Bokanmeldelse

a-j-coates-the-ethics-of-warA. J. Coates: The Ethics of War. Manchester University Press, Manchester/New York 1997. 314 sider.

I løpet av de siste årene har det kommet flere betydelige bøker som tar for seg den såkalte ”rettferdig krigtradisjonen”, både fra et historisk–analytisk og et mer aktuelt perspektiv. Den kalde krigens slutt har på mange måter åpnet opp for en mer nyansert diskurs omkring krigens mål og midler – en nyorientering som igjen har åpnet opp for denne tradisjonens perspektiv. Fra en situasjon hvor vekten i den etiske diskurs var knyttet ensidig opp mot terrorbalanse basert på atomvåpen, en situasjon hvor mange så for seg et valg mellom enten pasifisme eller rendyrket realpolitikk, er det igjen mulig å drøfte de vanskelige spørsmålene i hele sin bredde – en diskusjon som nå ikke bare dreier seg om hvilke stridsmidler (les atomvåpen) og militær strategi som lar seg forsvare etisk, men nå også om militærmaktens totale rasjonale og hvilke betingelser som må være tilstede for en etisk godtgjøring av et slikt rasjonale.

Det er denne nye situasjonen som er utgangspunktet for Coates bok. Den forutsetter at krig også i moderne forstand lar seg klassifisere etisk. Slikt sett står han i tradisjonen fra Michael Walzer, hvis hovedtese er at også moderne krig kan og skal la seg underkaste en etisk diskurs. Det er altså et samtidig og dermed også pluralistisk perspektiv som danner forutsetningen for prosjektet. Dette er også førende for bokens disposisjon. Coates presenterer fire tenkelige moral­filosofiske/moralpolitiske paradigmer som så drøftes i forhold til hverandre. Dette betegner det komparative aspekt ved boken.

Enda viktigere er Coates’ neste steg. Han stanser ikke ved det komparative og analytiske, men søker å vise at èn av de moralfilosofiske paradigmene han har behandlet er den beste og mest adekvate innfallsvinkelen til spørsmålet om etisk diskurs når det gjelder krig og fred. I dette henseende står han også i tradisjonen til Walzer, som fremhever at tenkningen omkring disse spørsmålene ikke står i et vakuum, men er avhengige av den historiske, kulturelle og ideologiske kontekst i samfunnet. Denne konteksten finner Coates i rettferdig krigtradisjonen.

Det er denne historiske diskurs som danner det kritiske element i behandlingen av de andre tenkelige tilnærmingene til spørsmålet. På det analytiske/strukturelle plan kan det tenkes flere moralfilosofiske/moralpolitiske modeller som grunnlag for en komparativ analyse. En av de mest kjente er den modellen Martin Ceadel utvikler i boken ”Thinking about War and Morality” (1987), basert på undersøkelse av holdninger i Storbritannia i mellomkrigstiden. Denne modellen tar utgangspunkt i en linje mellom absolutt pasifisme på den ene siden og militarisme på den andre siden. I midtsegmentet mener Ceadel å kunne påvise flere posisjoner, fra det han kaller ”Pacifisism” til høyre for pasifismen, via ”Defencism” til ”Crusading”. Coates’ klassifiseringer er basert på Ceadels, hvilket han også eksplisitt sier, men han omformer og reviderer dem til han står igjen med fire hovedposisjoner: pasifisme, realisme, militarisme og rettferdig krigtradisjon. I motsetning til Ceadel blir ikke disse posisjonene plassert på en entydig rett linje mellom ytterpunkter, men behandlet dels analytisk ut fra posisjonens egne premisser, dels normativt med rettferdig krig tradisjonen som paradigme.

Dette perspektivet er interessant, men er selvfølgelig også problematisk. Det deskriptive inngår som en del av det preskriptive, på en slik måte at det ikke alltid er tydelig hva som er hva. Hovedhensikten er å påvise at rettferdig krig tradisjonen både kan fungere som kritisk redskap i forståelsen av andre tenkelige posisjoner, samtidig som tradisjonens kriterier anvendes ut fra et systematisk perspektiv til å bedømme de overordnede spørsmålene om krig og fred i den moderne verden. Her kommer min andre hovedinnvending. Det systematiske og komparative utgangspunktet svekker ikke bare den analytiske behandlingen av de tre andre posisjonene, men også behandlingen av rettferdig krig tradisjonen. Denne tradisjonen forstås ikke primært ut fra en historisk og kulturell kontekst, men i et systemperspektiv. Det er rettferdig krig teorien – eller rettere sagt: en rettferdig krig teori – mer en rettferdig krig tradisjonensom er det styrende perspektiv. Det presenteres en kriterieliste som selv om historiske eksempler trekkes inn i drøftingen, først og fremst presenteres leseren som gitt. Dette er en forenkling av tradisjonens faktiske karakter som bred historisk og kulturell kontekst, mer enn som en ferdig utformet teori.

Coates pretenderer ikke å drøfte rettferdig krig tradisjonen ut fra et historisk perspektiv men fra dens komparative perspektiv. Med de begrensninger som ligger i dette utgangspunkt har han absolutt nådd sitt mål. Boken er leseverdig og meget systematisk lagt opp. Den er en meget bra innføring i disse perspektivene ved denne brede tradisjonen, og gir et godt innblikk i forholdet mellom en rettferdig krig tilnærming til spørsmålene i forhold til andre normative posisjoner. Den som er opptatt av en mer historisk–analytisk tilnærming både til rettferdig krig tradisjonen og de andre posisjonene som behandles må søke annetsteds.