Bokanmeldelse

Gammel tradisjon og nyere militære utfordringer

j-t-johnson-moralityand-contemporary-warfareJames Turner Johnson: Morality and Contemporary Warfare, Binghampton (NY): Yale University Press 1999. ISBN: 978-0-30-009104-5. 259 sider

James Turner Johnson er en av vår tids mest profilerte representanter for rettferdig krig-tradisjonen. Det er da også denne tradisjonen som legges til grunn som fundamentalperspektiv i hans studie av moralsk utfordringer som knytter seg til nyere bruk av militær makt innenfor en politisk kontekst (s. 4). En av Johnsons påstander er at «rettferdig krig», slik han forstår den, samsvarer og er konsistent med både folkerett og menneskerettighetene (s. 7). En annen måte å si dette på, er å hevde at rettferdig krig-modellen er den beste måten å begrunne militær maktbruk på dersom man skal operere innenfor de konvensjoner og erklæringer som de fleste nasjoner har forpliktet seg på. I tillegg hevder Johnson at rettferdig krig-tradisjonens forståelse av forholdet mellom politikk og militærmakt forblir fundamentalt stabil.

I den sammenheng er det interessant å se hvordan han utnytter en sammensatt tradisjonsstrøm med all den endring og ulike fasetter som vil måtte finnes her. At Johnson forstår rettferdig krig-tradisjonen som en bevegelig tradisjon, går klart frem av begreper som: ‘war changes – moral issues changes’ (s. 1), ‘dia­lo­gue’, ‘development’, ‘mutual influence’ (s. 25), ‘product of historical experience’ (s. 39), ‘expansion’, ‘renewal’ (s. 40). Johnson ser nemlig en dynamisk sammenheng mellom rettferdig krig-tradisjonen i sine historiske former, og hvordan den fortsatt er relevant for utviklingen innen krigføring, folkerett og den politiske forståelsen av maktbruk.

Interessant er det at Johnson hevder at tiden etter den kalde krigens slutt har satt fart i den etiske refleksjonen rundt bruk av militær makt. I vår tid er det, i følge Johnson, åpnet for et etisk tyngdepunkt i den (sikkerhets)politiske debatten. Det vil i praksis si at (sikkerhets)politiske diskusjoner ikke kan reserveres til parter og deres egeninteresser alene. Også etisk refleksjon har en plass i dette landskapet fordi den utgjør et selvstendig perspektiv på både indrestatlige og mellomstatlige anliggender. For Johnson er dette «perspektivet» ensbetydende med rettferdig krig-tradisjonen, i etterkrigstiden særlig representert ved Paul Ramsey og Michael Walzer (s. 10).

Dette perspektivet kontrasteres dernest i forhold til a) realisme, b) ulike «evig fred»-bevegelser, og til slutt, med aktuell relevans fra Kosovo-krigen, c) moralsk opprørthet (ss. 16-21). Johnson anser rettferdig krig-tenkningen som: «a body of moral wisdom», «a proper forum», videre: en vestlig «synthesis of idealist and realist [posi­ti­ons]», samt en blanding av religiøse og filosofiske elementer (ss. 22f). Hans egen posisjon innefor rettferdig krig-tradisjonen kan betegnes som «presumtion against injustice» (s. 35), en posisjon han mener Augustin og Thomas Aquinas representerer (s. 49). Denne til forskjell fra en jus contra bellum, eller «presumption against war», som han mener var tilfelle hos mange under den kalde krigen, særlig markant uttrykt i hyrdebrevet fra de katolske biskopene i 1983 (ss. 34f).

Nå er ikke rettferdig krig-tenkningen et selvinnlysende system som ved egen hjelp klart kan uttrykke seg selv. Som tradisjon betraktet, trenger den fortolkningshjelp. Johnson fremstår i den sammenheng som en rettferdig krig-fortolker. Et viktig tolkningsprinsipp for ham er at ordningen av elementene innenfor rettferdig krig-tenkning ikke er likegyldig. Helt konkret betyr dette at jus ad bellum (rett årsak, kompetent myndighet, rett intensjon, håp om suksess, total proporsjonalitet, siste utvei) skal ha prioritet fremfor jus in bello (krigføring; proporsjonalitet og diskriminering mellom militære mål/stridende og ikke-militære mål/stridende). Johnsons prioriteringer slutter imidlertid ikke der. Også innen jus ad bellum skjelner han mellomdeontologiske (rett årsak, kompetent myndighet, rett intensjon) og klokskaps-aspekter («prudential»; håp om suksess, total proporsjonalitet, siste utvei). Med dette kan man noe grovt si at «rett» og «plikt» understrekes fremfor «klokt» og «mest hensiktsmessig», uten at det siste anses som irrelevant (s. 43).

Som man raskt kan tenke seg, vil begge differensieringene innen rettferig krig-tenkningen få betydning for hvordan konkrete militæretiske spørsmål behandles. Når det gjelder spørsmålet om (humanitær) intervensjon, for eksempel, vil «rett årsak» veie tyngre enn for eksempel muligheten for «rask oppnåelse av hensikt». I dette kapitlet (kap. 3) er også suverenitets-forståelsen drøftet, som jo er et påtrengende problem i dagens verden, særlig illustrert ved kompetansestriden mellom FN og NATO (og Russland). Johnson hevder at jus ad bellum vanskelig kan forenes med FNs prioritering av enighet fremfor suverenitet. Johnsons bud er derfor å styrke statssuvereniteten i resonnementer som ønsker å argumentere langs rettferdig krig-tradisjonen. Han ser også en parallell til dette i den folkerettslige utvidelsen av legitim bruk av militær makt. Mens denne tidligere var knyttet til FN og «bokstaven» i positiv rett, vektlegges nå «rett årsak» og den sedvanen som knytter seg til kollektive holdninger og praksis hos koalisjoner av stater (s. 62). Johnson ser dette som en styrking av rettferdig krig-tradisjonen. Dette betyr også at egeninteresser og ideelle verdier ikke kan skilles fra hverandre. I dette farvannet, «presumption against injustice», foreslår også Johnson at man skal gjenoppta klassiske kriterier for «rett årsak», blant annet retten til «avstraffelse» og «ta tilbake» (eiendom/eiendeler som er frarøvet) (s. 69).

I tillegg til kapitlet om intervensjon (kap. 3), inneholder boken også case-studies omkring krig mot ikke-stridende (kap. 4), konflikter som har blitt betent av kulturelle forskjeller (kap. 5), samt temaet «krigsforbrytelser og forsoning etter konflikt» (kap. 6).

Min konklusjon er: Denne boken inviterer til et dynamisk møte med rettferdig krig-tradisjonen. I dette møtet revitaliserer Johnson rettferdig krig-tradisjonen ved både å knytte den til aktuelle problemstillinger, og ved å hente inn tapte elementer fra dens klassiske utforming. I alt dette får man innsyn i en tradisjonshermeneutisk etterrettelig omgang med en gammel – men vital – tradisjon.

Til slutt nevner jeg følgende om bokens pedagogiske fortrinn: Boken leverer en strukturert og gjennomsiktig argumentasjon for sin egen posisjon til de temaer som behandles. Dernest inneholder den en rekke oversikter som relaterer seg til historiske, innholdmessige sider ved rettferdig krig-tradisjonen, og dens materialisering i krigens folkerett (ss. 24-30). Disse er ikke minst egnet for de av oss som søker hjelp til å strukturere et komplekst konglomerat av tradisjonselementer innen rettferdig krig-tradisjonen med tanke på undervisning.

James Turner Johnson er en av vår tids mest profilerte representanter for rettferdig krig-tradisjonen. Det er da også denne tradisjonen som legges til grunn som fundamentalperspektiv i hans studie av moralsk utfordringer som knytter seg til nyere bruk av militær makt innenfor en politisk kontekst (s. 4). En av Johnsons påstander er at «rettferdig krig», slik han forstår den, samsvarer og er konsistent med både folkerett og menneskerettighetene (s. 7). En annen måte å si dette på, er å hevde at rettferdig krig-modellen er den beste måten å begrunne militær maktbruk på dersom man skal operere innenfor de konvensjoner og erklæringer som de fleste nasjoner har forpliktet seg på. I tillegg hevder Johnson at rettferdig krig-tradisjonens forståelse av forholdet mellom politikk og militærmakt forblir fundamentalt stabil.

I den sammenheng er det interessant å se hvordan han utnytter en sammensatt tradisjonsstrøm med all den endring og ulike fasetter som vil måtte finnes her. At Johnson forstår rettferdig krig-tradisjonen som en bevegelig tradisjon, går klart frem av begreper som: ‘war changes – moral issues changes’ (s. 1), ‘dia­lo­gue’, ‘development’, ‘mutual influence’ (s. 25), ‘product of historical experience’ (s. 39), ‘expansion’, ‘renewal’ (s. 40). Johnson ser nemlig en dynamisk sammenheng mellom rettferdig krig-tradisjonen i sine historiske former, og hvordan den fortsatt er relevant for utviklingen innen krigføring, folkerett og den politiske forståelsen av maktbruk.

Interessant er det at Johnson hevder at tiden etter den kalde krigens slutt har satt fart i den etiske refleksjonen rundt bruk av militær makt. I vår tid er det, i følge Johnson, åpnet for et etisk tyngdepunkt i den (sikkerhets)politiske debatten. Det vil i praksis si at (sikkerhets)politiske diskusjoner ikke kan reserveres til parter og deres egeninteresser alene. Også etisk refleksjon har en plass i dette landskapet fordi den utgjør et selvstendig perspektiv på både indrestatlige og mellomstatlige anliggender. For Johnson er dette «perspektivet» ensbetydende med rettferdig krig-tradisjonen, i etterkrigstiden særlig representert ved Paul Ramsey og Michael Walzer (s. 10).

Dette perspektivet kontrasteres dernest i forhold til a) realisme, b) ulike «evig fred»-bevegelser, og til slutt, med aktuell relevans fra Kosovo-krigen, c) moralsk opprørthet (ss. 16-21). Johnson anser rettferdig krig-tenkningen som: «a body of moral wisdom», «a proper forum», videre: en vestlig «synthesis of idealist and realist [posi­ti­ons]», samt en blanding av religiøse og filosofiske elementer (ss. 22f). Hans egen posisjon innefor rettferdig krig-tradisjonen kan betegnes som «presumtion against injustice» (s. 35), en posisjon han mener Augustin og Thomas Aquinas representerer (s. 49). Denne til forskjell fra en jus contra bellum, eller «presumption against war», som han mener var tilfelle hos mange under den kalde krigen, særlig markant uttrykt i hyrdebrevet fra de katolske biskopene i 1983 (ss. 34f).

Nå er ikke rettferdig krig-tenkningen et selvinnlysende system som ved egen hjelp klart kan uttrykke seg selv. Som tradisjon betraktet, trenger den fortolkningshjelp. Johnson fremstår i den sammenheng som en rettferdig krig-fortolker. Et viktig tolkningsprinsipp for ham er at ordningen av elementene innenfor rettferdig krig-tenkning ikke er likegyldig. Helt konkret betyr dette at jus ad bellum (rett årsak, kompetent myndighet, rett intensjon, håp om suksess, total proporsjonalitet, siste utvei) skal ha prioritet fremfor jus in bello (krigføring; proporsjonalitet og diskriminering mellom militære mål/stridende og ikke-militære mål/stridende). Johnsons prioriteringer slutter imidlertid ikke der. Også innen jus ad bellum skjelner han mellomdeontologiske (rett årsak, kompetent myndighet, rett intensjon) og klokskaps-aspekter («prudential»; håp om suksess, total proporsjonalitet, siste utvei). Med dette kan man noe grovt si at «rett» og «plikt» understrekes fremfor «klokt» og «mest hensiktsmessig», uten at det siste anses som irrelevant (s. 43).

Som man raskt kan tenke seg, vil begge differensieringene innen rettferig krig-tenkningen få betydning for hvordan konkrete militæretiske spørsmål behandles. Når det gjelder spørsmålet om (humanitær) intervensjon, for eksempel, vil «rett årsak» veie tyngre enn for eksempel muligheten for «rask oppnåelse av hensikt». I dette kapitlet (kap. 3) er også suverenitets-forståelsen drøftet, som jo er et påtrengende problem i dagens verden, særlig illustrert ved kompetansestriden mellom FN og NATO (og Russland). Johnson hevder at jus ad bellum vanskelig kan forenes med FNs prioritering av enighet fremfor suverenitet. Johnsons bud er derfor å styrke statssuvereniteten i resonnementer som ønsker å argumentere langs rettferdig krig-tradisjonen. Han ser også en parallell til dette i den folkerettslige utvidelsen av legitim bruk av militær makt. Mens denne tidligere var knyttet til FN og «bokstaven» i positiv rett, vektlegges nå «rett årsak» og den sedvanen som knytter seg til kollektive holdninger og praksis hos koalisjoner av stater (s. 62). Johnson ser dette som en styrking av rettferdig krig-tradisjonen. Dette betyr også at egeninteresser og ideelle verdier ikke kan skilles fra hverandre. I dette farvannet, «presumption against injustice», foreslår også Johnson at man skal gjenoppta klassiske kriterier for «rett årsak», blant annet retten til «avstraffelse» og «ta tilbake» (eiendom/eiendeler som er frarøvet) (s. 69).

I tillegg til kapitlet om intervensjon (kap. 3), inneholder boken også case-studies omkring krig mot ikke-stridende (kap. 4), konflikter som har blitt betent av kulturelle forskjeller (kap. 5), samt temaet «krigsforbrytelser og forsoning etter konflikt» (kap. 6).

Min konklusjon er: Denne boken inviterer til et dynamisk møte med rettferdig krig-tradisjonen. I dette møtet revitaliserer Johnson rettferdig krig-tradisjonen ved både å knytte den til aktuelle problemstillinger, og ved å hente inn tapte elementer fra dens klassiske utforming. I alt dette får man innsyn i en tradisjonshermeneutisk etterrettelig omgang med en gammel – men vital – tradisjon.

Til slutt nevner jeg følgende om bokens pedagogiske fortrinn: Boken leverer en strukturert og gjennomsiktig argumentasjon for sin egen posisjon til de temaer som behandles. Dernest inneholder den en rekke oversikter som relaterer seg til historiske, innholdmessige sider ved rettferdig krig-tradisjonen, og dens materialisering i krigens folkerett (ss. 24-30). Disse er ikke minst egnet for de av oss som søker hjelp til å strukturere et komplekst konglomerat av tradisjonselementer innen rettferdig krig-tradisjonen med tanke på undervisning.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.