Å gjøre Gud gripbar eller begripbar?

Om forholdet mellom den lutherske og den ortodokse kirke*

* Dette er et utdrag av ei oppgave med samme tittel, skrevet i forbindelse med Feltprestfaglig videreutdanning. I tillegg til å ta for meg noen av de mer grunnleggende læremessige og strukturelle ulikheter, ser jeg i oppgava nærmere på de ortodokse kirkene sitt forhold til til Kirkenes verdensråd, samt noen milepæler i forhold til Den serbisk ortodokse kirke.

Det blir gjerne sagt om den ortodokse kirke at vi ikke  kan lære å kjenne den ved å studere, men ved å leve. Den ortodokse lære er ikke formulert som en helhetlig lære, slik som vi finner det i de vestlige kirkene. De legger vekt på at Guds åpenbaring er bevart i tradisjonen, som forvaltes og formidles av Kirka. Slik sett er gudstjenesten porten inn til en forståelse av det ortodokse.

Det vil si, det er egentlig ikke forståelse vi snakker om, men en form for opplevelse, grunnholdning eller kanskje mest en måte å nærme seg det guddommelige på – og det er det ikke lett å studere. Jeg har likevel prøvd å finne ut av hva denne grunnfølelsen består i. For en som står utenfor er dette på mange måter et fullstendig uoppnåelig prosjekt, men likevel, hvordan kan vi finne kjernen i det ortodokse?

Det er mange ulikheter mellom de ortodokse og de lutherske kirkene. Det handler blant annet om kirkelige strukturer, forholdet til tradisjonen og feiring av gudstjenesten – men først og fremstgjenspeiler det et historisk og kulturelt skille mellom øst og vest. Dette skillet har vart fra den tidlige kristenhet og helt opptil i dag, ikke minst fordi politiske og religiøse hendelser har fastholdt denne grensen særdeles sterkt.

Men kan denne ulikheten også komme av at vi har et helt forskjellig utgangspunkt nær vi skal nærme oss det hinsidige. I så fall koker spørsmålet ned til det eksistensielle: Hvordan skal vi få tak i Gud, gripe Gud? Hvordan åpenbarer Gud seg og hvordan kan vi oppleve Gud?

Det er ikke til å komme helt bort fra at vi har ulike tradisjoner på dette området. Østkirka er bevisst på at vi ikke kan begripe Gud, og har vektlagt det guddommelige nærværet – hvordan Gud manifisterer seg i verden. Med andre ord: hvordan kan vi gripe Gud. For de ortodokse kirkene handler det om at vi kan oppleve Gud med flere sanser – ikke minst synet, der Gud blir gripbar gjennom ikoner og liturgi.

Vestkirka i katolsk skikkelse har prøvd å gjøre Gud både gripbar og begripbar, i lange perioder med vekt på de sistnevnte. Mens skolastikken gjorde den vestlige tenkningen juridisk, ble de overleverte liturgier og gudstjenestefeiringen de  ortodokses kjennetegn.

Den lutherske og protestantiske tradisjonen har hatt store problemer med det ripbare, og resultatet har derfor blitt en fokusering på det begripbare – det er Ordet som har stått i fokus. Den reformerte kirke har utvilsomt gått lengst i den retningen. Men starter vi med Luther, er det noe annet som er slående. Luther forsøkte å skrelle bort tradisjonen og ved det å finne tilbake til det opprinnelige som Skriften formidlet. Samtidig ville han gjøre Kristi nærvær reelt og gripbart. For Luther skjedde dette i prekenen, det var der Gud åpenbarte seg. Det er øret som tar imot.

Kristi nærvær i prekenen

Martin Luther legger stor vekt på at det skulle prekes når menigheten kom sammen til gudstjeneste. Luther sier i «Deutsche Messe» (1526) at det største og mest fornemme i gudstjenesten er å preke og lære Guds ord. Dette var i motsetning til den allmenne oppfatning i den katolske kirke i middelalderen om at det var messeofferet som formidlet frelse og var gudstjenestens midtpunkt.1A.F. Nørager Pedersen: Predikenens idéhistorie, s. 122 ff.

Luther hevder at det er prekenen over messetekstene som er det sentrale; det er kriteriet for en rett gudstjeneste. Det er ikke nok at det blir lest fra den hellige skrift, dette skal også utlegges slik at de andre forstår, lærer og blir formanet. Forkynnelsen av ordet er det eneste som er helt uunnværlig i gudstjenesten, ifølge Luther.

Luther flytter tyngdepunktet i gudstjenesten fra messeofferet til prekenen. Hos Luther er det prekenen som formidler frelse, rett og slett fordi prekenen innebærer Kristi personlige nærvær som den oppstandne. Dette tenker han seg svært realistisk. I fortalen til kirkepostillen skriver Luther: «Thi at prædike evangeliet er intet andet, end at Kristus kommer til os, eller man bringer os til ham. Men når du ser, hvorledes han virker og hjælper enhver, til hvem han kommer, og som bliver bragt til ham, skal du vide, at troen virker den slags i dig, og han tilbyder din sjæl just samme hjælp og godhet gjennom evangeliet».2Ibid, s. 123 f.

I det prekenen forteller om den jordiske Jesus, vandrer den oppstandne inn i sin menighet og gjør sin frelsende gjerning der like virkelig som da han vandret omkring på jorden. I og med forkynnelsen av evangeliet, fortsetter Jesus å gjøre det han egentlig gjorde i sin tilværelse som menneske. Nettopp idet prekenen lyder, skjer de samme ting igjen som evangeliet forteller om. Og det Kristus gjorde for menneskene, kan ifølge Luther, samles i to grunnmotiver: utdeling av syndenes forlatelse og befrielse fra djevelens tyrrani. Det samme skjer derfor når det prekes i menigheten.

Forkynnelsen av evangeliet er med andre ord ikke en teoretisk utlegning. Når et menneske «prædiker ordet, gjennom hvilket Gud tilgiver synderne, og når mennesket gør det, gælder detlike så meget, som om Gud selv gjorde det», sier Luther i en preken over Mt.9,1-8.3Ibid s. 124 For Luther er prekenen en alminnelig absolusjon.4Det vil si et tilsagn om syndstilgivelse som gjelder alle som hører og tror. Å preke blir derfor for Luther å utøve nøkkelmakten.5Jfr. Matt 16,19. Luther legger også vekt på nattverden i denne sammenhengen. Den hører med i messen, men det sentrale ledd i nattverden er resiteringen av ordet fra Det nye testamentet. Dette blir så bekreftet ved Jesu legeme og blod.

For Luther er prekenen føttene som Kristus bruker for å dra inn i sin menighet. Og i møtet mellom Kristus og mennesket som prekenen er, blir troen til. Prekenen er nærvær av Jesus Kristus, som deler ut syndsforlatelse og befrir oss fra djevelens makt. Utviklingen i tiden etter reformasjonen har i liten gradfulgt opp Luthers sterke betoning av Kristi nærvær i prekenen. I stedet har det ført til en tendens til å skulle forklare og fortolke – prekenen var forvandlet fra det umiddelbart gripbare til et spørsmål om å begripe. det er imidlertid en slående likhet i Luthers forståelse av Kristi nærværi prekenen – hvordan Gud åpenbarer seg og kommer oss i møte – og den ortodokse oppfatningen av ikoner.

De religiøse bildene

I jødedommen og islam er det forbudt å avbilde Gud. Fordi vi ikke kan se Gud, kan vi heller ikke lage oss bilder av Gud. Et slikt bilde ville bli en avgud. Da kristendommen kom til Europa, møtte den en kultur der avbilding av gudene var vanlig, både i gresk og romersk mytologi. Dette utviklet seg raskt til å bli et viktig teologisk spørsmål – uenigheten var stor. Hva var det viktigste, øret og hørselen, eller øyet og synet? Hvordan formidler vi en virkelighet som er hinsides vår fatteevne?

Den første kristne kunsten vi kjenner, er fra katakombene i Roma allerede på 100-tallet. Og det er de symbolske framstillingene av Kristus som et lam eller en fisk som dominerer. Men vi kan også finne framstillinger av Kristus og Maria i menneskeskikkelse – med tydelige likhetstrekk til den gamle antikke gudeverden. På 400-tallet hadde den kristne kunsten utviklet seg så mye at vi kjenner igjen motovene og måten det er gjort på fra ikonkunsten.6 Per-Arne Bodin: Världen som ikon, s 7 ff.

Mange teologer var imot dette, mens andre forsvarte de religiøse bildene. Basilios den store (330-379) var en av desom kjempet for bruken av disse. Han forsøkte å likestille ordene og bildeneog mente at det de historiske fortellingene formidlet til ørene våre, det gjenga bildene uten ord.

Dionysios Areopagitten som levde på 400-tallet, sier at Skriftene taler på en dobbelt måte om Gud. Gud er på den ene siden absolutt umulig å erkjenne. Gud er bakenfor alle bilder, ord og begreper. Samtidig har Gud gitt seg sjøl til kjenne gjennom Kristus, slik at menneskene kan kjenne ham, tale om ham og be til ham. Naturen, Skriften og liturgien er fulle av symboler som åpenbarer hvem Gud er. det er i liturgien at Skriften dramatisk gjenfortelles og på ny blir virkelig og utgjør en vei til Gud med ulike stadier og trinn. Liturgien avbilder den himmelske liturgi, ifølge Dionysios.7Oscar Skarsaune: Fra Jerusalem til Rom og Bysants, s. 151.

Dionysios påpeker at teologien arbeider med tegn, bilder og symboler. Han skiller mellom to typer av tegn eller bilder, de som likner på orginalen og gjengir den mest mulig korrekt,og de som er ulike orginalen og beskriver den ved hjelp av symboler. Dionysios foretrekker bilder som er ulikeorginalen, slik at folk ikke skal forledes til å tro at bildene er en kopi av virkeligheten – den himmelske virkeligheten kan ikke fullt beskrives i jordiske kategorier.

Det var likevel tegnene som liknet på orginalen som ble utviklet. På kirkemøtet i Tullos i år 692 ble det bestemt at ikonene var å foretrekke framfor de symbolske avbildningene. På 600-tallet fikk de religiøse bildene en mer og mer framtredende og viktig funksjon i Øst-kirka, både i kirkene og i hjemmene.

Billedstriden (726-843)

Da Leo III ble keiser (726), kom det en kraftig reaksjon på denne utviklingen. Det ble forbudt å ha ikoner både i kirkene og i hjemmene. Ikonene ble samlet sammen og ødelagt, veggmalerier ble kalket over og erstattet med kors. Ikonodulene, tilhengerne av ikonene, ble forfulgt, arrestert, bortvist eller henrettet. I mer enn hundre år var kirka i øst splittet i en uforsonlig strid om de religiøse bildene.

Ikonoklastene, de som var imot bruken av ikoner, mente at den respekt som ble vist de hellige bildene, var utslag av avgudsdyrkelse. Folk brøt det første bud når de vendte seg mot bildene, kysset dem og bar dem i prosesjoner. De hevdet også t siden ingen hadde sett Gud, var det derfor umulig å avbilde Gud. det er ikke mulig å skildre Kristi to naturer, sann Gud og sant menneske, i ett og samme bilde. Ved å avbilde Kristus gjør vi Kristus til bare et menneske, eller eventuelt bare guddommelig om vi prøver å avbilde det guddommelige. Det eneste Kristusbildet ikonoklastene kunne godta, var brødet og vinen, som symbol på Kristi legeme og blod. det eneste bildet de kunne godta i kirkene, var et nakent kors – uten den korsfestede.

Ikonodulene hevdet at menneskene hadde sett Gud i Jesus Kristus. derfor kan vi også avbilde han, slik som vi kan avbilde Den Hellige Ånd i form av en due. Da Kristus kom til jorden og ble menneske, tok det guddommelige form og ble mulig både å beskrive og avbilde. Tilhengerne av ikonene mente at om vi avviser de religiøse bildene, fornekter vi også inkarnasjonen. Ikonodulene framhevet betydningen av det jordiske, en anerkjennelse av ikonene var samtidig en anerkjennelse av denne verden – i motsetningene til ikonoklastene som bare kunne se frelsen som avstandstaken fra denne verden.

Johannes fra damskus (død 749)var en av de teologer som sterkest argumenterte for bruken av religiøse bilder, her i en svensk oversettelse:

Tidigare kunde Gud, som är utan form og kropp, aldrig bli avbildad. Men nu, sedan Gud är sedd i köttet och samtalande med människorna, gör jag en bild av Gud som jag ser. Jag dyrkar inte materien; jag dyrkar Skaparen av materien, som blev materia för min skull, som vil ta sin boning i materien, som förberett min frälsning genom materien. Aldrig kommer jag at sluta ära materien som kom med min frälsning.8Op.cit. Bodin, s. 12

Gjennom materien kan vi få en visjon av det guddommelige, sier Johannes. Ikonet er et tegn på at det guddommelige har oppgitt noe av sin guddommelighet og tatt på seg en menneskelig skikkelse, slik menneskene skal bli guddommeliggjort. For ikontilhengerne var det en større nærhet til det guddommelige. Gud manifesterte seg i materien ved at Kristus ble menneske. Nattverden var derfor heller ikke bare et bilde, som den var for ikonoklastene, men Kristi umiddelbare og direkte nærvær på jorden

Urbildet og avbildet

Ikonodulene mente at de religiøse bildene var et vindu mot himmelen; en måte å komme i kontakt med det guddommelige på, men også ei dør som det guddommelige når jorden gjennom. Avstanden mellom urbildet og avbildet blir mindre gjennom menneskenes kjærlighet, det kan påvirkes og er ikke absolutt som hos Platon. Når denne avstanden blir mindre, vil også menneskene fylles av det guddommelige og gjøres guddommelig. Ikonene blir på denne måten en antenne for å ta imot den guddommelige kraften. Urbildets kraft eller energi blir nærværende i avbildet. Urbildet og avbildet vil nærme seg hverandre, men aldri falle sammen og bli identiske.9 Ibid, s. 13.

Utviklingen av ikonkunsten skjedde samtidig med en overgang fra eskatologisk syn på historien til en mer mytisk oppfatning i østkirka. De kristne hadde i begynnelsen hatt en klar oppfatning om at det var kort tid til Kristi gjenkomst. Da dette ikke skjedde, vokste tanken om muligheten for å oppleve det guddommelige allerede på jorden. Dette har vi i vår lutherske tradisjon helt fornektet muligheten av, og mange mener at dette kan være en av årsakene at de lutherske kirkene har vært så lite opptatt av ikoner. Kirkemøtene sine bestemmelser om ikoner har gyldighet i den katolske kirke, men der har ikonene for det meste hatt betydning som et pedagogisk hjelpemiddel.

Ifølge ortodoks tro er ikonet avbilde av urbilde. Slik også kirka er et ikon av Guds kongedømme, som gradvis fullender sin jordiske virksomhet og misjon mot det eskatologiske kongedømme.10«Turn to God. Rejoice in hope», s. 7. Mennesket er skapt i Guds bilde, som et avbilde – med muligheten til å nærme seg urbildet – å få del i guddommeligheten.

For tilhengerne av ikonene betydde en anerkjennelse av ikke minst en anerkjennelse av denne verden. Frelsen kom gjennom verden, i verden. Vi lever i verden, ikke i en fornektelse av verden. Johannes fra Damaskus hevdet at gjennom materien går det an å få en visjon av det guddommelige. Gud ble menneske for at menneskene skal bli Gud – finne tilbake til sitt rette bilde.

Møte mellom den himmelske og den jordiske menighet

På grunn av den store betydningen de religiøse bildene fikk i Øst-kirka, vokste det også fram strenge regler for hvordan ikonene skulle være. I utgangspunktet var det forbeholdt munker , og mennesker som levde på en tilsvarende måte, å male ikoner. Bildene ble ikke signert og malerne skulle heller ikke gi sine personlige uttrykk. Jeg skal ikke her komme inn på de estetiske virkemidlene som ikonkunsten benytter seg av, men et overordnet prinsipp er at detaljene ikke skygger for helheten. Nettopp fordi ikonene representerer den himmelske virkeligheten.

Ikonene er også tenkt inn i en større helhet. De har først og fremst sin plass i kirkene – og er laget for å passe inn i ikonostasen (ikonveggen). Deretter har de sin plass i kirkearkitekturens helhet og ikke minst i liturgien. I den østlige kirken fikk gudstjenesten og liturgien en større og mer sentral betydning for alle sider ved fromhetslivet enn i noen del av kirken. Dette har fått en avgjørende betydning i forhold til østlig mystikk og munkevesen. Munkens askese beskrives som et forberedende trinn i sjelsen oppstuígning til Gud, men sjølve den mystiske skuen av Gud formidles gjennom liturgien. Den østlige mystikken ble gudstjenestens mystikk, den ble ikke urkirkelig eller sakramentløs, slik mystikken i vestens middelalderkirke flere ganger truet med å bli.

Ikonets funksjon som en forbindelse mellom himmel og jord vises også ved at bildene ikke har noen ramme. Tanken er også at menneskene i kirka er en fortsettelse av ikonet. Vi står ved siden av. Tid og rom er visket ut. Den himmelske og jordiske menighet møtes. Den samme tankegangen finner vi i den lutherske kirke med tanke på den halve alterringen. Vi spiser og drikker Jesu legeme og blod sammen med alle kristne som har gått foran oss.

Ikontilhengerne påpekte at ikonene uttrykte det guddommelige nærværet i presens, som en enhet og helhet, noe som skjer samtidig, i motsetning til ordet som gjengir hendelsen som fortid og er stykket opp i enkelte fragmenter. Vi har sett at for Luther har ordet en helt annen betydning. Ordet er levende og i prekenen, ved utlegging av ordet, opplever vi Kristi konkrete nærvær. Idet prekenen forteller om den jordiske Jesus, vandrer den oppstandne inn i sin meniget og gjør sine frelsende gjerninger der like virkelig som da han vandret på jorden, ifølge Luther.

Luthers syn på prekenen er tilnærmet lik argumentene for ikonene. Som Luther ser Kristi nærvær i prekenen, ser de ortodokse det guddommelige nærvær i ikonene. Er forskjellen bare uenighet om det er øret eller øyet som best kan ta inn virkeligheten som er hinsides vår fatteevne? Det er kanskje noe av svaret. I de ortodokse kirkene feirer de gudstjenester som henvender seg langt mer til alle sansene enn de lutherske kirkene gjør. det er en langt sterkere bevissthet på at Gud ikke er begripbar, men mp gripes og oppleves – og i dette ligger også tanken om at vi kan få del i det guddommelige. dette tilsvarer i stor grad det de vestlige kirkene kaller rettferdiggjørelse og helliggjørelse.

De lutherske kirkene har i tiden etter reformasjonen i liten grad fulgt opp Luthers sterke betoning av Kristi nærvær i prekenen. Dette har ført til en enda sterkere fokusering på det begripbare. Dette fører sannsynligvis til en noe svakere felles identitet og er kanskje noe av forklaringen på at de protestantiske kirkene har hatt lettere for å dele seg videre opp. Det er også et paradoks at den lutherske forståelsen av ordet og prekenen som sentrum i gudstjenesten, har satt presten eller predikanten i fokus i en helt annen grad enn vi finner i den ortodokse kirke – og i den katolske. Til tross for fokus på apostolisk suksesjon, kirkelig hierarki og tradisjon, er fokus lagt på de konkrete nådemidlene og ulike uttrykksformer. Med vekten på prekenen blir den karismatiske personligheten som kommer i fokus. Stikk i strid med Luthers betoning, men nærmest som et uunngåelig resultat.

Platon og Aristoteles

For Luther var prekenen midtpunktet i gudstjenesten. For de ortodokse er det nattverden. I vestkirken har vi vært opptatt av å forstå det som skjer. Dette har blant annet gitt seg utslag i at den katolske kirke har en presis forståelse for når og hvordan det forvandlede brødet blir Kristi legeme, I den ortodokse kirke blir dette et mysterium, og det verken kan eller skal forstås. Det er Kirka som gradvis åpenbarer virkeligheten, eller sagt på en annen måte: avbildet nærmer seg urbildet.

Det samme ser vi når det gjelder det gjelder synet på menneskets evne til sjølstendig tenkning. Ifølge ortodoks forståelse er menneske bare seg sjøl når det er vendt mot Gud. Bare da kan det tenke fritt, nettopp fordi det er skapt i Guds bilde. Vi ser at den ortodokse forståelsen har platonsk filosofi som tolkningsverktøy. Vestens baserer seg derimot mer på aristotelisk tenkning, noe som medfører et skarpere skille mellom det hinsidige og det forklarlige, mellom det religiøse og det profane.

Den ortodokse mystiker vil være opptatt av å finne igjen sin egen identitet ved å være vendt mot Gud., ved å nærme seg urbildet. Mystikken i vest har vært mer opptatt av å utslette sin egen identitet, for slik å kunne gå opp i en sjølutslettende enhet med Gud. Den platonske grunnforståelsen i den ortodokse kirke gir trolig et bedre vern mot slike holdninger enn det vi har i de vestlige kirkene. Den lutherske kirke ser rett nok nærmest bort fra muligheten for helliggjørelse og illustrerer den protestantiske tradisjonen sin veldige oppmerksomhet mot «det ene nødvendige» også i denne sammenhengen. Nåden er fra Gud alene, vi kan ikke bidra til frelse.

For den lutherske kirke er «troen alene» blitt en beskrivelse på hvordan frelsen oppfattes. Det er Guds gjerning. Mennesket er ute av stand til å medvirke til dette – uansett hvor mye vi prøver. Etter ortodoks oppfatning er frelsen et samarbeid. Den ortodokse kirke viser også at frelsen angår hele mennesket og alle sansene. Sjøl om også den lutherske kirke også tenker det hele mennesket i denne sammenhengen, har den i stor utstrekning fokusert på det individuelle og det intellektuelle. Det har handlet om tanken og troen. resten av mennesket har det egentlig ikke vært bruk for. Slik sett er det ikke sikkert at «troen alen» har blitt så befriende som det var i utgangspunktet da Luther tok oppgjøret med datidens katolske avlatshandel og botspraksis.

Den ortodokse kirke har på grunn av sin grunnholdning en mye mer helhetlig oppfattelse av det himmelske og det jorsike enn vi finner i vesten. Ifølge ortodoks tankegang er det ikke noe skille mellom kirke og kultur. Det er heller ikke noe skille mellom et åndelig og et verdslig regiment, som Luther hevdet. Mens vi i den lutherske tradisjon minimaliserer utrykkene våre for å komme fram til det som er aller mest nødvendig, tenker den ortodokse kirke helt motsatt. Alt står i en helhet og alt står i et forhold til Gud  – derfor er det mer snakk om å ta i bruk alt de kan få.

Skillet mellom det åndelige og det verdslige, mellom kirke og kultur, fører også med seg at de lutherske kirkene har lettere for å godta endringer i samfunnet. For de ortodokse innebærer dette store problemer, rett og slett fordi alt handler om Kirka. Kirka er kultur. Kirka er misjon. Kirka er i stor grad også nasjon.

Hvordan formidles sann informasjon

Den ortodokse kirkens egenart handler om forholdet mellom det guddommelige urbildet og avbildet. Dette er ikke statiske størrelser. de nærmer seg og fjerner seg fra hverandre alt etter avbildets åpenhet og kjærlighet. Ikonet er avbildet av urbildet. Slik mennesket er et avbilde av Gud og kirka et avbilde av Guds kongedømme. Urbildet og avbildet vil nærme seg hverandre, men aldri falle sammen og bli identiske.

For vestlige mennesker som er vandt med kjappe presentasjoner som grunnlag for egen oppfatning, er «det ortodokse» vanskelig å presentere. Men her ligger noe av hemmeligheten til den ortodokse kirke: Den skal ikke presenteres – den skal oppleves. Og den kan bare oppleves ved deltakelse. I kirka møtes den himmelske og jordiske menighet, med Kristus konkret til stede. Kirka er ikke ei lære eller en institusjon, men en virkelighet gitt av Gud. Den er i seg sjøl et sakrament, med nattverden som sitt store midtpunkt.

Den lutherske tradisjonen har fokusert veldig på ordet; det vi kan høre og forstå. Gud presenterer seg gjennom det vi hører. Men Luther hadde en mye mer umiddelbar oppfatning av Guds nærvær i denne sammenhengen enn det som har vært vanlig i de lutherske kirkene. I Den norske kirke i dag avslutter vi for eksempel tekstlesningen slik: «Slik lyder Herrens ord», hvorpå presten begynner å preke. Opplevelsen blir abstrakt. Fokuset blir det begripbare – med den karismatiske personligheten i sentrum.

Den ortodokse kirke legger mye mer vekt på det konkrete. Ved gudstjenester og fromhetsliv er ikoner, røkelse og den enkeltes bruk av korsets tegn viktig. Det samme er faste og bønn. Sjøl om dette kan virke å ligge nær opp til det katolske, har de ortodokse en mye mer umiddelbar og «gripbar» forståelse av dette.

Spørsmålet blir på mange måter: Hva er sann informasjon – og hvordan gis den? Kan streker og farger avbilde virkeligheten like godt som ordet? Og kan vi nærme oss denne virkeligheten allerede her på jorda? Når vi anklager nyreligiøse bevegelser for å ville ta himmelriket på forskudd, er det nettopp det de ortodokse gjør. Ikke ved impulsive og individuelle handlinger, men ved å avspeile himmelriket i faste bønner og liturgier. Forholdet mellom urbildet og avbildet er også nøkkelen til å forstå det ortodokse synet på frelse. Bildene kan nærme seg og fjerne seg. Det er et samarbeid og en dynamikk, og ikke utelukkende Guds gjerning, som er den lutherske forståelsen av frelse.

Litteratur:

Artman, Per: Ortodoxa Kyrkans tro och liv i Sverige, Skelefteå: Artos bokförlag, 1988

Bodin, Per-Arne: Världen som ikon, Skelefteå: Artos bokförlag, 1987

Bulgakov, Sergius: The Orthodox Church, Crestwood, New York: St Vladimir’s Seminary Press 1988

Colliander, Tito:  Gresk ortodoks tro og livssyn, Bøverbru: Hl Trifon forlag,  1990

Fledelius, Karsten: «Religion og politik på Balkan fra romertid til nutid», i E. Andersen og H. Wiberg (red): Storm over Balkan, København: C.A. Reitzel forlag 1994

Johansen, Johannes: «Den ortodokse kirke» i P. Borgen og B. Haraldsø (red): Kristne kirker og trossamfunn, Trondheim, Tapir forlag 1993

Nørager Pedersen, A.F: Predikens idehistorie, Gyldendal, København 1980

Molland, Einar: Kristenhetens kirker og trossamfunn, Gyldendal, Oslo 1976

Myklebust, Olav Guttorm: Misjonskunnskap, Gyldendal, Oslo 1976

Mønnesland, Svein: Før Jugoslavia og etter, 2 utg., Oslo: Sypress forlag 1994

Skarsaune, Oscar: «Fra Jerusalem til Rom og Bysants» (Kristendommen i Europa 1), Oslo: Tano 1987

World Council of Churches: «Turn to God. Rejoice in Hope: Orthodox Reflection on the Way to Harare» [the Report of the WCC Orthodox Pre-Assembly Meeting and Selected Resource Materials] ed Thomas Fitzgerald and Peter Bouteneff, Geneve 1998

English Summary

How do we find true information about God? Martin Luther meant that the sermon was the only indispensable in the service and Christian worshipping because through the spoken word Christ is present. The Orthodox Churches, on the other hand, understand and use icons in a similar way, also emphasizing Christ’s presence. The question is: Do lines and colours present the reality as true as the spoken word? The results of these differences are that Lutheran churches traditionally have kept a focus on the preacher as well as the intellectual mind, whereas Orthodox churches have emphasized the faculty of perseption.

Fotnoter   [ + ]

1. A.F. Nørager Pedersen: Predikenens idéhistorie, s. 122 ff.
2. Ibid, s. 123 f.
3. Ibid s. 124
4. Det vil si et tilsagn om syndstilgivelse som gjelder alle som hører og tror.
5. Jfr. Matt 16,19.
6. Per-Arne Bodin: Världen som ikon, s 7 ff.
7. Oscar Skarsaune: Fra Jerusalem til Rom og Bysants, s. 151.
8. Op.cit. Bodin, s. 12
9. Ibid, s. 13.
10. «Turn to God. Rejoice in hope», s. 7.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.