Militært forsvar eller korstog?

Moral eller dobbeltmoral?

For et par år siden besøkte jeg Jerusalem for første gang. Det ble jeg litt klokere av. For mange er byen en sterk følelsesmessig opplevelse. For meg var møtet med «Den hellige stad» først og fremst en utfordring til tanken.

Her møtes store verdensreligioner i mange versjoner og varianter. Og alle er like sterkt forankret i sine tilhengeres dypeste overbevisning. Ingen bør forlate denne byen i troen på egen overlegenhet når det gjelder etisk og moralsk alvor.

Naturligvis er det eksotisk å se jødene vandre til Klagemuren. Men først og fremst opplever du alvoret. Det gjør du også når muslimene går til fredagsbønn i Omar-moskeen. Og selv støyende amerikanske turister går ned noen desibel når de kommer opp Via Dolorosa mot Golgata. Stikk også innom den stille klosterhaven i utkanten av byen – Getsemane. Dypt alvor og sterk moralsk vilje strømmer mot deg både fra de som lever der og fra mange av dem som avlegger et stille besøk.

I denne byen finner du døgnet rundt kirker og moskeer fulle av folk. Munker og mullaher i bønn. Prester som messer på latin, gammelgresk og gammelrussisk i de mange kirker og kapeller som slåss om plassen rundt Golgata. Lenger nede i byen knelende muslimer vendt mot Mekka. Inderlighet og alvor over alt. Og seint på kvelden kan du hvile i en koptisk eller armensk kirke for å oppleve julenatt langt ute i januar.

Over hele Jerusalem søker folk sin sannhet. Hver for seg har også mange funnet den. Og hver for seg representerer de millioner av mennesker som andre steder har funnet sannheten. Og denne sannheten representerer også for hver enkelt verdier – etiske og moralske – som de i en gitt situasjon er villige til å gå i krig for. Daglig ser vi det hos de mange som deltar med størst alvor i krigen mellom jøder og palestinere. Noen forsvarer det «lovede landet». Andre går i døden i blind tillit til at de deltar i en hellig krig. Etisk alvor over alt. Naturligvis religiøs trosstyrke først og fremst, men med et etisk og verdimessig alvor som springer ut av hvert religions- eller kirkesamfunns måte å forstå sannheten på.

Nettopp i byen som var målet for korstogene, lærer en at ideologiske korstog også i dag kan sette verden i brann. Derfor er ingen parole dummere og farligere enn denne: «Vi må omstille oss fra forsvar av territorium til forsvar av verdier». Jeg har nemlig en mistanke om at de fleste som betjener seg av den parolen mener sine egne verdier. Og sannheter.

De åpne begrunnelsene for de fleste militære operasjoner etter murens fall, har nemlig vært preget av «omtanke» for verdier. Det har dreid seg om krig for demokrati, humanisme, menneskerettigheter og sivilisasjon. Det har vært argumentert ut fra etikk og moral. At dobbeltmoralen har vært vel så tydelig som moralen, ser alle som vil se.

Med murens fall har vi gått fra «stabil høyspenning til labil lavspenning», for å bruke Sturla J. Stålsetts formulering (PACEM 1:1, s.18). Murens fall fjernet et trykk. Den internasjonale situasjonen ble friere og lettere. Men den nye situasjonen skapte også rot inne i hodene våre. Noen så det og ville tenke seg om. Andre fant tiden inne til handle før en tenkte. Den etterhvert meget forhenværende NATO-generalsekretær, nåværende fengselsfugl Willy Claes, var av de bramfrie. Han utnevnte det han kalte muslimsk fundamentalisme som Vestens fiendeerstatning for det falne Sovjetunionen. Men det var ikke for denne historiske dumhet han ble dømt og fengslet. Noe han burde ha blitt. I stedet opplevde vi at store deler av den vestlige verden pustet lettet over så klar tale og straks gikk i skyttergravene rede til kamp mot vår nyoppfunnede fiende. Med fundamentalistisk glød var mange igjen beredt til å forsvare vestlige politiske og økonomiske interesser under dekknavn som demokrati, humanisme og menneskerettigheter.

For det som ble et realproblem da muren falt, var de enorme politiske, administrative og ikke minst militære strukturene som var bygd opp innenfor rammen av en bestemt måte å forstå verden på. Plutselig handlet det om å finne nye oppgaver til gamle strukturer.

I ettertid er det lett å se at sluttresultatet er i ferd med å bli en slags blanding av gammel tenkning og ny innsikt, samt reduserte gamle militære strukturer. Men fortsatt sliter systemets folk – både generaler og politikere – med å omstille seg til en ny virkelighet. Jeg tror det er verst for en del politikere. Norske politikeres reaksjon på USAs siste angrep på Irak tyder på det. Angrepet var meningsløst, umoralsk og folkerettsstridig. Men amerikanske presidenter har som kjent så mange slags behov som skal dekkes. Derfor trengs det av og til en liten krig. Så når USA sier «hopp», så fortsetter norske politikere å hoppe av gammel vane. Og den gamle vanen er altså knyttet til forestillingen om at verden er som den alltid har vært; at det er USA som gir oss vår sikkerhet mot trusselen fra det store Sovjetunionen. Og derfor må vi fortsatt gi vår støtte når USA herjer i verdenssamfunnet.

Militært forsvar har handlet om forsvar av territorium – stort sett. I den grad folkeretten forholder seg til krig og militært forsvar er det nasjonalstatens – den internasjonalt anerkjente stats – bruk av militær makt til forsvar av eget område det handler om. Med blant annet FN-pakten er det riktignok skapt internasjonal rett som til dels går utover dette.

Det har vært de små nasjoner som har kjempet fram folkeretten. Det er de små nasjoner som først og fremst har bidratt til å sivilisere verdenssamfunnet. Norge har – med Carl J. Hambro i mellomkrigstida og med sterk norsk FN-innsats etter krigen – aktivt bidratt til dette. NATO-medlemskapet har naturligvis i perioder komplisert arbeidet for å styrke folkeretten. Våre voteringer i FN har ved mange anledninger i større grad vært styrt av hensynet til vår fjerne nabo i vest enn til vår rolle som bidragsyter til bygging av en internasjonal rettsorden. Men stort sett er Norge et godt eksempel på små nasjoners bidrag til å sivilisere det internasjonale samfunn. Mens stormakter stort sett har tatt seg til rette. Og det har de gjort enten de selv har kalt det legitime sikkerhetsinteresser som i Afganistan og på Cuba, eller Monroe-doktrine og Potsdam-avtale som i Nicaragua og Tjekkoslovakia.

Nå er det altså en ny situasjon. Muren er falt og USA er alene igjen som stormakt. Denne situasjonen burde ha gitt verden en enestående mulighet til i større grad å styrke en internasjonal rettsorden. Den vestlige verden har makta – den økonomiske og militære. Vi kunne ha styrket FN og det internasjonale rettssamfunnet. I stedet opplever vi en økende machiavellisk bruk av militærmakt kombinert med en økende bruk av dobbeltmoralsk menneskerettighetsretorikk. Dette føles ubehagelig hvis en ser dette mot det manglende storpolitiske engasjement på andre områder hvor en også har hatt ekstreme krenkelser av menneskerettighetene, slik som Saddams bruk av europeisk gass mot kurderne, folkemord i det sentrale Afrika, gatedødeligheten i Brasil, tvangsflytting av millioner av mennesker ved dambygging i Kina, nesten ti års fall i gjennomsnittlig levealder i Russland, osv.

Hadde aksjonene i Panama, Irak og Kosovo primært vært filantropiske ekspedisjoner, måtte det kunne gis et svar på hvorfor ikke USA & Co går inn med samme politiske og militære styrke i områder hvor menneskerettsbruddene er enda mer åpenbare enn i de tre nevnte landene.

Jeg tror den politiske debatten om internasjonale spørsmål hadde blitt bedre hvis kravet til ærlighet i argumentasjonen hadde vært større. Den amerikanske bombingen av Panama i l989 hadde først og fremst med kontrollen av Panama-kanalen å gjøre. Intervensjonene i Irak har med olje å gjøre, og konfliktene på Balkan involverer stormaktene fordi Serbia er gammelt russisk interesseområde. Dette er de viktigste reelle begrunnelsene for at USA engasjerer seg. Akkurat som det heller ikke er av omtanke for befolkningen at Russland engasjerer seg militært i de muslimske provinsene i det tidligere Sovjetunionen.

Nå er ikke dobbeltmoral noe nytt i internasjonal politikk. Men med murens fall har den blitt tydeligere for de fleste. Da Sovjet veltet inn i Tjekkoslovakia så påberopte de seg som nevnt internasjonale avtaler slik som Jalta-avtalen og Potsdam-avtalen. Men ingen på vestlig side eller i Tjekkoslovakia var i tvil om at det handlet om en stormakts forsvar av egne interesser. Da NATO under den kalde krigen begrunnet sin eksistens med forsvar for de vestlige demokratier, var det nok ikke alle opposisjonelle i Tyrkia, Portugal eller i Junta-Hellas som fant det naturlig å gi sin støtte. Og NATO var 15 år og USAs uavhengighetserklæring nesten 190 år før raseskillet ble endelig opphevet i USA.

Menneskerettighetene må være styrende for våre handlinger i det internasjonale samfunn, vil mange mene. Det mente også president Carter da han overtok i l977. Men problemet med menneskerettighetene er at de slett ikke er absolutte og entydige. For det første vil nordamerikanerne alltid legge mest vekt på innledningen til sin egen Uavhengighetserklæring. Andre har mer eller mindre klare forestillinger om de erklæringer som utløste den franske revolusjon i l789. Mens atter andre nøyer seg med å anta at menneskerettigheter handler om stemmerett, ytringsfrihet og kanskje rettssikkerhet.

Men ettersom alle rettigheter også har sine begrensninger, vil det aldri være entydige oppfatninger av hva som er brudd på de samme rettighetene. I alle fall vil det være meningsløst å la individuelle eller nasjonale vurderinger av hva som er menneskerettsbrudd ligge til grunn for rene straffeekspedisjoner i det internasjonale samfunn.

Det finnes to menneskerettighetserklæringer som så å si har internasjonal rettskraft. Det er den europeiske, men først og fremst FNs menneskerettighetserklæring. Men problemet er at hver gang folk fra den vestlige verden ytrer seg om universelle menneskerettigheter, så mener de gjerne bare de borgerlige-demokratiske rettighetene som er nedfelt i den europeiske konvensjonen. FN-erklæringen er mer moderne og går videre. Her er også de sosiale rettighetene, slik som retten til arbeid, helse og utdanning, tatt med. For de som lever i slummen i Sao Paulo er nok de sosiale rettighetene viktigere enn ytringsfrihet og stemmerett.

«Frihet og liv er ett», skrev Nordahl Grieg under siste krig. Det var flott sagt av den gamle kommunist. Men for at det skal være sant, forutsetter det at vi har fått oppfylt et minimum av sosiale rettigheter. En troverdig holdning til menneskerettighetene forutsetter derfor at ikke enkelte deler av FNs menneskerettighetserklæring får forrang framfor andre. For den rike del av verden er det litt for lett å gi sin storslagne tilslutning til Nordahl Grieg. Vi tar et materielt anstendig liv som en selvfølge. Men for de fleste her i verden handler det om frihet og liv. Den eneste meningsfylte parole er derfor den gode gamle «Brød og frihet».

Om noen vil følge dette resonnementet enda videre, så anbefaler jeg en beskjeden liten bok av pater Hallvard Rieber-Mohn. Den kom ut i l977 på Cappelen og heter «Fra politikk til forbrytelse. Legmannstanker om menneskerettighetene».

En internasjonal rettsorden er altså målet og FN er midlet. Naivisme og utopi vil nok de fleste si. Og det er naturligvis riktig. Men alternativet er militær selvtekt, krig, kaos og anarkisme. Naivismen og utopien er derfor vårt eneste håp når det gjelder å skape en fredligere verden.

For et lite land som Norge så framstår flere utfordringer. Først og fremst bør vi her hjemme bygge opp en ideologisk forankring for vårt militære forsvar. Og det bør bygges opp rundt det general Bull-Hansen har kalt «et nasjonalt eksistensforsvar». Jeg velger å forstå et slikt uttrykk som at vi kan ha militære forpliktelser som går ut over det tradisjonelle territoriale forsvar. Et eksempel i så måte er at det kan rettes direkte angrep mot miljøet her i landet – forurensning av hav og luft – uten at selve territoriet blir angrepet. Et slikt angrep vil være en trussel mot vår nasjonale eksistens. Blant annet derfor er begrepet «nasjonalt eksistensforsvar» mer tjenlig enn det klassiske territorialt forsvar.

I tillegg til rent nasjonale oppgaver, bør vi være villige til å påta oss forpliktelser for å vedlikeholde eller gjenopprette internasjonal rettsorden. Her er det snakk om innsats først og fremst på det politiske og diplomatiske området. Men det kan også bli snakk om å påta seg militære forpliktelser utenfor eget territorium, slik vi har gjort i store deler av etterkrigstida. Selv om det bare har dreidd seg om deltakelse i såkalte fredsbevarende styrker, så har det vært militær deltakelse utenfor eget territorium.

I en gitt situasjon bør også Norge kunne delta i mer rene militære operasjoner. Men under en ufravikelig og absolutt forutsetning: Det må skje innenfor rammen av FN. Det må foreligge klare FN-vedtak. Militære operasjoner igangsatt ut fra mer eller mindre velbegrunnede oppfatninger av rett og galt, vil bare føre til en undergraving av internasjonal rettsorden. Har vi lov til å bombe Bagdad uten dekning i FN-vedtak, vil både Sadam og andre mene med en viss logisk rett at de i neste omgang kan bombe Tel Aviv.

Det finnes ingen rettferdig krig. Bare urettferdige og meningsløse kriger. Og så finnes det nødvendige kriger som holder seg innenfor de rammer som er nedfelt i internasjonal rett.

På ett område kan likevel Norge gi et aktivt og viktig bidrag for å hindre misbruk av militær makt i det internasjonale samfunn. Vi bør ikke akseptere at rene machiavelliske handlinger innhylles i kristen-humanistisk retorikk eller i demokratisk skjønnsnakk. Norske myndigheter kan bidra til å avkle uærligheten og dobbeltmoralen. Vi kan gjøre det mer plagsomt å jukse med argumentasjonen for slike land som bare tar seg selv til rette. Nå er det lite å bebreidde norske myndigheter når det gjelder kritisk tydelighet overfor handlinger begått av land vi ikke liker. Men tenk om vi en dag kunne komme så langt at Kjell Magne Bondevik blir like tydelig når Israel herjer militært med sine naboer, som han er overfor Sadam Husseins brutale handlinger! Da hadde vi gitt et viktig bidrag til å høyne etikk og moral i det internasjonale samfunn.