Hva skal jeg med en feltprest?

Mange har møtt ham, offiseren som ikke kan skjule at han er mer akademiker enn offiser. Vi andre ser det som oftest på bereten eller andre deler av antrekket. Er han en byrde, en plageånd, en del av inventaret eller en ressurs? De fleste sjefer som har erfaringer med en feltprest i sin stab, – og sannsynligvis alle som ikke har hatt det – har nok vært innom et eller flere av disse spørsmålene. I det etterfølgende skal jeg dvele litt ved disse spørsmålene fra ståstedet som sjef Telemark bataljon og med erfaringer fra ett år som S-3 i Norbatt/UNIFIL.

«Norske politikere, med regjeringen i spissen, godtar at det pågår et folkemord på den irakiske nasjonen. Statsminister og utenriksminister støtter bombingen av et utarmet folk i en krig, som ikke er en krig, men overfall på en stort sett forsvarsløs nasjon fra verdens mektigste land. Vår allierte må vite. Da gjelder ikke normale etiske normer». Dette er innledningen på Fritz Nilsens kronikk i Dagbladet lørdag 2. Januar 1999. Enig eller uenig i dette er det iallfall slik at vår deltagelse i internasjonale fredsoperasjoner frem til nå har vært forankret i FN og mandater fra FN’s sikkerhetsråd. Både i forhold til Irak og situasjonen i Kosovo ser vi i dag at Vesten, ledet av USA, mener seg berettiget til å angripe andre stater ut fra en nødrettsbegrunnelse relatert til folkemord og brudd på menneskerettigheter. Enten man tilhører de som forfekter at enhver fredsoperasjon må være forankret i et FN-mandat, eller de som sier at vi må handle ensidig ut fra en nødrettsbetraktning, kan vi konstatere at dette i seg selv aktualiserer grunnleggende etiske problemstillinger. Problemstillinger som blir høyaktuelle for en avdeling som skal kunne settes inn i de fredsoperasjonene norske politiske myndigheter velger å gå inn i. Jeg skal i denne sammenheng bare nøye meg med å påpeke at dersom en norsk avdeling, satt inn i en fredsoperasjon som ikke er forankret i et FN- eller OSCE-mandat skal ha indre styrke til å stå imot argumenter og medieoppslag av denne type, må etikk og etiske problemstillinger være en like selvsagt del av forberedelsene som trening på fremsprang og ildhåndgrep.

Det å være sjef er på mange måter en ensom posisjon fordi du alltid er siste instans innen egen avdeling og beslutningene er dine, ingen andres. Konsekvensene for avdelingen så vel som enkeltpersoner er ditt ansvar som sjef, og dette ansvaret hverken kan eller bør delegeres. Misforstå meg rett, det er ikke minst dette som gjør det til en unik utfordring og et privilegium å være sjef, ikke minst for en avdeling med så mye velkvalifisert og motivert personell som Telemark bataljon. I denne sammenhengen er imidlertid mitt poeng at kvaliteten på beslutningene i stor grad er avhengig av de rådgiverne man omgir seg med. Alle rådgivere jeg omgir meg med har tradisjonell militær bakgrunn med unntak av prest og lege. Selvfølgelig er det bare en myte at vi i grønne klær tenker og resonnerer likt, men allikevel må jeg innrømme at jeg har hatt spesielt stor glede av presten som en del av teamet, fordi han ofte ser problemstillingene fra en litt annen vinkel enn oss andre. Han bidrar med tilnærminger som bringer oss videre i prosessen, eller provoserer oss til å vurdere på nytt. Dette er naturlig nok kun mulig dersom man er villig til å inkludere presten, og se på han som en like selvfølgelig bidragsyter som alle andre, enten det dreier seg om personellsaker, sivilt/militært samarbeid eller operative saker. Min erfaring er entydig; feltpresten bidrar i stor grad til å kvalitetssikre beslutninger og anbefalinger hvis vi tar han med som del av teamet.

Soldatene i Telemark bataljon har som alle andre soldater fra tid til annen behov for å snakke privat og personlig med en omsorgsperson for å lufte tanker eller få råd og hjelp. Særlig mannskapene må gjennom en prosess i det de vurderer om de skal inngå kontrakt med bataljonen for internasjonale operasjoner. Dette er vurderinger som for de fleste er –og skal være– høyst personlige. Feltpresten er imidlertid en ettertraktet rådgiver som vurderes å være objektiv og selvstendig både fordi han er litt på siden av kommandolinjen og fordi han er prest.

Det beste for avdelingen – og ikke minst for den enkelte – er at mannskapene gjør reflekterte og bevisste valg. Feltpresten som rådgiver, sjelesørger og samtalepartner for både mannskaper og befal bidrar i høy grad til dette.

I løpet av førstegangstjenesten skal alle mannskapene gjennom et antall timer med etikkundervisning, eller «prestens time». Det er nærliggende å forbinde disse timene med slitne soldater som får en velfortjent hvil i et klasserom mens presten står der oppe og prater om sitt uten at mannskapene viser synderlig engasjement. Som nytiltrådt sjef i Telemark bataljon valgte jeg å sitte på bakerste benk under Kaptein Aslak Brekkes etikkundervisning for en tropp i ett geværkompani. Jeg oppdaget fort at dette var mye, mye mer enn et fysisk avbrekk i hverdagen for mannskapene. Engasjerende og dyptpløyende etiske diskusjoner satte sitt preg på timen. Mannskapene var lys våkne hele tiden, kanskje fordi Telemark bataljon er tiltenkt spesielle oppgaver, men først og fremst fordi presten kommuniserte direkte og effektivt med den enkelte slik at han kjente seg igjen. Jeg kan bare konkludere med at dette både var kjærkommen mental utlufting for mannskapene, og stimulering til personlig refleksjon som de satt stor pris på. Feltpresten er for øvrig en av de personer mannskapene etterlyser besøk fra, når de løser oppdrag i Sarajevo. Dette understreker at de har hatt meget positive opplevelser i etikktimene i løpet av førstegangstjenesten.

Telemark bataljon er som kjent Norges bidrag til NATOs umiddelbare utrykningsstyrke på landsiden, IRF(L). Dette medfører at vi i større grad enn andre avdelinger i Hæren følger med på hva som skjer i aktuelle innsatsområder og søker å være oppdatert på konfliktårsaker og -utvikling. Dessverre er det fortsatt slik at religion på en eller annen måte spiller en rolle i de fleste væpnede konflikter, uten at vi skal gå nærmere inn på det i denne sammenheng. Etter min erfaring er det imidlertid slik at feltprestens forutsetninger for å forstå og forklare religionens betydning i de enkelte scenarier er betydelig bedre enn mine egne. Han er således en verdifull medspiller når vi diskuterer og analyserer aktuelle scenarier enten det er på Balkan eller andre steder. Diskusjon og personlig refleksjon rundt de tunge etiske problemstillinger internasjonal militær innsats innebærer bidrar utvilsomt til åpenhet og forsterket samhold i avdelingen.

Prestens rolle i forbindelse med dødsfall er avgjørende når vi forsøker å bidra til at pårørende får bearbeidet sorgen og tapet på en – for dem – god måte, men også når det gjelder alle de utallige praktiske detaljer som skal ordnes. Denne delen av tjenesten er heldigvis sjelden i forgrunnen her hjemme, men vi kan ikke utelukke at en norsk avdeling satt inn i internasjonale fredsopprettende operasjoner kan bli påført tap i et omfang som vil stille avdelingen og ikke minst feltpresten ovenfor meget store utfordringer. Da er det avgjørende at feltpresten både har vært og er en del av teamet under trening før utreise, samt at han må følge avdelingen kontingenten igjennom. Alle soldater må kjenne og stole på «sin» feltprest for at han skal kunne fylle sin funksjon hvis avdelingen settes på prøve, særlig hvis vi deltar i krigshandlinger på fremmed territorium. Å sloss – hvis vi må – på eget territorium er en sak, noe ganske annet er å sloss på fremmed territorium for en sak som kanskje ikke engang er forankret i et mandat fra FN’s sikkerhetsråd.

Innledningsvis siterte jeg Fritz Nilsens beskyldninger om at norske politikere godtar folkemord og at normale etiske normer ikke synes å gjelde i forholdet til Irak. Jeg har akkurat kommet tilbake fra Bosnia/Herzegovina etter noen dager hos Telemark Kompani som for tiden er satt inn av COMSFOR for å bidra til å stabilisere situasjonen i og rundt Brcko, noe de utfører på en utmerket måte. Det som imidlertid slår meg etter å ha kjørt over store deler av landet i løpet av noen dager er at Vesten med sine tiltak i Bosnia neppe bidrar til varig fred. Dette sier jeg fordi varig fred etableres gjennom hjertene til den oppvoksende slekt, ikke gjennom press mot deres ledere. Et press som resulterer i at naboer i Bosnia/ Herzegovina som bor to kilometer fra hverandre har henholdsvis gode levekår og elendige levekår. På Føderasjonens side av separasjonssonen som slynger seg gjennom landet blir det satt inn omfattende internasjonal støtte til gjenoppbygging, mens den serbiske siden fortsatt stort sett ligger i ruiner fordi deres ledere ikke har opptrådt på en måte som kvalifiserer til internasjonal hjelp til gjenoppbygging. For elleveåringen og fjortenåringen, i utkanten av Brcko, på hver sin side av separasjonssonen er kimen til ny konflikt allerede godt rotfestet og gjødslet i en blanding av mistenksomhet, misunnelse, ydmykelse og følelse av urett. I likhet med i Irak er det barna det går verst ut over når lederne ikke aksepterer vestens betingelser. Det grunnleggende etiske dilemma er noe forenklet det samme; i forsøket på å stanse eller hindre grusomheter mot uskyldige sivile, påføres disse nye lidelser og overlast uten at dette synes å gjøre synderlig inntrykk på deres ledere. Hvor går grensen?

For de som har hengt med så langt kommer det neppe som noen overraskelse at jeg mener å trenge en feltprest. Jeg trenger han her hjemme og jeg forventer å ha enda større behov for, og nytte av han, når vi reiser ut for å løse oppdrag. Hans viktigste pre er at mannskaper og befal ser han som en ressursperson de kan stole fullt ut på, samt at han fra sitt ståsted bringer en ekstra dimensjon inn i de fleste diskusjoner, anbefalinger og vurderinger. I Telemark bataljon har vi dessuten vært velsignet med en feltprest som ikke bare kommuniserer meget godt med alle i avdelingen, men som også fullt ut aksepteres som en kollega av både mannskaper og befal. La meg avslutningsvis minne om at det selvsagt er sjefens ansvar å nytte sine rådgivere etter den enkeltes forutsetninger, for deretter å ta sine beslutninger ut fra en helhetlig vurdering. Imidlertid er det min erfaring at denne helheten blir betydelig mere nyansert dersom vi som sjefer inkluderer feltprestene som en sentral og selvsagt del av teamet.