Bokanmeldelse

 

r-l-holmes-on-war-and-moralityRobert L. Holmes: On War and Morality (Studies in Moral, Political and Legal Philosophy). Princeton University Press, Princeton, New Jersey 1989. 310 sider.

Som deltager på forelesningsserien ”Krig og moral” på filosofisk institutt, NTNU i vår måtte jeg lese Robert L. Holmes’: ”On War and Morality.” Denne boken var sammen med Walzers: ”Just and Unjust Wars” hovedpensum. Med bange anelser (eller fordommer?) begynte jeg lesningen, vel vitende om det faktum at Holmes er en overbevist pasifist. Fordommene ble imidlertid raskt gjort til skamme. Sjelden har jeg lest en slik analytisk og samtidig engasjert fremstilling av det vanskelige problemkomplekset knyttet til krig og fred.

Holmes legger ikke skjul på sitt ståsted, men begynner et helt annet sted enn i deduksjon basert på pasifistiske aksiomer. Dette gjør han helt bevisst, idet han mener et slik dogmatisk utgangspunkt lett vil hindre en fruktbar diskurs omkring problemkomplekset. I stedet tar han utgangspunkt definisjoner av makt og voldsanvendelse – dvs et språkanalytisk utgangspunkt. Etter hans mening er det ikke definisjoner av termen ”makt” som er det mest adekvate innsteg for å forstå militærmakt, men termen ”vold” og voldsanvendelse. Holmes definerer så militærmakt som en ”institusjonalisert voldsanvendelse”. Selv om Holmes på dette stadium avholder seg fra eksplisitte normative definisjoner, vil mange oppfatte bruken av termen ”vold” eller ”violence” som en entydig negativ term, en term også med normative implikasjoner. Nettopp denne ”naturlige” avstandtagen til denne termen i vår kultur til denne termen bruker så Holmes som et argument for at anvendelse av vold, og enda mer institusjonalisert vold gjennom militærmakt på et rent språkanalytisk og direkte plan kan forstås som i beste fall en prima facie norm – dvs en handling som bedømmes som ond dersom ingen andre tilsvarende normer mer enn oppveier denne handling – i verste fall en handling som er malum per se – dvs ond i seg selv.

Hovedtesen er at denne institusjonaliserte voldsanvendelse inngår som en integrert del av samfunnets ideologi, men ikke som en naturgitt nødvendighet. Etter Holmes’ mening bidrar denne institusjonaliseringen til en iboende voldsdynamikk med destruktive følger. Etter denne plassering av spørsmålet går Holmes så til ulike konseptuelle uttrykk for denne tenkegangen.

Det første uttrykket han behandler er den politiske realisme som etter hans mening tar utgangspunkt i en etisk dualisme mellom det enkelte individ og kollektivet, hvor kollektivet blir forstått som maktbasert. Spesielt interessant i denne sammenhengen er hans analyse av den amerikanske teologen Reinholdt Niebuhrs kristne realisme. Hos Niebuhr blir kollektivets uttrykk forstått som en direkte følge av syndefallet – en form for teologisk interpretasjon av Hobbes’ bellum omnium contra omnes – alles krig mot alle, og hvor gjensidig balansert politisk og militær maktanvendelse blir forstått som det eneste adekvate middel mot kaos og gjensidig utslettelse.

Det andre konseptuelle uttrykket for den institusjonaliserte voldsanvendelse han behandler er rettferdig krig tradisjonen. I lys av etterkrigstidens terrorbalanse er denne ofte blitt angrepet for å ikke komme i rette med den moderne krigs utrykk, konkretisert gjennom terrorbalansen og bruk av atomvåpen. Det sies at denne tradisjonen nok kunne oppfattes som relevant i tidligere tider, men er utdatert fordi det ikke lenger lar seg gjøre å forstå krig i avgrensede former. Denne kritikken deler ikke Holmes. Han mener tradisjonens hovedproblem ikke er knyttet til utviklingen av moderne krigføring, men snarere i selve utgangspunktet: voldsanvendelse. Tradisjonen tar etter hans mening for gitt at voldsanvendelse lar seg rettferdiggjøre gitt visse kriterier, og selve grunnspørsmålet: voldsanvendelse, blir ikke besvart av denne tradisjonen. I sin drøfting av tradisjonen har Holmes hovedfokus på Michael Walzers interpretasjon. Walzers bidrag er betydelig, men samtidig bare en av flere ulike moderne interpretasjoner av denne tradisjonen. En bredere behandling av tradisjonen i hele dens bredde ville etter min mening bidra til en mer nyansert kritikk av tradisjonen enn det Holmes gjør seg til talsmann for.

Det tredje konseptuelle uttrykket han behandler er den mer utilitaristiske begrunnelsen for en terrorbalanse basert på atomvåpen. Holmes bok er utgitt i 1989, og reflekterer dermed ikke de store sceneforandringer som er skjedd etter murens fall. Slikt sett oppleves Holmes drøftelse av terrorbalansens indre logikk og dens konsekvenser, noe på siden av hva som oppleves relevant og tvingende i dagens situasjon.

Hovedinntrykket en sitter igjen med etter lesning av boken er at den fremstår som et grundig og vederheftig innspill for en pasifistisk innstilling i møte med en kultur som baserer seg på institusjonalisert voldsanvendelse. Samtidig kan en ikke fri seg fra å den klassiske innvendingen mot pasifismen, en innvendig som også rammer dette bidraget. Holmes tror på det gode i mennesket. Det onde, konkretisert i forståelsen av vold, plasserer han i strukturene: institusjonalisert voldsanvendelse. Holmes peker absolutt på viktige problemstillinger knyttet til vårt samfunn og vår kultur, men det svaret han gir: nedrustning kombinert med en dynamisk fredspedagogikk, synes ikke å komme i rette med de kompliserte årsaksforhold som ligger bak de utallige og forskjellige utrykk for voldsanvendelse og maktmisbruk i vår verden.