Imagine there’s religion!

og det er mange av slaget

I diskusjoner med enkelte kadetter på Krigsskolen er det særlig en påstand som jeg aldri har klart å akseptere: «Religion er roten til alle konflikter i verden!». Dette er en oppfatning som har like gode kår for tiden, som den er enkel. Den kan med enkelhet imøtegås dersom man er villig til å la seg påminne om det anti-religiøse regimet hos våre venner i øst for en tid tilbake. Det verste er likevel at en slik påstand kan vise seg å bli selvoppfyllende. Ikke fordi religion som sådan forsvinner (Salman Rushdie later til å tro og ønske dette for neste årtusen, jfr. f.eks. Aftenposten 3.mars i år), det gjør den neppe, men fordi den er en passe bukk å plassere verdens ondskap på.

Jeg kommer til å forfekte det motsatte i overskuelig tid: Dersom man ikke benytter seg av det konfliktdempende potensialet som finnes i religionene, har man lite å gjøre i internasjonal konfliktforebygging og -løsning. Der religiøse tradisjoner og felleskap inngår som en del av konfliktbildet, må de også brukes inngående for å etablere fredeligere tilstander. Religione må brukes for alt de er verdt! Det ser ut som man er i ferd med å lære dette i både Midtøsten og på Balkan.

Bondeviks besøk i Midt-Østen tidligere i år viser at han er på høyde med religionenes rolle i verdenskonflikter. Kanskje fordi han selv tror? Vår statsminister samlet som kjent ulike religiøse ledere, og han deltok selv på en ekumenisk gudstjeneste med kristne fra ulike grupperinger. Religionsdialog er i ferd med å feste seg som diplomatisk begrep.

I bestrebelsene mot globale og universale forståelser av verden (one world!), har nok de teknologiske, økonomiske og politiske aspektene hatt en mer fremtredende plass enn f.eks. de kulturelle, ideologiske, etiske og religiøse sidene ved menneskelig samhold og relasjoner. ‘Internasjonale relasjoner’ har overveidende betydd sikkerhetspolitikk.

Imidlertid er dette i ferd med å endres. En av de nyere og mest omdiskuterte sikerhetspolitiske innspill, «The Clash of Civilisatons» (med eller uten spørsmålstegn) av Samuel P. Huntington, tematiserer nettopp de kulturelle og etniske spørsmålene, ikke minst spørsmålet om religion. Han opererer riktignok med et fugleperspektiv som nok blir noe grovt når man nærmer seg bakkenivå, men likevel er dette et perspektiv man må ta i betraktning når man ønsker å nærme seg aktuelle og fremtidige konflikter på en adekvat og fruktbar måte. Krigsskolene er i ferd med å bygge opp kompetanse på dette, ikke minst på KS2-nivå. Dette vil neppe bli mindre viktig i fremtiden. Testen på hvorvidt man lykkes med dette, er ikke bare om man er i stand til å respektere andre og «fremmede», men om man faktisk forstår dem. Intet mindre bør være ambisjonene for offiserer som skal tjenestegjøre utenfor landets grenser. Dette forutsetter i sin tur både kulturkunnskap og religionskunnskap.

En stadig økende andel av de vernepliktige, men også enkelte offiserer har bakgrunn som minoritetskultur i vårt eget land. Når det gjelder å dekke mannskapers religiøse behov, bør Forsvaret, særlig representert ved Feltprestkorpset, være rede til å behandle seriøst de forespørsler fra de muslimske menigheter i Norge om betjening av «deres» soldater som måtte komme. Jeg minnes her ikke minst mitt møte med både en anglikansk og muslimsk feltprest i den ghanesiske infanteribataljonen i UNIFIL som så ut til å ha et fredelig samarbeid. Men også et land som USA har et feltprestkorps som er i stand til å betjene både jøder, muslimer og kristne. Det viktigste synspunktet bør her være at mennesket har religiøse behov de for sin menneskelighets skyld skal få dekket. I Genève-konvensjonene – som fyller 50 år 12. august i år – er dette et markert synspunkt som gjelder både eget personell, allierte og fiender. Dette har ikke minst hatt betydning for hvordan man tar vare på krigsfanger og behandler falne, egne som andres.

Brorparten av artiklene i dette nummeret av PACEM dreier seg om spørsmål knyttet til Religion og forsvar. I tillegg trykker vi to artikler som viderefører tidsskriftets særlige engasjement i problematikken rundt humanitær intervensjon. Jeg nevner allerede her at nummer 1/2000 vil ha vesentlig mer om nettopp dette. Til slutt følger en militær sjefs betraktninger om behovet for en feltprest i avdelingen.

For det kommende året vil redaksjonsmedlem Nils Terje Lunde fungere som redaktør av tidsskriftet.