisk trekk om vi så inderlig vel godtar de tap under FNs flagg som ikke rammer oss selv. Å kamuflere en slik problem­stilling, gjennom å velge opp­gaver av mykere natur med referanse til hva nordmenn såkalt måtte «egne seg for», er en ytterst tvilsom praksis.

Tjeneste på fremmed jord vil ofte bety tjeneste innen meget fremmede kultu­rer. Også det har sine særlige, etiske utfordringer. Det gjelder for alle, men i sær­lig grad for ledere. De fleste vil være med på at varhet for den si­tuasjon man står i, er vesentlig i alt lederskap. Det gjelder øyeblikkets situa­sjon, men også «situasjon» i en mer omfattende betydning, dvs. innen hvil­ken «kultur» og innen hvilket miljø er det man skal leve og få mennesker til å forstå hverandre og trekke sammen. Selvsagt er overgangen størst om vi krysser de mer markerte kultur­grenser. En forutsetning for å forstå de ut­fordringer det kan dreie seg om, er at man forsøker å sette seg inn i hvor­for mennesker tenker, lever og handler som de gjør der de er i sitt miljø. Innmarsjen i nye miljøer og kulturer bør selvsagt skje med åpne sinn og med vilje til forståelse. Krysses skarpe etniske, religiøse og liknende grenser, må noteres og respekteres lov og rett og adferdsregler som måtte hvile på dypt­pløyende tradisjoner. Innen enkelte teatre der FN er engasjert har f eks den personlige og slektens ære et innhold som hos oss for et tusentall år siden, og begrepet menneskerettigheter i våre tolkninger er lite kjent eller lite re­spektert. Noen setter også kollektivet i sentrum, ikke enkeltindividet. Men sam­tidig forventes lokalt at også de utenfra i utgangspunktet selv står for noe. Det har også med «ære» å gjøre.

Det må gjentas at basis for all militær innsats ute er at vi på egen jord har bygget opp og sikret den profesjonalitet og tradisjon som borger for suk­sess. Det er i dag åpenbart at befolkningseksplosjon, økologiske resultater av materialistisk vandalisme og mer utgjør trusler mot menneskeheten som i sannhet berettiger et «utvidet sikkerhetsbegrep». Erfaring viser imidlertid at en tilsvarende utvidelse, i praksis utvanning, av begrepet «forsvar», svært lett tjener til å kamuflere såvel den virkelighet et militært apparat er ment å møte, som de militære styrkers evne til å møte denne virkelighet, på egen jord eller ute.

Et militært forsvar betinger tradisjon. Tradisjon vil si en spesiell kultur mod­net gjennom tid, «de levende tanker fra de døde». Tradisjon lar seg ikke med et vink improvisere i krisetid. Tradisjon er ikke tradisjonalisme. Tradi­sjon er ikke på kollisjonskurs med å tenke nytt. Men det lønner seg ofte å tenke nytt med et fotfeste i realiteter. Det er heller ikke dumt å erkjenne at mange i de ytre miljø som vi skal forholde oss til kanskje ikke alltid tenker like nytt.