Forsvaret – en dårlig kulisse for et foreldet drama

1. I møte med de vernepliktige

Med undring registrerer vi at mer enn 45 prosent av dem som innkalles til førstegangstjeneste ikke makter å gjennomføre den. Men også i møte med den enkelte soldat/gast både i undervisningssituasjonen og i enkeltsamtaler registrerer jeg liten eller ingen motivasjon for den tjenesten de primært skal utføre; å forsvare Norge. Straks vi drøfter Forsvaret og Forsvarets oppgave får de menige et fjernt og drømmende blikk. Førstegangstjenesten er et venterom de tilfeldigvis har kommet inn i. Her er livet kjedelig og det gode liv bare glimtvis tilstede og da helst når en har fri fra tjenesten. Denne situasjonen ser det ikke ut til at vi klarer å snu i løpet av et knapt år. For mange av mine offiserskolleger er dette ikke en situasjon som gir grunnlag for bekymring. Tjenesten skal preges av plikt, og Forsvaret er ikke tjent med å dulle for de menige.

Når jeg allikevel ønsker å drøfte den manglende innsikt og motivasjon de menige har for å gjennomføre tjenesten, er dette ut fra to forhold. Gjennom Forsvarets fellesoperative doktrine har vi fått et forsvarskonsept som vektlegger manøverkrigfring og oppdragsbasert ledelse. Her forutsettes en desentralisert ledelse der underlagte sjefer styrer etter sjefens intensjon, etter et felles overordnet mål og med stor individuell frihet til å velge hvordan oppdraget utføres.1Forsvarets fellesoperative doktrine, Forsvarets overkommando 2000, s. 56. Skal doktrinen være praktisk gjennomførbar, fordrer det et minimum av innsikt, innlevelse og felles holdninger hos offiserer og menige. På denne bakgrunn blir det vesentlig å spørre hvilke kulturelle forutsetninger våre menige har når de møter frem for å bli utdannet i Forsvaret. I Forsvaret må vi arbeide bevisst for og motivere og danne holdninger hos menige og offiserer. Skal vi gjøre det må vi ha et minimum av kjennskap til vår kulturelle kontekst. I denne artikkelen vil jeg prøve å peke på noen forhold i vår postmoderne kultur som er avgjørende påvirkningsfaktorer for dagens unge mennesker.

2. Vår postmoderne kulturkontekst

En fleksibel og endringsrelatert kultur

Descartes skal ha sagt «gi meg et fast punkt og jeg skal forandre verden». Vår tid kan beskrives som flytende og fleksibel. Paul Otto Brunstad peker i sin avhandling på at «Den moderne kulturutvikling har ført til en sprengning eller fragmentering av livsvirkeligheten».2P. O. Brunstad, Ungdom og livstolkning, 1998, s. 19. Denne fragmenteringen rammer oss på vesentlige områder. For det første ser det ut til at tradisjonene eller metafortellingene bryter sammen, og for det andre peker han på at subjektet oppløses. Dette fører igjen til en desentrering av mening. For dagens unge mennesker finnes det ikke lenger noe naturlig dreiepunkt i tilværelsen, intet overordnet livssyn, ingen naturlige autoriteter og ingen absolutte sannheter. Virkeligheten blir dermed flertydig – pluralistisk. Dette gjelder innen en rekke områder; moralsk, økonomisk, religiøst, men også teknisk. I praksis betyr det at det normale er blitt at ting endrer seg og ikke varer. Vi bytter ut ektefeller, vi fornyer bilen, vi erstatter en datamaskin som er tre år gammel, vi endrer arbeidsplass, vi melder oss ut av kirken, vi skifter stadig politisk parti og vi flytter på penger. Det er ikke bare ved å flytte fra en sammenheng til en annen vi forholder oss fleksibelt til virkeligheten. Også innenfor etablerte og tradisjonelt sett relativt statiske organisasjoner skjer en kontinuerlig omstilling. Innenfor arbeidslivet har den flyktige og fleksible kulturen slått rot. Verdens hurtigst voksende yrkesgruppe er konsulentene. De arbeider i korte perioder med begrensede oppgaver i ulike bedrifter og forsvinner før man har hatt mulighet til å evaluere deres arbeid over tid. Forsvaret er ett godt eksempel på en gammel institusjon som nå lever i konstant omstilling godt hjulpet av innleide konsulenter. Det er vesentlig å se at dette ikke bare dreier seg om nødvendig fornyelse. Vi står her overfor en ideologisk grunnsats:

Ingenting er statisk og varig. Selve virkeligheten endrer seg hele tiden. Dette gjelder både individets omgivelser og det gjelder individet selv.

Richard Sennett betegner det økonomiske systemet som har overtatt det gamle kapitalistiske systemet med fleksibel kapitalisme. Det nye systemet er preget av en helt individualistisk tankegang der gamle gruppenavn som klasse, familie, bedrift og nasjon ikke lenger har noen betydning. Lynraske forandringer har overtatt.

Den moderne politiske økonomien antar at individene mestrer livene sine alene… Den er en total illusjon og fører til at ansvaret for gjensidig forpliktelse avtar. Resultatet blir at neoliberalismen truer velferdsstaten.3R. Sennett: «Frihet eller kapitalisme», Morgenbladet 20,19. mai 2000, s. 1.

I bedriften er ledelsen sjelden den samme over tid og arbeidsstokken arbeider ikke lenger hele livet i samme bedrift. Også aksjene skifter stadig eiere, hvilket medfører at avstanden mellom virksomheten og eierne blir stadig større og større. Lønnsomhet har alltid vært viktig for kapitalismen, men den nye fleksible kapitalismen er i mindre grad opptatt av den verdiskapning som skjer i bedriften. Tempo og fleksibilitet har fått helt avgjørende betydning i arbeidslivet.

Den teknologiske utvikling bidrar til å forsterke opplevelsen av at livet er fleksibelt. Vi har ikke lenger en, men femten TV kanaler, og vi har koblet våre datamaskiner til Internett. Fra godstolen kan vi via TV skjermen eller via Internett zappe rundt fra sted til sted – fra tid til tid – fra land til land med et lite tastetrykk.

Den samme tendensen ser vi innen den religiøse verden. Sannheten er ikke en, men noe som endrer seg raskt og i pakt med tiden. Dette gjelder ikke bare enkelte kontroversielle etiske dilemma, men like mye nye musikalske former og liturgier. Nye menigheter dukker opp med et friskt og tidsriktig budskap, pakket inn i moderne kultur og forholder seg i liten grad til gamle kirkelige tradisjoner. Musikken, arkitekturen og kunsten de omgir seg med, har få eller ingen tilknytning til den stedegne og gamle kulturelle arv. Like raskt som de nye menighetene dukker opp, flytter de troende seg fra menighet til menighet uten å forplikte seg over tid.

De menige vi tar imot i Forsvaret til førstegangstjeneste, er preget av den fleksible og endringsrelaterte kulturen. For det første er det grunn til bekymring når våre unge ikke lenger kjenner og identifiserer seg med metafortellingene i vår kultur. Hvis de bare kjenner vår nære historie fra forrige århundre fra historietimene og ikke identifiserer seg med frigjøringskampen som ble kjempet under andre verdenskrig, har vi en formidabel formidlingsutfordring. Jeg vil påstå: Vi kan ikke lenger forvente at det foreligger en fellers arv av holdninger og verdier. Vi utfordres på en helt annen måte enn før til å være med å forme og utvikle vår felles identitet hos de vernepliktige.

For det andre utfordrer de nye strømningene grunnleggende holdninger i vår religion og kultur. Forsvaret bygger på tanken om at vi skal forsvare vårt territorium og våre verdier. Det er grunn til å peke på at en ekstrem subjektivisme med vekt på individets følelser i liten grad underbygger fellesskapstanken, som er den bærende ide i Forsvaret.

For det tredje er dagens unge vant til å tro at de selv kan styre sitt eget liv. Det er ikke overraskende at de ikke uten videre tolererer å bli underkastet en disiplin som fratar dem det fleksible livet.Jeg skal nå gå videre for å se på en kulturell tendens som langt på vei forsterker opplevelsen av at en kan forholde seg fleksibelt til virkeligheten.

Tidsjag og apati

Den nye fleksibiliteten har god hjelp av forholdet vårt til fart og tempo. Milan Kundera beskriver tidsjaget og tempokulturen i sin bok Langsomheten. Når vi stadig jages av et krav om tempo, er faren for å miste det gode liv overhengende ifølge Kundera.

Farten er den formen for ekstase som mennesker har fått av den tekniske revolusjon. I motsetning til motorsyklisten, er den som løper til fots alltid til stede i sitt eget legeme, han er uten stans tvunget til å tenke på vannblemmene sine, på andpustenheten; når han løper, kjenner han sin tyngde, sin alder, han er mer enn noensinne bevisst seg selv og sin livstid. Alt forandrer seg når mennesket overlater farten til en maskin: Dermed er hans egen kropp satt ut av spill, og han hengir seg til en fart som er ikke-kroppslig, ikke-materiell, ren fart, farten i seg selv, ekstasefarten.4M. Kundera, Langsomheten, 1995, s. 33.

Kravet om tempo har gjort at tiden blir noe vi ikke har, noe vi mister. Tiden er ikke et sted hvor vi i øyeblikket holder på med noe viktig, men betegner et sted der vi ikke fikk gjort det vi skulle ha gjort. Dette medfører at vi ikke lenger er tilstede der vi er i tid og rom, men konstant på vei til et annet sted. Kroppen vår er i bilen på vei hjem, mens bevisstheten vår er hjemme, der vi skulle vært for å rekke middagen. Vi har dermed mistet tiden som renner vekk mellom fingrene våre og skaper stress i hverdagen. Tiden er ikke lenger noe vi fyller og behersker, men noe vi mangler – noe forgjengelig som forsvinner mellom hendene på oss.

Den hysteriske tempokultus har langt på vei ført til at vi har tapt tiden. Vi reiser mer og mer og fortere og fortere, men vi ser og opplever mindre og mindre. Hverdagen er full av stress, selv om vi stadig får mer fritid. Den tekniske tiden målt i sekunder og timer, gir oss tiden som kvantitativ størrelse, men ofte uten kvalitativt innhold. Kundera etterlyser langsomheten.

Hvorfor er langsomhetens glede blitt borte? Akk hvor ble det av flanørene fra fordums tid? Hvor er disse dovne heltene fra folkesangene, disse landstrykerne som sleper seg fra den ene møllen til den neste og sover under åpen himmel… De betrakter den gode Guds vinduer. Den som betrakter den gode Guds vinduer, kjeder seg ikke, han er lykkelig.5Ibid., s. 33.

For mange av våre vernepliktige, blir det gode liv ofte forbundet med at det skjer noe, eller at det skapes en illusjon av at det skjer noe. Mister de opplevelsen av tempo, vil det medføre en psykisk utfordring. Når Kundera etterlyser langsomheten er dette nemlig ikke identisk med apati:

I vår verden har ørkesløshet forvandlet seg til lediggang, og det er noe helt annet: Den som går ledig, er frustrert, kjeder seg og er på konstant jakt etter den bevegelsen han savner.6Ibid., s. 33.

Det er grunn til å understreke at opplevelsen av livslede eller ørkesløshet ikke løses ved å pøse på med velferd som skaper en fiktiv opplevelse av tempo, for eksempel utallige TV kanaler og videofilmer. Utfordringen er snarere å skape gode miljøer, der meningsfulle og forståelige arbeidsoppgaver står i sentrum. I et moralsk, økonomisk, religiøst og teknisk fleksibelt samfunn, preget av høyt tempo, har Forsvaret muligheten til å være en positiv motkultur med vekt på fellesskap og bevaring av bestående verdier. Vi er i denne sammenheng ikke tjent med en ukritisk tilnærming til samfunnets tidsjag og forandringskultur.

Kommunikasjonsteknologien – forholdet mellom tid og rom

Trond Berg Eriksen beskriver i sin bok Tidens historie hvordan kommunikasjonsteknologien har forandret vår opplevelse av virkeligheten. Den nye teknologien har på en avgjørende måte utvisket avstander i tid og rom. Vi kan med enkle håndgrep snakke sammen eller skrive på samme dokument, selv om vi er plassert på helt ulike steder i verden. Alt er blitt tilgjengelig for alle. Dette har på en helt avgjørende måte endret vilkårene for arbeidslivet også på arbeidsplassen. Det har også ført til at skillet mellom meg selv og andre langt på; vei er utvisket. Også skillet mellom fortid – nåtid – og fremtid er i noen grad visket ut. Vi kan med moderne teknologi oppleve en fotballkamp som var ferdigspilt for en uke siden, som spennende. Gjennom ny teknologi skapes en egen symbolsk orden, som bringer den håndfaste verden i en svevende tilstand. Faren med dette er, ifølge Eriksen, at vi blir et samfunn uten kritisk distanse. Tiden er, ifølge Niklas Luhmann/Hermann Lübbe, ikke en linje eller et strømmende medium, men et bevissthetsrom. Tiden er som erfaring et sted der den enkelte har frihet til å velge eller befrielse til å glemme.7T. B. Eriksen, Tidens historie, 1999, s. 261. For tidshusholdningen betyr trengselen i øyeblikksrommet et sammenbrudd; fortid og fremtid kan ikke lenger holdes fra hverandre, og erindring og planmessige handlinger fremstår ikke lenger som atskilte prosesser. Teknikken iscenesetter samtidighet. Dermed utviskes også skillet mellom avsender og mottager.

Øyeblikket som skrumper til et punkt uten utstrekning, er nettopp en fortrengning av den erfarte tid til fordel for den tekniske formidlede. Et øyeblikk som skrumper, vil føre til kvelningsdøden for friheten og refleksjonen. For den fysiske tidens punkter er strukturløse og tomme, mens den opplevde tidens øyeblikk alltid har struktur og et innhold.8Ibid., s. 262-263.

Et lite dikt fanger opp noe av det jeg mener betegner det bevisste og opplevde øyeblikket. Det er skrevet av A.C. Kleppe.

Han stoppet en oktobernatt
og løftet opp et blad
fra fortauet
Lykkelig sa han: nå har jeg flyttet
verden til en annen tilstand
slik
blir tiden skapt. Av
pustehull, av
natt

Peter Høeg beskriver i sin bok De få utvalgte hvordan en syk kvinne ved hjelp av bevisstheten forsøkte å stoppe tiden.9P. Høeg, De få utvalgte, 1996, s. 19. Han mener at mennesker ved hjelp av bevisstheten kan påvirke tiden. Det finnes øyeblikk i livet som varer og som brenner seg inn i vår bevissthet, for eksempel sterke møter mellom mennesker knyttet til fødsel og død.

Med denne noe negative beskrivelsen jeg her har gitt av teknologien, er det ikke min mening å bekjempe eller forkaste den. Men bare ved en kritisk tilnærming til de endringer denne teknologien har betydd for vår oppfatning av virkeligheten kan vi bruke den på en kulturbyggende måte – der vi ikke glemmer eller fortrenger sammenhengen mellom tid og rom. Brunstad har pekt på at den nye virkeligheten vi har skapt langt på vei kan beskrives som en utvikling fra somebody til nobody.10P.O.Brunstad, «Longing for Belonging» i J. Gidley og S. Inaytullah (ed), Youth Futures, 2001. Virkeligheten i kommunikasjonsteknologiens verden er ikke kroppslig. Vi forholder oss i mindre og mindre grad til hverandre i et fysisk rom.

Teknologien vi omgir oss med kan lett forsterke vårt jag etter tempo, som jeg har beskrevet ovenfor. Men det kan også ha den helt motsatte effekt, nemlig apati. Vi kan lett bli tilskuere til kunstig levd liv på filmlerretet, der ingen krever av oss at vi skal elske, sloss eller produsere.

For Forsvaret er det en viktig målsetning at vernepliktstiden er med på å gi unge mennesker i en tradisjonsløs kultur en opplevelse av at denne tiden ikke kan betraktes som bortkastet. Her står offiserene overfor en formidabel utfordring til å være med å skape et miljø som gir grobunn for reell og god menneskelig kontakt og vennskap.

Ekstasekultur og kultus

I forlengelsen av min beskrivelse av den postmoderne kultur med vekt på tempo og fart, er det naturlig å peke på vårt jag etter lykke. Jeg har gjort det til en vane å spørre de menige soldatene om hva de ønsker å få ut av livet. Nesten uten unntak får jeg følgende svar; lykke. Lykke beskrives av de fleste som den gode følelsen, eller som et kick. Kundera beskriver forholdet i et samfunn der farten og ekstasen er målet:

Jeg husker den amerikanske kvinnen som for tredve år siden ga meg en (isnende teoretisk) leksjon om seksuell frigjøring med et strengt og begeistret utrykk i ansiktet, en slags erotikkens apparatsjik; Det ordet som dukket oftest opp i talen hennes, var ordet orgasme; jeg tellet etter: 43 ganger. Orgasmekultusen: den puritanske utilitarismen projisert over på seksuallivet, effektiviteten mot ørkesløsheten, hvordan man reduserer et samleie til en hindring som må overvinnes så fort som mulig for å nå frem til en ekstatisk eksplosjon, kjærlighetens og universets virkelige mål.11Kundera 1998, s. 6-7.

Behovet for å oppnå den gode følelse av lykke og ekstase, preger ikke bare vårt forhold til seksualitet. Lykke forstått som følelsesrus inntar stadig nye (og gamle) livsområder. Fenomenet er ikke nytt men er blitt en målestokk vi vurderer livet ut fra. Vi har et utall av ekstremsporter, vi har «rave-party» med utstrakt bruk av dop og vi har nyere karismatiske sammenhenger der ekstase oppnås minst en gang i uken. Der målet er lykkerus, vil oppholdene mellom rusøyeblikkene oppleves som problematiske og som dødpunkter. Et menneske som lider eller som kjeder seg har dermed mistet meningen med livet. Fenomenet kjedsomhet og opplevelsen av tomhet er ikke en ny erfaring. Vi kjenner kjedsomheten som en av dødssyndene. Det kan være grunn til å spørre om ikke nettopp denne sulten og tomheten vi kjenner, er et paradoks i en kultur som er å mett og så fylt av ting. Maslows behovspyramide kan på ingen måte sies å forklare denne sulten og tomheten.

Relevansen for våre menige skulle være åpenbar. Mange menige beskriver nettopp sin tjeneste som ekstremt kjedelig. Forsvaret har stort sett tradisjon for å sette folk i arbeid med ting de i utgangspunktet ikke hadde tenkt seg. Dette er i seg selv ikke galt, og har sin bakgrunn i at vårt arbeid lenge ble betraktet som et kallsyrke med en sterk pliktfølelse. Utfordringen er ikke å gjøre tjenesten festlig og gøyal. Men vi må samtidig se i øynene at gapet mellom den lykken mange jakter på og arbeidet i Forsvaret innebærer en kraftig pedagogisk utfordring.

Intimitetstyraniet – en narsissistisk kultur

I 1977 kom Sennett med en bok som fikk tittelen The Fall of Public Man (norsk: Intimitetstyranniet). Her tar han et oppgjør med vår tids offentlige liv som er invadert av det intime. Intimiteten er blitt et styrende prinsipp som er blitt målestokk for det offentlige liv, men har samtidig ødelagt det. Samfunnet blir målt ut fra en psykologisk målestokk.12R. Sennett, Intimitetstyranniet, 1992, s. 141. Fokus ligger på våre følelser og hvordan vi uttrykker dem. Denne måten å betrakte livet på har invadert den offentlige arena. Det er farlig når vi ikke vurderer politiske og offentlig personer ut fra det de står for, men ut fra om de er ekte og hvilke motiver som ligger bak!13Ibid., s. 90-91.

Denne formen for «psykisk striptease» har ført til at alle «kommer ut av skapet» og står frem som den «  »de egentlig er». Her gjelder det å gi utrykk for «den autentiske følelsen. Men man unngår aldri det narsissistiske problemet at man aldri er i stand til å avgjøre hva som er autentisk i en følelse».14Ibid., s. 20.

Mot dette hevder Sennett at den gamle måten å definere sivilisert væremåte er en helt annen:

Det er den aktivitet som beskytter folk for hverandre og likevel tillater dem å ha glede av hverandres selskap. Å bære maske er kjernen i den siviliserte væremåte. Masker tillater selskapelighet, uavhengig av makten, ondskapen eller de private følelsene til dem som bærer dem.15Ibid., s. 14.

Det er ingen tvil om at Sennett har pekt på et omfattende problem ved det politiske liv. I vårt land hadde vi «den deprimerte statsminister» som ble byttet ut med «den seksuelt attraktive». Men dette slår ikke bare igjennom i det offentlige liv. I arbeidslivet stilles det også krav om å vise sine følelser, motiver og å være ekte. Vi kaller hverandre med fornavn og ikke med titler. Narsissismen eller ekstrem selvopptatthet som kulturelt fenomen, kan være en av grunnene til at de kollektive verdiene langt på vei er skjøvet i bakgrunnen. Kampen for fellesgodene og solidariteten med de andre appellerer ikke lenger til dagens unge. Fokus er langt på vei flyttet over til meg og mine behov.

På dette felt representerer Forsvaret en positiv og god motkultur. Hos oss er det mer formelle rollespillet fremdeles svært oppegående. Vi titulerer hverandre og vi bruker kostymer. De menige må til en viss grad oppgi sin private identitet og bli et nummer i rekken. Vi har tradisjon for lik behandling og like utfordringer. Det viser seg at mange av våre menige lett tilpasser seg denne utfordringen. I min sjelesørgeriske praksis har jeg erfart at ikke minst ungdom med vanskelig bakgrunn med ustabile hjemmeforhold setter stor pris på å få en rolle de behersker og bli regnet med i en sammenheng.

Identitetsbulemi

I en gjennomgang av den kulturelle kontekst i vår samtid kommer vi ikke utenom forbrukerkulturen. Forbrukerkulturen er ikke bare kritikkverdig med henblikk på miljøvern. Den gjør også noe med vår grunnleggende identitet. Lokalkulturen og slekten er ikke alene om å definere oss som mennesker. Det er gjennom det vi kjøper vi får vår identitet. Det vi kler oss med, det vi møblerer med og bilen vi kjører i, sier noe om hvem vi er. Dette er ikke noe nytt, det nye er at vi stadig skifter identitet. Vi kjøper en identitet, og vi forkaster den igjen. Særlig i unge år er dette fremtredende.

Kanskje kan vi si at vi har et bulemisk forhold til kulturen som vi omgir oss med, fordi den er ikke skapt for å vare. Ikke engang kunsten skal vare lenge, men fremstår som installasjoner som skal demonteres. Et område vi ikke forbinder med fleksibilitet og forandring, er arkitekturen. I en artikkel i Morgenbladet kommenterer René Kural en ny trend innen arkitekturen, der den blir

dynamisk og prosessuell. Det vil sige den har meget kort levetid. Der er man optaget af, at tingene skal fungere i sin nutid. Man tager facader ned, og genskaber bygninger.16R. Kural, «Stedløs og online», Morgenbladet, 4. august 2000, s. 4.

I den samme artikkel beskriver han et tårn i Tokyo som fortløpende endrer fasade. Hvis kultur ikke lenger betegner noe som skal vare – enten det gjelder bilder eller musikk – blir det vanskelig å finne ut hva som er min eller vår kulturelle ramme.

I en artikkel i Dagbladet 2. august 2000 kommenterer Eva Bratholm en aktuell debatt om kvinners utfordrende påkledning – bare mager, trange topper m.m. Hun peker på at vår tid er preget av det grenseoverskridende. Det vil si at det ikke lenger er slik at skjegg og langt hår symboliserer opprør, mens hatt og frakk betyr småborgerlighet. Symbol- og signalforvirringen er total når det gjelder påkledning i vår tid. I sin ytterste konsekvens kan individet som leter etter identitet og kulturell tilknytning, bli henvist til sin egen kropp. Kroppsfiksering kan for mange fungere som et siste tilfluktsrom. Vi kjenner fenomenet gjennom diagnosen bulemi, men også kroppsdyrking i vanlige helsestudio kan være uttrykk for samme søkning etter identitet.17Brunstad 1998, s. 100-104 og A. Giddens, Modernity and Self-Identity, 1991, s. 99-108.

I denne sammenheng er det viktig å se Forsvaret som en ubetinget ressurs. Fokus i vår utdannelse av vernepliktige vil alltid være et større fellesskap med vekt på felles verdier. Her får unge og usikre mennesker del i en felles nasjonal identitet som i beste fall kan gi en tilhørighet som er varig. Her ligger kimen til en felleskultur der enkeltindividet ikke velger sin tilhørighet, men har fått sin tilhørighet. Faren ligger i at vi som arbeider i Forsvaret ikke selv er bevisst vår egen nasjonale fellesarv. Dette fører oss videre til mitt siste punkt der globaliseringen står i fokus.

Nasjonalstaten utfordres av den globale identitet.

Globalisering er blitt et moteord som ikke uten videre gir ensartede assosiasjoner. Jeg ønsker i denne sammenheng bare å fremheve to forhold. For det første har den globale formidling av kultur, kunnskap og underholdning langt på vei underminert og endret nasjonalstatens mulighet for kulturell identitetsdannelse og påvirkning. For det andre overtar og overprøver den globale fleksible kapitalisme på mange felter den økonomiske styring nasjonalstaten tidligere hadde.

Nasjonene, en gang trygt forskanset i nasjonalstatens multidimensjonale suverenitet, har havnet i et institusjonelt tomrom. Den eksistensielle trygghet er sprengt; de gamle historiene som ble fortalt om og om igjen for å gi ny påfyll til den trygge tilhørigheten, taper stadig mer av sin troverdighet, (….)18Z. Bauman, Savnet fellesskap, 2000, s. 140.

Har vi først slått fast at globale krefter i dag styrer mye av den kulturelle påvirkning og verdensomspennende sirkulasjon av kapital, blir det vesentlig å etterspørre hvem eller hva som styrer den globale kultur. Bauman hevder at det globale nivå totalt mangler politisk styring og at det egentlig ikke finnes en virkelig global kultur.

Tett sammenvevd med den ujevne utvikling i økonomi, politikk og kultur (i sin tid koordinert innenfor rammen av nasjonalstaten) er at makt og politikk skilles fra hverandre; makten, slik den viser seg i den verdensomspennende sirkulasjonen av kapital og informasjon, blir eksterritorial, mens de nåværende politiske institusjoner forblir lokale, som før.19Ibid., s. 139.

Dette gir en situasjon der nasjonalstaten i større og større grad taper innflytelse og blir umyndiggjort. Vi ser dette både i møte med en rekke internasjonale utfordringer, for eksempel i møte med krav fra EU som vi bare må godta. Men umyndiggjørelsen av nasjonalstaten blir kanskje enda tydeligere når den nasjonale identitet trues. Vi er i den situasjonen at de gamle sannheter ikke lenger er opplagte, og lojaliteten for de nasjonale autoriteter helt eller delvis er tørket bort. Biskoper, regjeringen og monarkiet er ikke lenger gode nok garantister for en felles nasjonal identitet. Innholdet i vår felles kulturelle verdiarv blir diskutert og revidert og etterlater oss i et normativt vakuum. Det ser ut til at det i vår postmoderne kultur er grunn til å hevde at det spesielt er den nasjonale kulturarv som er satt under press. Antallet konflikter i verden er økende, og de aller fleste foregår mellom etniske grupperinger og ikke mellom nasjoner. Dette tyder på at den etniske identiteten langt på vei har overtatt og fortrengt den nasjonale identitet.

Min beskrivelse av situasjonen er negativ, men det er ikke et utrykk for et ønske om å reversere historien. Men skal vi opprettholde et nasjonalt Forsvar, tror jeg vår pluralistiske samtid krever en helt annen styrking av det holdningsskapende arbeid med vekt på fellesverdier. Dette kan og må vi ikke overlate til enkeltgrupper i Forsvaret. Forsvaret er mer enn noen samfunnsinstitusjon totalt avhengig av å vite hvilke verdier vi legger til grunn for vårt arbeid. Vi må vite hva vi forsvarer og hvem vi forsvarer, og vi må ha klare begreper om hvilke kriterier som skal til for våpenbruk. Hvis ikke vil vi bare fremstå som en foreldet kulisse i et uinteressant drama som har tapt gyldighet.

3. Forsvarets verdibasis og det nye NATO-konseptet

Forsvarssjefen gav i 1999 ut «Forsvarets verdigrunnlag» der han ønsker å fokusere på felles verdier og holdninger. Dokumentet er et resultat av et arbeid som er gjort i et utvalg på oppdrag fra Forsvarssjefen. Det har i liten grad vært gjenstand for en bredere høring eller debatt i organisasjonen før det ble ferdigstilt. Fra flere hold er det reist kritikk mot dokumentet.20J. Børresen, «Forsvarets verdigrunnlag», PACEM 2:1 (1999), s. 5-12 og I. Asheim, «Forsvarets verdigrunnlag som etisk dokument», PACEM 2:1 (1999) s. 13-25. I denne sammenheng er det vesentlig å understreke to forhold. For det første berører Forsvarssjefens verdigrunnlag i liten grad vår felles nasjonale verdiarv, som vi faktisk skal forsvare, og det fremstår langt på vei som en etikk for arbeidslivet. Verdidokumentet er slik det i dag fremstår ikke tjenlig i møte med de utfordringene jeg har beskrevet. For det andre kan det være grunn til å stille spørsmål om det i vår kulturelle situasjon er mulig å arbeide med etikk/verdier i en organisasjon uten en nærmere dialog med den enkelte bruker. Jan Olav Henriksen peker på at «pluralitet i dag er en uframkommelig rammebetingelse for moralske diskurser».21J. O. Henriksen, Grobunn for moral, 1997, s. 299. I en postmoderne kultur preget av tradisjonsløshet, der etikken går i subjektiv retning, er det optimistisk å presentere et verdidokument diktert av organisasjonens ledelse. Dokumentet vil i beste fall vekke reaksjoner i den grad en har våget å være konkret og direkte. I verste fall er det fare for at verdidokumentet fremstår som fjernt og uinteressant. Forsvaret har også i liten grad maktet å ta de moralske utfordringene det nye NATO-konseptet reiser opp til debatt. Når vi i dag ser konturene av et Forsvar som ikke forsvarer territoriale/nasjonale grenser, men blir satt inn for å forsvare menneskeretter og verdier, står vi overfor en stor utfordring til moralsk og etisk refleksjon.

4. Dydsetikk – en dyd av nødvendighet?

For å møte de utfordringene den kulturelle kontekst skaper i møtet med vernepliktige og offisersaspiranter, mener jeg det er nødvendig med en radikal nytenkning. Dette forsterkes ytterligere gjennom den nye forsvarsdoktrinen og det nye NATO-konseptet. Hvis vi ikke lenger kan si at vi har en felles forståelse av verdier og holdninger vi forsvarer, må dette føre til en radikal revurdering og nyorientering av vår utdannelse på alle plan. I denne sammenheng tror jeg det klassiske begrepet dannelse kan være nyttig.22For en lignende tilnærming, se Bård Mæland, «Blir det gode krigere av gode mennesker? Noen overveielser i tilknytning til spørsmålet om en normativ etisk kodeks for offiserer», PACEM 1:2 (1998), s. 139-154. Vi &ønsker en felles basis for holdninger og verdier som vi i andre omgang skal forsvare. Hvis det er riktig at våre vernepliktige og våre offisersaspiranter ikke lenger har med seg en bagasje av felles nasjonale verdier, må vi se det som vår oppgave å gi dem dette. Det kan ikke gjøres gjennom diktat fra ledelsen, men må bli gjenstand for det Jan Olav Henriksen kaller refleksiv diskursiv interaksjon.23Ibid., s. 276. I praksis betyr dette utdannelse i etikk med vekt på prosess og diskusjon. Men det må være en styrt prosess med bakgrunn i at vi ønsker en felles (universalistisk) konsensus om felles verdier. Denne utfordring kan ikke løses gjennom prestenes etikkundervisning alene, men må bli gjenstand for en felles dugnad i hele vårt offiserskorps. Utfordringen er herved gitt!

English Summary

Contemporary culture challenges the military organisation as to conscripts and cadets. The nature of this culture requires a common understanding within the military regarding about which values we are to defend. If not such a common understanding is achieved, we would have to reconsider our way and system of educating soldiers. The author maintains that we need to develop a common set of values, not through a top-down process but through discussions and processes in education itself. This request is perceived as a task for the entire corps of officers.

Fotnoter   [ + ]

1. Forsvarets fellesoperative doktrine, Forsvarets overkommando 2000, s. 56.
2. P. O. Brunstad, Ungdom og livstolkning, 1998, s. 19.
3. R. Sennett: «Frihet eller kapitalisme», Morgenbladet 20,19. mai 2000, s. 1.
4. M. Kundera, Langsomheten, 1995, s. 33.
5, 6. Ibid., s. 33.
7. T. B. Eriksen, Tidens historie, 1999, s. 261.
8. Ibid., s. 262-263.
9. P. Høeg, De få utvalgte, 1996, s. 19.
10. P.O.Brunstad, «Longing for Belonging» i J. Gidley og S. Inaytullah (ed), Youth Futures, 2001.
11. Kundera 1998, s. 6-7.
12. R. Sennett, Intimitetstyranniet, 1992, s. 141.
13. Ibid., s. 90-91.
14. Ibid., s. 20.
15. Ibid., s. 14.
16. R. Kural, «Stedløs og online», Morgenbladet, 4. august 2000, s. 4.
17. Brunstad 1998, s. 100-104 og A. Giddens, Modernity and Self-Identity, 1991, s. 99-108.
18. Z. Bauman, Savnet fellesskap, 2000, s. 140.
19. Ibid., s. 139.
20. J. Børresen, «Forsvarets verdigrunnlag», PACEM 2:1 (1999), s. 5-12 og I. Asheim, «Forsvarets verdigrunnlag som etisk dokument», PACEM 2:1 (1999) s. 13-25.
21. J. O. Henriksen, Grobunn for moral, 1997, s. 299.
22. For en lignende tilnærming, se Bård Mæland, «Blir det gode krigere av gode mennesker? Noen overveielser i tilknytning til spørsmålet om en normativ etisk kodeks for offiserer», PACEM 1:2 (1998), s. 139-154.
23. Ibid., s. 276.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.