20 år i Sør-Libanon

Den norske deltakelsen i UNIFIL-styrken i Sør-Libanon er nå historie.  Mange av oss har båret på en aldri så liten sorg etter at det ble kjent at Norge skulle trekke seg helt ut. Vi kan med velvilje forstå «fornuften» i dette, selv om det var harde fakta som gjorde at Forsvarsdepartementet fikk sin vilje. Hvor hederlig det er for Norge å trekke seg fra en ærverdig tjeneste på grunn av mannskapsmangel, får historien og de som bor i området skrive og si noe om.

Dette dreier seg ikke om nostalgi, men om at de fleste av oss som tjenestegjorde der, knyttet sterke bånd til de som etter 1978, kunne flytte tilbake til sine barndomshjem – in pacem – etter at PLO, falangister og israelere hadde herjet. I det følgende hadde jeg tenkt å å la noen tilbakeblikk til den aller første tiden sette herværende nummer i relieff.

Det første gjelder den kanskje mest kjente hendelsen fra Norbatts utgruppering i Sør-Libanon: Nordmenn som beskjøt PLO-soldater i Kaukaba, ledet av daværende troppssjef Petter Kjendlie, kompanisjef Tor Løset og bataljonssjef Vigar Aabrekk.1Kilde for det følgende: Odd Karseten Tveit, Nederlag, Oslo: J W Cappelen, 1985. Ved UNIFILs utgruppering i Sør-Libanon kom nordmennenes tillit hos partene til å bli markert asymmetrisk.  Nordmennene og israelerne fant tonen umiddelbart.  PLO brukte tid på å forstå forskjellen på UNIFIL og israelerne. Etter at de hadde markert denne mistilliten med svært sterk lut, fant det i mai 1978 sted en regulær kamp mellom Kjendlies tropp og PLO-soldater ved«Ørneredet». På ordre fra Kjendlie nedkjempet soldatene PLO; én ble drept. «Det var en god kamp,» repliserte lederen på PLOs side etter at skuddsalvene hadde lagt seg og Kjendlie var gått fram for å ta offeret i øyensyn.

Forbereder Forsvaret norske soldater på denne virkeligheten? Muligens bedre nå enn før. Siden FN-operasjonene i Bosnia og Somalia har ikke norske soldater blitt sendt ut i operasjoner uten tilstrekkelig mandat, makt og våpen. Men vi spør: Er«krise og krig» reflektert nok i grunnlagsdokumentene for driften av Forsvaret – Forsvarets verdigrunnlag? Jacob Børresen og Ivar Asheim forsøker å belyse Verdigrunnlaget utfra både denne og andre innfallsvinkler.

Vi spør videre: Hva med det som til syvende og sist kan begrunne FN-operasjoner og i det hele tatt bruk av maktmidler? Er det makta alene som rår, eller kan man legge moralske motiver til grunn for slik tjeneste? På henholdsvis et politisk-filosofisk og moralfilosofisk grunnlag forsøker Harald Høiback og Geir F. Lorem å etablere en overgripende forståelse av forholdet mellom etikk og militær innsats. Lorems artikkel er et tilsvar på Høibacks posisjon som består av en uttalt bekjennelse til politisk realisme og moralsk nihilisme.

Lorem tar også for seg betydningen av å utvise mot. Uten tvil kan dette settes som en merkelapp på den typen ledelse Kjendlie og Løset utviste i 1978. Kjendlie med sin resolutte stridsledelse rundt«Ørneredet» og Løset med sine dristige planer én måned før de omtalte kampene. Jeg nevner denne episoden, som også fant sted i Kaukaba: Tre dager etter at nordmennenes ankomst skjer det en styrkeoppbygging i den palestinske posisjonen nord for nordmennene. Mens PLO etablerer artilleri og bombekastere, har nordmennene kun lette automatvåpen. Beskytningen fra PLO hadde tiltatt i de siste dagene. Kompanisjef Løset anser det som sikkert at et angrep kommer til å skje til natten, dette er bl.a. basert på israelsk etterretning. Fra UNIFIL-ledelesen får de ordre om å holde stillingen. Løset tar med seg 11 frivillige, utvalgt etter bestemte kriterier; fortrinnsvis ikke familiefedre, men med flere unntak. Egentlig hadde de ingen ting å stille opp med hadde det ikke vært for dette:  Israelerne hadde tilbudt seg å slå til med harde skyts og evakuere nordmennene dersom PLO angrep posisjonene deres i Kaukaba. Oberst Vigar Aabrekk sa senere: «Jeg ba aldri om denne ordningen, men da den først ble tilbudt, representerte den en siste mulighet for å redde norske liv.»

Natten nærmet seg og Løset la følgende plan for de elleve.  Dersom PLO-angrepet kom, skulle han selv gå på taket og vifte med FN-flagget under belysning. Ble han selv skutt, skulle nestkommanderende overta. Men ingen gjengjeldelse av ilden uten på ordre. Til slutt ble tilbaketrekningsprosedyren gjennomgått, som innebar evakuering av israelske pansrede personellkjøretøyer.

Hvem hadde gjort dette etter ham? Dette handler om mot, men det viser også ganske eksemplarisk de problemene som er forbundet med å inneha militær status som nøytral. Hvilket forhold skal man ha til partene? Hvilken bevæpning skal mannskapene få? Når skal man skyte? Hvilke typer våpen skal anvendes? Hvem bestemmer i så fall alt dette? Og hvem bærer ansvar for det som måtte skje?

Lignende spørsmål belyses av Henrik Thune/Vegard Hansen og Arne J Vetlesen. Deres materiale er massakeren i Srebrenica, Bosnia, i 1995, som nederlandske FN-soldater ble vitner til. Veien er kort fra krigen i Sør-Libanon.

Fra et«fugleperspektiv» forsøker Tom Knutsen og Nils Terje Lunde å knytte nyere militære utfordringer til etiske overveielser. Til slutt gjør Rolv Nøtvik Jakobsen en spennende, men kritisk, analyse av 12 feltprekner. Dette burde bli starten på en debatt om den militære forkynnelsen som ikke minst ledelsen i Feltprestkorpset og Oslo biskop burde være interessert i. Hvordan feltpresten preker, røper hvordan han/hun forstår seg som prest og offiser. God lesning!

PS.
Redaksjonen benytter anledningen til å takke for den overveldende responsen som vi har fått på utgivelsen av første årgang av PACEM. Vi skal gjøre vårt ytterste for å videreføre idéen bak tidsskriftet – først gjennom en ny årgang med et mangfoldig knippe av interessante bidrag.  Neste nummer tar for seg religion og forsvar. DS

Fotnoter   [ + ]

1. Kilde for det følgende: Odd Karseten Tveit, Nederlag, Oslo: J W Cappelen, 1985.