Feltpresttjenesten i historisk lys*

DEL II**

**. Den 29. juli 1999 holdt jeg et foredrag om feltpresttjenesten i forbindelse med Kirkens dag under 700–årsjubileet på Akershus festning,. Det var særlig knyttet til Akershus festning og Annen verdenskrig. Dette foredraget danner utgangspunktet for denne artikkelen. Under arbeidet med dette kåseriet ble jeg klar over hvor mangelfullt det historiske materialet om feltpresttjenesten er. Frode Lagset, i «For Gud og fedrelandet, en undersøkelse av enkelte forhold rundt organiseringen av norsk feltpresttjeneste 1945 – 1955», Spesialoppgave i kirkehistorie, Teologisk fakultet, Universitetet i Oslo 1997, viser til to samlefremstillinger: «Innstilling om feltpresttjenesten, fra en komité nedsatt av Kirkerådets utvalg for forskning og utredning, til vurdering av feltpresttjenesten», Oslo 1975, og Pål Erling Torkildsen: «Norsk Feltpresttjeneste», Spesialavhandling, Menighetsfakultetet 1981 I. Begge har åpenbare mangler. Jeg vil i det følgende i hovedsak forholde meg til den første (i det følgende kalt: ”Innstillingen), da den er best kjent, og i mange sammenhenger er blitt betraktet som Kirkens syn på feltpresttjenesten. På denne bakgrunn er det to viktige tillegg til kåseriet:
Det ene er en vesentlig utvidelse av hovedavsnittet om Konge og kirke.
Det andre er en kommentar til komitéens “Vurdering av enkelte sider ved Feltprestkorpsets virksomhet”, Innstillingen s 22 ff.

**. Del I av artikkelen stod i Pacem 1–2000

1. Hva er feltpresttjeneste?

Hvem er presten?

Dokumentet ”Innstilling om feltpresttjenesten”1Se note *, heretter «Innstillingen» er ikke i utgangspunktet negativ til feltpresttjenesten2Innstillingen s. 45f. Når det er grunn til visse bemerkninger, så kommer det av at de mener at feltpresttjeneste er noe man kan velge bort dersom Kirken ikke finner den tjenlig. Innstillingens konklusjon, ble også brukt av Sivertsen–kommisjonens utredning om forholdet mellom stat og kirke, som underlag for forslaget om å nedlegge feltpresttjenesten3Forslaget ble ikke fremmet for Stortinget, på grunn av fungerende feltprost Torstein Brynes direkte appell overfor forsvarsminister Rolf Hansen.. Det er også betegnende at feltpresttjenesten så sterkt oppfattes som en del av statskirkeordningen, noe jeg kommer tilbake til nedenfor. Historien viser naturligvis en rekke overtramp, teologisk og politisk, fra feltpresttjenestens side, det er jo ikke fordi det er en feltpresttjeneste. Historien har jo alt for mange eksempler på geistlige overtramp.

I forbindelse med Kosovo–krigen er fra 70–tallets debatt igjen dukket opp. Presten er koblet til systemet, og med sin tilstedeværelse regnes han som med­ansvarlig, også for operasjonene. Argumentene faller egentlig på sin egen urimelighet. Jeg finner det derfor på sin plass med en kort analyse av de vur­deringer som gjøres i Innstillingen4Innstillingen s. 22ff. Jeg mener at det er en rekke forhold, som er belyst i den historiske skisse ovenfor, som gir et annet bilde av hva feltpresttjeneste er, enn det som gis i Innstillingen.

Kristen Skjeseth er en god illustrasjon på hvorfor vi trenger en feltpresttjeneste. Han var en samfunnsengasjert prest, med sine meningers mot, og en overbevist pasifist. Da landet kom i krig, meldte han seg til tjeneste ved 6. divisjon i Harstad. For ham ble det umulig å sitte trygt på sin prestegård i Vågan, mens hans soknebarn sammen med andre, gikk i krig mot fienden. Det kostet ham ikke lite, da hans pasifistiske grunnholdning var vel kjent, og han var meget klar over at mange fulgte ham med argusøyne. Han kunne meget vel ha unndratt seg, uten å bli stemplet som landssviker. Han følte det allikevel umulig å ikke melde seg som frivillig, ganske enkelt fordi han visste at de trengte prester blant de norske soldatene. Hans pasifistiske holdning ble endret under veis.

Jeg er meget klar over at forholdene var annerledes under kirken i Kosovo. Dette var en angrepshandling i NATOs regi. Jeg vet at mange av de fagmilitære, på forskjellige nivåer hadde store betenkeligheter i forhold til hovedstrategien og enkelthandlinger i krigen. Dette skulle gi en større grunn for presten til å være med. Presten er jo prest, ikke for samfunnsordninger eller militære strategier, men for mennesker.

Feltpresttjenesten og enhetskulturen

Innstillingen bruker mange ord på å påvise at Feltprestkorpsets i sin daværende form var avhengig av enhetskulturen, i den forstand at et kirkesamfunn er det dominerende. Det har skjedd mye siden den gang, særlig i forhold til Feltprest­korpsets struktur. Andelen yrkestilsatte prester er dramatisk øket. Dermed er man på vei mot et langt mer profesjonelt korps. Forholdet til Den norske kirke er ikke endret vesentlig.

Det nærmeste forbildet for norsk feltpresttjeneste er utvilsom den britiske formen, formidlet av Ingebrigt Dahle. Storbritannia regner at den moderne feltpresttjeneste ble startet vel 200 år til bake. Jeg synes det er rimelig å bruke noen ord på å beskrive hvordan de kar organisert seg i forhold til kirkesamfunnene. Jeg bruker organiseringen av feltpresttjenesten i Hæren som eksempel, fordi det er den jeg kjenner best. I Hæren må alltid Feltprosten5Chaplain General British Army eller hans nestkommanderende være anglikansk prest. Vedkommende vil automatisk være archdeakon direkte under Erkebiskopen av Canteburry6For tiden er Feltprosten presbyterianer, og hans deputy er derfor archdeakon.. I tillegg er det alltid en assisterende feltprost som er romersk katolikk. Tilknytningen til Church of England er på denne måten alltid sikret. Administrativt hører feltpresten under Feltprosten, eventuelt gjennom sin divisjonsprest. Feltprosten har også ansvaret for utvelgelse og tilsetting av alle feltprester. Under tjeneste i hjemlandet står den enkelte feltprest under tilsyn av nærmeste biskop/tilsynsmann i sitt eget trossamfunn. Under oversjøisk tjeneste vil kontakten til kirkelig foresatte bli formidlet av Feltprostens administrasjon. Erfaring har vist at dette behovet er lite. Kirkeparader foregår etter en liturgi som er innenfor de samme rammer som er akseptert i Church of England.

I Tyskland er den evangeliske og den romersk katolske feltpresttjeneste organisert helt separat. I Nederland er det tradisjonelt en romersk katolsk, og en protestantisk feltprest på de fleste nivåer. I det nederlandske forsvar har man i de senere år fått såkalte “humanitæroffiserer”7Offiserer som skal betjene avdelingene på et humanetisk grunnlag. som i flere sammenhenger erstatter feltpresten. Dette er en ordning som ikke vurderes som udelt vellykket.

USA har en helt annen organisasjon. Feltpresttjenesten står meget sterkt. Feltpresten er alltid under tilsyn fra sitt eget kirkesamfunn. Organisasjonen er primært administrativ. De har i mange år hatt rabbinere i sin tjeneste. Nå er også muslimer, buddhister og hinduer på vei inn i feltpresttjenesten. Dette er naturligvis en konsekvens av det pluralistiske samfunn. Samtidig mister også feltpresttjenesten konturene som kirkelig organisasjon. Å yte service etter anmeldt behov blir en grunntanke.

En foreløpig konklusjon av de nevnte eksempler, må være at en sterk feltpresttjeneste ikke er avhengig av enhetskulturen. I neste omgang må man ta stilling til om hvordan denne organisasjon skal være. Det er min bestemte opp­fatning at Forsvaret ikke ønsker en konturløs serviceorganisasjon, og jeg tror heller ikke at Kirken er tjent med det.

Kirkeparaden

Innstillingen bruker et par sider på å vurdere bønn og kirkeparade8Innstillingen s. 34f. Det er særlig fire forhold som bekymrer komitéens flertall:

  1. Det er faren for at det ikke skal foregå på kirkens premisser. Det er selvsagt et faremoment i enhver gudstjenestesammenheng. Mine 16 år som feltprest, sammenliknet med mine 18 år som menighetsprest, sier meg at fristelsen til å være servicekirke, som gir folk det de ber om, den er langt større i en sivil sammenheng enn den er i Forsvaret.
  2. Det er også bruk av “militære faner” i kirkerommet. Det er farlig “fordi en slik praksis bidrar til å forkludre gudstjenestens kirkelige karakter og gir inntrykk av at det dreier seg om en politisk gudstjeneste”. Jeg minner om at dette er 70–tallet og spør bare: Hva med norske flagg i kirken?
  3. Kongeønsket som avslutning på linjeandakt eller kirkeparade synes også være et problem.
  4. Det store problem synes imidlertid å være en for liten frivillighet. Jeg skal ikke blåse opp denne debatten, men bare bemerke at av delingsfølelse er viktig i Forsvaret. Tilhørighet er viktig i et samfunn som vårt, også i høytidssammenheng. Jeg opplevde flere ganger på 60–tallet at soldater takket meg for kirkeparaden de hadde vært med på. De innrømmet at de ikke hadde hatt mot til å gå til gudstjeneste frivillig. Frykten for å bli mobbet av kameratene på kaserna var for stor. Det går press begge veier.

Når jeg tar opp spørsmålet om kirkeparader, så er det fordi jeg finner en linje bakover til den første kristne tid i Norge. Biskop Grimkjell reiste rundt Gulating og senere til de andre lagtingene og fikk vedtatt endring av den offentlige gudstjeneste. Den skulle ikke være båret av hat og blot, men de skulle bøye seg mot øst “og be til den hellige Krist om godt år og fred”. Den personlige overbevisning skortet det nok på i fylkeskirkene, og privat blot rundt omkring på gårdene foregikk helt sikkert. Det ble ikke gjort mye for å hindre det. Ved å endre den offentlige gudstjeneste satte man imidlertid i gang en prosess som bar frukter. Tanken om frivillighet for enhver pris, kan bli en parodi som stenger for en positiv utvikling. Det er ofte den svake, men spirende tro, som blir taperen.

Hva er prestens time?

Da Lord Nelson ba om prester til sine styrker, for vel 200 år siden9Det er dette som regnes for starten på den moderne feltpresttjeneste i Storbritannia., var det to behov som sto sentralt. Det var behovet for et gudstjenesteliv, og behovet for noen å snakke med, personlig og i grupper. Dette behovet gjaldt både sjefen og mannskapene. Feltpresttjenesten var allerede den gang økumenisk, og kanskje fordi Lord Nelson seilte mye i spanske farvann, ble presten titulert som “padre”. Allerede tidlig på 1800–tallet ble gruppesamtalene institusjonalisert under navnet “padres hour”. Disse timene var i utgangspunktet tenkt som en hjelp til å mestre kriser i en krigssituasjon. I tillegg er det kommet et sterkt innslag, særlig i rekruttperioden, av personlig utvikling i forhold til tjenesten i forsvaret. Det er i de senere år utarbeidet etikkopplegg med mye hjelpestoff. Det er i hovedsak case–orientert. Det viktigste i denne sammenheng er at “padres hour” alltid har tatt sikte på å bevisstgjøre om sin personlige i forhold til de etiske utfordringer de møter. Timene er obligatoriske for alt personell, og man er meget bevisst på at det ikke skal være hverken forkynnelse eller politisk indoktrinering.

Det var lite av prestens time i den Norske Brigade i Skottland. Det er allikevel liten tvil om hvor Ingebrigt Dahle hadde idéen fra, da han foreslo prestens time i den norske feltpresttjenesten. Prestens time ble for alvor praktisert fra 1954. Da ble planene satt i verk var Erling Ulltveit blitt feltprost. Hans ideal lå nok i retning av folkehøgskoletanken, uten at det fikk de store utslag ute ved avdelingene. Manuskriptene som analyseres av komitéen10Innstillingen s. 37ff, og alle manuskriptene for den saks skyld, er et svar på ropet fra alle de vernepliktige feltprester om hjelpestoff til timene. Feltprestkorpset sentralt, samlet inn manuskripter fra mer erfarne feltprester, og distribuerte dem. Selv holdt jeg de to timene som er analysert i Innstillingen, og flere andre timer, ca 150 ganger, på slutten av 60–tallet. Prestens time var et gjennomgangstema på flere av våre konferanser, og jeg hørte aldri noen antyde på den tiden, at manuskriptene var normative.

Epilog

To episoder

I 1991 ble våpeninspektørene i Hæren flyttet ut fra Huseby, og ble avdelingssjefer i tillegg til sin inspektørfunksjon. Ut på sommeren fikk jeg oppringning fra en av dem. “Hvorfor har jeg ikke noen prest i min stab?” – lød spørsmålet, litt bryskt. Vår samtale endte med at jeg kom opp til hans avdeling noen uker senere. Inspektøren tok sin stabssjef og meg inn på sitt kontor. Han holder et innlegg på ca 20 minutter som han avsluttet med å legge hånden på den velbrukte Bibelen på skrivepulten, og si: “Det viktigste av alt er forkynnelse fra den gode boken. Er forkynnelsen rett, faller sosialsaker og alt det andre, på plass, som modne frukter!”

På ettervinteren 1995, deltok jeg som foredragsholder, på et seminar i Slovakia11Seminaret ble arrangert av ACCTS, de internasjonale kristne befalssamfunns organisasjon for studium og konferanser., med temaet: “Etikk i militært lederskap.” Ca 50 avdelingssjefer fra hele republikken var beordret til seminaret. Det var en høflig, men ikke helt god stemning gjennom hele seminaret. I den avsluttende spørrerunden kom det frem, da en oberstløytnant spurte: “Er det dere kommer med så mye bedre enn det vi hadde før?” Etter noen minutters diskusjon falt det i min lodd å konkludere: “Jeg har ett fast punkt: Gud ble menneske i Jesus Kristus, det er Ham vi er satt til å presentere, ikke en ny ideologi.” Etter en kort pause, reiste sjefen for militærakademiet seg: “Jeg er oppdratt som katolikk, og utdannet som ateist. For meg er det tid til å tenke på nytt.”

En linje

Tittelen på denne artikkelen er pretensiøs. Det er to forhold som jeg vil trekke frem avslutningsvis. Feltpresttjenestens historie er blitt marginalisert. Man er klar over at feltpresten dukker opp i forskjellige sammenhenger i historien. Man har ikke bekymret seg så mye om i hvilken sammenheng de sto, derfor kunne man på 70–tallet åpne muligheten for å velge den bort. Det er ikke mulig. Feltpresttjenesten er, fordi Kirken er.

Det andre er Grimkjell, Olav Haraldssons hirdbiskop. Han hadde en metode som skapte et nytt samfunn, ikke umiddelbart, men over tid ble det ganske dramatisk. Han begynte med å endre den offentlige gudstjeneste, dernest la han grunnen for et sedskifte, basert på det vi i dag kaller menneskeverdet.

Det går en linje fra den første kristne tid i vårt land, til i dag. Det gjenstår en del arbeid for å synliggjøre denne linjen.

English Summary

“Norwegian Military Chaplaincy – Its Historical Background”.

The article identifies some historical roots of Norwegian military chaplaincy going back to the first years of the Church in Norway and exploring the relations between church and sovereignty through different periods of history in Norway. Special consideration is given to the period of WW II. Part I of the article was printed in PACEM vol 3 no 1

Fotnoter   [ + ]

1. Se note *, heretter «Innstillingen»
2. Innstillingen s. 45f
3. Forslaget ble ikke fremmet for Stortinget, på grunn av fungerende feltprost Torstein Brynes direkte appell overfor forsvarsminister Rolf Hansen.
4. Innstillingen s. 22ff
5. Chaplain General British Army
6. For tiden er Feltprosten presbyterianer, og hans deputy er derfor archdeakon.
7. Offiserer som skal betjene avdelingene på et humanetisk grunnlag.
8. Innstillingen s. 34f
9. Det er dette som regnes for starten på den moderne feltpresttjeneste i Storbritannia.
10. Innstillingen s. 37ff
11. Seminaret ble arrangert av ACCTS, de internasjonale kristne befalssamfunns organisasjon for studium og konferanser.