Bokanmeldelse

Liland, Frode: Keeping NATO out of trouble, FORSVARSSTUDIER 4/1999, 155 sider.

Laugen, Torunn: Stumbling into a new role , FORSVARSSTUDIER 5/1999. 120 sider

Helgesen, Vidar: Kosovo og folkeretten, IFS Info 4/1999. 54 sider

Spørsmålene som reiste seg etter Kosovo-krigen, har dominert den internasjonale debatten omkring forsvars- og sikkerhetspolitikk i tiden etter krigen. Debatten i Norge har ikke vært tilstrekkelig høylydt til å vekke et bredt folkelig engasjement. Den brede politiske konsensus i spørsmålet om Norges rolle i krigen har ført til overraskende liten politisk diskusjon rundt sentrale sikkerhetspolitiske spørsmål rundt humanitære intervensjoner, forholdet til FN, Norges tilslutning til NATOs nye strategiske konsept osv. Innenfor forskningsmiljøene derimot, i Forsvaret såvel som utenfor, er det blitt foretatt seriøse historiske, samfunnsvitenskapelige og juridiske analyser og studier av bakgrunnen for krigen, følgene av den og hvilke utfordringer den stiller oss overfor.

Institutt for forsvarsstudier(IFS) har i løpet av sommeren og høsten gitt ut tre studier som hver på sin måte kaster lys over bakgrunnen for krigen og de utford­ringer den stiller oss overfor når det gjelder NATOs rolle og folkerettens betyd­ning. Alle de tre studiene er så faglig grundige som de må være, og samtidig såpass lesbare og klare i formen at de hver for seg gir et godt innblikk i henholdsvis NATOs forhold til operasjoner under den kalde krigen, årsakene til at dette synet endret seg i løpet 90-tallet og de folkerettslige spørsmål dette reiser. Til sammen (og sammen med dette nummer av Pacem) gir de rett og slett et godt utgangspunkt for en debatt omkring spørsmål knyttet til NATOs og FNs framtidige rolle og ansvar i de sikkerhetspolitiske utfordringene vi står overfor.

Frode Lilands studie, Keeping NATO out of trouble, tar for seg NATOs forhold til operasjoner utenfor eget område i de første 40 årene av alliansens historie. Dette forholdet var en hardt tilkjempet ikkepolitikk. På tross av solide utfordringer til denne selvpåtvungne passive holdningen, først fra kolonimaktene og senere fra USA, klarte alliansen, så å si uten unntak, å holde denne linjen gjennom hele peri­oden. Fokuset på alliansens hovedformål; det kollektive Forsvaret mot kommu­nisttrusselen, gjorde at NATO klarte å holde sin sti ren med hensyn til felles opera­sjoner utenfor alliansens område. Liland viser at det å holde fast på denne poli­tikken ikke skjedde uten alvorlige konfrontasjoner innad i alliansen. Samtidig sannsynliggjør han at uenigheten ville stukket dypere og fått større konsekvenser hvis NATO i større grad hadde latt seg trekke inn i operasjoner utenfor eget territo­rium. Den kanskje viktigste erfaringen vi kan lese ut av studien er at prinsippet om konsensus gjorde at når småstatene stod sammen, så kunne de utgjøre forskjellen på vektskålen i forhold til de større landenes imperiale og stormaktspolitiske ambi­sjoner. Studien er et skoleeksempel når det gjelder pedagogisk fremstilling, med tre klart avgrensede perioder, der hver av dem avsluttes med en sammenfattende kon­klusjon, og med en konklusjon til slutt som sammenfatter studien.

Torunn Laugens Stumbling into a new role tar for seg utviklingen det siste tiåret. Fokus er NATOs overgang fra en ikkepolitikk til en definert og selvstendig strategi i forhold til operasjoner utenfor eget område. Dette er i all hovedsak belyst ut fra NATOs rolle i konfliktene på Balkan, og da særskilt i Bosnia. Som tittelen antyder er noe av bokens hovedpoeng at NATOs nye rolle, først som et instrument for FN og siden med egne ambisjoner utenfor eget område, ikke var en planlagt strategi fra NATO- ledelsens side. Mangelen på evne til å bli enige om et helhetlig konsept etter østblokkens oppløsning, gjorde at man ut fra hendelsesforløpet mer eller mindre ble kastet inn i en ny rolle. Kravet om effektivitet, relevans og trover­dighet etter den kalde krigen, samarbeidsvanskene med FN og grunnleggende transatlantisk uenighet om partiskhet, militær strategi osv førte til at NATO ble dratt med i utviklingen og tvunget til å formulere sin politikk og strategi i ettertid. NATOs nye strategiske konsept er det foreløpig siste punktet i denne utviklingen.

Laugen, som har skrevet en velformulert og informativ studie, men som kan­skje mangler noe av Lilands pedagogiske “fingerspitzgefühl”, avslutter studien med tre hovedutfordringer for det fremtidige NATO. 1. Å definere alliansens felles interesser utenfor eget område. 2. Å ta hensyn til de grenser bruk av militær makt har i forhold til å skape fred mellom folkegrupper. 3. Å ta hensyn til det tap av tro­verdighet som følger av å gå utenom folkeretten, både innad i det enkelte NATO- land og i det globale rom.

Følgende kommentar kan knyttes til Laugens oversiktlige gjennomgang av konflikten i Bosnia, og her går undertegnede langt ut over sitt mandat: Uten å kunne konkludere på en objektiv basis om hvilken av aktørene som hadde den best tilpassede fredsplanen, så kan man i ettertid se at færre kokker ville ført til mindre rot og til større troverdighet for fredsoperasjonene. Kanskje kan man ane at et sterkt og slagkraftig europeisk initiativ, der diplomatiske, humanitære og militære anstrengelser var samkjørte, og der den transatlantiske linken i første omgang hadde gått til New York og ikke til Washington, ville vært det beste alternativet for å oppnå fred i Bosnia. Et bredt FN-mandat, der også russiske og serbiske interesser gjenspeilte seg, ville satt krav til og makt bak europeernes vilje og evne til selv å løse et europeisk problem. Europeisk militær underlegenhetog avhengighet av amerikansk kompetanse og teknologi gjorde dette umulig den gang, men foran utformingen av en ny europeisk forsvars- og sikkerhetspolitikk er kanskje dette den viktigste lærdommen.

Selv om Vidar Helgesens Kosovo og folkeretten ikke er gitt ut som en Forsvarsstudie, men kom ut som nummer 4/99 i serien IFS Info, så står den ikke tilbake for de to andre omtalte studiene verken når det gjelder omfang eller faglig innhold. Helgesens studie er juridisk, og han setter seg fore å svare på følgende spørsmål: Hadde NATOs militære invasjon i Jugoslavia et folkerettslig grunnlag? Nærmere bestemt: Hadde intervensjonen basis enten i en folkerettslig traktat eller i folkerettslig sedvane, dvs i nødretten eller i en anerkjent doktrine om humanitær intervensjon?

For å gjøre en lang historie kort, så svarer Helgesen nei på alle disse spørs­målene. Krigen i Kosovo kan verken begrunnes i FN-pakten, i nødrettsbe­traktninger eller i noen folkerettslig anerkjent doktrine om humanitær intervensjon. Langs veien fram til denne konklusjonen får vi del i en informativ, klar og, for min del, overbevisende argumentasjon. Spesielt utenriksminister Vollebæk får så hatten passer i forhold til argumentasjonen ut fra FN-paktens artikkel 24. Artikkelen 24 sier at Sikkerhetsrådet er overdratt hovedansvaret for å opprettholde fred og sikkerhet, slik dette er bestemt først og fremst i FN-paktens kapittel VII. Den norske regjeringen tolker dette dithen at medlemslandene fremdeles har plikter etter FN-pakten og at det til disse hører å anvende militær makt i situasjoner der Sikkerhetsrådet ikke gir mandat. Dette er selvsagt å snu det hele på hodet. Statene har avgitt myndighet til FN i disse spørsmålene nettopp for at det ikke skal være opp til enkeltstater å bestemme når man skal bruke væpnet makt i annet enn rent selvforsvar. Da kan man ikke bruke det samme grunnlaget til å argumentere for at enkeltstater kan ta dette ansvaret tilbake. Gjennomgående viser Helgesen at all argumentasjon som i god tro er ment å begrunne Kosovo-krigen i folkeretten, undergraver den samme folkerett ved å angripe et av dens mest sentrale punkter, nemlig artikkel 2(4), som sier at all medlemsland skal avstå fra trusler eller bruk av makt mot en stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet. Unntak fra denne artikkel gis kun gjennom selvforsvar (artikkel 51) eller på mandat fra FNs sikkerhetsråd etter kapittel VII i pakten. Helgesens syn er at det er bedre rett ut å innrømme at man ut fra tungtveiende hensyn foretar et brudd på folkeretten enn å late som om man ikke gjør det.

Helgesen synliggjør på en god måte at problemet ligger i det dilemma som fin­nes innad i selve FN-pakten, nemlig spenningen mellom prinsippet om stats­suverenitet og hensynet til en global implementering av menneskerettighetene. Her er det en sedvanerettsutvikling under utvikling og det påligger oss å arbeide for at FN-paktens regime utvikles slik at pakten fortsatt kan beskytte freden mellom stater samtidig som den ikke beskytter despoter i deres ugjerninger.

Alt i alt, altså, bare skryt. For alle oss som ikke er spesialister verken innen krigshistorie, samfunnsvitenskap eller folkerett gir disse tre studiene et godt ut­gangspunkt for å forstå bakgrunnen for noen av de viktigste utfordringer norsk for­svars- og sikkerhetspolitikk står overfor. Så ring 23 09 31 05 og kjøp.