Den militære religionen

Menns religiøse erfaring i det norske forsvaret

Innledning

Hensikten med denne artikkelen er å utdype forståelsen av maskulin religiøsitet som fenomen. Min hypotese er at det eksisterer en bestemt form for maskulin religiøsitet i den militære kulturen. Den militære religionen forstår jeg som den etablerte kirkereligionen i Forsvaret, og menns individuelle og personlige erfaringer av denne. Perspektivet er religionssosiologisk.

Perspektivet

Den militære religionen som forskningsfelt

Forskningen på den militære religionen er omfattende og de faglige tilnærmingene ulike. Men denne forskningen er først og fremst internasjonal. Det finnes ingen fagtradisjon på dette feltet i nordisk og norsk religionsforskning.

Den militære religionen kan sees ut fra to ‘vinkler’. Det er religionen sett ‘ovenifra’ og religionen sett ‘nedenifra’. Religionen ‘ovenifra’ er kirkereligionen. Det er den etablerte kirken i militærvesenet. I det norske Forsvaret er dette ‘Kirken i Forsvaret’, eller Feltprestkorpset (FPK). Religionen sett ‘nedenifra’ er den egen opplevde religiøse erfaringen. Det er hvordan den mannlige vernepliktige soldaten, befal og den sivilt ansatte opplever den etablerte kirkereligionen i Forsvaret.

Den eksisterende religionsforskningen profilerer ikke den personlige og individuelle mannlige religiøsiteten i den militære kulturen, men den etablerte kirkereligionen. I norsk religionsforskning er den empirisk forskningen på den mannlige religiøsiteten i Forsvaret totalt fraværende. Det finnes ingen forskning på den militære religionen basert på intervju med soldaten, befalet og den sivilt ansatte. Eller video-opptak fra kirkelige handlinger i det militære som kunne beskrive særpreget ved denne type mannlig religiøsitet.

Den dominerende tilnærmingen til dette forskningsfeltet er den teologiske. En årsak til dette er forskerens fokusering på den rolle presten har i det militære.1Klassikere er Gordon Zahn: The Military Chaplaincy: A Study of Role Tension in the Royal Air Force 1969, og Clarence L III Abercrombie: The Military Chaplain 1977. Problemstillingen synes ofte å være rollekonflikten mellom presten og offiseren. Andre teologiske vinklinger er historien2Lagset 1997. og utredninger om Feltprestkorpset.3Innstilling om feltpresttjenesten. Innstilling fra en komite nedsatt av kirkerådets utvalg for forskning og utredning til vurdering av feltpresttjenesten. Oslo 1975. En annen genre er presters erfaringer fra nasjonale og internasjonale oppdrag.

I tillegg til denne teologiske tilnærmingen, vil man finne at militære tenkere også fokuserer på religionen. Religionen er en viktig faktor i forståelsen av krigshistorie og krigføring. Imidlertid tolkes religionen her på et samfunnsnivå, på bekostning av enkeltindividets egne erfaringer av religionen i den daglige tjenesten i det militære.4Clausewitz 1874; Huntington 1964.

samfunnsvitenskapene synes den militære religionen å være fraværende som forskningsobjekt. Offiserens sosiale rolle beskrives, det være seg innad i Forsvaret eller i forhold til det sivile samfunnet. Religion blir i den sammenheng ikke hovedsaken, bare en bakgrunnsvariabel.5Kjellberg 1961; Skauge 1993.

I denne studien er fokuset satt på menns religiøse erfaring. I kjønnsforskningen, som er tverrfaglig, er det tradisjonelt fokusert på den feminine religiøse erfaringen. Internasjonalt er denne forskningstrenden i ferd med å snu, og fokuset rettes også mot den maskuline religiøsitet.6Stephen B. Boyd., W. Merle Longwood, Mark W, Muesse 1996, xix. I den norske kjønnsforskningen er likevel temaet «menn og religiøse erfaringer» fremdeles i sterk grad fraværende.7Frøberg 1998; Norges Forskningsråd 1999.

Religionssosiologien er perspektivet på den maskuline religiøsiteten i denne studien. I religionssosiologien er det heller ingen fagtradisjon på feltet «den militære religionen», med enkelte unntak. En av disse er Peter L. Berger og Daniel Pinar sin artikkel «Military Religion» fra 1971. Med utgangspunkt i feltpresten som formidler av undervisningsmateriale som pamfletter, magasin/bøker, og bønnebøker, forsøker de i denne artikkelen å profilere den militære religionen. De viser hvordan den militære religionen og feltprestens formidling av undervisningsmaterialet legitimerer det militære foretaket.

Maskulin religiøsitet i den militære kulturen

De faglige tilnærmingene til den militære religionen synes å være ensidige. I denne studien vil teologi være en faglig tilnærming i skjæringspunktet til samfunnsvitenskapen, i dette tilfellet: religionssosiologien.

I religionssosiologien fokuseres sammenhengen individ, religion og samfunn.8religionssosiologien er forståelsen av og sammenhengen mellom individ, religion og samfunn helt sentral. I denne studien forståes dette ut fra en bestem religionssosiologisk fagtradisjon. Denne tradisjonen er ikke kun norsk, men internasjonal. Peter L. Berger og Thomas Luckmann er viktige representanter i denne fagtradisjonen. Individet har et sentralt fokus i denne tilnærmingen. Hans erfaringer av det militære samfunnet og ‘Kirken i Forsvaret’ nedfeller seg i det sosiale samhandlingsmønsteret. I og med menns erfaringsbakgrunn er individuell og ulik, impliserer dette et sosialt og religiøst sammensatt militært samfunn.

I dette religionssosiologiske perspektivet forstås religionen og religiøsiteten i det militære samfunnet som samfunnsskapt.9Samfunnet er ikke en statisk størrelse, men i en kontinuerlig sosial prosess. I basis for dette er individet og institusjonen. Dette er blant annet sentralt i tenkningen hos Peter L. Berger og Thomas Luckmann, 1966. Religion og religiøsitet er et resultat av den sosiale samhandlingen, enten den skjer i Forsvaret eller i ‘det sivile liv’ utenfor militærleirens gjerder. Mellom det såkalte ‘sivile’ og ‘militære liv’ er det en stadig utveksling av erfaringer, kunnskap og viten. Personellets erfaringer fra det sivile bringes inn i det militære. Og vice versa. Størrelsene ‘sivilt’ og ‘militært’ liv kan sies å være fiktive fordi de kan gå om hverandre og derfor vanskelig kan skilles fra hverandre. Begge har imidlertid rot i den enkeltes totale erfaring. Den militære kulturen kan dermed sies å være en kontinuerlig sosial konstruksjon i dialog med seg selv og samfunnet utenfor leirens gjerder. «Kirken i Forsvaret» fremstår som en sentral aktør i dette sosiale og religiøse samspillet.

Det norske forsvar er en institusjon med en bestemt hensikt. Den skal utdanne personell til et eventuelt krigsoppdrag. Den norske kirke har prester i denne konteksten. Disse skal tilpasse det kristne budskapet, det vi kan kalle innholdet, for den konteksten denne institusjonen utgjør. Det er denne spesifikke konstellasjonen av religiøs kommunikasjon i den militære kulturen som både i sin kontekst og sitt innhold kan kalles den militære religionen.10Jfr. Berger/Pinard 1971, 88.

Med ord og kroppsspråk kommuniserer menn med hverandre i Forsvaret. Spørsmålet er om dette er en ‘ren’ maskulin kommunikasjon til forskjell fra en ‘ren’ feminin kommunikasjon.11Johnson/Meinhof 1997, 11. Man kan i alle fall etterprøve om menn i Forsvaret handler ut fra den rolle man sosialiseres inn i. De aktuelle rollene er: soldat, offiser, og sivilt ansatt. De handlingsmønstrene som knytter seg til disse rollene, er individuelle og nedfeller seg i det sosiale nettverket i Forsvaret.

I det følgende vil jeg ved hjelp av en religionssosiologisk tilnærming gi et omriss av menns personlige fromhetsliv i forsvarskulturen.

Menns religiøse erfaring i det norske forsvaret

Den kulturelle rammen for denne studien er Forsvaret. Den norske kirke (Dnk) har sitt virke i denne særegne kulturen, som er en militær kultur. Her utdannes unge menn og kvinner i bruk av våpen til en eventuell krig. Forsvarets organisasjon er videre både hierarkisk og mannsdominert. Forsvaret har en særegen kultur og er med å prege menns religiøse liv.

Det norske forsvaret

Forsvarets personell kan kategoriseres i de vernepliktige, befal og sivilt ansatte. Av det totale antall personell i Forsvaret, er kun 5 % av dem kvinner. Kvinnene utgjør et tydelig mindretall, og mangler dermed et grunnlag for en mangfoldig militær kvinnekultur. I Forsvaret er det naturlig nok en tydeligere mannskultur enn en kvinnekultur. Mannskulturen i Forsvaret kan likevel ikke sies å være typisk for det norske samfunnet. Den er en militær mannskultur.

Menn er premissleverandører i denne militære organisasjonen. Det er i overveiende grad menn som styrer, og det er menn som utfører det som er bestemt høyere opp i organisasjonen. Organisasjonen følger i tillegg et rigid gradssystem der ordrene skal gå fortløpende fra et høyere til et lavere ledd i organisasjonen. Lavest i hierarkiet er den vernepliktige soldaten. Øverst i hierarkiet er befal på ulike gradsnivå fra sersjant til general, forsvarssjef og Konge. I tillegg til de formelle og skrevne reglene for korrekt og høvisk adferd, finnes det en rekke uskrevne regler.

‘Kirken i Forsvaret’ og menns religiøse erfaring

FPK, eller ‘Kirken i Forsvaret’, er Den norske kirkes forlengede arm inn i Forsvaret. En religiøs betjening av militært personell har sin historiske opprinnelse i vikingtiden. Olav Tryggvason og Olav den hellige hadde egen hirdbiskop som fulgte med på kristningstoktene.12Keyser 1867, 82. Det norske militærvesenet har ikke hatt en fast ordning med feltprester i fred før opprettelsen av FPK etter den andre verdenskrig i 1953. I dag har FPK 71 prester i tjeneste. Overvekten av dem er yrkesoffiserer (46), mens færre er tjenestepliktige teologer (20). Foruten dette har FPK stillinger i utlandet (4), og en prosjektstilling (1). Kirkelig er FPK et prosti i Oslo bispedømme underlagt biskopen av Oslo. Med dette relativt høye antall prester er FPK det største prostiet i bispedømmet, men også innenfor Dnk.

‘Kirken i Forsvaret’ består i hovedsak av menn. Feltprosten er og har til alle tider vært mann. Ledelsesapparatet består kun av menn. Prestene er menn som utøver prestetjeneste for andre menn; personellet i Forsvaret. Av de 71 feltprestene finnes det kun to kvinner. Disse to er tjenestepliktige, og tjenestegjør derfor på frivillig basis. FPK understøtter dermed med egen virksomheten det mannsdominerte samfunnet i Forsvaret.

FPK driver sannsynligvis det mest omfattende og aktive mannsarbeidet i Dnk. Årsstatistikken fra FPK 1997 bekrefter dette. I løpet av et år utfører feltprestene mer enn 5000 «prestens timer» (etikkundervising), mer enn 8000 sjelesorgsamtaler, det holdes over 1500 gudstjenester, og man har omlag 6500 kaserne/skipsbesøk.13Informasjon fra FPK datert 3. april 1998

Det finnes ingen statistikk over hvor mange av Forsvarets menn som er medlemmer i statskirken, men det antas her at det vil være som samfunnet forøvrig. Det vil si 87,1%. I fredstid er Forsvarets organisasjon på ca. 35 000 mennesker, av disse er ca. 30 000 medlemmer i Dnk. Ved mobilisering øker organisasjonen til ca. 234 000.14Fakta om Forsvaret 1998, 11. ‘Kirken i Forsvaret’ er ikke lokalisert i et bestemt forsamlingslokale. Geografisk er medlemmene spredt utover det ganske land. Forsvaret har også personell utenlands. Disse er enten under utdannelse, tjenestegjørende i stab, eller i FN/Nato-tjeneste.

Det er et stadig gjennomtrekk av beordret personell ved de militære leirene. For «menighetslivet» har dette konsekvenser. Det bygges aldri opp en fast kjerne av menighetslemmer. ‘Kirken i Forsvaret’ har ingen langvarig indre kjerne som i en annen statskirkemenighet. Befalet er som ‘nomader’. De er ofte på flyttefot, og er aldri lenge på ett sted. ‘Kirken i Forsvaret’ forholder seg til denne gruppen og kan ikke drive menighetsarbeid i tradisjonell forstand. Men selv om personell skiftes ut med jevne mellomrom, synes kirken å overleve dette. I Forsvaret ser man nødvendigheten av å ha prest i avdelingen på grunn av den vernepliktige soldaten, men også for den fast ansatte. Ved prestens nærvær møter han eller hun en kirke som deltar aktivt i det sosiale livet på arbeidsplassen.

‘Kirken i Forsvaret’ står i en særstilling. Den har ingen menighet! Samtidig betjener den nettopp menighetslemmer i Dnk, men med en menighetstilhørighet et helt annet sted i landet. Dette er med andre ord ikke en menighet i tradisjonell forstand, som er geografisk avgrenset etter sogn. I så måte har ‘Kirken i Forsvaret’ likhetstrekk med kirken ved ulike institusjoner og ‘Norsk kirke i utlandet’ (Sjømannsmisjonen).

FPK har betydning for den tilknytningen personellet i Forsvaret har til Dnk. Bare et fåtall av Forsvarets personell kan sies å ha sterk tilknytning til sin egen sivile menighet. Dette kompenserer ‘Kirken i Forsvaret’ for. Den er kirke på arbeidsplassen, direkte rettet mot en bestemt yrkesgruppe som er mannsdominert. Dette fører til at personellets tilknytning i Den norske kirke ikke svinner hen, men derimot forsterkes.

Feltprestens menighet består av de vernepliktige, befalet og de sivilt ansatte. Gudstjenesten og ritualene utføres på arbeidsplassen og har et visst militært preg. Oppmøtet ved disse gudstjenestene er dessuten god. Det har sammenheng med at soldater og befal ‘beordres’ til gudstjenestene.

Enkelte gudstjenester og ritualer i Forsvaret har en særegen karakter. Kirkeparadene er et eksempel. I sin opprinnelse er de anglikanske og følger med noen unntak ‘Forenklet høymesse’.15Gudstjenestebok for Den norske kirke, del I, 1992, 148-155. I tillegg inneholder de gjerne flaggborg, bønnesignal, og Kongeønsket. I min avdeling ledes flaggborgen av soldater fra Militærpolitiet. De står først ved kirketrappa og gir hver og en av de fremmøtte militær hilsen. Når alle er kommet på plass i kirkerommet, før preludiet, bæres det norske flagget frem til koret med verdighet. Foran koret blir flaggborgen med soldatene fra ‘Militærpolitiet’ stående under hele gudstjenesten. Deretter spilles Bønnesignalet. Presten ønsker så velkommen, den første salmen synges og Gudstjenesten går sin gang. Etter siste salme, men før velsignelsen, trer sjef eller eldste offiser frem. Alle reiser seg og stiller seg i rett og Kongeønsket fremsies: «Gud bevare Kongen og fedrelandet». Alle svarer i kor med høy røst «Ja». Etter postludiet bæres flagget ut. Kirkegjengerne følger på. Flaggborgen stilles opp ved kirketrappa igjen.

Et annet godt eksempel på tilpasning av gudstjenester i den militære kulturen er feiringen av St. Barbara.16Gamst 1995. St. Barbara er artilleriets skytshelgen, og feires av artillerister i alle forsvarsgrenene. Feiringen avholdes hvert år i forbindelse med hennes dødsdato den 4. desember. Dette er en tradisjonsrik feiring med sterk avdelingsbevissthet. Feiringen kan være tredelt. Det er middag, seremoni og fest. Etter å ha gjennomgått enkelte manndomsprøver slås befal til ridder av de ulike avdelingers ordener. Ridderslagningen er med enkelte unntak forbeholdt menn, men festen er for alle. Kirken har markert seg ved enkelte militære avdelinger og tilpasset gudstjenesten til feiringen av St. Barbara.

Under de militære øvelsene «taes det for gitt» at man skal holde gudstjenester. Det er de såkalte feltgudstjenestene, som også følger ‘Forenklet høymesse’. Det særegne for disse gudstjenestene er at de holdes der mannskapene befinner seg i felt. De utføres dermed på de utroligste steder og tidspunkt. På en fjelltopp, i en snøskavl, i en ‘katedral’ på vidda bygd opp av snø av soldatene tidlig på morgenen, eller ombord i et av Sjøforsvarets fartøy.

Militært personell utsettes for fare, enten det er flygere på skarpt oppdrag eller det er tjenestegjørende i FN-kontingenter med daglig trussel fra snikskyttere. Dødsulykker skjer i krig som i fred. En minnestund for en fallen kamerat i skvadronens kaffebar er ikke unaturlig, og med en prest som forretter med baren i ryggen.

Menn i Forsvaret er tradisjonsbevisste, både militært og kirkelig. Det viser seg ikke minst ved vielser. Avdelingens prest er den selvfølgelige vigselsmann. Vielsen kan foregå i avdelingens kapell, eller i den lokale kirke. Ved vielsen stiller brudgommen opp i sin beste uniform og med sabel. Befalskollegaer er også med. Etter vielsen stiller de seg opp på kirketrappa, i espalier. Det er også tradisjon for å holde bryllupsfesten i militærleirens lokaler.

Min hypotese er at det i det norske forsvar finnes en bestemt form for religiøsitet. Denne religiøsiteten er militær og den er maskulin. Denne militære, maskuline religiøsiteten kan videre operasjonaliseres i den vernepliktiges religiøsitet, offiserens religiøsitet, og den siviles religiøsitet.

Den vernepliktiges religiøsitet

Den typiske vernepliktige soldaten er i alderen 17-25 år. Han har aldri eller sjelden bodd hjemmefra, og er i ferd med å gå inn i de voksnes rekker. Denne unge mannen sosialiseres inn i den militære kulturen.

Den vernepliktige soldaten skal bare tjenestegjøre en kort tid i Forsvaret. Et mindretall av de vernepliktige tilhører den innerste kjernen av menigheten hjemme og deltar sjelden i søndagens gudstjeneste. Soldaten deltar imidlertid ved ritualer og høytider, tradisjonene tro. Likevel tar den vernepliktige i bruk feltpresttjenesten. Dette har sammenheng med at feltpresten ofte har god kontakt med soldaten. Soldaten blir kjent med kirka på nytt, og på en helt annen måte.

Offiserens religiøsitet

Offiseren er eldre enn den vernepliktige. Han har militær utdannelse og mer livserfaring, både i form av generell livserfaring og erfaringer fra det militære livet i fred som i krig. Offiseren har nok et annet forhold til ‘Kirken i Forsvaret’. Presten er hans sjelesørger, men også kollega. Offiseren og presten omgås ofte hverandre, enten det er i jobbsammenheng eller privat.

Karrierebefal har svake bånd til sin lokale menighet. De har flere beordringer bak seg og har flyttet relativt ofte, og har sjelden eller aldri kontakt med den menigheten de eksempelvis er døpt i. Stedet hvor man er døpt, konfirmert, og viet, kan være tre forskjellige menigheter. Derimot har de en relasjon til ‘Kirken i Forsvaret’. De kjenner sin feltprest.

Den siviles religiøsitet

For de sivilt ansatte er tilknytningen til statskirken en annen. De er som regel bofaste og har et nært forhold til lokalsamfunnet. De sivilt ansatte kan derfor ha sterkere relasjoner til den sivile kirke enn til ‘Kirken i Forsvaret’. Dette kan også gjelde befal som har etablert seg i det lokale samfunnet.

Forskning videre

I denne artikkelen har jeg fremsatt en hypotese om at det i Forsvaret finnes en bestemt form for religiøsitet. Jeg har valgt å kalle dette ‘den militære religionen’. Den militære religionen forstås som den etablerte kirken i Forsvaret, og menns individuelle erfaring av den. Denne religiøsiteten er først og fremst maskulin, og kan operasjonaliseres i den vernepliktiges religiøsitet, offiserens religiøsitet, og den siviles religiøsitet. Påstanden om at det finnes en bestemt religiøsitet i Forsvaret, er verdt å forfølges i videre forskning.

Jeg tror dette kan være viktig for både forskningen og kirken. I den internasjonale forskningen er temaet menns religiøsitet i den militære kulturen nytt som forskningsfelt. I norsk religionsforskning er dette et fremmed tema. Forskning på den militære religionen kan videre bidra til en bedre selvforståelse av både kirken og ‘Kirken i Forsvaret’. Sannsynligvis vil en slik forskning kunne bekrefte det man tidligere har erfart av religiøsitet i Forsvaret, samt sette dette i sammenheng. Denne forskningen kan imidlertid også gi ny kunnskap. Denne viten vil til sist være et viktig bidrag i utdanningen av feltprester og for hvordan man legger til rette prestetjenesten i Forsvaret.

Litteraturliste

Abercrombie, Clarence L III: The Military Chaplain. Sage Library of Social Research, Vol.37, Beverly Hills/ London: Sage Publications, 1977.

Berger, Peter L. og Pinard, Daniel: “Military Religion: An Analysis of Education Materials Disseminated by Chaplains”, i From a Religious Military to a Military Religion, (red.) Harvey G. Cox, jr.), New York: American Report Press, 1971, s. 87-108.

Berger Peter L. og Luckmann Thomas: The Social Construction of Reality. A Treaty in the Sociology of Knowlegde. New York, 1966. I dansk oversettelse: Den samfundsskapte virkelighed. København: Lindhardt og Ringhof, 1987.

Boyd, Stephen B., Longwood, W. Merle og Muesse, Mark W.: Redeeming Men. Religion and Masculinities. Westminster: John Knox Press 1996.

Clausewitz, Carl von: On War. Oversatt av J.J. Graham. New York 1968 (første gang publisert i 1874).

Fakta om Forsvaret 1998. Forsvarsdepartementet i samarbeid med Forsvarets Overkommando, Oslo.

Frøberg, Sissel: Bidrag til norsk mannsforskning – en litteraturliste. Nettverk for forskning om menn. Oslo 1998.

Gamst, Thorbein: Sankta Barbara og Barbarafeiringen. Norsk artilleritidsskrift. Oslo 1955.

Gudstjenestebok for Den norske kirke, del I, 1992: 148 – 155

Huntington, Samuel: The Soldier and the State. The Theory and the Politics of Civil – Military Relations. Harvard University Press 1964.

Informasjon fra FPK datert 3. april 1998

Innstilling om feltpresttjenesten. Innstilling fra en komite nedsatt av kirkerådets utvalg for forskning og utredning til vurdering av feltpresttjenesten. Oslo 1975

Johnson, Sally og Meinhof, Ulrike Hanna (eds.): Language and Masculinity. Oxford: Blackwell Publishers 1997.

Keyser, R.: Norges Stats- og Retsforfatning i Middelalderen. Christiania 1867.

Kjellberg, Francesco: Offiserene som sosial gruppe. Magistergradsavhandling i statsvitenskap. Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo, 1961.

Lagset, Frode: For Gud og Fedrelandet. En undersøkelse av enkelte forhold rundt organiseringen av norsk feltpresttjeneste 1945-1955. Spesialoppgave i kirkehistorie. Teologisk Fakultet, Universitetet i Oslo, 1997.

Mannsforskning i Norge. En forskningsoversikt, en litteraturliste. Norges forskningsråd. 1999.

Skauge, Tom: “Der må sørges for et gjennomført demokrati i rekrutteringen”: Sosial bakgrunn for norske offiserer ved slutten av den kalde krig. Militærprosjektets skriftserie, nr. 11, Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap, Universitetet i Bergen, 1993.

Zahn, Gordon C.: Chaplains in the R.A.F. A Study in Role Tension. Manchester: Manchester University Press, 1969.

English Summary

«The Military Religion: Men’s Religious Experiences in the Norwegian Armed Forces»

In this article the author elaborates a perspective on the military religion as a phenomenon related to the Church of Norway. As the author conceives it the military religion is a specific kind of masculine religiosity. In the article the military religion is viewed from the side of the established church institution as well from the personnel of the Norwegian Armed Forces. The established church religion is represented by the Chaplaincy of the Norwegian Armed Forces. The personnel is represented by the male conscript, the officer and civilian employee. The author focuses on their individual and personal experience of the established church in the armed forces. The thesis is that these constitute three specific forms of religiosity: The personal religiosity of the conscript, the religiosity of the officer, and the religiosity of the civilian employee.

Fotnoter   [ + ]

1. Klassikere er Gordon Zahn: The Military Chaplaincy: A Study of Role Tension in the Royal Air Force 1969, og Clarence L III Abercrombie: The Military Chaplain 1977.
2. Lagset 1997.
3. Innstilling om feltpresttjenesten. Innstilling fra en komite nedsatt av kirkerådets utvalg for forskning og utredning til vurdering av feltpresttjenesten. Oslo 1975.
4. Clausewitz 1874; Huntington 1964.
5. Kjellberg 1961; Skauge 1993.
6. Stephen B. Boyd., W. Merle Longwood, Mark W, Muesse 1996, xix.
7. Frøberg 1998; Norges Forskningsråd 1999.
8. religionssosiologien er forståelsen av og sammenhengen mellom individ, religion og samfunn helt sentral. I denne studien forståes dette ut fra en bestem religionssosiologisk fagtradisjon. Denne tradisjonen er ikke kun norsk, men internasjonal. Peter L. Berger og Thomas Luckmann er viktige representanter i denne fagtradisjonen.
9. Samfunnet er ikke en statisk størrelse, men i en kontinuerlig sosial prosess. I basis for dette er individet og institusjonen. Dette er blant annet sentralt i tenkningen hos Peter L. Berger og Thomas Luckmann, 1966.
10. Jfr. Berger/Pinard 1971, 88.
11. Johnson/Meinhof 1997, 11.
12. Keyser 1867, 82.
13. Informasjon fra FPK datert 3. april 1998
14. Fakta om Forsvaret 1998, 11.
15. Gudstjenestebok for Den norske kirke, del I, 1992, 148-155.
16. Gamst 1995.