Tordenskjold

Skisse av en offiserskarakter

Peter Tordenskjold

tordenskjold(Eg. Peter Jansen Wessel), 1690-1720, sjøoffiser, født i Trondheim. Deltok i Den store nordiske krig og ble 1712 sjef for fregatten «Løvendals galei». Fikk adels­pa­tent og tok navnet Tordenskjold i 1716, vant samme år en oppsiktsvekkende seier ved Dynekilen, der den svenske forsyningsflåten ble ødelagt. Ble så øverst­kom­manderende for Kattegateskadren. I 1719 erobret han Marstrand og ble vise­admi­ral. Han ble drept
i duell mot Jacob Axel Staël von Holstein i 1720.

Innledning

Det er ikke min intensjon å presentere noen nye historiske fakta. Ei heller forsøke å erstatte noen av de fremstillinger som tidligere er gjort av sjøhelten. Mitt bidrag er simpelthen å foreta en studie av en tidligere sjøoffiser, med utgangspunkt i da­gens syn på hva som kan karakterisere en fremragende militær leder.

Studien refererer til et meget begrenset utvalg av sjøheltens aksjoner. Det er forfatterens oppfatning at flere eksempler vil ta oppmerksomheten bort fra hans personlighet, og i stedet føre til en fokusering på hans kvalifikasjoner som sjø­mann og strateg. Dette er imidlertid viktige forutsetninger og elementer i hans personlighetsutvikling som det er nødvendig å være klar over, men som det ikke er rom for å utdype her.

Den gang, som nå, stilles spørsmålene: hvilke oppgaver ble de militære le­derne utdannet og trent for å løse, og hvilke oppgaver ble de faktisk satt til å løse? Det er sannsynligvis umulig å vurdere spørsmålene fullt ut. Imidlertid vil det alltid være nyttig, i ettertid, å analysere det som vi anser for å være riktig – gene­relt sett.

Viktige lederfunksjoner anses idag å være: å informere, støtte, kontrollere og bedømme sine undergitte. Den gang var sannsynligvis kontroll- og bedømmelses­funksjonene de mest utviklede. I dag som den gang bedømmes ofte lederskapet på bakgrunn av lederens atferdsmønster, snarere enn etter substansen i de enkelte lederfunksjonene.

Videre ser vi etter i hvilken grad lederen og hans undergitte når sine mål; hvorvidt de har suksess eller ikke.

Der hvor vi kan registrere stor grad av suksess har de undergitte en tendens til å overse eller akseptere feil eller mangler i lederskapet. Lederskapet måles etter graden av suksess – så lenge det holdes innenfor alminnelig aksepterte moralske grenser. De etiske elementene i lederens karakter vil derfor være av interesse for oss.

Nå, som den gang, er ambisjonene viktige faktorer for motivdannelsen hos le­deren. Ambisjonene må imidlertid kunne kontrolleres og være alminnelig aksep­terte. Dertil må lederen kunne fremvise nødvendig vilje til å nå sine mål. Lederen må kunne utvise intelligent pågåenhet, basert på kunnskaper, styrke og overbe­visning. Alt innenfor rammen av et etisk akseptabelt handlingsmønster.

Ser vi nærmere på hva som karakteriserer atferden hos vår tids ledertyper, har vi muligens et grunnlag for å bedømme vår sjøhelt. Vi vil kunne se om det som begeistret den gang, fortsatt vil ha en liknende effekt.

Så til vår helt – Tordenskjold. Selvsagt blir dette i stor grad antagelser, men la oss la tankene fly tilbake til den gang Peter Jansen Wessel bare var en guttunge.

La oss se hva som kunne oppta hans interesse, fange hans fantasi og bidra til utviklingen av den personen som vi nå skal bli nærmere kjent med.

På den ene side må han ses i lys av den utvikling som samfunnet undergikk, særlig på grunn av utviklingen innen handel og sjøfart. Men, kanskje i like stor grad i lys av den sosiale struktur. Den oppvekst og oppdragelse som barn og ung­dom fikk. Familiens sterke bånd og autoritære trekk.

La oss derfor først se hva som foregikk i samfunnet.

Sjøfartsnasjonen

I siste halvpart av 1600-tallet var sjøen fortsatt den viktigste trafikkåren for folk i Norge. Sjøfarten i Norge ble drevet utelukkende av nordmenn, og stort sett av folk fra bygdene. I 1650, -60 og -70-årene dominerte fremdeles utlendingene i farten på utlandet. Kornet til Norge ble først og fremst fraktet på danske skip. Vi­dere gikk også trelasten på utenlandsk kjøl. I 1677 gikk det 209 skip fra Trond­heim med bord og plank. 92 av disse skipene var engelske, 90 var nederlandske, og bare 27, eller omlag 7% var norske.

Det var i godt samsvar med merkantilistisk tankegang å utvikle og begunstige skipsfarten. Det viktigste utslaget av dette var den engelske navigasjonsakten av 1651. Men også i Danmark-Norge tok man en rekke skritt for å stimulere og hjelpe opp sjøfartsnæringen.

Tiltak som tok sikte på å stimulere skipsbyggingen og skipsfarten var guns­tige tollbestemmelser, teknologisk utvikling av fartøyene, samt bygging av såvel eksemsjonsskip og defensjonsskip, som rene handelsfartøyer. Eksemsjonsskipene var til beskyttelse av våre sjøverts forbindelser, men de hadde få kanoner. De med flest kanoner var defensjonsskipene. Alle var armerte koffardiskip som pa­truljerte de viktigste handelsrutene til Europa og de Britiske øyene. De var delt i fire klasser: den første med 36 kanoner, den andre med 24, den tredje med 12 og den fjerde med 6 kanoner. Denne flåten av defensjonsskip ble brukt til militære operasjoner under Den Skånske krig.1Den Skånske krig, krigen mellom Danmark-Norge og Sverige 1675-1679. I Norge mest kalt Gyldenløve­feiden. Norske styrker spilte en viktig rolle under krigen. Blant annet greide de å innta Bohuslän. Det kom lite ut av krigen, som endte med freden i Lund. I 1687 talte flåten i alt 61 fartøyer. Alle var norske.

Da Peter Wessel ble født var altså livet på Trondheims havn blitt livligere. Kneipene var fylt av matroser som kunne berette om spennende opplevelser fra fjerne og eksotiske havner. Fartøyer kom til byen med nyheter fra den store ver­den der ute. En atmosfære fylt av spenning og utfordringer. En atmosfære som appellerte til et ungt sinn som var oppvakt og mottagelig for inntrykk.

Allerede i denne tiden våknet sannsynligvis et lysende intellekt, en ambisiøs, og samtidig følsom natur. Historiene som berettes om Peter Wessels barndom forteller først og fremst om en guttunge som oppfattet livet som en spennende ut­fordring. I 1704, 14 år gammel, flyktet Peter Jansen Wessel hjemmefra. Som jeg skal peke på senere, var ikke dette et uttrykk for at han ville slippe bort fra noe; vi opplever her et uttrykk for en søken mot noe som han ellers ikke ville finne hjemme. Noe ukjent, spennende og dragende. Hans senere brev til faren, hvor han ber om tilgivelse, vitner om den konflikt som oppsto inni ham. En konflikt fylt av en sterk higen etter det spennende ukjente, men også av hans lydighetsplikt over­for faren. Begge disse elementene går senere igjen i hans liv. Da kommer det til uttrykk i hans offensive pågåenhet i hans operative ledelse, og gjennom kravet til disiplin ombord og i kamp. Her, i spenningsfeltet i mellom utfordringen og plik­ten, er det vi skal finne mennesket Tordenskjold.

Vi skal imidlertid se at miljøet omkring ham, og båndene til familien, også bi­dro til hans karakterdannelse på en særlig betydningsfull måte.

Oppvekst og utvikling

I tillegg til det ytre miljø, har også det indre, det patriarkalske familiemiljøet, for­met den unge mann.

I rådmann Jan Wessels hus kan vi tenke oss det var orden. Mange barn, og et renommé som gudfryktig samfunnsstøtte krevde disiplin. Streng disiplin. Dog med en naturlig porsjon mykhet og faderlig kjærlighet iblant. Mor var hele tiden den reddende havn. I et slikt miljø ville ethvert sprell bli oppfattet som noe utenom det vanlige. Derfor er sannsynligvis historiene om guttungen Petter Wes­sel som rabagasten fra Trondheim, konstruerte og overdrevne. Dette har sannsyn­ligvis også bidratt til oppfatningen av ham som en livat hurragutt og villstyring. Senere i livet som selskapsløve og ustyrlig sjøoffiser.

Oppvakt som han var, ønsket nok faren at han skulle konsentrere seg om boklige sysler. Når dette ikke førte fram ble gutten først satt i skredderlære, se­nere i barberlære. Alt besvær uten særlig suksess.

Det var i denne situasjonen at Peter så sitt snitt til å følge med i kongens følge da de forlot Trondheim etter besøket i 1704.

Barne- og de første ungdomsårene førte imidlertid til at han også fikk et for­hold til religionen. Den ble en noe spesiell, men naturlig del av hans liv. Hans re­ligiøse aktiviteter ble en regelmessig, og daglig, foreteelse. Til å begynne med av vane og plikt, etter hvert basert på en modnende overbevisning.

At han reiste hjemmefra i meget ung alder, kan som sagt oppfattes som en protest mot den strenge oppvekst, men kanskje i like stor grad som et utslag av en ubøyelig utfartstrang. Av brevene som han skrev hjem fra Danmark, kan vi også ane den samvittighetsfulle unge mann. Det er ikke angeren som er fremtredende i brevene, men det samvittighetsfulle hensynet til faren, og familien der hjemme. Denne samvittighetsfullhet er lite forenlig med fremstillingene av rabagasten og den hensynsløse sjøoffiseren. Det er derimot et viktig element som kommer til å bidra sterkt til hans personlighetsutvikling i hans senere virke.

Dette er av de sympatiske trekk som skriver seg fra barndommen, og som kommer til å bety mye i hans utvikling som leder. Det kommer til å oppveie noen av de mindre sympatiske trekkene.

Vi aner nok et spenningsforhold i hans natur, men nå er det bygget på barn­dommens verdier. Spenningsforholdet mellom den moralske hensynsfullhet og krigens krav til å ta sjanser med andres liv og helbred. Men også kravene til rett­ferdighet. Rettferdighet overfor, og for andre. Men også rettferdighet for ham selv.

Disse trekkene kommer til uttrykk i både forholdet til hans underordnede og hans overordnede. Men også i forholdet til hans konkurrenter i marinen og ved hoffet. Disse menneskelige egenskapene var fremtredende helt til hans død. De danner linjene i en skarp personlighetsprofil som trer frem bak strategen og sjø­mannen.

Leder, strateg og sjøhelt

Det sentrale i Tordenskiolds karakter, hvorfra alt annet stråler ut, var det sterke i hans natur. Herfra hans initiativ, hans mot, hans vilje, hans friskhet i sinnet. Det er hans mot, hans snarrådighet, hans viljestyrke som løfter ham opp over meng­den og gjør ham til den selvfølgelige fører i kraft av hans begavelse.

Slik uttryk­ker admiral Olav Bergersen det. Jeg vil legge til: Hans moralske trygghet, som er religiøst forankret og styrt av hans innsikt og ferdigheter. Men det angår også hans sans for rettferdighet.

Tordenskjolds personlighet står derfor i sterk kontrast til det sedate adelsskap som han møtte i København. Hans personlige utstråling og hans umiddelbarhet, virket på samme tid utfordrende i det etablerte adelskap, som det virket befriende tillitsskapende blant hans likesinnede.

Imidlertid hadde han, tross sin kontroversielle væremåte, en god forbundsfelle i Gyldenløve.2Ulrik Christian Gyldenløve, 1678-1719, sønn av Christian 5 og Sophia Amalia Moth, bror av Christian Gyldenløve. Hans slektskap skaffet ham høye embeter, 1697 generaladmiralløytnant, 1711 generaladmiral. Ledet flåten i krigen 1700 og etter 1709, førte således kommandoen i slaget i Køge bugt 1710. Gyldenløve fulgte Fredrik 4 på hans reise i Norge i 1704. Denne kom til å spille en avgjørende rolle i hans karriere.

I en tid da ellers bare fødsel gav mulighet til å komme seg frem, var det dette vennskap som hjalp ham, i tillegg til hans egne evner. Mange av Tordenskjolds handlinger, hans øyensynlige søken etter dramatiske effekter, hans søknader til kongen; alt må sees i lyset av de sosiale forutsetninger og hans ambisjoner. I den situasjon som rådet, måtte han selv skape seg den basis som var nødvendig for å ha fremgang.

Når Gyldenløve forstod å verdsette denne friske, umiddelbare og energiske personligheten som satte til side all adelskapets formalisme og tomhet, var det fordi han selv allerede hadde gjort de samme erfaringer. Erfart hvorledes systemet selv drepte ethvert selvstendig initiativ.

Gyldenløve hadde selv lært at i kamp er det personligheten som vinner. Der­for er det system best som gir personligheten størst mulig frihet, og størst mulig anledning til utvikling. I København var det ikke meget av dette systemet.

Derfor er det at Tordenskjold stadig søker å komme på egenhånd i nordlige farvann. Der kan han fritt få utvikle sine egenskaper. Han er utenfor systemets rekkevidde. Der, i en slags frihet, kan Norge og Danmark høste av hans sukses­ser.

Hans angrep på den svenske transportflåte i Dynekilen er betegnende for denne frihet, og samtidig typisk for hans spesielle lederkarakter.

Den 7. juli 1716 ankommer Tordenskjold med sin flåteenhet til Koster med ordre om å underlegges admiral Gabel. Han får straks informasjon om at største­delen av admiralens styrke ligger ved nordre Sandøy, et par mil derfra og lenger mot nord. En fiendtlig transportflåte lå imidlertid i Dynekilen, midt i mellom, og nærmere Tordenskjolds posisjon.

Uten å melde seg for admiral Gabel, kontaktet han kapteinløytnant Grip, en av sine betrodde underordnede fartøysjefer, og diskuterte med ham mulighetene for et øyeblikkelig og overraskende angrep på svenskene. Den gunstige vestlige vind ville være fordelaktig for angrepet. Dette forholdet kunne, imidlertid, raskt endre seg til å bli et forrædersk element for manøvreringen dersom de måtte ut av sundet i en fart. Likevel bestemte han seg for å angripe.

Dynekilen er trang og dyp, uten muligheter for manøvrering. Det ble et angrep rett på med stor overraskelse og stor kraft. Karakteristisk for hans ledelse av an­grepet var hvordan han personlig, selv etter innledningen, fortsatte å oppklare mot fienden.3Tordenskjold er den første i moderne tid som bedriver systematisk marineetterretningstjeneste. Admiral Nelson har sannsynligvis lært av ham. En del av de eiendommelige historiene som verserer om ham, bunner i misoppfatning av situasjoner og hendelser som i realiteten var oppklarings-, etterretnings- og villedende tiltak. Strategier som vi kjenner spesielt fra siste verdenskrig. Hans taktiske trekk var å få skipene tettest mulig inn på svenskene uten selv å åpne ild. Til tross for betydelige tap, ga dette den tilsiktete overraskelse. Ved ildåpning skjøt alle fartøyene samtidig på kort hold med grusom virkning. Bare det å få fartøyene inn i sundet under den svenske ildgivningen, var en pre­stasjon. Imidlertid hadde han dyktige og lojale fartøysjefer med seg. Det var løyt­nant Wodrof, kapteinløytnantene Grip og Tønder og kapteinene Lemvig og Budde. De kjente sin sjef og visste at her måtte alle gjøre tingene riktig som sjø­menn og artillerister. Tordenskjold tok en stor risiko, men den var kaldt beregnet. Den viktigste faktoren var muligens at han visste han hadde usedvanlig dyktige sjøfolk i de nevnte sjefer – og de kjente sin like dyktige sjef. Han kunne opptre som teamleder slik dette oppfattes på sitt beste i dag. Vi vet også at fartøysjefene ga ham råd under bataljen – og at han fulgte rådene.

«Det beste tegn på en manns mot, er hans evne til å bære ansvar». Slik ut­trykte en gang admi­ral Farragut det.4Admiral David Glasgow Farragut, 1801-1870. Nordamerikansk admiral, en av sjøkrigshistoriens mest fremstående personligheter. Deltok på nordstatenes side under borgerkrigen fra 1861. Biografi om ham er nl.a. skrevet av A.T. Mahan – en annen betydelig personlighet i sjøkrigshistorien. Men denne evnen er også avhengig av de som sjefen har rundt seg – at de kjenner hverandre og kan samarbeide.

Dristigheten var ikke vill og tøylesløs. Den var beregnet. Basert på kunnska­per, ikke minst om motstanderens ledere. Han viste dyktighet som sjømann og marineartillerist. Kunnskaper om situasjonen i kampområdet innhentet han hele tiden, også etter at han hadde trukket ut og kampene var avsluttet.

Men hans suksesser bragte også situasjoner som trakk frem andre trekk ved hans karakter. Forholdet til kaptein Vossbein er således typisk og ganske avslø­rende.

Tordenskjold og Vossbein

Vossbein var eldre enn Tordenskjold som offiser, men var blitt forbigått av den dyktigere Tordenskjold.

Admiral Gabel, Tordenskjolds overordnede, og kaptein Vossbein var svo­gere. Disse to herrer har nok gjensidig påvirket hverandre en del etter Dynekilen, slik at sjalusien mot Tordenskjold var på et følbart nivå da nedenstående episode inn­traff i Kattegatt i april 1717 .

I det de passerte Gøteborg, for sørgående, fikk Tordenskjold øye på et par svenske fartøyer. Han gav straks ordre til Lemvig og Vossbein om å angripe. For­følgelsen av svenskene gikk bra inntil de kom inn i skjærgården. Da var det stopp fordi de ikke hadde los eller kjentmenn ombord. «Hvad ligger I opbraset efter, hvi følger I ikke fienden?» Tordenskjolds utbrudd ledet til at Vossbein ble meget for­nærmet.

Noen dager senere oppsto det et nytt bittert sammenstøt mellom de to da Vossbein misforstår et signal fra Tordenskjold. Igjen blåser han opp, og igjen oppfattes han som den urettferdige. Ytterligere noen dager senere viser han uhø­visk opptreden mot en annen og eldre offiser, kommandør Poulsen. Tordenskjold krysset kort foran baugen for den eldre. På den tiden en helt uhørt manøver.

To ganger til, den samme måned, ga Tordenskjold Vossbein kraftige skraper. Endelig i mai måned møtes de ved Fladstrand. Det var straks før angrepet på Gø­teborg.

Årsaken til at Tordenskjold nå ønsker å gjøre opp med Vossbein kan sann­synligvis spores tilbake til to fremtredende sider ved hans personlighet. Det ene er at han sikkert har følt at han har vært urettferdig overfor Vossbein. Forklaringen på at han ikke har gjort opp med ham tidligere må vi lete etter i forholdet til den sjalu overordnede, admiral Gade, og i forholdet til den like sjalu underordnede, Vossbein. Dessuten sendte Vossbein rapport til Admiralitetet bak Tordenskjolds rygg. Det var altså et svært dårlige forhold offiserene imellom.

Et annet hovedpoeng for Tordenskjold har selvsagt vært den forestående kamp ved Gøteborg. For ham vil dette igjen bli en kamp på liv og død. Kommer han ikke levende derfra, vil han ha gjort opp sitt mellomværende med Vossbein. Det kan også tenkes at han har fått råd av sin skipsprest i dette spørsmålet. Vi vet at han hadde som vane å låse seg inne på sin kahytt foran kamp for å be. Dette henger sammen med hans oppfatning av kamp som et oppgjør mellom viljer der bare én kan stå igjen som den seirende. Dette innebærer en kamp om liv og død der ikke bare hans eget liv står på spill, men der han må ha moralsk støtte og tro for å kunne bære ansvaret også for alle sine undergitte. Motet og ansvaret har altså en religiøs forankring, og er styrt av de etiske krav. Men det har også en praktisk side, nemlig den at offiserene må kunne kommunisere uten å være redde for hverandre, eller for nye misforståelser. Denne siden av saken har også strengt tatt et moralsk perspektiv idet den berører hensynet til mannskapenes og fartøye­nes sikkerhet. Hele forholdet ble dermed bestemmende for utfallet av kampen.

Tordenskjold inviterte Vossbein ombord i sitt fartøy, eventuelt at de kunne møtes i land. Vossbein kom ikke ombord, og hadde en dårlig unnskyldning for ikke å møte sin sjef i land. Tordenskjold selv rodde i land tross det dårlige været, men uten å få utrettet noe.

Det er få ting i verden vi mennesker vanskeligere tilgir enn furting og tomme unnskyldninger. Igjen er det Tordenskjold som får kreditt for sine handlinger. Dette til tross for hans klanderverdige opptreden. Han får det fordi han, ved sin hensynsløse redelighet, viste mot og vilje til å gjøre opp for seg. Han kunne inn­rømme sine feil.

At Vossbein senere unnlot å følge ordre med den følge at angrepet på Gøte­borg mislyktes, kompliserte og forverret forholdet.

Det oppfattes derfor nesten som ubegripelig at Tordenskjold tar ham i forsvar i Admiralitetet ved tilbakekomsten til Danmark. Han tilgir hans sjalusi og forræ­deri. Men igjen må vi lete i de verdier som var styrende for Tordenskjolds forhold til sine samtidige offiserskolleger: Vossbein hadde senere vist både mot og hand­le­kraft. Egenskaper Tordenskjold satte meget høyt hos sine underordnede. For ham var dette næret av en sterk religiøs tro, og styrt av moralske lover om adferd. Vi aner at dette ikke var tilfelle hos alle hans samtidige.

For enkelte mennesker vil de personlige hensyn overskygge alt (Vossbein). De lar sine personlige følelser få styre også i de situasjoner der samfunnets inter­esser står på spill. På den historiske scene vil bare de «store» motiver bli aksep­tert. Men hva er så de store motiver? Det kan være vanskelig å gi en presis be­skrivelse, men la meg antyde noe. Det må kunne, allment sett, kunne oppfattes som noe som kan gi seier, fordeler eller bringe ære til fellesskapet – til nasjonen. Det behøver ikke i ett og alt være rettferdig, bare man har suksess. Slik var det for Tordenskjold, og slik er det nok for oss også i dag.

Men vi aner kanskje enda noe mer bak Tordenskjolds væremåte. Vi ser på den ene side det besluttsomme handlingsmennesket som i øyeblikket ikke kan akseptere udugelighet og ubesluttsomt slendrian. Men vi ser også en ettertenksom mann, og da trer en eiendommelig mykhet frem. Ikke svakt føleri, men ydmykhet overfor det vi ikke rår over, men som vi kan tro på og må ha et forhold til. Dette «noe» som ingen har kunnet stille seg likegyldig overfor. Det kan forveksles med snillhet, men er det ikke. Det er det opphøyete som fremkommer hos enkelte ka­raktermennesker som et resultat av deres samvittighet og ansvarsfølelse. Det er de store menneskers storhet.

Noen avsluttende betraktninger.

Disse karaktertrekk. Disse personlighetskjennetegn. Hvordan kommer de til overflaten? Hvordan kontrolleres de? Skjer det ved tilfeldighet? eller ved intui­sjon? Eller er det en slags beregnende forestilling vi er vitner til?

Sannsynligvis er det en blanding, men sterkest og viktigst er nok den bevisste handling. Evnen til i det ene øyeblikk å være aktøren, å spille seg selv fullt ut. I neste øyeblikk tilskueren, kritikeren, som med sikker intuisjon bedømmer hva som gir det beste inntrykk og den beste effekt.

Men dermed får vi også problemer med å forstå hans motiver. Er de drevet av egeninteresser eller av edlere mål? Det behøver ikke være noen motsetninger her så lenge de fremtredende karakteregenskaper befinner seg i balanse i spennings­feltet mellom plikt og ansvar.

Han er hele tiden bevisst at man ikke kan delta i kamp uten å løpe noen ri­siko. Der må han hele tiden være forberedt på å møte døden. Døden som en rett­ferdig befrielse – ikke som en menneskelig straff.

Det har som nevnt vært hevdet fra enkelte hold at han var hard mot sine folk. Det kan innebære riktighet. Men det er vanskelig å forestille seg at noen kan oppnå slike resultater dersom hans fremferd er preget av hensynsløshet og brutali­tet. Slike personer vil ikke ende opp som annet enn et komma i historien.

Til slutt: Tordenskjolds tragiske død gir oss nok et bidrag til vurderingen av hans karakteregenskaper. Hans uredde avsløring av falskhet og uærlighet førte ham opp i intriger. Sannhetsstolt som han var, tok han opp utfordringen til den duell som ble årsak til hans alt for tidlige død.

Hva vi ikke har fordypet oss i, er hans strategiske begavelse. Men det er en annen historie.

 

English Summary

«Tordenskjold. An Outline of an Officer’s Character»

Behind the lively picture of our hero, we will also find a most complex and sensi­tive personality. Our interest will probably first of all be caught by his daring op­erations. How effective they were and, how spectacular. It is also important to try to understand his personal qualities, his weak and strong personal characteristics. His abilities and limitations.

Surprisingly, some will say, this is a man with an extremely strong ambition and will, but at the same time guided by his sense of fairness, justice, duty and re­sponsibility. A responsibility, not only to himself and his own ambitions, but cer­tainly as much to his duty and his subordinates.

Truly a remarkably character. Envied in his own time, and misinterpreted in ours. Tordenskjold sat many examples in his time. Examples as an outstanding sailor, strategist and leader.

Fotnoter   [ + ]

1. Den Skånske krig, krigen mellom Danmark-Norge og Sverige 1675-1679. I Norge mest kalt Gyldenløve­feiden. Norske styrker spilte en viktig rolle under krigen. Blant annet greide de å innta Bohuslän. Det kom lite ut av krigen, som endte med freden i Lund.
2. Ulrik Christian Gyldenløve, 1678-1719, sønn av Christian 5 og Sophia Amalia Moth, bror av Christian Gyldenløve. Hans slektskap skaffet ham høye embeter, 1697 generaladmiralløytnant, 1711 generaladmiral. Ledet flåten i krigen 1700 og etter 1709, førte således kommandoen i slaget i Køge bugt 1710. Gyldenløve fulgte Fredrik 4 på hans reise i Norge i 1704.
3. Tordenskjold er den første i moderne tid som bedriver systematisk marineetterretningstjeneste. Admiral Nelson har sannsynligvis lært av ham. En del av de eiendommelige historiene som verserer om ham, bunner i misoppfatning av situasjoner og hendelser som i realiteten var oppklarings-, etterretnings- og villedende tiltak. Strategier som vi kjenner spesielt fra siste verdenskrig.
4. Admiral David Glasgow Farragut, 1801-1870. Nordamerikansk admiral, en av sjøkrigshistoriens mest fremstående personligheter. Deltok på nordstatenes side under borgerkrigen fra 1861. Biografi om ham er nl.a. skrevet av A.T. Mahan – en annen betydelig personlighet i sjøkrigshistorien.