Conviviencia mellom kristne og muslimer i det islamske Spania fra 711 til 1492

Innledning

Denne artikkelen tar sitt utgangspunkt i den historiske epoken som fant sted på den iberiske halvøya fra 711 da den første muslimske invasjon fant sted og frem til 1492 da den siste uavhengige islamsk styrte staten, Granada, ble nedkjempet av kristne styrker. Dette er en periode på over 700 år. Det er det lengste tidsromet muslimske styresmakter har hatt makten uavkortet på det europeiske kontinentet. Som sådant er det muslimske Spania særlig aktuelt for å studere samvirket mellom kristne og muslimer.

De områdene som var underlagt muslimsk styre, har blitt benevnt på ulike måter. Man har kalt det al-Andalus, det mauriske Spania, det islamske Spania eller det islamske styret på den iberiske halvøy. De områdene som omtales dekker store deler av det nåværende Portugal og Spania. Avhengig av maktkonstellasjoner og styrkeforhold, endret grensene seg mellom de kristne herskerne i nord og de islamske makthaverne på den sydlige enden av den iberiske halvøya.

‘Conviviencia’ er en forholdsvis ny betegnelse på livsforholdene i det islamske Spania. Som en beskrivelse av sameksistensen over religiøse, språklige og etniske skillelinjer, var det den spanske historikeren Amèrico Castro som introduserte termen på 1950-tallet.1Vivian Mann, Thomas Glick and Jerrilyn Dodds (eds.): Conviviencia: Jews, Muslims, and Christians in Medieval Spain, New York: George Braziller in association with The Jewish Museum in New York 1992, s. 1. I forsøk på å ikle uttrykket en engelsk-språklig klesdrakt har man forsøkt seg med «coexistence»2Ibis, s 2. eller «living-togetherness».3Ibid, s 8.

Den svenske diplomaten og idèhistorikeren Ingmar Karlsson hevder i sin bok «Islam och Europa» at den største utfordringen for Europas fremtid er om kristendom og islam kan være i stand til å leve sammen i fred og fordragelighet. I et forsøk på å finne suksessfulle eksempler på religiøs sameksistens – conviviencia – mellom kristne og muslimer finner han sitt bevis i det islamske Spania som man grovt sett kan si eksisterte i noe ulike konstellasjoner mellom 711 og 1492. Ingmar Karlsson hevder at man i det islamske Spania fant en harmoni mellom ulike etniske grupper til tross for ulik rase og religion, en conviviencia som den britiske orientalisten William Montgomery Watt har beskrevet som «symbiosis, amalgam and fusion».4Karlsson, Ingmar: Islam och Europa.Samlevnad eller konfrontasjon, Stockholm: Wahlstrøm & Widstand 1994, s. 193.

Religion er viktig i denne sammenheng, ikke bare i isolert forstand, men også som avgjørende faktor til identitetsdannelse for enkeltmennesker, folkegrupper og nasjoner. Samuel P. Huntington viser til den opprinnelige greske måten å forstå sivilisasjonens viktigste elementer på: Blod, språk, religion og levesett. Og av disse var religionen det viktigste.5Huntington, Samuel P.: The clash of civilzations and the remaking of world order, New York: Simon & Schuster 1996, s. 42. Religionen var et symbol i prosessen for å tilkjenne seg og sin gruppe økonomisk og politisk makt, like så meget som uoverensstemmelsen var teologisk betinget.

Den meget debatterte boken The clash of civilizations and the remaking of world order av Samuel P. Huntington argumenterer for at global sikkerhetspolitikk i dag baserer seg kulturell identitet.6Ibid., s.19. Har han rett i denne påstanden, er det selvsagt av avgjørende betydning for fredens sak å finne frem til eksempler og faktorer som hindrer fiendtlighet og fremmer fredelig sameksistens over religiøse og kulturelle skillelinjer. Hvis Karlsson syn på det islamske Spania er korrekt, er det åpenbart at denne viktige epoken i historien vil kunne gi vesentlige impulser for å forstå suksessfaktorer i conviviencia. Er det imidlertid slik at det historiske bilde han presenterer er ufullstendig eller galt, er det like åpenbart at det mauriske Spania ikke vil kunne være den veiviseren som (ønskelig skulle være).

Det rådet et mangfold i det muslimsk styrte området på den iberiske halvøya både religiøst, kulturelt og språklig. Flere folkeslag hadde slått seg ned her hvor jøder, kristne og muslimer bodde mer eller mindre fredelig sammen i nesten åtte århundre. Noen forskere har kommet til å overintrepretere vellykketheten av denne sameksistensen, mens andre igjen har vært altfor kritiske ved for ensidig å beskrive det hatske klima som tidvis hersket mellom de ulike gruppene.7Glick, Thomas F.: From Muslim fortress to Christian Castle. Social and cultural change in medieval Spain, Manchester: Manchester University Press 1995, s. XV.

Jeg vil i denne artikkelen hevde at Ingmar Karlsson portretterer historien i det islamske Spania på en altfor idealisert måte. Han faller i en grøft som synes å være vanlig i dag, ved å tegne et romantisert bilde av epoken. Slik også den britiske avisen Independent har uttrykt seg, når Anthony Burgess 21. juni 1991 skriver om Granadas fall i 1492: «The Magnificate Emirate of Cordoba, where beauty, tolerance, learning and good order prevailed, was only a memory».8Fletcher, Richard: Moorish Spain, Berkley: Calfornia University Press 1992, s. 172. Likeledes kommer et tilsvarende synspunkt til uttrykk i The New York Times 10. mai 1998: «The so-called Reconquest, certainly, spelled the deconstruction of a unique society in which Muslims, Jew and Christians had lived and worked side by side for centuries, their cultures and languages intertwining».

Det historiske materialet fordrer en langt grundigere gjennomsøkning enn hva som synes å ha vært tilfellet for det ovenstående. Etter mitt skjønn kan vesentlig kritikk rettes mot de som målbærer det idealiserte anliggendet.

Jeg vil i denne artikkelen forsøke å peke på noen epoker og episoder som synes å være viktige for å forstå graden av conviviencia.

La meg først trekke opp en grov historisk linje om den første tiden. Starten på 700-tallet var midt i den bemerkelsesverdige epoken hvor den islamsk/arabiske ekspansjonen hadde sterkest kraft. Bare hundre år etter Muhammeds død i 632, strakk den islamske innflytelsen seg fra Kabul i øst til Cordoba i vest. Nord-Afrika ble erobret fra 640 og de nærmeste årene. Alexandria kom under islamsk kontroll i 642, Tripoli i 647 mens den sentrale tunisiske byen Kaiouran fikk nye herskere i 670. Veien over til Spania var kort. I 711 beordret den islamske guvernøren i Nord Afrika, Musa Ibn Nusayr, en blanding av berberske og arabiske tropper under ledelse av hærføreren Tariq til angrep på den sydlige delen av Spania. Allerede fra første fase av angrepet viste det seg å være et vellykket hærtog. De germanske visigoterne som på dette tidspunkt satt med makten på den iberiske halvøy, noe de hadde gjort fra midten av 500-tallet, var ved den islamske invasjon sterkt svekket.9Watt, W. Montgomery: History of Islamic Spain, Edinburgh: Edinburgh University Press 1996, s. 10. Den opprinnelige iberiske befolkningen hadde liten lojalitet til den visigothiske kongemakten,10Ibid, s. 11. og den jødiske befolkningen hadde liten tillit til den gothiske maktelite etter å ha blitt diskriminert grovt.11Constable, Olivia Remie (ed.): Medieval Iberia: Readings from Christian, Muslim and Jewish sources, Philadelphia: University of Pennsylvania Press 1997, s. 21-23. Det var ingen uttalt motstand blant lokalbefolkningen. Ved et coup d’ètat i 756 etablerte Abd al-Rahman I seg som den første emir i det islamske Spania med sete i Cordoba, og manifesterte med dette den sterke arabiske dominansen.

Historien om det islamske Spania er preget av etniske motsetninger, religiøse ulikheter, kamp om økonomiske ressurser og forskjellige maktkonstellasjoner. På den annen side er den også historien om en tidvis blomstrende kultur og vitenskap, om interaksjon mellom folkegrupper av ulik bakgrunn som i en viss grad kan sies å være preget av conviviencia.

Man kan dele opp den islamske historien på den iberiske halvøy og forholdet til en kristne befolkning i ulike epoker:

  • Den muslimske invasjon og konvertering til islam.
  • De kristnes reaksjoner.
  • De blomstrende dager på 900-tallet.
  • Fragmenteringen av det islamske riket.
  • Berbernes maktperiode.
  • Granada – det avsluttende kapittel av islamsk styre.

Den muslimske invasjon og konvertering til islam

Det synes godtgjort at konvertering til islam fant sted ganske umiddelbart etter invasjonen.12Bulliet, Richard W.: Conversion to Islam in the Medieval period, Cambridge: Harvard University Press 1979, s. 124. Det er videre ganske sannsynlig at konverteringen ble gjort frivillig og uten trusler om maktbruk.13Fletcher, Richard: Moorish Spain, s. 35. Denne viljen til endret religiøs orientering hos lokalbefolkningen er selvsagt et tankekors, ikke minst fordi man her taler om en kristen kultur som strakk seg helt tilbake til det annet århundre.14Encyclopedia Britannica XXVIII, London: Encyclopedia Britannica 1998, s. 22. W. Montgomery Watt antyder at ariansk tankestoff kanalisert gjennom den visigothiske elite15Visigotherne konverte fra arianisme til romersk-katolsk tro under det tredje kirkemøte i Toledo i 589. «might have eased the path to conversion to Islam on the intellectual side».16Watt, W. Montgomery: History of Islamic Spain, s. 54. Det er vel grunn til å antyde at en slik refleksjon ikke kan være annet enn spekulasjoner. Ikke minst kan man komme med en slik innvending mot Watt, da konverteringen til islam på den iberiske halvøy ikke skiller seg vesentlig fra de andre områdene som i den tidligere middelalder var gjenstand for islamsk maktovertakelse.17Bulliet, Richard W.: Conversion to Islam in the Medieval period, s. 125. Columbia-professoren Richard W. Bulliet har benyttet seg av en kvantiativ metode for å forstå graden av konvertering. Hans statistiske materiale baserer seg på en analyse av navn av arabisk opprinnelse som indikator på konverteringshyppigheten. Bulliets arbeide tar utgangspunkt i hvilken grad barn gis navn med forbindelse til muslimsk tro.

I følge Bulliets forskning var tendensen til konvertering i Spania tydelig, men allikevel forsiktig frem til midten av 900-tallet. Den virkelig eksplosive delen av konverteringen fant sted under Abd al-Rahman III som satt ved makten fra 912 til 961. Senere inntraff en stagnasjon og etter 1100 fant konverteringer knapt sted. På dette tidspunkt var imidlertid 80 prosent av befolkningen i det islamske Spania muslimer.

Bulliets resultater korresponderer med hva briten Richard Fletcher har kommet frem til. Han har studert takten av ombygging av den sentrale moskeen i Cordoba og setter utvidelsene i forbindelse med en økende tilslutning til islam. Første ombygging var mellom 784 og 786, og den ble videre utvidet både i 833 og 848. Moskeen ble forlenget i årene 961 til 966, mens siste tilbygg ble oppført mellom 987 og 990.18Fletcher, Richard: Moorish Spain, s. 38

Nå var det jo slik at konverteringen til islam sannsynligvis ikke bare var religiøst betinget. Man antar at andre og praktiske hensyn har veid tungt ved overgangen til den nye religionen. Til tross for at man var beskyttet under dhimmi-status19Den beskyttede dhimmi-status ble tilkjent kristne, jøder og zoroastere. Denne gav anledning til en begrenset religiøs utfoldelse. som kristen, var man avskåret fra politisk innflytelse, sosial betydning og økonomiske muligheter med mindre man konverterte.20Coope, Jessica A.: «Religious and cultural conversion to Islam in ninth-century Umayyad Cordoba», Journal of World History 4, no. 1, University of Hawaii Press 1993, s. 47. Det er en rekke eksempler på at menn konverterte, mens kvinnene forble kristne i den første fase av konverteringen.21Glick, Thomas F.: From Muslim fortress to Christian castle, s. 59. Av fare for anklager om frafall, og de alvorlige konsekvenser det kunne bringe med seg, ble praksisen med utøvelse av kristen tro hjemme og islamsk utad, forsøkt holdt skjult.22Coope, Jessica A.: «Religious and cultural conversion to Islam in ninth-century Umayyad Cordoba», s. 58.

De kristnes reaksjoner

Det kom klare signaler fra den kristne befolkning på den reduserte betydning man fikk i samfunnet, på tap av sosial status og religiøs selvstendighet. Jeg skal peke på tre forhold som tilkjennegir dette. Det første er migrasjon av kristne bønder, det annet er de episodene som har blitt kalt martyrbevegelsen i Cordoba, og det tredje er opprøret under ledelse av Ibn Hafsun.

En tydelig indikator på den reduserte innflytelsen fra kristen side finner man i migrasjonen av kristne bønder fra det islamsk styrte al-Andalus til de kristne dominerte regionene lenger nord.23Glick, Thomas: Islamic and Christian Spain in the Early Middle Ages, Princeton: Princeton University Press 1979, s. 89-90.

En langt sterkere reaksjon fra kristen side kom fra martyrene i Cordoba. Dette kan best beskrives som et særpreget intermesso som fant sted mellom 851 og 859, og som var begrenset til Cordoba. Tildragelsene ble utvirket av en begrenset gruppering knyttet til miljøet rundt klosteret Tabanos rett nord for byen. De to ledende personlighetene, presten Evlogius og legmannen Paul Alvarus, oppfordret til hån av islamske verdier. De fikk en viss tilhengerskare som ved provokasjoner i sak påførte seg selv martyrdøden. Den historiske litteraturen har dels kalt fenomenet massehysteri24Daniel, Norman: Islam and the West, Oxford: Oneworld Publications 1993, s. 24. eller bisarr tildragelse25Fletcher, Richard: Moorish Spain, s. 38.. Etter mitt skjønn bidrar slike karakteristikker ikke til en forståelse av den tapsfølelsen av både religiøs og kulturell identitet som må ha rådet i dette miljøet i Cordoba. Det var hos denne gruppen en uttalt bekymring for manglende religiøs bevissthet hos den kristne befolkningen, og for hva den anså som fare for synkretistisk (religionsblandende) praksis.26Coope, Jessica A.: The Martyrs of Cordoba, Lincoln: University of Nebraska Press 1995, s. 12.

Det var ingen toleranse for religiøs opposisjon når den ble ytret på en slik direkte måte, og vi kjenner fra denne tiden skrifter av tydelig antikristen karakter.27Ibid., s. 11.

Ibn Hafsun representerer en ganske annen opposisjon og mer voldelig reaksjon mot det islamske lederskap. Han tilhørte selv en familie som to generasjoner tidligere hadde konvertert til islam. Ibn Hafsun som selv hadde sin maktbase rundt byen Ronda, besluttet i 899 å konvertere tilbake til kristendommen. Det har vært gjort forsøk på å tolke Ibn Hafsuns handling som et resultat av en økende religiøs selvbevissthet hos de kristne. Dette er imidlertid lite trolig da Ibn Hafsuns revolt i større grad synes å representere en opposisjon på bakgrunn av tapte økonomiske privilegier. Ibn Hafsuns handling synes motivert i et forsøk på å danne allianser såvel innad i al-Andalus som utad.

Ibn Hafsuns virksomhet fikk islamske intellektuelle til å reagere. Ibn al-Rabbihi (d. 949) var en poet knyttet til hoffet i Cordoba. Han beskriver seieren over Ibn Hafsun med å uttrykke forakt for den kristne tro: «De var alle et parti av Satans sekt, fiendtlige til Gud og Sultanen. Derfor ble deres kropper like kraftig ødelagt som deres sjeler ble grillet i helvetes ild».28Constable, Olivia Remie(ed.): Medieval Iberia, s. 67. Den samme holdningen kommer til uttrykk i skrifter av Ibn Hayyan (d. 1076) som tjenestegjorde som sekretær ved hoffet. I et brev som er tillagt Abd al-Rahman III om seieren over Ibn Hafsun ved Bobastro, blir byen Bobastro beskrevet som et tilholdssted for «polyteisme, vantro og falskhet».29Ibid: s. 68.

Perioden gir to tydelige signaler. Det ene er en markant tilpasning fra den opprinnelige befolkning til de nye makthaveres religiøse orientering. Det annet er klare signaler på frykt for religiøs og kulturell tilintetgjørelse, og en reaksjon fra den kristne befolkning som nå så seg som underpriviligert.

De blomstrende dager på 900-tallet

Den perioden som har blitt ansett som den mest dynamiske og spennende for det islamske riket på den iberiske halvøy, var tiden på 900-tallet. Abd al-Rahman III kom til makten i 912. Under hans ledelse ble den kristne opprørsbevegelsen rundt Ibn Hafsun slått ned. Abd al-Rahman III konsoliderte sin maktposisjon ved blant annet å opprette et eget kalifat med sete i Cordoba i 929 som var å anse som en klar utfordring til kalifatene i Bagdad og Cairo.

Det islamske Spania under Abd al-Rahmans III styre var preget av en sterk økonomisk oppgangstid. Dens økonomiske slagkraften kunne føles så langt som til Norge og Nigeria.30Fletcher, Richard: Moorish Spain, s. 62. Samtidig som velstanden preget riket, blomstret også samfunnet i vitenskap, arkitektur og kunst. Al-Andalus profitterte på å tilhøre den islamske verdens handelsnetteverk hvor det hadde en nøkkelrolle som porten i vest mot den kristne Europa.

Det er ikke mye historisk materiale som eksplisitt behandler forholdet mellom kristne og muslimer under Abd al-Rahman III.31Watt, W. Montgomery: History of Islamic Spain, s. 52. Det generelle inntrykket er at de religiøse aspektene ved samfunnslivet var noe nedtonet.32Ibid, s. 60. Det mest markante trekket var fremhevelsen av den arabiske kulturen på bekostning av berbersk og tradisjonell iberisk kultur. Befolkningen synes i stor grad å ha forsøkt å tilpasse seg det som nå ble ansett for å være en stabil samfunnsorden gjennom en tydelig økning av konverteringene til islam.33Bulliet, Richard: Conversion to Islam in the Medieval period, s. 125.

Malakitene som vanligvis betraktes som å representere en rigid og intolerant form for Sharia-fortolkning, spilte en dominerende rolle i al-Andalus. Under Abd al-Rahman III ser det ut til å være slik at deres intoleranse først og fremst var rettet mot divergerende retninger innenfor islam.34The Encyclopedia of Islam: Leiden: E.J.Brill 1991, Vol. VI, s. 280-281. Styresettet i denne perioden var mer preget av raison d`etat enn av ekstreme religiøse overtoner.35Watt, W. Montgomery: History of Islamic Spain, s. 43. Det må allikevel nevnes at aggressiv muslimsk terminologi var en del av den politiske dagsorden. Det hyppige angrepene mot de kristne maktene i nord ble ofte motivert med jihad (hellig krig).36Kennedy, Hugh: Muslim Spain and Portugal, London: Longman 1996, s. 84. Det islamske Spania gikk under navnet «Dar Djihad» eller «jihad-landet» i andre deler av den muslimske verden.37Fletcher, Richard: Moorisk Spain, s. 62.

Man havner allikevel ned på det forholdet at samfunnet var rimelig stabilt. Opprørsbevegelser, det være seg fra muslimer av ikke-arabisk opprinnelse eller fra grupperinger av den opprinnelige kristne befolkning, var slått ned. Økonomisk velstand og nyvunnet sosial og religiøs bevissthet, bidro til et samfunn i tilstrekkelig grad av balanse til ikke å la seg utfordre i veldig sterk grad av religiøse minoriteter.

Hvordan var så livet for de gruppene som nøt dhimmi-status? Den religiøse praksisen kunne ivaretas i den grad at det ikke medførte sosiale konsekvenser. Det betyr at det var rom for en intern trosutfoldelse innenfor et kirke- og menighetsliv. Dette kunne utføres uten innblanding fra myndighetens side. Imidlertid var det ingen mulighet for kristen propagandering. Innenfor bestemte rammer kan man således tale om religionsfrihet og sameksistens mellom ulike religioner.

Dhimmi-status innebar imidlertid i realiteten å være annenrangs borger. Kostnaden med å opprettholde en kristen trospraksis, også i den minst konfliktfylte perioden av det islamske styret i det iberiske Spania, var at man forble utelukket fra å være en fullverdig borger og uten mulighet til å delta i de interne samfunnprosessene.38Glick, Thomas F.: Islamic and Christians Spain in the early Middle Ages, s. 174. Dette kommer klarest til uttrykk i klesdraktsbestemmelsene som forbød de religiøse minoritetene å bære de arabisk-inspirerte klærne som den styrende majoritet bar.39The Encyclopedia of Islam, Leiden/London: E.J.Brill/Luzac & Co 1965, Vol. II, s. 227.

Fragmenteringen av det islamske riket

Etniske og politiske forskjeller fragmenterte al-Andalus i det elevte århundre. Berbere, Saqaliba (tidligere slaviske slavesoldater) og arabere kjempet en innbitt borgerkrig (fitnah) mellom 1008 og 1031. De fleste av Taifa-kongedømmene var lite preget av religiøs retorikk.40Watt, W. Montgomery: History of Islamic Spain, s. 113. De kristne var imidlertid på dette tidspunktet en nærmest glemt gruppe,41Wasserstein, David: The rise and fall of the Party Kings, Princeton: Princeton University Press 1996, s. 224. og var i all hovedsak en underpriviligert landsbybefolkning42Ibid, s. 229. som i liten grad dro nytte av velstanden eller kulturen i de blomstrende muslimske bysamfunnene som Cordoba og Sevilla, men også Toledo, Granada, Zaragossa, Valencia og Malaga var uttrykk for til tross for den pågående borgerkrigen.

Det ser ut til å ha vært en betydelig sosial distanse mellom de to religiøse grupperingene. Den amerikanske forskeren Thomas F. Glick hevder at mye av dette skyldes det kristne lederskapet når han sier at de «purposely cultivated ignorance of Arabic culture and, because of it’s inability to interact creatively with Arabic culture, condemned the entire group to historical irrelevance».43Glick, Thomas: Islamic and Christian Spain in the early Middle Ages, s. 114. Et eksempel på den svært beskjedne rollen de kristne har spilt på denne tiden er det forholdet at ingen skrifter med opprinnelse i dette miljøet er kjent i dag. Det er kun kilder med jødisk eller muslimsk opprinnelse som er tilgjengelig.44Wasserstein, David: The rise and fall of the Party Kings, s. 224.

Når det dreier seg om de muslimske skriftene, er det grunnlag for å hevde at disse i omtale av de kristne uttrykker betraktelig skepsis. David Wasserstein mener å kunne identifisere en mer fiendtlig holdning mot slutten av det elevte århundre, og han antyder at en av årsakene til dette ligger i de to gruppenes manglende kontakt med hverandre.45Ibid, s. 241.

Det bildet som fremtrer fra borgerkrigsperioden, er et nesten ikke eksisterende forhold mellom kristne og muslimer. De kristne fremtrer som perifere på en tid hvor omtrent 80 prosent av befolkningen var muslimer.

Berbernes maktperiode

Det var opprettet en naturlig kontakt mellom Nord Afrika og al-Andalus. Et ikke ubetydelig antall berbere var bosatt på den iberiske halvøya, og hadde maktposisjoner i flere regioner. Politiske og religiøse bevegelser i Nord-Afrika ble også følt i det islamske Spania.

Det var i særdeleshet to religiøse strømninger fra det området vi idag kjenner som Marokko, som ble særdeles viktige for livsforholdene i Spania. Almoravidene gjorde sitt inntog i al-Andalus i 1050 og satt ved makten til 1086. Etter en periode av nye borgerkriger (andre Taifa), etablerte Almohad-bevegelsen seg med makten i tiden 1100 til 1130. Fellestrekk for begge disse grupperinger var at de representerte en streng og lite tolerant variant av Islam. Denne rigide og intolerante religiøse praksisen gikk ut over både de jødiske og kristne minoriteter, men rammet også muslimske trosfrender som ble betraktet som dekadente.46Mann, Vivian, Glick, Thomas F., Dodds, Jerrilyn D. (ed.): Conviviencia, s. 119 Hele det kulturelle klimaet forandret seg ved inntoget av berber-beveglsene Almoravidene og Almohadene. W. Montgomery Watt uttrykker det slik: «It went from glitter and splendor to gloom and doom».47Watt, W. Montgomery: History of Islamic Spain, s. 100.

Allerede fra den tidligste perioden av Almoravidenes styre kom det nye regimets holdninger til de religiøse minoritetene frem. Forholdet til jødene, som frem til dette tidspunktet var tillatt å inneha forholdsvis betydelige samfunnsposisjoner, ble drastisk forverret. De fikk krav om å konvertere til Islam, eller bli utvist av al-Andalus.48Mann, Vivian, Glick, Thomas F., Dodds, Jerrilyn D.(ed.): Conviviencia, s. 20 Det fant også sted regulære massakre av jøder.49Ibid., s. 118. Dette fikk som konsekvens at det store flertallet av jøder emigrerte til det kristne Nord-Spania og til Provence.50Glick, Thomas F.: Islamic and Christian Spain in the Early Middle Ages, s. 175.

Man vet også at et ikke ubetydelig antall kristne valgte å emigrere.51Kennedy, Hugh: Muslim Spain and Portugal, s. 185. Det var gode grunner for å gjøre en slik beslutning da situasjonen forandret seg dramatisk under berbernes styre. Det var en utstrakt grad av forfølgelse av kristne. I 1126 ble eksempelvis en større mengde kristne deportert til Marokko.52Fletcher, Richard: Moorish Spain, s.112-113 De ble portretert som forædere og medløpere for de kristne kongedømmene i nord, som på dette tidspunktet var en kilde til stadig bekymring for makthaverne i al-Andalus. Og man kjenner til beretninger om kirkeødeleggelser, som f. eks. da kirken i Granada ble ødelagt i 1099.53Ibid, s. 112. Den æreskodeksen som dhimmi-status representrer i forhold til kristne, jøder og zoroastre, og som var gyldig i al-Andalus frem til berbernes maktovertakelse, ble fullstendig ignorert av almohadene som stod for en ennå mer ekstrem form for Islam enn almoravidene.54Mann, Vivian, Glick, Thomas F., Dodds, Jerrilyn D. (ed.): Conviviencia, s. 20.

Granada – det avsluttende kapittel av islamsk styre

Styrkeforholdet mellom det islamske Spania og de kristne kongene i nord ble markant endret fra slutten av 1100-tallet. De kristne maktene viste stadig mer aggressiv holdning i forhold til det muslimske syd. Gjenerobringen av hele den iberiske halvøy ble ansett som like viktig som gjennomføringen av korstogene. Både korstogideer og -metoder ble spredt.55Riley-Smith, Jonathan: Middle East Report, Washington D.C.: no. 178 (Juli-August), 1992, s.3. I denne fasen tok også den katolske kirken sentralt en mer aktiv rolle. Både pave Celestine III (1191-1198) og hans etterfølger Innocent III (1198-1216) var talsmenn for militære kampanjer. Den pavelige aktiviteten innebar rekruttering av styrker fra Frankrike, faste, prosesjoner og forbønn i Roma.56Fletcher, Richard: Moorish Spain, s. 124.

De muslimske styrkene var på defensiven. Viktige byer i al-Andalus gikk tapt: Cordoba i 1236, Murcia i 1243, Jaen i 1246 og Sevilla i 1248.

Den siste rest av muslimsk styre fant man i Granada som dannet en liten provins i Syd-Spania. Granada synes å ha vært svært preget av de hyppige angrepene fra nord.57Kennedy, Hugh: Muslim Spain and Portugal, s. 280. Kristne var ikke ønsket i provinsen og overgrep fant sted.58Fletcher, Richard: Moorish Spain, s. 160. Det er uklart om det overhodet var fast bosatte kristne i Granada. Siden jøder kunne inneha innflytelsesrike posisjoner,59Mann, Vivian, Glick, Thomas F., Dodds, Jerrilyn: Conviviencia, s.19. er det desto mer bemerkelsesverdig at de kristne er fraværende i staten. Det virker mulig å betrakte den negative holdningen i forhold til de kristne mer som et resultat av den generelle politiske situasjonen enn som et resultat av religiøst hat.

Den politiske og religiøse retorikk tiltok mot slutten av 1400-tallet, og den kongelige propagandaen hevdet at gjenerobringen av Granada var det nye korstoget.60Fletcher, Richard: Moorish Spain, s. 164-165. I 1492 var det islamske Spainia historie. Med hard hånd tok Ferdinand og Isabelle makten, og de religiøse minoritetene var levnet liten sjanse til religionsfrihet. Jødene ble fordrevet, mens de gjenværende muslimene ble betraktet som femtekolonister og anklaget for å stå i ledtog med nord-afrikanere, egyptere, tyrkere, pirater, lutheranere og andre vranglærere.61Chejne, Anwar G.: Islam and the West: The Moriscos, Albany: State University of New York Press 1983., s. 8.

Conviviencia?

Den forutgående analysen tyder på at det er dannet en moderne myte. Den påstår at «symbios, alamgam and fusion»62Karlsson, Ingmar: Islam och Europa: Samlevnad eller konfrontasjon, s. 193. er en dekkende måte å karakterisere sameksistensen mellom kristne og muslimer i det islamske Spania mellom 711 og 1492. Konklusjonen av denne artikkel er at myten slår sprekker, og således ikke lenger fortjener å leve videre ukritisert. Et prosjekt som går ut på å finne modeller for sameksistens over religiøse skillelinjer, kan være betydningsfullt i en verden som stadig vekk konfronteres med de skillelinjer ulike religiøs tilknytning representerer. Et slikt forsøk krever imidlertid edruelighet i omgang med det historiske materialet.

Det islamske Spania leverer ikke et idealbilde av conviviencia. Det som fremstår for en etter en studie av denne perioden, er at det er en rekke styresett som har eksistert. Hver av dem har sine spesielle særtrekk. Noen, som almoravidene og almohadene, uttrykker den største grad av religiøs intoleranse, mens andre gir signaler om en langt store grad av storsinn i forhold til religiøse minoriteter. Denne artikkelen forstår den blomstrende perioden under Abd al- Rahman III som å ha slike tilsnitt. Sett på den bakgrunnen er Richard Fletcher kanskje vel kategorisk når han hevder: «But Moorish Spain was not a tolerant and enlightened society even in it’s most cultivated epoch».63Fletcher, Richard: Moorish Spain, s. 173.

English Summary

«Conviviencia between Christians and Muslims in Islamic Spain from 711 to 1492.»

This article refers to a statement expressed by the Swedish diplomat and historian Ingmar Karlsson who among others, claims that the period from 711 to 1492 when a major part of the Iberian peninsula was governed by Islamic rulers, portrays a society of harmony between the different ethnic groups regardless of race or religion. The article argues that this is an oversimplified understanding of the relationship between Christians and Muslims in Islamic Spain. The article, furthermore, describes the view expressed by Karlsson as a modern myth. The history of medieval Iberia is complex and should be treated as such. In order to understand the conviviencia in its different historical stages, the article argues that it is important to examine each of the more important periods specifically. The article concludes that the modern myth of conviviencia does not withstand a closer examination.

Fotnoter   [ + ]

1. Vivian Mann, Thomas Glick and Jerrilyn Dodds (eds.): Conviviencia: Jews, Muslims, and Christians in Medieval Spain, New York: George Braziller in association with The Jewish Museum in New York 1992, s. 1.
2. Ibis, s 2.
3. Ibid, s 8.
4. Karlsson, Ingmar: Islam och Europa.Samlevnad eller konfrontasjon, Stockholm: Wahlstrøm & Widstand 1994, s. 193.
5. Huntington, Samuel P.: The clash of civilzations and the remaking of world order, New York: Simon & Schuster 1996, s. 42.
6. Ibid., s.19.
7. Glick, Thomas F.: From Muslim fortress to Christian Castle. Social and cultural change in medieval Spain, Manchester: Manchester University Press 1995, s. XV.
8. Fletcher, Richard: Moorish Spain, Berkley: Calfornia University Press 1992, s. 172.
9. Watt, W. Montgomery: History of Islamic Spain, Edinburgh: Edinburgh University Press 1996, s. 10.
10. Ibid, s. 11.
11. Constable, Olivia Remie (ed.): Medieval Iberia: Readings from Christian, Muslim and Jewish sources, Philadelphia: University of Pennsylvania Press 1997, s. 21-23.
12. Bulliet, Richard W.: Conversion to Islam in the Medieval period, Cambridge: Harvard University Press 1979, s. 124.
13. Fletcher, Richard: Moorish Spain, s. 35.
14. Encyclopedia Britannica XXVIII, London: Encyclopedia Britannica 1998, s. 22.
15. Visigotherne konverte fra arianisme til romersk-katolsk tro under det tredje kirkemøte i Toledo i 589.
16. Watt, W. Montgomery: History of Islamic Spain, s. 54.
17. Bulliet, Richard W.: Conversion to Islam in the Medieval period, s. 125.
18. Fletcher, Richard: Moorish Spain, s. 38
19. Den beskyttede dhimmi-status ble tilkjent kristne, jøder og zoroastere. Denne gav anledning til en begrenset religiøs utfoldelse.
20. Coope, Jessica A.: «Religious and cultural conversion to Islam in ninth-century Umayyad Cordoba», Journal of World History 4, no. 1, University of Hawaii Press 1993, s. 47.
21. Glick, Thomas F.: From Muslim fortress to Christian castle, s. 59.
22. Coope, Jessica A.: «Religious and cultural conversion to Islam in ninth-century Umayyad Cordoba», s. 58.
23. Glick, Thomas: Islamic and Christian Spain in the Early Middle Ages, Princeton: Princeton University Press 1979, s. 89-90.
24. Daniel, Norman: Islam and the West, Oxford: Oneworld Publications 1993, s. 24.
25. Fletcher, Richard: Moorish Spain, s. 38.
26. Coope, Jessica A.: The Martyrs of Cordoba, Lincoln: University of Nebraska Press 1995, s. 12.
27. Ibid., s. 11.
28. Constable, Olivia Remie(ed.): Medieval Iberia, s. 67.
29. Ibid: s. 68.
30. Fletcher, Richard: Moorish Spain, s. 62.
31. Watt, W. Montgomery: History of Islamic Spain, s. 52.
32. Ibid, s. 60.
33. Bulliet, Richard: Conversion to Islam in the Medieval period, s. 125.
34. The Encyclopedia of Islam: Leiden: E.J.Brill 1991, Vol. VI, s. 280-281.
35. Watt, W. Montgomery: History of Islamic Spain, s. 43.
36. Kennedy, Hugh: Muslim Spain and Portugal, London: Longman 1996, s. 84.
37. Fletcher, Richard: Moorisk Spain, s. 62.
38. Glick, Thomas F.: Islamic and Christians Spain in the early Middle Ages, s. 174.
39. The Encyclopedia of Islam, Leiden/London: E.J.Brill/Luzac & Co 1965, Vol. II, s. 227.
40. Watt, W. Montgomery: History of Islamic Spain, s. 113.
41. Wasserstein, David: The rise and fall of the Party Kings, Princeton: Princeton University Press 1996, s. 224.
42. Ibid, s. 229.
43. Glick, Thomas: Islamic and Christian Spain in the early Middle Ages, s. 114.
44. Wasserstein, David: The rise and fall of the Party Kings, s. 224.
45. Ibid, s. 241.
46. Mann, Vivian, Glick, Thomas F., Dodds, Jerrilyn D. (ed.): Conviviencia, s. 119
47. Watt, W. Montgomery: History of Islamic Spain, s. 100.
48. Mann, Vivian, Glick, Thomas F., Dodds, Jerrilyn D.(ed.): Conviviencia, s. 20
49. Ibid., s. 118.
50. Glick, Thomas F.: Islamic and Christian Spain in the Early Middle Ages, s. 175.
51. Kennedy, Hugh: Muslim Spain and Portugal, s. 185.
52. Fletcher, Richard: Moorish Spain, s.112-113
53. Ibid, s. 112.
54. Mann, Vivian, Glick, Thomas F., Dodds, Jerrilyn D. (ed.): Conviviencia, s. 20.
55. Riley-Smith, Jonathan: Middle East Report, Washington D.C.: no. 178 (Juli-August), 1992, s.3.
56. Fletcher, Richard: Moorish Spain, s. 124.
57. Kennedy, Hugh: Muslim Spain and Portugal, s. 280.
58. Fletcher, Richard: Moorish Spain, s. 160.
59. Mann, Vivian, Glick, Thomas F., Dodds, Jerrilyn: Conviviencia, s.19.
60. Fletcher, Richard: Moorish Spain, s. 164-165.
61. Chejne, Anwar G.: Islam and the West: The Moriscos, Albany: State University of New York Press 1983., s. 8.
62. Karlsson, Ingmar: Islam och Europa: Samlevnad eller konfrontasjon, s. 193.
63. Fletcher, Richard: Moorish Spain, s. 173.