Bokanmeldelse

Etiske perspektiver på bruk av militærmakt i internasjonal politikk

pacem-1-2000-the-sword-of-justice-ethics-and-coercion-in-international-politicsJames A. Barry: The Sword of Justice. Ethics and Coercion in International Politics. Westport, Connecticut 1998. 215 s.

Oppløsningen av det bipolære sikkerhetspolitiske trusselbilde etter Berlinmurens fall i 1989 har bidratt til at spørsmålet om etiske perspektiver og etiske reson­nementer knyttet til bruk av militærmakt i internasjonal politikk har fått sin renes­sanse. Mens det tidligere bipolære spenningsforholdet mellom supermaktene utvil­somt bidro til en sterk preferanse for rene realpolitisk bestemte fortolknings­modeller for maktbruk i internasjonal politikk, er det nå blitt et bedre klima for fortolkning av dette problemkomplekset utfra ulike modeller, hvorav etiske modeller og normative vurderinger finner sin plass.

Det er dette som er utgangspunktet for Barry i hans bok om etiske perspektiver på bruk av militærmakt i internasjonal politikk. Men han begrenser seg ikke til å kun behandle nyere problemstillinger dukket opp etter den kalde krigens slutt, men han anvender dette «nye klima» som et utgangspunkt for drøftelser omkring en rekke problemstillinger knyttet til bruk av militærmakt i vårt århundre. Dette gjøres både ved en prinsipiell drøftelse av ulike normative modeller for bruk av militær­makt og gjennom en rekke case-studier som aktualiserer og belyser de prinispielle problemstillingene. Bokens målgruppe er i første rekke studenter på universitets­kurs i etikk og internasjonal politikk. I tillegg til dette håper forfatteren også at boken skal kunne anvendes av politiske beslutningstagere som en hjelp til den politiske prosessen bak utformingen av sikkerhets- og utenrikspolitikk. James. A. Barry er gjesteprofesser på George Mason University hvor han underviser i kurs i internasjonal politikk. Tidligere har han vært nestkommanderende i U. S. Arms Control Intelligence Staff og Direktør for Center for the Study of Intelligence i C.I.A.

Barrys overordnede målsetning er å finne en modererende middelvei for forstå­else av militær maktbruk i vårt århundre mellom hva han kaller for «to ekstremer» – på den ene side det realpolitiske paradigmet som tar utgangspunkt i egeninteressen som den altoverskyggende motivasjon for internasjonal politikk, et paradigme som med ordene fra den greske filosofen Thucydides lar «de sterke gjøre hva de vil og de svake lide hva de må», og et kantiansk idealistisk paradigme som ikke tar i betrakning at den kollektive egeninteressen faktisk spiller og vil spille en viktig rolle i internasjonal politikk. Barry mener en platonsk streben etter fullkommen fred og rettferdighet i det internasjonale samfunn er å strekke buen for høyt. Tvert om mener han en mer adekvat innfallsvinkel er den aristoteliske «gyldne middel­vei. Denne moderate veien finner han konseptuelt og historisk i den såkalte «rett­ferdig krig tradisjonen.» Han mener denne tradisjonen er det beste og mest adekvate utgangspunktet for en etisk analyse av de viktige og vanskelige problem­stillingene vi står overfor i internasjonal politikk. Dette overordnede system­orienterte perspektivet supplerer han så med en aristotelisk og thomistisk innfalls­vinkel på de mer personlige og profesjonsmessige utfordringer en politisk og militær beslutningstager står overfor i møte med disse utfordringene.

Barry medgir at rettferdig krig tradisjonen med dens kriterieliste ikke gir noe ferdig svar på utfordringene i internasjonal politikk. Han understreker at kriterie­listen brukt som «sjekkliste» for å rettferdiggjøre handlinger er en forkjær problem­stilling. Snarere bør tradisjonen og kriteriene brukes som innfallsvinkel og perspektiv når en finner å måtte anvende militærmakt. Hovedhensikten med rett­ferdig krig tradisjonen etter hans mening er ikke å rettferdiggjøre krig, men å hindre krig, og dersom den først bryter ut å moderere og deeskalere konfliktnivået mest mulig. Denne anmelder opplever denne fortolkningen av tradisjonen som betimelig.

Størstedelen av boken inneholder ulike case-studies som skal belyse dette prin­sipielle perspektivet. Med unnak av case-studien om Burundikrisen dreier de ulike casene seg om amerikansk debatt og amerikansk maktanvendelse internasjonalt. Dette amerikanske perspektivet utgjør etter min mening bokens største styrke og svakhet. Perspektivet er en styrke fordi USA etter den kalde krigens slutt fremstår som den eneste eksisterende supermakt, og det er pt vanskelig å tenke seg en inter­nasjonal maktbruk av dimensjoner uten at USA på en eller annen måte er involvert. Svakheten ligger i at flere deler av argumentasjonen først og fremst har amerikansk interesse, idet den bl a fokuserer på intern beslutningstagning i den amerikanske administrasjonen. Samtidig vil en slik analyse utvilsomt også ha interesse for et bredere publikum. I denne ameldelsen vil jeg kort berøre noen av case-studiene som drøftes.

Den første case-studien tar opp den amerikanske debatten om avskrekking og atomvåpen konkretisert i debatten mellom Reagan-administrasjonen og de ameri­kanske katolske biskopene i forbindelse med prosessen rundt hyrdebrevet «The Challenge of Peace: God’s Promise and Our Responce» som ble offentliggjort i 1983. Et hovedspørsmål i denne debatten var hvorvidt avskrekking basert på atom­våpen kunne sies å være etisk akseptabel selv om bruk av atomvåpen ble definert som etisk uakseptabel.

Den andre case-studien tar opp Golf krigen i 1991. I den politiske retorikken omkring amerikansk deltagelse anvendte daværende president George Bush termer som tydelig stod i en rettferdig krig tradisjon. Samtidig var det klare realpoliske interesser som spilte en hel sentral rolle i rasjonalet bak deltagelsen. I debatten om amerikansk deltagelse var det flere rettferdig krig eksperter som helt entydig støttet deltagelse og var overbevist om at en slik krig tilfredsstilte «all of the just war criteria providing guidance on the justified use of force» (James Turner Johnson). Andre var adskillig mer kritiske både til amerikansk deltagelse og til spørsmålet om «rettferdighet» og «legitimasjon» av operasjonen.

Den tredje case-studien tar opp den såkalte Burundi-krisen fra begynnelsen av 90-årene. Denne casen bruker Barry til å drøfte spørsmålet om mulighetene for og grensene for humanitær intervensjon. I denne sammenhengen drøfter han debatten om legitimasjonen om humanitær intervensjon. I den moderne utgaven av rett­ferdig krig tradisjonen inngår humanitær intervensjon som en akseptabel mulighet for å «rescue peoples threatened with massacre» og som en respons på handlinger som «shock the moral conscience of mankind» (Michael Walzer). Denne defini­sjonen er siden blitt angrepet fra to sider. Først av dem som mener an går for langt i å tillate humanitær intervensjon, som vitterlig er et brudd på suverenitets­prinsippet, mens andre mener han er for tilbakeholden, da det kan være for sent å intervenere når mennesker allerede blir massakrert (Doppelt, Beitz, Luban). Med utgangspunkt i Burundi-krisen mener Barry å kunne påvise klare begrensninger for humanitær intervensjon. Etter hans mening er disse begrensningene ikke å finne i verken respekt for suverenitetsprinsippet eller fordi verdenssamfunnet ikke har noen moralsk plikt til å gripe inn mot klare overgrep, men snarere begrensningene som ligger i å forstå kompleksiteten i slike kriser kombinert med usikkerhet om konsekvensene av egne handlinger ved å gripe inn i slike konflikter.

I tillegg til de refererte case-studiene analyserer og drøfter Barry også spørs­målet om dekkoperasjoners legitimitet med utgangspunkt i amerikansk aktivitet i Chile på 60- og 70-tallet, spørsmålet om bojkott og «økonomisk krigføring» med utgangspunkt i USAs holdning til Cuba etter Castros maktovertagelse, samt sprøsmålet om forholdet mellom maktbruk og forhandlinger illustrert ved ameri­kansk holdning til Nord-Korea.

Barry mener at utgangspunktet for internasjonal politikk ikke kan forstås utfra et ensidig realpolitisk paradigme om egeninteresse alene. Han mener rettferdig krig tradisjonen her kan fremstå som en adekvat tilnærming til et mer nyansert utgangs­punkt for mellomstatlige relasjoner. Dersom man aksepterer at det finnes visse fellesverdier som respekt for menneskelig liv og integritet og etablering og beskyttelse av menneskelig frihet mener Barry handlinger som truer eller skader disse verdiene bærer bevisbyrden. Enhver militær maktbruk i det internasjonale samfunnet må derfor rettferdiggjøres moralsk for å kunne aksepteres. I denne sammenhengen utleder han to problemområder han mener må stå i fokus i den kommende debatten. For det første spørsmålet om moderne krig og moderne våpenteknologi herunder spørsmålet om de lar seg forstå «begrenset» og dermed kunne legitimeres etisk. For det andre spørsmålet om rettferdig krig tradisjonen lar seg anvende på nyere problemstillinger som internasjonal krisehåndtering og humanitære intervensjoner. Barry svarer bekreftene på begge disse spørsmålene, og presenterer en revidert og utdypende utgave av de tradisjonelle rettferdig krig kriteriene som utgangspunkt for en videre debatt.

Etter min mening er Barrys bok et viktig og interessant innlegg i debatten om etiske perspektiver på militær maktbruk både i det nylig avsluttede hundreår og med perspektiver for det nåværende hundreår og den sannsynlige utviklingen i bruk av militærmakt innenfor et mer pluralt bestemt sikkerhetspolitisk paradigme enn det som rådet fra 1945 til 1989. Spesielt interessant er Barrys case-anvendelse for å belyse de prinsipielle problemstillingene. Det amerikanske perspektivet på denne boken gjør at noen deler av fremstillingen fremstår som mindre relevant for oss, samtidig som Barry skal ha kreditt for sin analytiske distanse til beslutnings­prosesser og handlinger i det internasjonale rom utført av USA.