PACEM in nuce – «et in terra»

Mens redaksjonen av dette første nummeret av PACEM avsluttes, skrives det også mange prekener til julegudstjenester både før og på selve julaften. Mer enn et heldig sammenfall er det derfor at dette tidsskriftet får navn etter hyrdenes «Og fred på jor­den» (et in terra pax – i akkusativ: pacem )!

Men altså: Vi markerer her et nytt tidsskrift i emning – in nuce – som vi håper vil dekke et felt som i beste fall har vært mangelfullt behandlet. Vårt særlige øn­ske med tittelvalget for dette tidsskriftet, er å bidra til den refleksjon som bør føl­ge vårt militære forsvar i Norge med tanke på det vi alltid må ha for øye: Freden – pax. Helt fra Augustins dager har dette vært et uttalt mål for enhver etisk reflek­sjon over militær innsats – at den skulle bidra til en bedre tilstand, en fredens til­stand, til et større gode enn det onde man ville forvolde i stridens hete, alt etter som hvordan man vil ordlegge seg.

Nå vil en slik fredsetisk profilering raskt møte kritikk fra to kanter. De mer militaristisk orienterte vil mene å kjenne lusa på gangen, i dette tilfelle: noe nær pasifisme av god, gammel årgang. De mer pasifistisk orienterte vil mene at det er et billig triks å tilrane seg et begrep som i det minste i nominativ (pax) har tilhørt dem selv og deres egen generasjon (68!).

Som feltprestkorps – hvilket er utgiver av dette tidsskriftet – er imidlertid dette en dobbel konfrontasjon vi gjerne tar. Vi mener å ha gode grunner for å stille oss mellom denne dobbelte kritikk. Ikke for å sikre oss i et «midtens rike», men for å skape et debattforum som både står på egne bein, og som forholder seg til begge de forannevnte posisjonene.

Til denne debatt-arena inviteres en hel rekke mennesker og yrkesgrupper som er opptatt av etiske, teologiske og tilgrensende emner innen en forsvarskontekst. For å ramse opp noen av våre abonnentgrupper: ansatte i Forsvaret i all sin bredde og i alle for­svars­grener, feltprester, biskoper, medlemmer av kirkelige råd, lærekrefter på teologiske institusjoner og på høyskoler landet rundt, stor­tings­re­pre­sen­tan­ter, fredsforskere. Tilsammen 700. Dette burde borge for en bred og variert debatt omkring vesentlige spørsmål som kan bidra til en økt refleksjon over betingelsene for hva Forsvaret er/gjør og bør være/gjøre.

Ikke minst nærværet av norske styrker og observatører i fjerne og nære him­melstrøk har avstedkommet behov for å tenke nytt om dette. I den forbindelse er de etiske problemsstillingene mange og kre­vende. En del av de gamle måtene å gi en etisk legitimering av et militært forsvar, har blitt utfordret, i beste fall i retning av modifikasjon. Det nærværende nummer forsø­ker, med ganske ulike innfalls­vinkler, å nærme seg dette forholdet.

I en bredt anlagt artikkel forsøker forsker hos Feltprosten, Sturla Stålsett, å tegne et bilde av hvordan de sikkerhetspolitiske utfordringer på global basis gir føringer til hvordan en aktuell fredsetikk bør utformes.

Tidligere Forsvarssjef, Fredrik Bull-Hansen, fortsetter med de store linjene, men med et bestemt fokus på hva det innebærer at det norske forsvaret bidrar i operasjoner utenfor landegrensene. En erfaringsartikkel med fokus på le­del­ses­as­pek­tet ved norsk utenlandstjeneste, skriver Krigsskolesjef Kjell Grandhagen. Han tje­ne­ste­gjorde som stabssjef i den nordisk-polske brigaden i IFOR 1995-96.

Sjøkrigsskole­prest Leif Tore Michelsen har gjort en spesifikk etisk analyse av internasjonale operasjoner, ved at han har undersøkt om den tradisjonelle «rettferdig krig»-tenkningen er egnet til å gripe og bedømme nyere militære ope­rasjoner inn i, og innenfor, andre land. Taktikkinstruktør på Krigsskolen, Hen­ning- A. Frantzen, gjør på mange måter en case-studie i dette farvannet. Han for­søker nemlig å «teste» Gulf-krigen opp i mot de kriteriene for rettferdig krig som den katolske bispekonferansen i USA skisserte i sitt hyrdebrev av 1983.

En helt annet innsteg til dette heftes tematikk, gjør feltprest i Telemark batal­jon, Aslak Brekke. Han fokuserer en bestemt yrkesgruppes erfaringer fra uten­landstjeneste, og bruker dette som et springbrett for å fokusere hvilket Feltprest­korps man ønsker seg. Dette må ses i lys av omorganiseringen innen Feltprest­korpset de senere år. Redaksjonen av PACEM mener det ville være betimelig med en debatt omkring mange av Brekkes utfordringer. FPKs ledelse er herved utford­ret.

Utenfor heftets hovedtematikk, presenterer vi tre ulike artikler som hver for seg behandler viktige og spennende emner.

Først ut er tidligere feltprest, nåværende sokneprest i den katolske menighet i Bodø, dr. iur. can. Torbjørn Olsen. Han presenterer materiale fra sin doktor­av­hand­ling omkring (det katolske) militærordinariet. Dette er viktig materiale både av økumeniske og kirkehistoriske grunner. Det kaster ikke lite lys over både felt­presttjenesten i dag, og hvordan man tidligere har tenkt om den kirkelige tjeneste for og blant soldater.

To av krigsskoleprestene, Luftkrigsskoleprest Nils Terje Lunde og Krigs­sko­le­prest Bård Mæland, skriver to artikler om henholdsvis mandatspørsmålet for etikk­undervisingen i Forsvaret og den etiske forankring av krigens folkerett. Sær­lig Lundes artikkel burde være av stor interesse for alle som har fulgt debatten i 1996 som knyttet seg til bruk av en bestemt lærebok på Krigsskolen.

Til sammen håper vi at dette første nummeret av PACEM byr på en god lese­opplevelse. Dersom du i tillegg ønsker å la din røst lyde i nærværende tidsskrift, hører vi gjerne fra deg!

PS. Til de som er usikre hvordan tidskriftets navn skal uttales: Både «pakem» og «patchem» – med trykk på første stavelse – er korrekt! DS. Bon appetit!

Bård Mæland