Serbia etter intervensjonen

* Foredrag ved Feltprestkorpsets militæretiske fagseminar Humanitær intervensjon, Oslo 15 september 1999

1.  Innledende bemerkninger

For å kunne si noe fornuftig om Serbia etter intervensjonen må man si noe om Serbia før og under intervensjonen uten dermed å måtte gå tilbake til skapelsen, slik det ofte skjer i eks-Jugoslavia når folk skal forklare noe å nåtiden. Jeg skal framfor alt ta for meg de fire elementer som jeg anser for å være de viktigste – økonomi, politikk, demografi og mentalitet – men det er klart at de langt fra er de eneste. Men aller først noen innledende betraktninger:

For det første: Hvis jeg kaller Kosovo-konflikten et NATO-angrep mot Jugoslavia,da står jeg her som en beseiret fiende og snakker til seierherren. Hvis det var en humanitær intervensjon, så har man nærmest ytet humanitær hjelp ved å påføre naturkatastrofer, og man kan si, hvis man vil være kynisk, at flygerne ved reine feiltagelser slapp bomber istedenfor matpakker. Hvis det var krig i Kosovo, var bomber som falt to- tre hundre kilometer lengre nord bare beklagelige feil­orienteringer. Hvis det var krigshandlinger i Jugoslavia, så var de nærmest uten deltakere, de gikk mest av seg sjøl. Og så videre. Vår oppfatning av virkeligheten avspeiler seg i høyeste grad i hvordan vi navngir den.

For det andre er det slik med sosiale institusjoner at én sak er hva de er, en annen hva gir de seg ut for å være og en tredje hvordan de oppfattes av omgivel­sene. Den jugoslaviske hæren har det facto kapitulert og trukket seg ut fra en del av jugoslavisk territorium som nå, de facto om enn ikke helt riktig de jure, er under en form for okkupasjon. Dette forklares imidlertid verken som kapitulasjon eller okkupasjon, men som en avtale om FN-nærvær i Kosovo. Samtidig oppfatter fler­tallet av albanere dette som frigjøring, mens flertallet av ikke-albanere oppfatter det som okkupasjon.

Sist, men ikke minst viktig, er det også et spørsmål om hvordan enkelte konkrete handlinger tolkes. Like før jeg reiste skjøt og drepte russiske styrker ved Orahovac tre serbere som mishandlet en albaner. Det ble tolket i vestlige medier som bevis på at russiske styrker er objektive og nøytrale, altså ikke pro serbiske. Hvordan ville tolkningen ha vært hvis de hadde skutt og drept tre albanere som mishandlet en serber?

Jeg kommer i det følgende til å bruke termene ”maktelite”, ”opposisjon”, ”Vesten” osv som om de var entydige. Jeg er selvfølgelig klar over at det er de ikke. Det ville bare føre for langt hvis jeg begynte en diskusjon om hvert enkelt begrep. Og mye av det jeg kommer til å si, er nødvendig forenklinger.

2.  Utgangspunktet

Krisen i Jugoslavia har indre og ytre årsaker. De indre årsakene er en omfattende politisk, økonomisk, demografisk, kulturell og mentalitetsmessig moderniserings­krise, for det meste felles for hele tidligere Øst-Europa, som fører disse land fra førmoderne forhold til moderne kapitalistiske forhold. I løpet av 1982-83 begynte den indre økonomiske krisen med en stadig hardere kamp om fordeling av stadig knappere ressurser. Omkring 1985 gikk partisangenerasjonen av og det skjedde et stort generasjonsskifte etterfulgt av intens maktkamp i den nye politiske eliten med stadig åpnere og større tilsidesettelse av legale og demokratiske prosedyrer. Jugoslavia ble kraftig desentralisert i løpet av 70-tallet med maktkonsentrasjon i delstatene. Denne desentraliseringen ble ikke fulgt av en demokratisering. Dette politiske og økonomiske maktoppgjøret førte til konflikt mellom religiøse, nasjo­nale og etniske grupperinger. Nasjonalismen ble brukt som et hovedvåpen, og det førte til dannelsen av etniske partier. Kanskje den beste beskrivelsen av holdnin­gene til forholdet mellom majoritet og minoritet ble gitt av en eks-jugoslavisk analytiker. Han sammenfattet dette på følgende måte: ”Hvorfor skal jeg være minoritet i din stat når du kan være minoritet i min?”

Da statens maktapparat til slutt ble systematisk misbrukt i denne kampen, begynte krigen. Den politiske skylden for det som har skjedd, er relativt jevnt for­delt mellom de enkelte eks-jugoslaviske lederne. Men skylden for å ha latt være å hindre maktmisbruk på et tidlig stadium, henholdsvis aktivt å misbruke makten på et senere stadium, ligger mest på Milosevic. Han har hatt kontroll over det føderale politiet, forsvaret og over forsvarsledelsen, som har latt forsvaret bli misbrukt i en borgerkrig.

Det finnes også en rekke ytre årsaker som har påvirket utviklingen i Jugoslavia, fra oppløsningen av Warszawapakten og – som en følge av dette – Jugoslavias vesentlig svekkede betydning, og til en rekke stormaktspolitiske forhold, der krisen i Jugoslavia kunne brukes som middel. Vestens politikk kunne innenfor dette be­skrives som en utvikling fra mangel på interesse til en rad selvmotsigende og feil­aktige inngrep. Ikke en gang under Ante Markovic’s siste regjering omkring tiårs­skiftet og Milan Panic’s jugoslaviske føderale regjering i annen halvdel av 1992 viste Vesten noen særlig interesse i å bremse krisens utvikling ved hjelp av et til­passet press utenfra, ennå mindre til å stoppe den. Og uten støtte utenfra fantes det ikke sterke nok krefter til å kunne gjøre dette innenfra.

3.  Situasjonen før intervensjonen

Politisk sett kan systemet i Serbia defineres som et demokratisk diktatur: Alt er tillatt unntatt det som kan rokke regimets grunnleggende maktmekanismer:

  • politiet og hæren (kontroll over våre kropper);
  • finansene (kontroll over våre mager);
  • og mediene (kontroll over våre tanker).

Maktfordelingen i samfunnet mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt er i høy grad annullert til fordel for den utøvende makten. Den kontrolleres ikke og lar seg heller ikke bli kontrollert, verken av den lovgivende eller den dømmende makten, og den lar seg heller ikke påvirke av opinionen. Samtidig er det et system hvor den reelle makten sitter i hendene på en mann – president Milosevics – uansett hvilken stilling og hvilke fullmakter han måtte ha.

Systemet er ikke tuftet på noen ideologi. Mangeav de feilene som er begått både av Vesten og opposisjonen, bygger på den feilaktige oppfatningen at regimet primært er ideologisk. I valget mellom ideologi og makt velger Milosevic konse­kvent makten. Det er makthavernes økonomiske interesser som styrer utviklingen.

Mangelen på ideologisk forankring gjør regimet suverent på den politiske are­naen. Så å si hvilken som helst ideologi kan brukes etter behov og totalt uforene­lige syn kan presenteres samtidig i propagandaen. Derfor kan diskrepansen mellom partiprogrammene og den praktisk-politiske utøvelsen, særlig hos regjerings­partiene, være enorm. Befolkningen betraktes samtidig nærmest som forbruksvare, og forakten for vanlige mennesker er etnisk ganske usentimental (det beste eksem­pel er serbiske flyktninger fra Kroatia og Bosnia-Hercegovina, som er annenrangs mennesker i Serbia). Derimot er opposisjonspartiene ofte ideologisk forankret i et eller annet grunnsyn. Dette gir regimet enorme muligheter til kontroll over både opposisjonen og befolkningen gjennom fysiske trusler (politiet), finansielt press (penge- og lønnspolitikken) og manipulasjon av informasjon (mediene), samt atskillig albuerom i forholdet til ytterverdenen.

Men Jugoslavia er et fattig land som aldri har kunnet tilfredsstille makt­havernes økonomiske ambisjoner. I mai 1992, altså like før innførelsen av de første sanksjonene, hadde Jugoslavia et beregnet BNP på omkring 29 milliarder dollar. Til sammenlikning hadde Philipskonsernet på denne tiden en årlig omsetning på litt under denne summen. Gjennom krig, styrt inflatorisk pengepolitikk og såkalte pyramidale banker har regimet klart å gjennomføre en rask omfordeling av pengeressursene i samfunnet til fordel for en liten maktelite på noen få prosent av befolkningen. Dette har ført til en enorm fattigdom hos de fleste. Det foreligger ingen sikker statistikk, men visse forskere opererer med at opptil 60% av befolk­ningen befinner seg omkring eller under fattigdomsgrensen. Samtidig tvang sank­sjonene makthavere til å ty til smugling av nødvendige varer. Da de oppdaget hvilke enorme fortjenester som lå i dette, ble grensen mellom statsapparatet (først og fremst politiet) og mafiaen, mellom det lovlige og det ulovlige, fort uklar og for ikke å si utvisket. Resultatet ble en gjennomgående kriminalisering av samfunnet.

Det er blitt framsatt flere forklaringer på hvorfor velgerne stemte på Milosevic og Seselj og på hvorfor støtten til Milosevic har vært dalende hele tiden. Jeg vil la dette ligge, men bare peke på at Vestens syn på valgenes regularitet har vært grunnleggende feil. Poenget er overhode ikke om selve stemmegivningen foregår regulært eller ei, poenget ligger i alt det som skjer i månedene forut for valget, med mediemanipulasjon, trusler, økonomisk ulikhet mellom deltakere osv, samt det som skjer med stemmeurnene natten etter valgene og hvem som teller opp stem­mene. Det første var OSSE aldri interessert i. Det andre ville de ikke blande seg opp i. Kosovo gav samtidig alltid minst 30 gratis mandater til Milosevics parti, fordi albanske partier nektet å delta i valgene. Til gjengjeld kunne den albanske eliten for det meste i ro og fred bygge opp en parallell stat. Status quo var en ønskesituasjon for både Milosevic og den Kosovoalbanske makteliten. Det var ingen reell interesse og vilje på noen av sidene til å løse Kosovo-problemet. For Milosevic betydde det gratis parlamentsflertall. For den albanske makteliten var det et mellomstadium på vei mot løsrivelse fra Serbia. Det bør også tilføyes at albanske partier ville ha fått flertall under lokalvalg i samtlige kommuner i Kosovo, unntatt en litenkommune på noen få tusen innbyggere med praktisk talt bare serbisk befolkning.

Etter de flestes oppfatning var dette en følge av at Vesten, først og fremst USA, støttet Milosevic som freds- og stabilitetsfaktor på Balkan. Våren 1994 sa den politiske rådgiveren ved USA ambassade i Beograd følgende til meg: ”Dere i opposisjonen burde ikke stikke mer kjepper i hjulene for Milosevic fordi vi for­handler med ham nå.” Inntrykket av at vi i Vestens øyne var en opposisjon som kunne slås av og på etter behov, var ganske utbredt. Og særlig oppmuntrende var det ikke å høre flere vestlige diplomater og politiker si nedlatende: ”Vi kommer til å snakke med dere i opposisjonen den dagen dere har regjeringsmakten.”

Men det er sannsynligvis ingen annen som har fått føle denne politikken så klart som Rugova. Fram til januar 1998 var UCK katalogisert som terrorist­organisasjon, i begynnelsen også av USA. Vesten satset på Rugova. Så kom et brått omslag og UCK ble foretrukket mens Rugova ble glemt. Maktbalansen i Kosovo ble forrykket og dette, sammen med en del andre indre faktorer i både det serbiske og det albanske miljøet, bidro avgjort til katastrofen.

Samtidig bør man ikke glemme at det serbiske samfunn var et utpreget multi­etnisk samfunn – omkring en tredjedel av befolkningen var ikke-serbisk – og dess­uten enormt ujevnt utviklet. Ingenting kunne skje i forholdet mellom de to største befolkningsgruppene uten at det avspeilet seg i det totale politiske bildet. Samtidig kunne ingenting skje i Albania uten at det påvirket Kosovoalbanere. I tillegg til dette kommer det faktum at mange serbiske innbyggere i indre Serbia og Vojvodina opprinnelig kom fra Kroatia, Bosnia-Hercegovina og Kosovo. Det kom også 600- 700 000 flyktninger fra samme område, slik at alt som skjedde i Kroatia og Bosnia-Hercegovina avspeilet seg i Serbia. F. eks. spilte NATO-bombingen av Republikken Srpska og fordrivelsen av serbere fra Kroatia en enormt stor rolle i oppfattelsen av Vesten.

Til tross for dette ble det allikevel opprettholdt en ganske stor respekt for FN, OSSE og EU, samt en pro vestlig holdning. F. eks. ble innbyggerne i november 1998 ble spurt om hvilke land Serbia skulle orientere seg mest mot, svarte fler­tallet at vi burde samarbeide med vestlige land. Og skulle man la elevene og for­eldre velge helt selv hvilket fremmedspråk elevene skulle lese som det eneste obli­gatoriske i skolen, ville engelsk fått en plass minst like dominerende som i Norge.

Det er selvfølgelig mye annet jeg kunne tatt opp her, fra utdanningssituasjonen og den store analfabetismen, over trossamfunnenes rolle og den enorme utvandrin­gen av mennesker med akademisk utdannelse (vi rekner f. eks. med at omkring en tredjedel av alle Serbias forskere har utvandret) til forsvarets rolle og struktur. Alt dette former det serbiske samfunnet på godt og ondt, mendet er ikke tid i denne sammenhengen til å gå inn på dette. Jeg vil bare nevne tre forhold som er alle resultat av den skisserte utviklingen:

  1. Dalende respekt for loven ( i en undersøkelse gjort for et par års tid siden blant jusstudentene ved Universitetet i Novi Sad svarte over en tredje del at det er viktigere for et land å ha en sterk statspresident enn gode lover),
  2. Dalende tro på at demokratiske prosedyrer fører fram og
  3. Stadig mindre respekt for menneskelivets ukrenkelighet

Jeg må allikevel tilføye at opprørsånden sto sterkt i mange år. Så lenge det ble ført krig i Kroatia og Bosnia-Hercegovina kunne enkelte antikrigsaksjoner samle titusenvis av mennesker i Beograds gater. Studentene gikk gjentatte ganger til om­fattende demonstrasjoner (91, 92, 96-97, 98), demonstrasjonene i 96-97 varte i flere måneder, og de uavhengige mediene kjempet en innbitt kamp for å overleve.

4.  Situasjonen like før og under intervensjonen

I flere artikler jeg skrev i 1991 og 1992, da den jugoslaviske krigen var i startfasen og etter at den hadde begynt, pekte jeg på at Serbia måtte tape krigen p.g.a. en rekke indre og ytre faktorer. Det ble ikke tatt nådig opp – mildest talt. Men man behøvde verken å være militær ekspert, noe jeg heller ikke er, eller noe særlig framsynt for å se det. Og jeg var heller ikke den eneste som pekte på dette.

Den stadig mer omfattende økonomiske krisen, den politiske tilstrammingen på alle felter, økende spenning i samfunnet og krigen mellom UCK og regjerings­styrkene utdypet alle negative tendenser i samfunnet. Vi som så krigen utenfra hadde inntrykk av at UCK førte krig etter en maoistisk oppskrift for folkekrig, og at politiet rensket terrenget etter fransk oppskrift fra Algeriekrigen og etter ameri­kansk oppskrift for bekjempelse av geriljabevegelser. Dette gav lite håp for sivil­befolkningene i Kosovo uansett etnisk opphav. Antall drepte var forholdsvis lite når vi tar hensyn til den typen krig som ble ført, men antall indre flyktninger økte. Situasjonen begynte å roe seg ned da OSSE-observatørene kom, men da de ble trukket ut, lenge før de ble fulltallige og etter nye trefninger mellom UCK og poli­tiet, var det klart at alt bar helt galt av sted.

Man kan diskutere nå om bombingen var planlagt lang tid i forveien og om ikke Rambouillet-avtalen var utformet slik den var, for å kunne gi et godt påskudd til bombing, noe mange mener, eller om det lå andre tanker bak. Serbias stats­president Milutinovic, som ledet delegasjonen i Rambouillet, forklarte etter hjem­komsten at han hadde fått tilbud om å skrive avtalen selv slik at den serbiske posi­sjonen i forhold til Kosovos stilling ville bli inkludert, mot at NATOs nærvær ble bygget inn i den foreliggende teksten. NATOs nærvær var da tenkt med langt større rettigheter en alliansen har i noe NATO-land. Alt ble avslått og regimet spredte en masse totalt ubegrunnet optimisme og tross. Frykten i befolkningen var allikevel stor. Vi har med årene utviklet en egen sans for å gjenkjenne når regjerin­gens optimismeproduksjon betyr katastrofe for oss vanlige mennesker. Men sam­tidig var det klart at håpløsheten hadde grepet om seg. Få trodde at det var mulig få gjort noe og enda færre forsøkte.

I opposisjonen rådet en ganske fortvilet stemning. Samtlige jeg snakket med, og det var ikke få, regnet med at intervensjon bare skulle forverre samtlige problemer, og at NATO heller burde søke etter politiske løsninger på Kosovo-problemet ved å presse både Milosevic til å gi etter og albanske partier til å bli med på valgene, og dermed kanalisere konflikten i en parlamentarisk retning. For oss var ikke dilemmaet enten å bruke makt for å løse problemet eller la være å bruke makt; for oss var problemet fremdeles et politisk problem som burde løses ved politiske midler, først og fremst parlamentariske.

Foreningen for jugoslavisk demokratisk initiativ, den første opposisjonelle organisasjonen i eks-Jugoslavia med avdelinger i alle deler av landet, gav for ti år siden ut en rapport om Kosovo med tittel «Kosovoknuten – løse opp eller skjære over». Dessverre valgte både regimet, Vesten og UCK den andre løsningen. På grunn av den langvarige konflikten og krigen har det bygget seg opp en stemning på begge sider av konflikten av at vold løser alle problemer. Innstillingen er at man først bør ty til vold, og bare dersom det ikke fører til noe resultat, kan man forsøke andre midler.

Man bør allikevel ikke unnlate å peke på at det også i den serbiske opposi­sjonen fantes de som syntes at maktbruk var det eneste som kunne løse knuten. Men de fleste av disse så ikke noen løsning av Kosovo-problemet i en NATO- intervensjon. De mente at først skulle vårt problem med Milosevic løses, og så ville Kosovo-problemet nærmest løse seg av seg selv. Bakgrunnen for dette synet ligger mye i den avmaktsfølelsen mange har i forhold til regimets repressive appa­rat og i en tro på at regimet aldri kommer til å gi makten fra seg uansett valg­resultat. Når det gjelder løsningen av Kosovo- problemet ligger det en manglende forståelse av at UCK faktisk ikke så for seg en fredelig løsning. Men etterhvert som bombingen skred frem, kampene i Kosovo ble mer intensive og antall flykt­ninger økte, så svant troen på at militære midler løser politiske problemer, selv hos brorparten av dem som hadde dette synet.

Bombingen førte raskt til økonomisk katastrofe. Praktisk talt hele næringslivet, som var svakt fra før, stoppet opp. For opposisjonen førte bombingen til politisk katastrofe. Statspresidenten i Serbia innførte en rad krigsforordninger, delvis i strid med grunnloven. Bombingen førte også til en informasjonskatastrofe. Det ble inn­ført krigssensur i tillegg til den fra før ekstremt restriktive medieloven. Verst av alt var allikevel den humanitære katastrofen for sivilbefolkningen, uansett etnisk opp­hav. Det ville føre for langt å gå inn i detaljene Jeg vil bare fort anføre noen punk­ter for å illustrere dette.

Antallet som trodde at intervensjonen var begrunnet i humanitære hensyn falt drastisk etter at bombingen av sivile mål og multietniske byer ble intensivert og etter at bombingen av Kosovo rammet stadig flere albanere. Den intensive bom­bingen av byer der opposisjonen hadde vunnet under siste valg medførte at få trodde at NATO-landene var interessert i en demokratisk utvikling, men mer i å straffe befolkningen. Det siste ble styrket av den underlige formen for krig. NATO var på himmelen, usynlig unntatt på TV, mens vi var på bakken, for det meste maktesløse. NATOs elendige propaganda rettet mot den serbiske befolkningen bare økte denne troen. Ytterligere mistro mot NATOs hensikter kom etter at klase­bomber ble tatt massivt i bruk (i sin tid ble den jugoslaviske arméen beskyldt av USA for å bryte humanitær rett ved å bruke klasebomber i Slavonia).

Et av høydepunktene ble nådd 16. mai da Jamie Shea forklarte under en pressekonferanse at ingen amerikanske soldater kunne tiltales av Haagdomstolen fordi USA var en av grunnleggerne og hadde et godt forhold til domstolen. Det var like etter at Milosevic ble tiltalt og den generelle stemningen var at først og fremst USA hadde interesser i å støtte Milosevic for å holde krisen varm lengst mulig. Samtidig kom direkte og indirekte krav til opposisjonen om å reise seg til opprør o.l., noe som viste enten katastrofalt dårlig innsikt i situasjonen eller mangel på interesse for opposisjonens stilling. Det er en av forklaringene på at det bl.a. verserte rykter i sivilbefolkningen om at kommandosenteret Strazevica i en av Beograds forsteder kom til å bli bombet med fem tonns bomber som forårsaker jordskjelv eller, i militære kretser, med nøytronbombe.

Det kan sies mye mer, men jeg vil konkludere med at bombingen førte til følgende resultater mens den varte:

  1. humanitær katastrofe for den albanske befolkningen, slik også general Shelton forutså og en god del av opposisjonen i Serbia sa hele tiden;
  2. at troen på Vesten, OSSE og NATO ble enormt svekket,
  3. at man i opposisjonelle kretser anså NATO som det største hinderet for en politisk løsning, deretter Milosevic og til sist UCK og
  4. at den humanitære katastrofen for resten av sivilbefolkningen skulle komme først etter bombingen, mest i form av drastiske endringer i den demogra­fiske strukturen og politiske innstramninger i kjølevannet av bombingen. Derimot ble troen på FN ikke svekket, i visse deler av befolkningen ble den snarere styrket.

Samtidig kunne man merke at det i visse deler av befolkningen ble utviklet en klart opportunistisk holdning som gikk ut på man burde ha veket av for NATOs krav fordi NATO var den sterkeste part. En slik holdning har en tendens til å bli overført på andre makthavere. Man kunne fort høre igjen det gamle ordtaket om at den hornløse ikke kan stanges med den som har horn, men bør bøye av, denne gangen bare myntet på opposisjonens holdning til regimet.

Allikevel klarte både en del medier, en del av opposisjonen og de frivillige organisasjonene (NGO-ene) å overleve og fungere selv under disse forholdene.

5.  Situasjonen etter intervensjonen

Slik han har det for vane, godtok Milosevic fredsavtalen da det var for sent å gjøre noe annet. Avtalen innebar katastrofale følger for Serbia og Jugoslavia. Få av oss kjenner innholdet i den, unntatt i grove trekk, men den fullstendige kapitulasjonen i Kosovo er ubestridelig . Alle krav fra Rambouillet er innfridd, unntatt NATOs nærvær i indre Serbia, men Kosovo er ut fra avtalen faktisk unntatt fra Serbias suverenitet.

Samtlige negative tendenser fra de siste årene er nå bare enda mer utpregede. Økonomien er ruinert, krigsomkostningene og krigsskadene beløper seg til om­kring 50 milliarder dollar, økologiske skader og fremtidige tap ikke medregnet. Jugoslavisk BNP faller og beregnes til omkring 10 milliarder dollar i 1999. Noe som innebærer at vi ligger under Albanias nivå og i følge enkelte forskere setter oss tilbake til nivået fra de første tiårene i dette århundre. Fattigdommen øker raskt og problemene med kraftforsyning, oppvarming, drivstoff til jordbruk og transport, infrastruktur, helsevesen, utdanningssystem og matforsyning blir større fra dag til dag. Mediene og opposisjonen er i en mer eller mindre uutholdelig situasjon, og de kommer til å bli utsatt for stadig sterkere press fra regimet jo mer makthaverne føler dem som en trussel mot sin maktposisjon.

Menneskelige tap er det heller ikke enkelt å beregne. Antall drepte og sårede er faktisk ikke så stort som en kunne vente tatt hensyn til det som er vanlig under slike konflikter, men brutaliteten i krigen har medført en brutalisering av mentali­teten som gjennomsyrer menneskene, særlig ungdommen. Dette er en farlig ut­vikling på lang sikt.

Den demografiske situasjonen er minst like ille. Ikke-albanere forlater Kosovo og antall interne flyktninger har steget til over to hundre tusen. Bombingen begynte da antallet indre flyktninger var på samme nivå som nå, og man kan spørre: Hvem skal nå bombes for å hindre denne nye humanitære katastrofen som oppstår mens NATO er i Kosovo? Serbia har det største antallet flyktninger i Europa og serbere utgjør den største gruppen flyktninger i Europa De regnes allikevel ikke som flykt­ninger, bare for «displaced persons». Det betyr at de ikke får hjelp, ikke kan vende tilbake og heller ikke kan utvandre til et tredje land. I Vesten betraktes de som selvforskyldte flyktninger. Samtidig fortsetter utvandringen av akademikere fra Serbia og landet tappes langsomt for kunnskap.

Kort sagt, så er landet ikke lenger bærekraftig når det gjelder økonomisk og politisk utvikling. Hvis det ikke skjer dype endringer, vil samfunnet til slutt havne i et rent diktatur.

Det er Vesten som kommer til å bestemme rammevilkårene for den fremtidige utviklingen i hele området, men heller ikke i dag kan jeg se at Vesten har verken vilje eller evne til å formulere en klar politikk og klare mål. Intervensjonen har klart svekket troen på EU, NATO, OSSE og Haagdomstolen. Særlig etter at Agim Ceku, generalen bak fordrivelsen av serbere fra Kroatia, er blitt utnevnt til øverst­kommanderende, er troen på disse internasjonale organisasjonene svekket. Ceku betrakter Kosovo Protection Forces som kimen til den fremtidige Kosovoalbanske armé. Men troen på FN er fremdeles sterk av både historiske årsaker og fordi FN ikke har vært gjenstand for regimets negative propaganda.

Samtidig utvikles en stadig sterkere pragmatisme i store deler av befolkningen. En pragmatisme som går i retning av at det er viktig å overleve i ordets mest bok­stavelige forstand. Den er forårsaket av at trøttheten er enorm. Krisen har vart i minst ti år, og sanksjonene har rammet oss siden 1992. Dette har ført til likegyl­dighet. Mye av troen på at kampen nytter har dødd ut i denne krisen og i de eksistensielle problemene som har fulgt. Man bør ikke glemme at den eneste gangen opposisjonen gikk fram under valgene, var i 1996, da sanksjonene ble del­vis opphevet og da de eksistensielle problemene ble litt enklere å hanskes med.

Samtidig øker det politiske presset fra myndighetene. Jeg vil ta bare et eksem­pel, som viser hvor vanskelig det kan være å kjempe når man er den svakeste part: Det var mange som deserterte fra krigen i Kroatia og Bosnia-Hercegovina, og mange nektet å være med i krigen om Kosovo. Så vidt jeg vet, føres eller for­beredes det rettsprosesser mot så mange desertører at de kunne ha utgjort to divi­sjoner. Retten til arv er knyttet til avtjening av verneplikten: Desertører har ikke rett til å arve noe. Dette er ukjent i europeisk lovgivning. I Serbia er det et utrolig kontrollmiddel som kan ramme alle, men mest bønder og forretningsfolk. Det fører til en lojalitet som er bygget på frykt.

Sitter man derimot i en politisk maktposisjon eller har penger til å kjøpe seg beskyttelse, kan man gjøre omtrent hva man vil, bl. a. la være å bry seg om loven. Politikere har en gjennomført holdning som går på at dersom retten går mot meg, gjør jeg som jeg vil. Regjeringen og politiet viser praktisk talt daglig eksempler på en slik tilsidesettelse av rettssystemet i landet.

Midt under bombingen satt jeg en kveld og snakket med min 14-årige sønn. Flyalarmen hadde nettopp gått. Han spurte meg om hvorfor jeg og andre som meg sloss, når vi visste at det var forgjeves. Jeg svarte at jeg i det minste sloss for å bevare selvrespekten, men at det samtidig var rettferdig og en innsats for frem­tiden. Han svarte at han visste godt at det var rettferdig, men at det ikke hadde noe med saken å gjøre, fordi «penger og makt gir rett til alt» hva jeg enn måtte si, og så lurte han når jeg kom til å slutte å være naiv. Jeg må innrømme at jeg ennå i dag, mange måneder etter at dette har skjedd, ikke klarer å finne ut hva jeg bør gjøre eller si til ham. Og ikke bare til ham, men til mine studenter og til ungdom generelt som er blitt mer illusjonsløse enn min generasjon er.

En svekket, hos mange utradert, tro på rett, demokratiske prosedyrer og verdien av menneskeliv er en ødeleggelse større enn noe annet. Denne svekkede tro er egentlig bare siste fase i den tidligere nevnte oppløsningen av de sosiale mekanis­mene som holder samfunnet sammen. Det er bare tro på retten og på utøvelsen av retten som skiller oss fra villdyrene, også i Norge, og det er denne troen som undergraves mest systematisk både innenfra og, dessverre, også utenfra, fra NATOs side. Dette er ikke bare et eks-jugoslavisk eller østeuropeisk syndrom. Under årets kommunevalgkamp var det en Frp- politiker i Åmot som truet med å nedlegge virksomheten der hvis velgerne gjenvalgte ordføreren fra Senterpartiet. Dette er en tro på at penger gir rett til alt. I konflikten mellom vestlige verdier og vestlige interesser har interessene i det siste altfor ofte vunnet over verdiene, uten at dette har medført noen synderlig bestyrtelse. Og det tegner ikke bra for oss uten­for Vesten heller.

Men la oss nå se på saken fra en annen side. Er de angitte mål for interven­sjonen blitt oppnådd? Først må jeg si at jeg ikke vet hva som var målene, for NATO og State Departement kom stadig vekk med nye forklaringer eller bort­forklaringer på hvorfor NATO bombet Jugoslavia. Blant de mer besynderlige for­klaringene var også at Solana følte seg frustrert. Det hjalp ikke på vår tillit til de humanitære hensiktene, og det hjelper oss heller ikke når vi skal bedømme om målene er oppnådd.

Hvis målet var å hindre etnisk utrenskning, er det ikke oppnådd; Kosovo-albanerne har lidd mye, og nå er den ene utrenskningen erstattet med utrensk­ningen av ikke-albanere og terror mot albanere som ikke støtter UCK. Kosovo er under NATOs militærforvaltning, men det råder allikevel fullstendig kaos der. Det er bare UCK, ekstremistene og bandene fra Albania som vinner på en slik situa­sjon, og det er vanskelig å se at NATO kommer til å sette en stopper for dette. Kosovo som multietnisk samfunn er sannsynligvis bare fortid, men nå er også Kosovos framtid som et demokratisk samfunn truet. Og krisen er på vei til å spre seg til Makedonia. Regimet i Serbia kommer nok til å falle fortere. Regimets leve­tid er blitt forkortet gjennom bombing. Foreløpig virker det allikevel ganske levende, og landet er så ødelagt at en demokratisk utvikling kommer til å få ytterst ringe kår.

Så NATO har vunnet, men jeg har meget lyst å spørre: Over hvem? Har man virkelig måttet ødelegge et helt land for å seire over Milosevic og vise at man kan ta knekken på en som tidligere var definert som både forhandlingspartner og freds- og stabilitetsfaktor?

Nå kunne man selvfølgelig gå dypt inn på spørsmål om hvem som var NATOs egentlige fiende, hva som var feilvurderinger av både fienden og forbundsfellen, hva som var gjort med forsett og hva som bare var vanlig dumhet eller mangel på innsikt. Uansett hva man kommer fram til, er skaden allerede skjedd. Politikere bruker veldig sjeldent å innrømme sine feil, og de generalene som har komman­doen gjør dette først når de går av med pensjon. Derfor synes jeg at det er langt viktigere å peke på hvilke lærdommer man kan trekke fra denne krigen, samt kan­skje kaste noen blikk mot fremtiden.

6.  Læredommer og utsikter mot fremtiden

Jeg vil sammenfatte lærdommene slik jeg ser dem i noen korte setninger:

  • Våpen løser ikke politiske problemer.
  • Serbia/Kosovo kan ikke løses isolert fra resten av eks-Jugoslavia (delvis unntatt Slovenia).
  • Å splitte et stort problem opp i flere små, eller å erstatte et problem med et annet, er ingen løsning.
  • Ingenting kan løses hvis det ikke finnes klare politiske mål.
  • Hvis soldatene sendes i krig for å vinne en krig, så må makten overlates til sivile demokratiske krefter når krigen er over, hvis man ikke vil at det hele bare skal gjentas på et senere tidspunkt.

Hvis man venter med økonomisk hjelp til Milosevic går av, vil man styrke regimet, for det er ikke makteliten som lider, det er befolkningen. Troen på at det er befolkningen som straffes kommer bare til å øke. Vil man ha en demokratisk utvikling i Serbia, må man også både innenfra og utenfra skape slike forhold at unge, utdannede mennesker får lyst å bli i landet. Uten dem blir det verken politisk, økonomisk eller på noen annen måte mulig å bygge landet opp igjen:. Det er de som kan skape en mentalitet med tro på et demokratisk, multietnisk og åpent sam­funn. En videre isolasjon av Jugoslavia/Serbia vil bare styrke regimet og fremme regentalisering og reføydalisering. Man bør også legge vinn på en kraftig demili­tarisering av hele området. Mengden av våpen er rett og slett for stor på Balkan, langt større enn noen gang tidligere, og militariseringen og brutaliseringen av sam­funnet er omfattende. Mengden av våpen og mengden av demokrati står gjerne i et omvendt forhold til hverandre, særlig med de politikerne som dominerer nå.

Men hvem vil Vesten ha? En udemokratisk som Vesten ikke kan godta (Milosevic), en demokratisk som Vesten ikke kan godta (Allende), en udemokra­tisk som Vesten kan godta (Tudjman) eller en demokratisk som Vesten kan godta (Havel)? Jeg håper at svaret blir demokratisk, men jeg er ikke så sikker på at det blir det. Menneskerettigheter bør ikke bli et spørsmål om riktig forbundsfelle. Diktatorene, store eller små, bør aldri få stemplet «godkjent» bare fordi de tilfel­digvis er på vår side.

English Summary

«Serbia after the Intervention»

Ljubisa Rajic, professor at the University of Beograd, analyses the situation in Serbia after the Nato-intervention the spring of 1999. Rajic argues that military force does not solve political problems; that the serbian/kosovian conflict cannot be solved isolated from the other problems related to the Former Yugoslavia; that dividing a complex problem into several minor or replacing it with another, is no solution; nothing is to be gained if there is no political goal to fulfill; if war is a solution to the Yugoslavian problem at all, at least power has to be delegated to democratic political forces after the war is over.