Æren er kortvarig – smerten varer evig

PTSD – Krigens usynlige sår

 

Året 2000-2001 har jeg daglig hatt mitt tilholdssted ved et sykehus for krigsveteraner i Portland, Oregon. Jeg har snakket med krigsveteraner fra 2. verdenskrig, Vietnam-, Korea- og Golfkrigen. Felles for mange av disse er de synlige skadene krigen har påført dem. Mange har amputerte ben og armer, noen er blinde, andre døve, som resultat av deltagelse i krig. Noen har skuddskader som har ført til et liv i rullestol. Disse skadene får de hjelp til å leve med. Proteser formes til, høreapparat bestilles og de mest moderne rullestoler fremskaffes. Alt legges til rette for å gjøre tilværelsen så funksjonell og god som mulig.

Å se alle disse som bærer synlige tegn på krig har gjort inntrykk på meg. Men enda større inntrykk har det gjort når krigsveteraner har tatt meg med på vandring i det indre landskap og latt meg få del i de usynlige sår. Sår skapt av opplevelser som for de fleste av oss heldigvis bare er historier vi har hørt eller lest om. For disse er historien levd liv. En historie som bærer med seg vitnesbyrd om søvnløse netter i dager og uker med stadige kamper på liv og død, om avskjed med venner uten tid til sorg og ettertanke, om gjerninger utført i stridens hete som ikke tåler dagens lys, om måneder og år i krigsfangenskap, om savnet av familie og venner. Krigens levde liv gjenoppleves til stadighet, og for mange krigsveteraner blir det til slutt et rop som rettes mot medmennesker og Gud. Hvorfor? Hvorfor ble min sidemann skutt, og ikke jeg? Hvorfor drepte jeg et lite uskyldig barn? Hvorfor måtte jeg gjennom fangenskap med tortur og lidelse? Hvorfor fikk jeg hedersmedaljer, mens alt jeg føler er skyld og skam?

Deltagelse i krig blir ofte beskrevet med store ord hvor heder og ære tildeles de som har deltatt. Og mange krigsmenn er sanne helter som har kjempet en kamp på liv og død for frihet og demokrati. Samtidig, for mange av krigens helter er det ikke følelse av æ som fyller det indre, men minner som gir søvnløse netter, bringer frem ubearbeidet sorg og følelse av skyld.

1. Skyld og skam

Post Traumatic Stress Disorder (heretter PTSD) er en betegnelse som brukes om en tilstand som rammer mange mennesker som har vært gjennom traumatiske opplevelser. Den traumatiske opplevelsen kjennetegnes ofte ved at den var livstruende, av overveldende art og plutselig eller uventet.

I PACEM 4:1 (2001) skjelner Bård Mæland mellom PTSD og moralsk stress. Jeg tror en vanlig oppfatning er at PTSD kun består av opplevelser påført av andre. Tilfellet er at en del av PTSD for mange krigsveteraner er selvpåført gjennom nettopp moralsk uholdbare handlinger.

Jeg vil derfor starte med et punkt i PTSD som ofte er lite omtalt, men som i nesten all litteratur om PTSD nevnes som en veldig viktig faktor – skyldfølelsen.

Den stjålne skyld

I filmen The Patriot spiller Mel Gibson rollen som Benjamin Martin, en helt fra konflikten mellom indianere og franskmenn, hvor han som offiser vant store seire. Menneskene rundt ham ser opp til ham for det som ble oppnådd under hans ledelse. Selv preges han av skyldfølelse. Når to av hans sønner dør i den amerikanske revolusjonen sier han:

I have long feared my sins would come to punish me.

Det har slått meg i mange samtaler med krigsveteraner at det ikke er medaljene og utmerkelsene som preger livet deres. Det er ikke hyllesten over vel utført tjeneste og store seire som fyller nattens drøm. For mange veteraner handler livet etter hjemkomst om smertefulle gjenopplevelser av blodige slag hvor det handlet om liv og død. Våpenet ble brukt til å ende livet til mennesker på den andre siden – fienden. Det er disse menneskenes ansikter som lever i drømmen. Minnet om å ha tatt livspusten fra et annet individ jager mange som et gjenferd.

Når jeg hører på mange av disse krigsveteranene, slår det meg at mange har handlet helt og fullt i samsvar med krigens folkerett, de har fulgt ordre og for øvrig handlet korrekt. Allikevel tynges mange av livslang skyld. Skyld fordi de tok livet av et annet menneske. Skyld fordi de overlevde. Og deres «synder» kommer tilbake og straffer dem hver gang lyset blir slått av, hver gang noen slår en dør hardt igjen, hver gang stillheten senker seg.

The guilt of war is the guilt of having been bearer of death and terrible suffering to one’s fellow humans. The problem with guilt is that it remains for years, embedded in the psyche, trapped in the centre of the soul.1Kuenning 1991, s. 205.

For mange av veteranene jeg har snakket med oppleves ordtaket «Smerten er kortvarig – æren varer evig» som en tom floskel. Deres opplevelse er ofte den stikk motsatte: «Æren er kortvarig – smerten varer evig». Med dette mener de ikke at de angrer på at de deltok i krig. Det var et nødvendig onde for å sikre egen og etterkommeres frihet. Men minnene over det de så og gjorde sitter gjemt i sjelens indre. De vanskeligste sår å bære med rak rygg, virker for mange å være de indre – ikke de ytre.

For litt siden besøkte jeg en eldre mann på 80 år. Han tjenestegjorde under 2. verdenskrig og kjempet i Europa. Av medaljer og utmerkelser hadde han de fleste. De lå alle gjemt i en skuff. På spørsmålet om hvorfor han gjemte unna hedersbevisene, svarte han:

Medaljene gir meg ikke en følelse av ære – de bringer frem minner som jeg helst vil glemme. Folk ser på meg som en helt – hvorfor har jeg aldri følt det slik? Jeg vet jeg var med å sikre frihet og demokrati – det er jeg glad for, men det fyller allikevel ikke mitt indre med fred.

Denne mannen følte blant annet skyld fordi han hadde overlevd, mens mange av hans venner mistet livet. Skyld over å ha overlevd regnes som en sentral del hos mange som lider av PTSD. Jo nærmere den overlevende er til personen(e) som døde, jo sterkere er skyldfølelsen.2Solomon 1993, s. 85. Jeg har flere ganger i samtale med veteraner hørt dem uttale: «Det skulle vært meg som døde.» Skyldfølelsen er som regel ikke basert på en reell mulighet for å ha gjort noe annerledes, som ville ha reddet kameraten som falt. Psykiater Jonathan Shay, som har skrevet boken Achilles in Vietnam, mener skyldfølelse er en vanlig mekanisme når en medsoldat faller i strid:

Self-blame seems almost universal after the death of a special comrade, regardless of the presence or absence of a «real»basis for it.3Shay 1994, s. 73.

Et vers bra Det nye testamente kan være med å illustrere dette: «   »Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner» (Joh 15, 13). Enkelte som mistet venner vil kanskje spørre seg om de gjorde alt de kunne for å redde en venn. Shay mener soldater i strid ofte holder livet til sin medsoldat høyere enn sitt eget og derfor frykter sin kamerats død mer enn sin egen død.4Ibid., s. 74. Dette er kanskje et uttrykk for den nærhet som ofte blir mellom soldater som tilbringer lang tid sammen og hvor livet avhenger av samarbeid, respekt og nærhet. Det å dø for sin venn er for mange mer «heroisk» enn å overleve. Det kan virke som om målet for mange som deltar i krig til syvende og sist handler om å overleve og beskytte. Selve kampsaken blir med andre ord mindre viktig enn beskyttelse av eget og andres liv. Jeg snakket for litt siden med en offiser som tjenestegjorde under Golfkrigen. Han var med sin tropp blant de første bakkemannskaper som gikk inn i Irak. Når de møtte motstand, var det to ting som sto i hans tanker – å overleve selv og beskytte sine menn. For å oppnå det målet, var han villig til å bruke makt. Det at de måtte beskytte seg for å overleve, gjorde det også «lettere» å bruke våpen mot fienden.

Mange veteraner føler at de sviktet sine venner ved at de overlevde. Når det ofte i tillegg ikke ble gitt anledning til å sørge over falne kamerater og gi de en verdig slutt på livet, ble følelsene fortrengt som en overlevelsesmekanisme. Det viser seg at mange krigsveteraner har gjort det veldig bra etter hjemkomsten fra krigen. Hemmeligheten ligger for mange i lange dager, med lite fri. Det handler om å fortrenge gjennom å kompensere med arbeid og aktiviteter. Denne mekanismen har tjent mange veteraner i årevis. Dessverre opplever mange at tiden allikevel ikke leger alle sår. Det gjør inntrykk å høre på veteraner som har brukt et liv til å fortrenge krigen og dens opplevelser og klart det ganske bra. Når da minnene de trodde var fortrengt for godt, igjen kommer til overflaten etter mange år, er det en overveldende opplevelse. Med minnene kommer frykten, sorgen og skylden.

En viktig oppgave i møte med veteraner som sliter med følelse av skyld er å veilede i plassering av skyld. En del skyld er berettiget, men mye skyld er ofte feilplassert. Mange veteraner bærer på det jeg velger å kalle «stj&ålet skyld». De dømmer seg selv for hendelser som ikke er deres skyld eller som de ikke kunne gjort noe med. Mange veteraner ser som nevnt på de som falt i strid som helter, mens de levner seg selv lite ære. Jeg tror vi trenger å minne mange veteraner på at det også krever en helt å leve med historien om kameraters død i sitt hjerte. Det krever sin helt å leve med krigens minner hver dag.

Den berettigede skyld

Enda større virker smerten å være hos de som virkelig har grunn til å føle skyld over sine gjerninger og ugjerninger i krig. Mange veteraner strever med å finne tilgivelse og håp etter hendelser de har vært delaktige i. Det er ikke tvil om at mange i krig så og gjorde ting de ikke var opplært til å gjøre hjemme. Mange gikk utover det moralsystemet de var opplært til å følge. I krigens hete satte mange krigens folkerett til side; hat og redsel gjorde blind. Det kan virke som om disse impulsene svekker manges bedømmelsesevne og fører mange ut i et moralsk forfall for kortere eller lenger tid.5Det er farlig å generalisere, og det ønsker jeg ikke å gjøre. Overforstående er først og fremst basert på observasjoner under, og undersøkelser etter Vietnam krigen. Materialet er allikevel stort med godt over 3 millioner amerikanske soldater som tjenestegjorde i Vietnam. Et eksempel fra Vietnam er hendelsen i My Lai, hvor kvinner og barn ble massakrert av amerikanske soldater.

Den jødiske forfatteren Zahava Solomon refererer i sin bok Combat Stress Disorder en undersøkelse utført av Hendin og Pollinger Haas i 1984:

Guilt over wartime conduct is a key component of the PTSD of many Vietnam veterans. More than one-third of the veterans Hendin and Pollinger-Haas interviewed had profound guilt feelings over actions such as rape, mutilating enemy dead, or killing enemy prisoners; some reported guilt «fragging» – the killing of their own officers. Even when killing is necessitated by the circumstances, it may leave the soldier feeling profoundly guilty.6Solomon 1993, s. 82-83.

Skam og skyld over gjerninger utført i krig har etterlatt mange til et liv med selvbebreidelse. Mange spør seg selv: Hvordan kunne jeg utføre slike gjerninger og hvordan kan jeg leve med det jeg har gjort? De fleste veteraner klarer i ettertid å skille mellom hvilke gjerninger som var et «nødvendig onde» og hvilke gjerninger som bare var «onde». Jeg spurte for litt siden en veteran om hvordan han overlevde følelsesmessig. Han svarte kontant:

Etter at jeg drepte et barn måtte jeg skru av alle følelser og bli kald for å overleve. Jeg ble et dyr som likte å drepe. Motstanderen var allikevel bare en «gook». Det var slik vi rettferdiggjorde våre handlinger.

En del av taktikken i Vietnam var å gjøre motstanderen «mindre menneskelig». På; den måten ble det letter å drepe og utføre moralsk forkastelige gjerninger fordi de var mindre verdt. Motstanderen hadde ikke samme verdi. Jonathan Shay fremhever viktigheten av å gjenopprette motstanderens ære for å kunne bearbeide PTSD:

Restoring honour to the enemy is an essential step in recovery from combat PTSD. While other things are obviously needed as well, the veteran’s self-respect never fully recovers so long as he is unable to see the enemy as worthy.7Shay 1994, s. 115.

Shay mener vi må ta lærdom av tidligere kriger og ikke falle for fristelsen til å umenneskeliggjøre fienden, enten motivet er religiøst, nasjonalistisk eller rasistisk. Ifølge Shaw er den tapende part til syvende og sist alltid soldatens egen fysiske og psykiske helbred.8Ibid., s. 119.

Som offiserer og soldater har vi alle et ansvar for å holde menneskeverdet i akt og sørge for å forfekte likeverdet også i strid. Det er nok eksempler fra vår umiddelbare fortid som viser hva umenneskeliggjøring av fienden kan føre til.9Jf. etnisk rensking på Balkan. Disse verdier mener jeg til stadighet må understrekes overfor våre soldater i deres klargjøring til tjeneste i nasjonal og internasjonal sammenheng. I min tid som prest i Forsvaret har jeg av og til hørt enkelte offiserer oppmuntre til «drap og lemlestelse». En slik oppmuntring er nok ofte ment å; få opp den såkalte kampmoralen, men forfekter slik jeg ser det ikke verdier vi ønsker i vårt forsvar. Vi setter frihet og demokrati høyt og er villig til å gå til krig for å forsvare disse verdiene. Krig fordrer nødvendigvis maktbruk, men ikke basert på ønske om å «drepe og lemleste». Jeg er overbevist om at vi er tjent med et forsvar som er bygd på etiske og moralske verdier og hvor disse holdes høyt hevet fra øverste til nederste ledd. Vi rettferdiggjør bruk av militærmakt ved blant annet å fremheve at «ondet» som bekjempes er større en «ondet» som tas i bruk. Mange veteraner har problemer med å skille mellom det «ondet» de bekjempet og det «ondet» de selv påførte. Undervisning i etikk har ikke mye verdi hvis det ikke forutsettes en klar linje mellom teoretiske prinsipper og gjerninger i krigssonen.

Zahava Solomon hevder i Combat Stress Reaction at det blant israelske soldater er mindre skyld over umoralske gjerninger. Grunnen er at den israelske hæren har et konsept de kaller «purity of arms».10Solomon 1993, s. 83. Målet er at unødvendig bruk av vold skal unngås. Om Israel alltid har lykkes i dette, skal jeg ikke komme inn på her, men selvet prinsippet er verdt å nevne. Et prinsipp som jeg tror vi også; i norsk sammenheng verdsetter høyt, men som vi samtidig må fortsette å praktisere på alle nivåer

I møte med veteraner med PTSD er det en viktig forutsetning å være klar over at behandling ikke visker ut traumet eller historien. Målet med behandling er å hjelpe en person til å leve med historien og å finne måter å kontrollere traumet – midt i livet. Hvordan kan jeg leve med det jeg har opplevd – med mine gjerninger og ugjerninger?

2. Sorg i Krig

Give sorrow words: the grief that does not speak.Whisper the o´er fraught heart, and bids it break (William Shakespeare Macbeth, Act IV, Scene iii)

De av oss som på en eller annen måte har opplevd tap i livet, vet hvilke smerter det kan påføre. Tapets naturlige reaksjonsmønster er sorg. Når sorgen finner rom hvor den kan uttrykkes og bli hørt, vil den også leges.

Mange krigsveteraner har ikke ett tap å se tilbake på, men mange. Balansen ble forstyrret igjen og igjen uten mulighet til forsoning og tid slik at sår kunne få gro før nye opplevelser boret seg fast i sjelens dyp. Sorgen over tap av kamerater ble ofte sperret inne i en opprørt kropp uten mulighet til å slippe ut. Enkelte tror kanskje at soldater og offiserer ikke kommer hverandre nær i krig. Få ting er vel lenger fra sannheten. Å være soldat er en veldig intim tilstand. Jonathan Shay viser til en samtale han hadde med en veteran i sin bok Achilles in Vietnam:

It’s a closeness you never had before. It’s closer than your mother and father, closer than your brother or your sister, or whomever you’re closest with in your family. It was…. y‘know, you’d take a shit, and he’d be right there covering you. And if I take a shit, he’d be covering me…. We needed each other to survive.11Shay 1994, s. 40.

De soldatene som tjenestegjør sammen har for en tid erstattet hverandres nærmeste familie. Omstendighetene gjør av og til at de er avhengig av hverandre for å overleve. Når en av disse faller i strid, hva er da mer naturlig enn å få lov til å sørge? Et vanlig ordtak i amerikansk forsvar har vært: «Don’t get sad – get even». Sorgen har fått utløp gjennom stridslyst og hevnlyst. Problemet er bare den at sorgen ikke ble borte. Sorg over falne kamerater har ofte vært innestengt i mange år før den kommer ut på en destruktiv måte. I amerikansk så vel som i norsk forsvar er det mange som viker unna for F-ordet (F for følelser). For veldig mange i krig oppstår det ofte en konflikt mellom å våre en effektiv kriger og et helt menneske med følelser. Aphrodite Matsakis, som er spesialist på traumer, sier i sin bok I Can’t Get Over It at undertrykt sorg veldig ofte kommer til uttrykk gjennom sinne. Dette sinnet kommer hos soldater og offiserer under press ofte til uttrykk gjennom umoralske/uetiske handlinger.12Matsakis 1992, s. 196 Ved å finne passende sted og tid hvor det gis rom for utløp av sorg også i det militære, kan vi være med å forhindre utløp av sinne på avveie, som igjen ofte leder til mer skyld og ny sorg. Jonathan Shay mener vi i forsvaret på en helt annen måte enn i dag bør gi rom for sorgarbeid. Han påpeker at dette ikke bare er feltpresters ansvar, men alle offiserers ansvar, og at det derfor bør inngå som en del av undervisningen ved krigsskoler:

If the military service academies fail to offer cadets role models of senior commanders who value sincere and intelligent attention to the griefwork of their troops, better prevention of PTSD is unlikely.13Ibid., s.199.

Tanken er ikke å sette seg ned midt i striden for å sørge, men finne rom for sorg når tid og sted tillater det. Shay mener rom for sorg i krig vil virke bedre enn den beste terapi/sjelesorg etter krigen:

If both mental health professionals and chaplains made authentic communalisation of soldiers’ grief their goal, they would do more good than the best individual counselling. And such advice on communalisation will be welcomed by commanders in wartime only if prior training and role modelling have prepared them to be receptive.14Ibid., s. 199.

I min tjeneste som feltprest i SFOR/Bosnia hadde vi to minnemarkeringer etter at to norske mannskaper var omkommet. Det enkle ritualet, de tente lysene, bønnene og sangene som ble brukt, hjalp medsoldater og offiserer til å sette ord på følelser og uttrykke sin sorg. Så vil vel kanskje noen innvende at rom for følelser gjør svak. Dette er nok ofte den vanlige tilnærmingen blant mange i Forsvaret. Jeg er ganske overbevist over at den som finner rom for å sørge alene og sammen med andre, ikke viser svakhet, men styrke. Jeg tror sorg som får lov til å komme til uttrykk, vil styrke fellesskapet og således den enkelte soldat. Hvis målet er å holde maskineriet i gang, er det viktig med vedlikehold. Uttrykt sorg er et slikt vedlikehold. Kun ved å uttrykke det vonde er det mulig for sår å; heles. Til syvende og sist handler det, i krig og i fred, om muligheten til å få være et helt menneske. Mener vi dette er sant og riktig, må vi også finne rom for det menneskelige i en krigssituasjon.

Resultatet av ubearbeidet sorg kan for enkelte lede til et liv hvor det er vanskelig å knytte seg til andre mennesker. Når tap av venner forblir ubearbeidet, kan det føre til redsel for å oppleve tap igjen. Resultatet er at enkelte vegrer seg for å gå inn i forhold som krever rom for følelser. Redselen for å miste sitter så dypt at steget over til nærhet og fellesskap blir for stort.

Vi ønsker soldater og offiserer som både er dyktige i sin disiplin og som samtidig får lov til å være hele mennesker. Mennesker består av ånd, sjel og legeme, der følelser er noe som inngår som en del av helheten. Kanskje det er rom for å lære litt av Jesu taktikk overfor sine disipler: «Kom med til et ensomt sted og hvil dere».(Mark 6, 31). Midt i livet trenger vi mulighet til hvile og innhenting. Dette tror jeg er en ufravikelig erkjennelse også i krig. Hvordan dette kan tilrettelegges, er et berettiget spørsmål, men det betyr ikke at det ikke skal og bør etterstrebes.

3. Når de usynlige sår blir synlige

Daglige møter med krigsveteraner de siste månedene har åpnet opp en virkelighet for meg hvor jeg på en ny måte har fått innsyn i krigens krav. Den kamp mange veteraner kjemper med PTSD, vendes ikke bare innover, men kommer for veldig mange til uttrykk gjennom vansker med å vende hjem til det «normale», til familie, venner og arbeidsliv. Shay viser i boken Achilles in Vietnam til at mange krigsveteraner lider av varig personlighetsendring. Han underbygger denne pstanden med å vise til Verdens helseorganisasjon sin Classification of Mental and Behavioral Disorder. Under punktet «Enduring Personality Change After Catastrophic Experience» viser de til en tilstand som ikke eksisterte fø;r traumet:

(a) a hostile or mistrustful attitude toward the world

(b) social withdrawal

(c) feelings of emptiness or hopelessness

(d) a chronic feeling of being «on the edge» as if constantly threatened

(e) estrangement15Shay 1994, s. 169.

Denne beskrivelsen av den tilstand et traume kan lede en person inn i korresponderer godt med den definisjonen av PTSD som vi finner i DSM (Diagnostic and Statistical Manual for Mental Disorder).16Solomon 1993, s. 56.
«Diagnostic Criteria for Posttraumatic Stress Disorder
A. Existence of a recognizable stressor that would evoke significant symptoms of distress in almost everyone.
B. Reexperiencing of the trauma, as evidenced by at least one of the following
1. recurrent and intrusive recollections of the event
2. recurrent dreams of the event
3. sudden acting or feeling as if the traumatic event were reoccurring, because of an association with an environmental or ideational stimulus.
C. Numbing of responsiveness to or reduced involvement with the external world, beginning some time after   the trauma, as shown by at least one of the following.
1. markedly diminished interest in one or more significant activities
2. feeling of detachment or estrangement from others
3. constricted affect
D. At least two of the following symptoms that were not present before the trauma.
1. hyperalertness or exaggerated startled response
2. sleep disturbance
3. guilt of surviving when others have not, or about behavior required for survival
4. memory impairment or trouble concentrating
5. avoidance of activities that arouse recollection of the traumatic event
6. intensification of symptoms by exposure to events that symbolize or resemble the traumatic event»
 Definisjonen i DSM brukes i amerikansk sammenheng. Termen CRS (Combat Stress Reaction) brukes om akutte reaksjoner som kan oppstå; hos den enkelte i en krigssone. PTSD følger ofte CRS og kjennetegnes ved at reaksjonen fra krigssonen ikke «slipper taket». Mange veteraner opplever dette ved at de stadig gjenopplever traumet fra krigssonen, og det de opplevde kommer nær gjennom mareritt og påtrengende bilder og tanker. Det er problem for mange veteraner å kvitte seg med en del mekanismer som var nødvendige for å overleve i krigssonen. Dette kan være mekanismer som mistenkeliggjøring, følelsesmessig tilbaketrekking, «klar til strid», «lett søvn», med mer. Men det som fungerte godt for mange i krigssonen, fungerer tilsvarende dårlig under hjemlige forhold. For mange veteraner resulterer denne «konflikten» i problemer i ekteskapet,17bid., s. 117. Undersøkelser gjort etter Vietnam krigen viser at så mange som 38% av veteranene søkte om skilsmisse innen 6 mnd etter hjemkomst. vansker med å holde på en jobb og tilbaketrekking fra sosiale aktiviteter de tidligere fant glede i. Mange veteraner føler seg misforstått. De opplever ikke at familie og venner forstår hvordan de har det eller hva de har vært gjennom. For mange veteraner leder dette til en følelsesmessig og fysisk tilbaketrekking. I tillegg viser undersøkelser at veteraner i større grad en andre i befolkningen har økt alkohol- og/eller narkotikamisbruk. Selvmordsstatistikken er også høyere blant krigsveteraner enn i samfunnet ellers.18Solomon 1993, s. 97-101. Salomon viser til at mer enn 115.000 Vietnam veteraner er døde etter hjemkomst fra Vietnam. Dette er mer enn dobbelt så mange som døde i strid. Av disse regner man med at ca 30% var selvmord.

4. PTSD – en krise

Never shall I forget those moments that murdered my God and my soul, and turned my dreams to dust (Elie Wiesel)

PTSD fører mange inn i en krise. Krisen har som regel to fortegn. For det første opplever mange i krise en søken etter mening med de hendelsene de har vært igjennom. For det andre opplever mange krisen som en åndelig krise og stiller det eksistensielle spørsmål: Hva er meningen med livet?

På jakt etter mening i det meningsløse

For å kunne hjelpe krigsveteraner gjennom traumet, er det en forutsetning at spørsmålet om mening møtes. De fleste av oss vil nok innvende at det er vanskelig, kanskje umulig å finne en mening i det mange krigsveteraner har opplevd. Det tror jeg er en viktig erkjennelse. Det er heller ikke nødvendigvis i et ønske om klare svar utfordringen ligger, men om villighet til å delta på en reise i et landskap som består av opplevelser som har gitt usynlige sår. En reise som for mange består av mørke og vonde bilder, og hvor Gud av enkelte blir holdt ansvarlig: Gud, hvis du er – hvorfor tillot du dette? Målet i samtale med krigsveteraner er ikke å finne svarene, men å gi rom for spørsmål og tanker en veteran måtte føle for å stille og gi uttrykk for.

Jeg synes Owe Wikstrøm videreformidler noen utfordrende tanker i sin bok Mørket som blender. I denne boken viser han blant annet til Dostojevskijs roman Brødrene Karamasov, og en samtale som finner sted mellom de to brødrene Ivan og Aljosja. Den eldre broren Ivan sier han ikke finner noen rasjonelle grunner til å tro på Gud. Han sliter med å finne livets mening. Den yngre broren, Aljosja, som er munk, svarer at det kanskje ikke så mye er livets mening man skal søke som livet selv. Wikstrøm konkluderer:

Den grunnleggende mening er kanskje først og fremst det enkle – og vanskelige – å leve.19Wikstrøm 1994, s. 90.

Den hjelp mange trenger er kanskje å se at livet – det å leve er den grunnleggende mening. Det betyr ikke at alle hvorfor-spørsmål er uten betydning, men at det går an for liv og hvorfor-spørsmål å fungere i en sameksistens. En invitasjon til å leve livet uten nødvendigvis å forstå alt som hender. I krisens senter ser enkelte til døden som en utvei. Livet oppleves for tungt å bære. Jeg hørte for litt siden en krigsveteran fra Vietnam som sa:

People say – why can not you get this out of your system? Why can not you get over Vietnam? And I say: How do you cure a broken heart? I had to come home because I was not one of the lucky ones who died.

De som har gitt sitt liv i kampen for frihet og demokrati er sanne helter. Men det er kanskje betimelig å stille spørsmålet: Hvilken del er vanskeligst – å dø som en helt eller å leve som en helt? Det krever en helt for hver dag å leve med minner fra krigens virkelighet. Målet med å gripe inn i en krise er å gjenopprette en balanse som er blitt forstyrret. Det viktige er ikke å kunne gi svar på alle «hvorfor-spørsmålene», men hjelpe til å se «hvordan». Det er ikke tvil om at veien ut ofte går gjennom villighet til å gjøre valg. Utfordringen er å kunne være med å veilede og støtte slik at den enkelte i krise gjør valg som fører til noe bedre. Traumet og historien vil aldri bli borte, men det går an å leve et liv hvor fortiden ikke styrer livet. Noe av det viktigste vi kan bidra med i møte med den enkeltes krise, er villighet til å gå med inn i det mørket de befinner seg i, for så å være med og finne en vei ut. For mange i krise er et spørsmål nettopp: «Hva kan jeg gjøre for å oppleve livet igjen? Hvordan kan jeg fortsette?». I boken Where is God When Bad Things Happen? skriver Horace Duke:

Every one of them who overcame the trauma worked through two overarching experiences in their journey to healing. Each faced the anguish of a dark night of the soul with its lingering guilt’s, fears and «why» questions. Then each braved the challenge of a bright sunrise of the soul with its hope and hard work.20Duke 1991, s. 160.

Et mål i møte med veteraner må være å hjelpe de til både å se tilbake på det de har vært gjennom, og samtidig vende blikket fremover. For at smerten ikke skal forbli evig, må den møtes.

Krisens religiøse aspekt

Carl.G. Jung har en ganske oppsiktsvekkende uttalelse om krise i sin book Modern Man in Search of a Soul. Han sier:

Among all my patients in the second half of life – there has not been one whose problem in the last resort was not that of finding a religious outlook on life. It is safe to say that every one of them fell ill because he had lost that which the living religions of every age have given to their followers, and none of them has been really healed who did not regain his religious outlook.21Jung 1933, s. 229.

Jeg skal ikke gå inn på en diskusjon om sannhetsgehalten av denne påstanden her. Jeg finner allikevel Jung sin påstand så interessant at jeg velger å ta den med. Gjennom mine litt over fire år i Forsvaret har jeg tidvis sett en «kamp» mellom psykologer og feltprester. Jeg finner dette litt merkelig. Felles mål for de ulike instanser antar jeg er å ivareta den enkelte soldat og offiser på en best mulig måte. Dette er jeg overbevist om at vi best oppnår gjennom samarbeid.

En del av prestenes oppgave her ved Portland Veterans Affair Medical Center er å kartlegge den enkeltes religiøse og åndelige ståsted. Med åndelig» menes den enkeltes forståelse av mening, verdier og mening med livet. Det forteller noe om den enkeltes forhold til «kilden» for disse kvalitetene, og hva som er avgjørende i viljen til å leve. Det «religiøse» har med måten den enkeltes tro/åndelighet kommer til uttrykk. Det er den ytre uttrykksmåte hvor tro og ideer finner sitt språk.

Gjennom å kartlegge den enkeltes åndelige og religiøse ståsted, oppnår prestene å komme med verdifulle bidrag i behandlingsopplegg for den enkelte. Prestenes innspill om den enkelte veteran inngår som en del av behandlingen. På den måten blir mennesket som en helhet; ånd sjel og legeme, ivaretatt og respektert.

Det har vært spennende å være ved et sykehus hvor det er stor respekt for hverandres fagområde. Presten er her en del av et team bestående av psykologer, leger og psykiatere. Presten underviser og veileder veteraner i åndelige og religiøse spørsmål. Det handler om respekt og erkjennelse av at mennesket er et legemlig og åndelig vesen og hvor de to ikke behøver være i konflikt, men i samspill. Målet for prestetjenesten her er igjen ikke å gi svarene, men å; hjelpe den enkelte til med egne ord å uttrykke sin tro og sin tvil.

Dette har vi også sett komme til uttrykk i Norge ved større ulykker hvor prester inngår som en del av teamet. Ulykken som skjedde under øvelse Strong Resolve i 2000 viste hvor viktig betydningen av samarbeid mellom de ulike instanser er. Mentalhygienelaget og feltprestene jobbet sammen for å ta seg av de som var rammet av ulykken. Gjennom feltprestenes minnehøytidligheter fikk den enkelte lov til å vise respekt for de som var omkommet og bearbeide egne tanker og følelser.

5. Oppsummering

PTSD er en betegnelse som brukes om en tilstand som kan oppstå etter en eller flere opplevelser av traumatisk art. Mange krigsveteraner med PTSD sliter med ubearbeidet skyld og sorg. Med andre ord bærer de på en indre smerte lenge etter at de er kommet hjem fra krigen. Denne indre smerten kommer ofte til uttrykk gjennom avsosialisering, gjenopplevelser av traumet, søvnvansker, med mer. For mange med PTSD fører dette til en livskrise. Krisen handler for mange av disse om å finne mening, mening med opplevelsene de har vært gjennom og mening med livet. Søken etter svar er for enkelte av eksistensiell karakter synliggjort gjennom en åndelig og/eller religiøs søken.

Selv om Forsvaret i Norge etter hvert har fått mye erfaring gjennom ulike utenlandsoppdrag tror jeg vi fortsatt har mye å lære. Noe av det viktigste er en erkjennelse av mennesket som en helhet, bestående av ånd, sjel og legeme. Gjennom åpenhet om de usynlige sår krig ofte påfører et menneske, kan vi gjennom tiltak før, under og etter tjeneste være med å forberede den enkelte soldat og offiser, samt deres familier på den effekt krig har på et menneske. En viktig oppgave i årene fremover tror jeg blir å formalisere et arbeid som gjør oss i Forsvaret i stand til å ta vare på våre soldater og offiserer og deres familier i tiden før, under og etter et utenlandsopphold. Kanskje kan vi være med å forhindre at smerten etter traumatiske opplevelser varer evig.

Litteraturliste

Austin, R.C., Letters from the Pacific: A Combat Chaplain in World War II. Colombia: Univer­sity of Missouri Press, 2000.

Duke, H.O., Where is God When Bad Things Happen? Bangalore: St Paul Press, 1991.

Foy, D.F., ed., Treating PTSD: Cognitive-Behavioural Strategies. New York: The Guilford Press, 1992.

Jung, C.G., Modern Man in Search of a Soul. New York: A Harvest Book. Harcourt Brace & Co, 1933.

Jung,C.G., Psychology and Religion. London: Yale University Press, 1939.

Kuenning, D.A., Life After Vietnam: How Veterans and Their Loved Ones Can Heal the Psychological Wounds of War. New York: Paragon House, 1991.

Matsakis, A., I Can’t Get Over It: A Handbook for Trauma Survivors. Oakland: New Harbinger Publications, 1992.

Nouwen, H.J.M., The Wounded Healer. New York: Image Books Doubleday, 1990

Olson, G.A, P.A.C. and M.J. Robbins, Scars and Stripes: Healing the Wounds of War. Florida: Human Services Institute and TAB Books, 1992.

Shay, J., Achilles in Vietnam: Combat Trauma and the Undoing of Character. New York: A Tou­chstone Book, 1994.

Solomon, Z., Combat Stress Reaction: The Enduring Toll of War. New York: Plenum Press, 1993.

Stone, H., Crisis Counseling. Philadelphia: Fortress Press, 1976.

Wikstrøm, O. , Mørket som blender. Oslo: Luther Forlag, 1994.

English Summary

PTSD is a condition that can occur after having one or more traumatic experiences. Many war veterans with PTSD are faced with unresolved guilt and grief. A person suffering from PTSD will often have a) a reexperience of the trauma, b) numbing of responsiveness and c) one or several of the following symptoms – hyperalertness, sleep disturbance, guilt, difficulty concentrating, avoidance etc. Many war veterans on returning home from a war zone experience a crisis and strive to find both a meaning with the traumatic experience and a meaning with life. Many direct their questions two ways – to fellow men and to God. Our responsibility is not to help veterans overcome their trauma, but to help them live a meaningful life with the trauma. In the military, we have a responsibility to take care of our soldiers and officers before, during and after participation in war. In doing so we need to acknowledge the interconnectedness of body, spirit and mind. This presents a challenge for military professionals to work together to insure the best care for our forces.

Fotnoter   [ + ]

1. Kuenning 1991, s. 205.
2. Solomon 1993, s. 85.
3. Shay 1994, s. 73.
4. Ibid., s. 74.
5. Det er farlig å generalisere, og det ønsker jeg ikke å gjøre. Overforstående er først og fremst basert på observasjoner under, og undersøkelser etter Vietnam krigen. Materialet er allikevel stort med godt over 3 millioner amerikanske soldater som tjenestegjorde i Vietnam. Et eksempel fra Vietnam er hendelsen i My Lai, hvor kvinner og barn ble massakrert av amerikanske soldater.
6. Solomon 1993, s. 82-83.
7. Shay 1994, s. 115.
8. Ibid., s. 119.
9. Jf. etnisk rensking på Balkan.
10. Solomon 1993, s. 83.
11. Shay 1994, s. 40.
12. Matsakis 1992, s. 196
13. Ibid., s.199.
14. Ibid., s. 199.
15. Shay 1994, s. 169.
16. Solomon 1993, s. 56.
«Diagnostic Criteria for Posttraumatic Stress Disorder
A. Existence of a recognizable stressor that would evoke significant symptoms of distress in almost everyone.
B. Reexperiencing of the trauma, as evidenced by at least one of the following
1. recurrent and intrusive recollections of the event
2. recurrent dreams of the event
3. sudden acting or feeling as if the traumatic event were reoccurring, because of an association with an environmental or ideational stimulus.
C. Numbing of responsiveness to or reduced involvement with the external world, beginning some time after   the trauma, as shown by at least one of the following.
1. markedly diminished interest in one or more significant activities
2. feeling of detachment or estrangement from others
3. constricted affect
D. At least two of the following symptoms that were not present before the trauma.
1. hyperalertness or exaggerated startled response
2. sleep disturbance
3. guilt of surviving when others have not, or about behavior required for survival
4. memory impairment or trouble concentrating
5. avoidance of activities that arouse recollection of the traumatic event
6. intensification of symptoms by exposure to events that symbolize or resemble the traumatic event»
17. bid., s. 117. Undersøkelser gjort etter Vietnam krigen viser at så mange som 38% av veteranene søkte om skilsmisse innen 6 mnd etter hjemkomst.
18. Solomon 1993, s. 97-101. Salomon viser til at mer enn 115.000 Vietnam veteraner er døde etter hjemkomst fra Vietnam. Dette er mer enn dobbelt så mange som døde i strid. Av disse regner man med at ca 30% var selvmord.
19. Wikstrøm 1994, s. 90.
20. Duke 1991, s. 160.
21. Jung 1933, s. 229.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.