Kapittel 3: Etikk og bruk av militær makt

3.1 Innledning

Vi vil i dette kapitlet se på sammenhengen mellom militærmakt og etikk. Utvikling og bruk av militærmakt er en samhandling mellom politiske beslutningstakere og militært personell. Militærmaktens særpreg, i ytterste instans å ta andres liv eller ofre eget for å beskytte liv, gjør kravet om en etisk vurdering av denne samhandlingen påtrengende. I hvilke tilfeller kan det være etisk legitimt å gjøre bruk av et så ekstremt virkemiddel? Kan det være etisk legitimt overhode? Hvordan skal i tilfelle ansvaret fordeles mellom aktørene i dette samspillet? På hvilke nivå i den militære beslutningskjeden skal kravet om etisk legitimitet først og fremst gjøres gjeldende? Gjelder de særskilte kravene som må stilles til militærmakten, kun i krise og krig? Eller, må vi stille disse skjerpede kravene også i forhold til fredsdrift, til alt som har med vedlikehold og utvikling av militær makt å gjøre?

Svarene på disse spørsmålene følger i stor grad av hvordan man i utgangspunktet bedømmer militærmakten etisk: Er den ond i seg selv, er den tvert om god og ønskelig, eller er den etisk nøytral? Denne studien vil argumentere for at den etiske vurderingen av militærmakt ikke kan konkludere med noen av disse alternativene. Selv om enhver bruk av voldsmakt (ikke minst når denne er systematisk) i utgangspunktet er moralsk forkastelig, lar bruken av militærmakt seg allikevel forsvare gitt visse omstendigheter og etiske kriterier.

Ut fra dette svaret gjenstår i tillegg en avklaring av hvilken plass den etiske vurderingen skal ha i forhold til utvikling og bruk av militær makt. Gjelder etikken bare deler av den militære virksomheten, for eksempel ledelse og personellforvaltning? Er den én vurderingsfaktor blant flere i den løpende planleggingen av militære strategier og operasjoner? Eller må etikken forstås i mer grunnleggende kategorier?

Kapitlet vil konkludere med at etikken må forstås som tilhørende fundamentet for all militær planlegging og virksomhet. Både prinsipielt og praktisk hører den etiske vurderingen med til en opprinnelig bestemmelse av militærmakt. Etikken skal både virke avgrensende og innholdsbestemmende i forhold til forståelse, utvikling og bruk av militær makt. Slik sett vil dette hovedpunktet virke som en bro mellom kapittel 2, som har skissert rammebetingelsene for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, og kapittel 4, som vil peke på hvilken forankring og hvilket innhold en forsvarsetikk må ha for å medføre et relevant tilsvar til de utfordringer norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk står overfor.

3.2 Lar militærmakt seg vurdere etisk?

Fire grunnposisjoner

Det ligger i denne studiens karakter at militærmakt vil måtte la seg vurdere etisk. Et slikt standpunkt vil også kunne støtte seg på det faktum at militærmakt har blitt og blir vurdert ut fra etiske kriterier. Debatten rundt krigen i Kosovo er et eksempel på det. Dette er allikevel ikke et så selvsagt svar som det i første omgang kan synes å være. Tankestrømninger og retninger som har vært meningsbærende helt fram til i dag har hatt et utgangspunkt som ikke har tillatt en slik vurdering. Disse enten benekter at militærmakt kan eller bør vurderes etisk, eller de konkluderer på spørsmålet før det engang reises i forhold til konkrete tilfeller av militær maktanvendelse.

1. Den tankestrømning som klarest har benektet at bruk av militærmakt i internasjonal politikk lar seg vurdere etisk, erden positivistiske realismen.1For nærmere drøfting av realismen, se Robert L. Holmes, On War and Morality, Princeton, NJ, 1989, ss. 50ff. I følge denne tradisjonen er forholdet mellom statene kun et spørsmål om maktforhold og kan derfor ikke vurderes etisk. Dette maktforhold handler i det hele tatt ikke om moral. Spørsmålet om bruk av militær makt er et spørsmål om hensiktsmessighet, om egnet og uegnet, og ikke om godt og ondt.

2. Den posisjonen som paradoksalt nok faller nærmest den positivistiske realismen erden absolutte pasifismen. Til tross for ulikt utgangspunkt blir konklusjonen hos begge disse posisjonene at militærmakt og etikk er uforenlige størrelser. Mens den positivistiske realismen baserer seg på krigens a-moralitet, baserer den siste seg på krigens umoralitet. Konklusjonen blir imidlertid den samme. Begge disse posisjonene benekter å kunne forstå eller begrunne militærmakt i etiske kategorier. De kan begge istemme utsagnet hos Thukidides: «Den sterke tar hva han vil og, og den svake lider hva han må».2Michael Walzer, Just and Unjust Wars, 1977, s. 4.

3. Mens den positivistiske realismen benekter at etikk i det hele tatt kan spille noen rolle i vurderingen og anvendelsen av militærmakten, har den andre grunnposisjonen innenfor moderne politisk realisme et mer nyansert syn på etikkens plass. Denne grunnposisjonen betegnes somnormativ realisme og benekter ikke at forholdet mellom stater og bruk av militærmakt kan forstås i moralske kategorier, men hevder at den ikke bør forstås slik. Moralske, religiøse og ideologiske kriger tenderer mot å bli totale. Krig bør derfor kun ha et dennesidig og rasjonelt sikte.

Det paradoksale i denne siste tradisjonen er at samtidig som det a-moralske holdes fram som det ønskelige, så heves rasjonaliteten opp til norm. En slik tankegang har i meget stor grad preget den tradisjonelle militære tenkningen omkring forholdet mellom etikk og militærmakt i moderne tid. Moderne bruk av militærmakten blir forstått som det ytterste rasjonelle virkemidlet i utøvelse av internasjonal politikk. Denne tenkningen har utgjort et grunnleggende paradigme siden freden i Westfalen i 1648 der det ble slått fast at militærmaktens hensikt ikke skal være basert på religiøse eller ideologiske paradigmer, men kun som et rasjonelt middel til å hevde nasjonalstatens suverenitet.3Dette kom som en følge av 30-årskrigens karakter, som nettopp endte ved fredsslutningen i Westfalen. Denne krigen brøt ut som en følge av den religiøse og ideologiske delingen av Europa etter reformasjonen. Følgen av denne utmattende krigen ble at religiøse stridigheter og krig for religiøse og ideologiske formål ble avvist. Krigen blir en forlengelse av politikken, dvs. av den nasjonale, statlige rasjonalitet. Den skal ikke ha andre hensikter enn nettopp å være et politisk instrument når andre midler ikke strekker til. I innledningen til Vom Kriege påstår Clausewitz at det finnes to årsaker til krig: fiendtlige hensikter og fiendtlige følelser.4Carl von Clausewitz, Vom Kriege, bok 1, kap. 1, pkt. 3. Krig skyldes ikke bare fiendtlige følelser eller fiendtlige hensikter, men er en kombinasjon av dem begge. Vi kan forestille oss disse to begrepene på en tenkt linje, der disse to markerer ytterpunktene.5Harald Høiback, «Clausewitz og det postmoderne», NMT 11/96, s. 13.

pacem-3-2000-mellom-makt-og-avmakt-kp-3-fig-1

‘Fiendtlig hensikt’ markerer rasjonalitet, mens ‘fiendtlig følelse’ markerer emosjoner og «irrasjonalitet». Clausewitz påstår videre at forståelsen av krigens karakter som hen­holds­vis irrasjonell og rasjonell henger sammen med graden av sivilisasjon. Såkalt «siviliserte» folk og nasjoner tenderer mot å forstå krig som fiendtlig hensikt, altså som et uttrykk for rasjonalitet, politikk og logikk, derav tesen om krigen som fortsettelse av politikken. Krigen bør begrenses av politiske og rasjonelle mål.

  1. Mens realismen avviser at krig og anvendelse av militærmakt kan eller bør forstås i moralske kategorier, har den innfallsvinkelen som karakteriseres sommilitarismeet annet utgangspunkt. Ifølge militarismen er krig et uttrykk for et moralsk imperativ, ikke bare i instrumentell forstand, men også som et mål. Krigen er ikke bare et nødvendig middel for å fremme moralske verdier, men er selve historiens drivkraft og dermed, i seg selv, knyttet til den høyeste moralske verdi. Denne tankegangen er i særskilt grad knyttet til tysk tenkning og filosofi i det 19. århundre. Særlig Hegels idealistiske filosofi dannet et utgangspunkt for denne tenkningen. Men også utviklingen av Darwins evolusjonsteori danner en viktig forutsetning.6 Tankegangen spilte en relativt fremtredende rolle i tidligere tysk militær tenkning, bl.a. hos von Moltke og Bernhardi. I denne tankegangen blir historien forstått som en kamp, og gjennom denne kampen, uttrykt i krigen, blir mennesket foredlet ved at de mest tilpasningsdyktige overlever. I sosialdarwinismen blir denne beskrivelsen gjort normativt.

Vurdering av grunnposisjonene

Sett i forhold til opplegget for studien vår, vil den første av disse posisjonene måtte forkastes – bortimot usett. Å frata aktører i mellomstatlig samkvem ethvert moralsk ansvar er et så ekstremt utslag av den absolutte statssuvereniteten at det i vår globaliserte virkelighet ville føre til absurde tilstander. Det foregår nå en motsatt og nødvendig prosess der man arbeider for å bygge ned prinsippene om immunitet og straffefrihet, for slik å plassere både politiske og militære som ansvarlige aktører på den samme scene. Vi forkaster altså den positivistiske realismen ut fra et ufravikelig punkt om menneskets grunnleggende moralske ansvar.

Den militaristiske posisjonen blir av de aller fleste i vår tid betraktet som ekstrem og farlig. Den etiske feilslutningen består i at den tåkelegger skillet mellom på den ene siden friksjoner og konflikter innenfor rammer der menneskets grunnleggende rettigheter er sikret, og konflikter der trusselen mot disse rettighetene er en del av selve konflikten, på den andre. En nedbygging av dette skillet kan kun skje gjennom at menneskets grunnleggende ukrenkelighet og rettigheter underkjennes. Vi forkaster altså militarismen ut fra et like ufravikelig punkt om menneskets grunnleggende ukrenkelighet og rettigheter.

Heller ikke den absolutte pasifismen framstår som noen aktuell grunnposisjon for denne studien. Innvendingen mot denne er av samme karakter som innvendingen mot den positivistiske realismen, nemlig at man melder seg ut som etisk aktør. Forholdet til all bruk av vold er avgjort i utgangspunktet og seriøsiteten i de konkrete vurderingene av militær maktbruk undergraves.

Den normative realismen er den av de fire grunnposisjonene som i sterkest grad har preget tradisjonell tenkning om forholdet mellom militærmakt og etikk. Denne krever derfor en nærmere vurdering: Den fremste styrken ved en slik realpolitisk posisjon er at den så tydelig avviser bruk av militærmakt som et ideologisk og religiøst instrument. Militærmakt skal være et politisk instrument som må ta utgangspunkt i politiske rammebetingelser og ikke i mål hinsides vår virkelighet. Dermed ønsker denne innfallsvinkelen å sette en stopper for pretensjoner om å anvende militærmakten for hinsidige eller utopiske mål, enten disse nå er religiøse eller ideologiske.

På tross av denne tilsynelatende styrken innehar denne grunnposisjonen en rekke svakheter. Disse kan i utgangspunktet sammenfattes som at den bygger på et for tynt og ufullstendig normgrunnlag. Rasjonaliteten blir eneste norm, og den normative realismen ønsker å fungere friksjonsfritt i forhold til andre av samfunnets grunnleggende normer og verdier, for slik å være et mest mulig effektivt redskap for å oppnå de politiske målsetningene. Dette blir for spinkelt. Militærmakten blir i praksis et a-moralsk felt i den menneskelige eksistens. Dette har svært uheldige følger:

Den konkrete anvendelse av militær makt blir ikke modifisert av andre og mer grunnleggende normer og verdier. Folkerettslige og etiske begrensninger blir kun sett på som en uønsket friksjon og ikke som uttrykk for grunnleggende kategorier i ethvert menneskelig møte.

Dette slår også tilbake på den militære selvforståelsen og utviklingen av militær makt. Etikk og moral blir kun vurdert i forhold til sin hensiktsmessighet og underkjennes som fundamentale hensyn. Slik avvises også en moralsk vurdering av de midlene som militærmakten anvender.

En militærmakt som er forstått slik kan ikke inngå i en bred og helhetlig tilnærming til den komplekse sikkerhetspolitiske situasjonen vi står overfor. I en bred tilnærming til vern om menneskelig sikkerhet vil andre og mer grunnleggende normer og verdier inngå som en forutsetning, og en aktør med en a-moralsk selvforståelse vil ikke kunne dele visjonen og engasjementet til en slik tilnærming.

Det er avgjørende er at rasjonaliteten aldri kan overordnes som norm, isolert fra det etiske. Det motsatt gjelder: Rasjonalitet er i seg selv et moment i det etiske. Slik må også rasjonaliteten selv vurderes i forhold til hensiktsmessighet. Denne vurderingen må skje i forhold de overordnede normer som er kommet fram i kritikken av de andre posisjonene: Menneskets ukrenkelighet og rettigheter på den ene side og menneskets ufrakommelige etiske ansvar på den andre.

Den normative realismen treffes altså av begge de to kritiske innvendingene vi har anført mot de andre posisjonene. Den underkjenner menneskets absolutte ukrenkelighet, samtidig som den frakjenner aktørene i anvendelsen av militær makt deres moralske ansvar. Den normative realisme må også forkastes som grunnposisjon for denne studien.

Konklusjon – en femte grunnposisjon

Etter å ha funnet at ingen av de fire grunnposisjonene kan fungere som et tilfredsstillende utgangspunkt for denne studien, kan det synes som om vi nå står på bar bakke. Det gjør vi imidlertid ikke. I framstillingen og vurderingen av de fire posisjonene har vi anvendt grunnleggende normer som må ligge i bunnen av en etisk vurdering av militær makt. Med utgangspunkt i det som er sagt til nå i denne studien kan vi utmynte en femte grunnposisjon. Denne grunnposisjonen vil måtte fastholde følgende:

  1. anvendelse av (systematisk, organisert) vold for å oppnå politiske målsetninger må i utgangspunktet vurderes negativt
  2. det kan likevel i gitte, ekstreme tilfeller aksepteres at vold anvendes i en samlet vurdering av hva som tjener til menneskers beste
  3. dette vil skje som et unntak fra regelen om ikke å ta liv, samtidig som et slikt handlingsalternativ nettopp setter seg fore å verne menneskers liv, om enn ikke i en absolutt eller kategorisk forstand
  4. selv om unntak fra normen om å ikke ta liv gjøres i en gitt situasjon, skal handlinger forbundet med dette unntaket utføres på en måte som styrker grunnormen om å ikke ta liv
  5. slike vurderinger må bygge på et normgrunnlag som er både bredere og mer fundamentalt enn rasjonalitet forstått som eneste overordnede norm, f. eks. i form av vurderinger av hensiktsmessighet og hva som er politisk/militært mulig
  6. sentrale verdier i et slikt normgrunnlag bør reflektere et menneskesyn som sammenholder menneskets absolutte verdi med dets etiske ansvar
  7. ved dette vil det etableres en nøye sammenheng mellom militærmakt, menneskelig sikkerhet og menneskesyn

Det som særkjenner denne grunnposisjonen er at den hevder at utvikling og bruk av militærmakt ikke bare kan eller bør vurderes etisk, men at den må.

Denne studien tar altså utgangspunkt i en posisjon som forholder seg til at bruken av militærmakt må underlegges en etisk vurdering. Videre forholder den seg til at denne vurderingen tar utgangspunkt i at militærmakt i utgangspunktet må forstås negativt og derfor må etisk godtgjøres for å kunne komme i betraktning som mulig alternativ. Slikt sett står den i en rettferdig krig-tradisjon, uten at dette nødvendigvis forstås som en fullgod rammefaktor omkring drøftelsen. Dette vil vi senere i studien vende tilbake til (kap. 4).

I lys av de sikkerhetspolitiske rammebetingelsene framstår denne konklusjonen som påtrengende for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Bakgrunnen for dette er at kravet om etisk legitimitet i forbindelse med utvikling og bruk av militær makt i større grad bryter overflaten. Når funksjonen som dannelsesinstitusjon innenfor gjenreisningen etter krigen ikke lenger kan fungerer som legitimasjon, og når det allmenne bildet ikke lenger er at ens eget (område, kultur, familie, verdier, osv.) er umiddelbart truet, så fordrer dette en ny og troverdig grunnposisjon i forhold til satsing på militær virksomhet. I den grad en slik posisjon ikke synliggjøres i det offentlige rom, vil militær virksomhet over tid framstå som basert på sekundære begrunnelser og dermed miste sin legitimitet. Dette vil så i sin tur føre til en svekkelse både av vår egen beredskap i forhold til en uforutsigbar, men mulig, økt trussel mot egen sikkerhet, og av vår evne til å spille en viktig rolle i vern av menneskers sikkerhet i andre deler av verden.

3.3 Etikkens plass i forhold til militær virksomhet

Innledning

Vi har sett at militær virksomhet må underlegges en etisk vurdering og at det nye sikkerhetspolitiske paradigmet skjerper dette kravet. Før vi går over til etikkens konkrete forankring og innhold, er det nødvendig å avklare hvilken plass etikken skal ha i forhold til militær virksomhet. Tre ulike tilnærminger til etikkens strukturelle plass framstår som mulige

Etikkens plass som delsektor

Etikken betraktes av mange som relevant når det gjelder bestemte deler av Forsvarets virksomhet, nærmere bestemt når det gjelder de menneskelige faktorene i virksomheten. Ut fra dette perspektivet fremstår etikken som en rettesnor når det gjelder personellbehandling, samarbeid og kommunikasjon. Etikk blir da først og fremst et spørsmål om lederskap og samhandling i organisasjonen. Denne måten å tenke på står sentralt i den tradisjonelle forståelsen av etikken i Forsvaret. Den er klart uttalt i f.eks. HFL 440-1: Håndbok i lederskap for Luftforsvaret. Her behandles etikken som et underpunkt under det å utøve ledelse; som et delperspektiv for godt lederskap og personellbehandling. Denne måten å tenke på kommer også til uttrykk i FV. I forordet sies det at Verdigrunnlaget skal prege all virksomhet, men «først og fremst i personellpolitikken». Fokus er dermed organisasjonens «software» – de menneskelige faktorene, i motsetning til organisasjonens «hardware» – teknikken, doktrinen og de operative vurderinger som følger av disse. Forståelse av etikkens plass i forhold til de siste elementene: teknologi, doktrine og operative vurderinger blir forstått i indirekte og instrumentell betydning. Etikkens funksjon er å høyne den personlige moral, som igjen skaper stridsmoral, som igjen bidrar til effektivt militært resultat. Etikkens plass blir dermed forstått personalt og instrumentelt. Denne tankegangen har en lang militær tradisjon. Hos Clausewitz blir «de moralske faktorer» forstått som en viktig, ja en avgjørende faktor:

Det er ikke bare fysiske stridskrefter som partene mister i løpet av et slag; nei, også deres moralske styrker blir ødelagt, brutt ned og går til grunne. (…) Og det er fortrinnsvis de moralske krefter som her er avgjørende; det er de alene som er avgjørende i de tilfelle hvor seierherren har like store tap som den beseirede.6Clausewitz, bok 4, kap. 4.

Hos ham blir «de moralske faktorer» forstått som en innstilling hos den militære leder til å handle rasjonelt og målrettet i det kaos som krigen er:

I de store gemytter oppveies nemlig (…) de opphissende lidenskaper av en annen følelse. (…) Den her omtalte motvekt er ikke noe annet enn følelsen av menneskets verdighet; den edle stolthet, det dype sjelelige behov for alltid og overalt å handle som et fornuftig og forstandig vesen:7Clausewitz, bok 1, kap. 3.

Denne måten å forstå etikkens plass på har den fordelen at etikken får en klart definert plass innenfor militær virksomhet. Den kan til og med få en sentral plass, men bare i instrumentell og personal betydning. Dette er også ulempen med denne måten å tenke på. Etikken avgrenses til ett felt, og de overordnede rammene som er gitt i doktrine, teknologi og operative vurderinger unndras etisk vurdering. I verste fall kan dette innebære «etikkens babylonske fangenskap», hvor etikken faktisk bidrar til å legitimere handlinger som fremstår som uetiske. En slik instrumentell og avgrenset bruk av etikken i militær virksomhet er i beste fall ufullstendig.

Etikkens plass som analysefaktor

En tilnærming som ikke begrenser etikkens plass til avgrensede og definerte deler ved Forsvarets virksomhet, er å forstå etikken som en analysefaktor i hele Forsvarets virksomhet. Etikk blir da forstått som en analysefaktor som inngår i vurderingen av et hvilket som helst tiltak eller handling som forutsetter vurdering og avgjørelse. I en stabsmessig behandling av slike spørsmål vil dermed etikk kunne inngå som en analysefaktor på linje med f.eks. juridiske, folkerettslige, tekniske og doktrinære faktorer. I TJ 13-1: Stabshåndbok for Forsvaret, er det åpnet opp for denne måten å tenke på. Etikk vil da kunne komme inn som et element i operasjonsvurderingens forutsetninger, der det understrekes at en av rammefaktorene som må vurderes er: «Sivile omkostninger (samfunnsmessige konsekvenser, liv, materielle funksjoner etc)».8TJ 13-1 (til prøve), del II, s. 21. Faktorene skal så vurderes enkeltvis før de munner ut i en drøfting av ulike handlingsalternativer. Disse handlingsalternativene skal så vurderes ut fra fire kriterier: hensiktsmessighet, gjennomførbarhet, akseptabelhet og tilstrekkelighet.9TJ 13-1 (til prøve), del II, s. 23. I denne sammenhengen er det andre kriteriet: akseptabelhet interessant, idet det synes å åpne opp for etiske overveielser, selv om det ikke sies eksplisitt. I dette kriteriet må en tenke seg at ikke bare rent etiske perspektiver befinner seg, men også perspektiver av mer sikkerhetspolitisk, folkerettslig og politisk/opinionsmessig art spiller med. Det sies lite om hvilken vekt de ulike faktorene og de ulike kriteriene som handlingsalternativene skal vurderes etter har i forhold til hverandre. Heller ikke i hvilken grad de skal forstås absolutt eller relativt til de andre kriteriene. Det er imidlertid mye som taler for at faktorene og kriteriene forstås ut fra etavveiingsperspektiv. Hvis så er tilfelle kan dette forstås ut fra det såkalte proporsjonalitetsprinsippet som sier at en militær handling for å oppnå et militært mål må vurderes i forhold til de personellmessige og materielle skadene som en slik handling medfører. Dette fremstilles ofte som en avveining mellom «militær nødvendighet» og hensyn til der mennesker som eventuelt rammes. Den underliggende moralfilosofiske konsepsjonen er her en form for konsekvensetikk, hvor det er en avveining av konsekvenser i forhold til hverandre.

Dersom en slik fortolkning av Forsvarets stabshåndbok er riktig, er det altså rom for etiske vurderinger også når det gjelder operative forhold. En slik tilnærming synes å være mer adekvat enn den første, hvor etikken kun gis rom i ledelses- og personellmessige spørsmål. Som analysefaktor vil etikken kunne spille en viktig og sentral betydning, og løfter likeledes frem betydningen av etikk som kvalifisert vurdering av alle forhold. Faren med denne tilnærmingen er imidlertid at etiske vurderinger i likhet med den første tilnærmingen avgrenser etikkens plass, her ikke til et bestemt delområde, men i dette tilfelle som en analysefaktor som må avveies i forhold til andre faktorer. Det er mye som taler for at etiske vurderinger vil spille en relativt beskjeden rolle i forhold til andre faktorer som f.eks. sikkerhetspolitiske og teknologiske faktorer. På samme måte er den underliggende moralfilosofiske konsepsjonen, for eksempel i form av en rendyrket konsekvensetikk, problematisk. I lys av militærmaktens egenart bør også mer absolutte, pliktetiske faktorer, som for eksempel spørsmålet om menneskets ukrenkelighet, inngå som en integrert del av en slik etisk analyse av en militær aksjon.

Etikkens fundamentale plass

Den tredje tilnærmingen til spørsmålet om etikkens plass i militær virksomhet er å forstå etikken som fundamental begrunnelse for hele Forsvarets virksomhet.

En definisjon, som vi har sett ovenfor, av det politiske og det folkerettslige (herunder de etiske perspektivene på krigens legitimasjon og selve krigføringen) som en begrensende friksjon som modifiserer en militær operasjon fra teori til praksis, er meget problematisk – og snur tingene på hodet. Det som definerer og kvalifiserer en militær operasjon/militær maktanvendelse til forskjell fra annen maktanvendelse som for eksempel mord, er for det første at militær maktanvendelse har sitt utgangspunkt i statens maktsuverenitet. Det politiske er derfor det som kvalifiserer militær maktanvendelse. For det andre er de folkerettslige regler om retten til forsvar mot aggresjon og tillatt opptreden i strid det som kvalifiserer og legitimerer militær maktanvendelse. Ifølge FN-charteret av 1945 blir aggresjon definert som en kriminell handling. Militær maktanvendelse kan derfor ikke forstås som en begrunnet mulighet utenfor denne rammen. Det politiske, folkerettslige og etiske kan derfor ikke forstås som en «friksjon» som modifiserer et ideal om en ren teknisk basert militæroperasjon, men er de elementer som kvalifiserer og definerer militær maktanvendelse til forskjell fra andre typer ukvalifisert og illegitim maktanvendelse.

Enhver legitim bruk av militærmakt bygger på et etisk fundament. Dette kommer også klart frem i FV, hvor det sies:

Dette etiske fundament er bærende for all ledelse og samarbeid i Forsvaret. Dette skal gjenspeiles i all virksomhet (…).10FV, s. 9.

Det etiske fundament for Forsvarets berettigelse blir videre definert som «verne om samfunnets grunnverdier, i særdeleshet den enkeltes liv, frihet og personlige sikkerhet». Den etiske grunnormen som ligger under her er forsvar av menneskeverdet. Nettopp denne etiske grunnormen i relasjon til de midler som anvendes for å fremme denne grunnormen: om nødvendig bruke midler som medfører brudd på denne etiske grunnormen, gjør at Forsvarets utgangspunkt er av etisk karakter par exellence. Dette uttrykkes klart i Verdigrunnlaget:

De tyngste etiske dilemmaer for Forsvaret og den enkelte soldat ligger nettopp her; vi skal beskytte samfunnsverdier og menneskeverdet samtidig som eget og andres liv kan gå tapt.

Fordi den positive etiske grunnverdien som berettiger Forsvarets eksistens per definisjon også brytes, oppstår et etisk dilemma av grunnleggende karakter. Det er med andre ord et fundament som er bestemt pliktetisk som fastsettes: vern om menneskeverdet. Det er dette som definerer og legitimerer enhver bruk av militærmakt. Fordi et slikt etisk fundament må kunne universaliseres for å kunne rettferdiggjøres, dvs. gjelde alle mennesker, ikke bare landets egne innbyggere, men også andre mennesker som er truet på sine liv og rettigheter og motstanderne, følger som en logisk konsekvens av dette at all bruk av militærmakt som står i fare for å bryte dette prinsippet, må betraktes som noe i utgangspunktet negativt som må begrunnes etisk for i det hele tatt kunne komme på tale.

Dette taler for at etiske overveielser og refleksjoner ikke bare kan defineres som relevante innenfor f.eks. personellpolitikken eller som en delfaktor som må vurderes i forhold til andre viktige faktorer, men som fundament for Forsvarets berettigelse i utgangspunktet. Dersom dette etiske fundament ikke er tilstede vil militær maktbruk framstå som en institusjonalisert form for voldelig overgrep mot mennesker, dvs. som kriminell virksomhet av verste sort.

Dette innebærer selvsagt ikke at de eneste vurderinger som skal foretas er de etiske. Ut fra en etisk vurdering er det for eksempel mulig å godtgjøre bruk av militær makt som ikke nødvendigvis sammenfaller med det som er militært mulig ut fra de personellmessige- og teknologiske mulighetene som finnes, eller det som er politisk mulig eller ønskelig ut fra samfunnets ressurser og utgangspunkt, eller det som er folkerettslig legitimt. Det er bare når alle disse fire faktorene sammenfaller at militær maktanvendelse kan la seg forsvare.

Dette trekker i retning av en avgrensingsmodell, hvor de ulike faktorene forstås avgrensende i forhold til hverandre. En slik avgrensingsmodell vil bidra til klarere linjer i argumentasjonen og føre til at de ulike perspektivene kommer klarere frem. Dette betyr imidlertid ikke at det er mulig å tenke seg en fullstendig «ren» etisk argumentasjon, uten at eksterne perspektiver i det hele tatt tas med i drøftelsen. En etisk argumentasjon uten drøftelse av «faktagrunnlag» og den konteksten man opererer innenfor vil gjøre den etiske argumentasjonen til en ren intellektuell øvelse uten reell betydning for forståelse av etisk forsvarlig militærmakt. Denne avgrensingsmodellen kan grafisk fremstilles slik:

pacem-3-2000-mellom-makt-og-avmakt-kp-3-fig-2

Hovedsiktemålet med denne modellen er at den etiske vurderingen må foregå på moralfilosofisk velbegrunnede premisser uten at den skal modifiseres og nøytraliseres i utgangspunktet. Etikk og etiske vurderinger er ingen eksakt vitenskap, men er et spørsmål om verdipreferanser, moralsk skjønn, inklusive forståelsen av og begrunnelsen for disse. Nettopp dette innebærer at vedvarende etisk refleksjon og dialog er nødvendig, ikke minst når det gjelder spørsmålet om militærmaktens anvendelse.

3.4 Sammendrag og forutsetninger for den videre analyse

Vi har i dette kapitlet sett på forholdet mellom etikk og militærmakt. Vi har tatt utgangspunkt i fire grunnposisjoner i synet på dette forholdet. Ut fra menneskets ukrenkelighet som grunnorm ble den militaristiske posisjonen forlatt, og ut fra synet på mennesket som ansvarlig etisk aktør ble den positivistiske realismen forkastet. Selv om den absolutte pasifisme sterkt fastholder menneskelivets ukrenkelighet og det negative ved voldsanvendelse, ble også denne posisjonen forlatt. En tilnærming som på forhånd har konkludert i forhold til konkrete etiske vurderinger av militærmakten kommer ikke til rette med de særskilte dilemmaer som knytter seg til utvikling og bruk av militærmakt.

I forhold til den normative realismen understreket vi viktigheten av den begrensende funksjon en rasjonelt bestemt hensikt har i forhold til krigføring. Vi understreket samtidig at rasjonaliteten i seg selv ikke kan fungere som grunnorm, men må kvalifiseres av verdier som bygger på menneskets ukrenkelighet og moralske ansvar. En grunnposisjon som ikke inkluderer disse grunnverdiene i sitt normsett, blir som grunnposisjon for denne studien for svakt fundert og for perspektivfattig.

Den eneste tilnærmingen som synes å komme til rette med militærmaktens egenart og de komplekse etiske spørsmål knyttet til bruk av denne, er å betrakte militærmakten som en i utgangspunktet negativ verdi, men som allikevel akseptabel i særskilte tilfeller. Å betrakte bruken av militærmakt slik, som moralsk unntak, krever derfor at den konkrete utvikling og bruk av militærmakt må vurderes etisk hvis dette i det hele tatt skal komme på tale.

Den legitimitetskrisen som norsk forsvarspolitikk befinner seg i etter den kalde krigens slutt har tydeliggjort dette behovet for en definering av en slik grunnposisjon i forhold til utvikling og bruk norsk militærmakt.

Vi har til slutt redegjort for at etikken må ha plass som en fundamental begrunnelse i forhold til bruken av militærmakt. Etikk forstått som en delsektor har en tendens til å bli knyttet til ledelse og personalpolitikk og berører derfor i minimal grad det som er militærmaktens egenart; å ta eller ofre liv for å redde liv. En slik tilnærming blir i beste fall ufullstendig, i verste fall farlig. Betraktes etikken som en analysefaktor på lik linje med andre, eller med lavere «vekttallsfaktor», står etikken i tillegg i fare for å bli den tapende faktor i de avgjørelser som må tas.

 

Fotnoter   [ + ]

1. For nærmere drøfting av realismen, se Robert L. Holmes, On War and Morality, Princeton, NJ, 1989, ss. 50ff.
2. Michael Walzer, Just and Unjust Wars, 1977, s. 4.
3. Dette kom som en følge av 30-årskrigens karakter, som nettopp endte ved fredsslutningen i Westfalen. Denne krigen brøt ut som en følge av den religiøse og ideologiske delingen av Europa etter reformasjonen. Følgen av denne utmattende krigen ble at religiøse stridigheter og krig for religiøse og ideologiske formål ble avvist.
4. Carl von Clausewitz, Vom Kriege, bok 1, kap. 1, pkt. 3.
5. Harald Høiback, «Clausewitz og det postmoderne», NMT 11/96, s. 13.
6. Clausewitz, bok 4, kap. 4.
7. Clausewitz, bok 1, kap. 3.
8. TJ 13-1 (til prøve), del II, s. 21.
9. TJ 13-1 (til prøve), del II, s. 23.
10. FV, s. 9.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.