Etter intervensjonen kommer de store motbakkene*

*. Foredrag ved Feltprestkorpsets militæretiske fagseminar Humanitær intervensjon, Oslo 15 september 1999

1. Innledende merknader

Det er krigen i Kosovo som er bakteppe for Feltprestkorpsets militæretiske fag­seminar på Akershus om humanitær intervensjon. Det innebærer en kritisk vurde­ring av hvordan våre forsvarspolitiske og sikkerhetsmessige prioriteringer endrer seg. Dette er en debatt jeg ønsker velkommen. I hele Akershus festnings 700-årige historie har det aldri vært ett tiår med så mange omprøvinger av hva vi kan, vil og bør gjøre med vår nasjonale og internasjonale militære kapasitet. Det har heller ikke vært så mange spektakulære gjennombrudd for fredsbevarende og freds­opprettende militære operasjoner. Framfor alt har det aldri vært flere løftebrudd og sammenbrudd for velmente militære og sivile hjelpeoperasjoner..

Øst-Timor står på mange måter i en klasse for seg: Det internasjonale sam­funnet samordnet forhandlingene med Indonesia som ga grunnlaget for den FN overvåkede folkeavstemningen. Store antall internasjonale observatører passet på at alt skulle gå riktig for seg under avstemningen og bidro til at folket fikk skyhøye forventninger til en framtid uten tvang og ufrihet. Så går bevæpnede bander løs på forsvarsløse sivile og ubevæpnede observatører. Alle sikkerhetsrådsresolusjoner til tross må FNs tjenestemenn stikke halen mellom beina og forlate sivilbefolkningen til sin egen blodige skjebne.

Det som foregår i disse dager og uker på Øst-Timor – uten at det er noe snakk om en militær intervensjon mot Indonesias vilje -er trolig langt verre enn selv den dystre situasjonen i Kosovo i mars da NATO utløste den mest omfattende militære operasjonen i sin historie. La oss minne om mars måned dette år (1999):

2. Kosovo

Da antallet internflyktninger hadde nådd 230.000, flere massakrer av forsvarsløse sivile hadde funnet sted og de internasjonale observatørene ikke kunne sette en stopper for nye overgrep, fikk de vestlige stormaktene nok. Alle utenlandske observatører, hjelpearbeidere og diplomater ble trukket ut og en massiv bombing av militære og sivile mål fra stor høyde ble utført i mer enn 70 døgn. Resultatet ble tilbaketrekning av serbiske soldater og politistyrker som hadde stått bak en systematisk deportasjon og forfølgelse av over en million sivile kosovoalbanere. Like etter fulgte den meget vellykkede tilbakevendingen av nesten alle de fordrevne kosovoalbanerne til deres hjem i god tid før vinteren.

La oss så se nærmere på Kosovo i september 1999: Mellom 110.00 og 170.000 sivile kosovoserbere har flyktet fra sine hjem, det har vært en serie drap på for­svarsløse sivile serbere og KFOR styrkene makter ikke å sette en stopper for nye overgrep. Kosovo er i dag like “renset” for serbere som det var “renset” for kosovoalbanere i mars. Dersom bombing og intervensjon skulle bli mekanisk utløst av de kriterier som lå til grunn for NATOs aksjon i mars, burde vi planlagt bombing av KLA-geriljaen i dag. Det gjør vi naturligvis ikke. Det er en helhets­vurdering som gjorde at militær intervensjon ble utløst den gang. Og det er en helhetsvurdering som gjør at den store sivile FN administrasjonen og militære KFOR-styrken må bli i Kosovo i lang tid for gradvis å bygge freden og gi sikker­hetsgarantier for de serbere som forhåpentligvis vil vende tilbake til et multietnisk framtidig Kosovo.

3. Intervensjon for sent

Kosovokonfliktens og Øst Timor-konfliktens endeløse og blodige paradokser illustrerer både mulighetene, begrensningene og farene ved internasjonale militære intervensjoner. Etter intervensjon og påtvunget våpenhvile er det spesielt viktig å forsøke å lære av våre mange kollektive og systematiske feil fra tidligere tider. Igjen er det naturlig med et tilbakeblikk på Kosovo:

– Vi er villige til å fortsette vår forsiktige og ikkevoldelige frihetskamp, men da må Vesten øke sin bistand og sitt nærvær og legge større press på Milosevic, sa den kosovoalbanske lederen Ibrahim Rugova da jeg besøkte ham i Pristina i 1995. – Mitt lidende folk er utålmodig og kan komme til å gripe til våpen.

Å gripe inn for sent med for lite for å hjelpe demokratiske krefter i Kosovo, Øst-Timor og andre konfliktområder er like ille som å gripe inn med for mye for sent slik at konfliktene forverrer seg og overgrepene større. Lord Carrington, NATOs tidligere generalsekretær, kritiserte nylig NATOs Kosovo-operasjon for å ha gjort massakrene og den etniske fordrivingen mye, mye verre enn den var.

4. Lær av feil

Voldsbølgen på Øst-Timor etter den vellykkede folkeavstemningen om løsrivelse fra Indonesia, er enda en beretning om en varslet katastrofe. Langt mer skulle vært gjort fra verdenssamfunnets side for å sikre et mye mer robust sivilt og militært nærvær før motsetningene mellom mindretallet, som hadde mye våpen, og fler­tallet, som nesten var forsvarsløse, brøt ut i en ukontrollerbar voldsspiral. Freds­prisvinnerne biskop Belo og Jose Ramos Horta ba begge om en omfattende og internasjonal tilstedeværelse for å unngå den konflikten som nå finner sted.

Da Ramos Horta var på Norgesbesøk tidligere i år var han bekymret for konse­kvensene av at Indonesias nye president Habibi plutselig åpnet for en rask folke­avstemning og løsrivelsesprosess, samtidig som FN ikke hadde nødvendig vilje og evne til å følge opp. – Jeg er redd for hva som kan komme til å skje, fortalte han meg da. I samtaler jeg har hatt med Ramos Horta etter militsens herjinger er den demokratiske bevegelsen krystallklar: Nå må uavhengigheten bygges gjennom en massiv sivil hjelpeinnsats i ly av den internasjonale fredsstyrken som nå vil bli sendt inn.

Nå kan det se ut som om ikke bare Indonesia, men også verdens stormakter nok engang har holdt det sårbare folket på Øst-Timor for narr. Etter 400 års portugisisk kolonistyre og 24 års indonesisk okkupasjon frykter befolkningen den frihet og det selvstyret som 78,9 prosent stemte for i folkeavstemningen igjen kan glippe, mens demokratiske krefter brutalt slås ned av den indonesisk støttede milit­sen. Igjen kan det se ut til at for lite internasjonal innsats, mens det ennå var tid, gir umulige valg når katastrofen er et fullbyrdet faktum

5. Fredsmaraton

Kosovo – og i enda større grad Bosnia – illustrerer i dag at maratonen mot fred bare såvidt har begynt når en våpenhvile gjennom intervensjon er gjennomført. All erfaring viser at de virkelig krevende motbakkene begynner når samfunns­byggingen og fredsavtalene skal settes ut i praksis.

Til og med når partene uten militær tvang er villige til å inngå en fredsavtale, slik israelere og palestinere frivillig forhandlet fram Osloavtalen i vår norske kanal, viser gjennomføringsarbeidet seg å være enda vanskeligere enn meglingsarbeidet. Når partene må påtvinges våpenhvilen gjennom intervensjon og skal bygge nye samfunn uten engang et minimum av gjensidig tillit, da vil det i beste fall ta lang tid å skape fred. I verste fall vil hele samfunnet på ubestemt tid pendle mellom en skjør våpenhvile og åpen væpnet konflikt.

Norsk evne til å stå fredsløpet helt ut i Midtøsten, Mellom Amerika og Balkan vil forhåpentlig vise seg ved at vi klarer å opprettholde vår gjenoppbyggings- og forsoningsbistand, så vel som våre fredsbevarende styrker utover den første entusi­astiske etter-fredsavtale-tida. Langsiktig bistand til konfliktrammede samfunn er like viktig for å få etablert en virkelig fred og avsluttet den forrige krigen, som det er for å forebygge nye konflikter på den gamle krigens ruiner. Ikke minst i dette arbeidet har frivillige organisasjoner sin funksjon. I mange land gjør blant annet de fem store norske hjelpeorganisasjonene et stort og lite kjent arbeid for å skape forsoning mellom tidligere fiender og skape ny bærekraftig utvikling i gamle rui­ner.

6. Vanskelige verdivalg

I dette praktiske arbeidet for å realisere internasjonale idealer i konfliktrammede samfunn oppstår det stadig oftere vanskelige verdivalg og spenningsforhold mel­lom ulike internasjonale formål og organisasjoner. Disse problemene har blant an­net bakgrunn i at det internasjonale samfunn tar stadig bredere ansvar for den fysiske, sosiale, sikkerhetsmessige og demokratiske gjenoppbygging av Bosnia, Kosovo, Kambodsja og andre nærmest permanente krigs- og kriseområder.

Samtidig har 1990-årene gitt stadig mer ambisiøse og detaljerte målsetninger om menneskerettighetsvern og rettsoppgjør som kan medføre tilsynelatende kon­flikter mellom våre likestilte målsetninger fred, demokrati og menneskerettigheter. Balansegangen mellom menneskerettighetsorganisasjonenes krav om rettferdighet for tidligere overgrepsofre og behovet for framtidige kompromiss og forsoning mellom de stridende parters maktmennesker er blitt ett av den moderende meglers vanskeligste minefelt.

I enkelte fredsforhandlinger er det lettere enn noe annet å få enighet om å ”sette en strek over fortida” ved å gi generelt amnesti til alle konfliktpartene. En lang og bitter konflikt virker alltid brutaliserende på alle parter. Også de ledere som selv ikke beordret overgrep kan være redd for hva uavhengige granskere finner når ens egne underordnede skal vurderes. Mange føler de har ofret mye for revolusjon eller fedreland og ønsker ikke en mulig vanære gjennom det de framstiller som ”offentlig skittentøyvask”.

7. Menneskerettigheter mot fred

FNs generalsekretariat opplever spenningen mellom partenes ønske om å sette en strek over fortida og meglerens moralske forpliktelse til å yte rettferdighet for ofrene som et så vanskelig tema at et større møte mellom fredsmeglere og mennes­kerettighetseksperter ble organisert i New York i fjor. Her ble uformelle retningslinjer for FNs mange representanter og meglere i konfliktområder trukket opp. Som representant for både fredspraktikerne og menneskerettighets- miljøene la jeg der spesiell vekt på den moralske forpliktelse vi har for å sikre oss mot nye overgrep ved at sannheten om tidligere menneskerettighetsbrudd alltid må kom­mer fram. Dersom brutale krigsforbrytere slipper unna uten noen form for under­søkelser og etterforskning, vil det være et signal til framtidas nye krigsherrer om at de har frie hender til å forgripe seg mot ikkestridende sivile.

Samtidig skal vi ha respekt for at konfliktrammede samfunn har behov for å legge bitterhet og motsetninger bak seg og se framover. I Sør Afrika, Guatemala og Chile er det gitt straffefrihet for grove overgrep, under forutsetning av at sann­heten kommer fram og alle tar avstand fra det som skjedde. Dersom amnestier skal erklæres må samfunnet vite hva som unnskyldes, samtidig som de groveste krigs­forbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten ikke kan unndras straffe­forfølgelse.

Også på dette feltet er det vår rett og vår plikt å bidra gjennom rådgivere, tek­nisk ekspertise og økonomisk bistand. Igjen er det ikke minst de frivillige organi­sasjonene som gjør det mulig for Norge å øke sin demokrati- og menneske­rettighetsbistand, slik at krigsrammede samfunn kan legge gamle konflikter bak seg og forebygge nye.

English Summary

«After Intervention Comes the Steep Hills»

The author, a former civil servant in the Norwegian Department of Defense and Department of Foreign Affairs, argue that intervention is only the starting point of a long way towards peace and justice.