Kostbare perler og feltprestens professio

Hva er feltprestens professio? Hva er en feltprest satt til å være og gjøre – egentlig? I kontrast til senere års ønsker og krav om idrettsprestasjoner, stabsarbeid og grader i et økende profesjonalisert feltprestkorps, tror jeg det kan være betimelig med en intern runde om ”feltpresten” – gjerne støttet av de som vil oss vel. Denne runden kan på lang sikt vise seg å være verdt en innsats, aller først med det arbeidet som pågår i disse tider rundt organiseringen av Feltprestkorpset «i stort». Hva med et revitalisert FPK?

Dette nummeret av PACEM retter sitt fokus på feltpresten og en rekke gode artikler tar for seg saker som hver for seg burde få en videre behandling og refleksjon innad i Feltprestkorpset og blant våre kirkelige og militære overordnede. Utfordringen er herved gitt til Feltprosten, Oslo biskop og Forsvarets ulike avdelingssjefer.

Mitt svar på det aller første sprsmålet jeg stilte er: Feltpresten skal stå frem og fortelle om sin tro i det han/hun deler alles kår. Dette skal ikke gjøres i en monologisk opphøydhet, som vel de færreste fristes av i vår tid, men der og da, når det passer, i samtaler, eller når man har innbudt til samling om Ord og sakrament. Den som er klargjort til å avlegge et slikt vitnesbyrd, vil også få anledning til det. Og den som er tilstede der folk ferdes i Forsvaret, vil bli tatt inn i varmen og oppleve «the love of his men – which is a pearl of very great price» (general Montgomery, se Coulters artikkel).

Jeg tror derfor på feltprestens situasjonsbestemte trosbekjennelse og nærvær. Et vitnesbyrd om en Far som venter når man tjenestegjør langt hjemmefra, om han som i Getsemane deler skyttergravens redsel og dødsangst, den Korsfestede som bærer hver enkelts synd og skam for slik å bære den bort, og den Oppstandne unge mannen som skal oppløse verdens kaos. Man kan ønske seg at ting var annerledes enn de er, men for de som drives av det kreativt risikerende sinnelag (Kenneth Cragg) vil Kristus både finne resonans i den militære verden – og mannskaper og offiserer finne mening, hvile og livskraft i Kristus.

I den sammenheng tror jeg en gjenoppdagelse av feltprestens professio kan gjøre at second things remain second, and first things can be put first. Førsterangs ”offisersprester” kan bli disipler på avveie. Hver og en av oss vet hvor våre privilegier og fristelser ligger. En innvortes runde kan kanskje gjøre Kristus-vitnesbyrdet både kraftigere og mer relevant? Krigen og Kristus er feltprestens ”tekster”. Dette skal han/hun tale om. I den sammenheng kan det hende at andre tekster må avhendiges.

I den omskiftende militære tid vi lever i tror jeg dette blir enda viktigere. Ikke bare trenger Forsvaret mennesker som har sentrert sine liv. Også det spekter av mulige innsatsområder og ulike typer bruk av feltpresten fordrer en indre konsentrasjon som bærer uavhengig av ytre betingelser.

I tillegg til to perspektivrike utenlandske artikler om feltpresttjenesten under 2. verdenskrig i Skottland og Tyskland, er Jacob Børresens artikkel egnet til å fokusere på viktige «feltprestspørsmål». Børresen tar tak i prinsipielle sider ved den norske ordningen med et feltprestkorps og lanserer selv to alternative løsninger: «tillitsmannsmodellen»og «sjømannsprestmodellen». Vi presenterer også empirisk materiale fra norske feltpresters selv-forståelse i en kort artikkel av Sverre Stai om en pågående feltprestundersøkelse. Også en feltprests feltprestkarikaturer har vi, noe utradisjonelt, tatt med.

Dernest følger en artikkel som er sprunget ut av sjelesorg i møte med ameri­kan­ske krigsveteraner. Torstein Holten skriver om PTSD (posttraumatisk stres­syn­drom), inklusive skyldfølelser knyttet til drap og lemlestelser fra ulike kriger og operasjoner der amerikanske soldater har deltatt. Det innblikket som denne artik­­kelen gir, vil være nyttig for både offiserer, helsepersonell og prester.

Til slutt følger to artikler som både har fokus på holdninger hos Forsvarets personell og som samtidig setter disse inn i et etisk perspektiv. Den første er en artikkel av undertegnede hvor jeg forsøker å fortolke krigsskolekadetters skriftlige respons på BBC-dokumentarfilmen om My-Lai massakren, særlig knyttet til tematikken «ordrelydighet». Den andre er en tankevekkende kulturanalyse av Gudmund Waaler som også fokuserer på konsekvenser og muligheter for utdanningen – og dannelsen! – av menige.

Redaktørskifte

Det er nå gått fire årganger siden PACEM så dagens lys. Undertegnede takker nå av for seg som redaktør i forbindelse med at jeg er i ferd med å starte opp en internasjonal broder av PACEM, nemlig: Journal of Military Ethics, med første nummer våren 2002. PACEM vil for fremtiden samarbeide med dette tidstet. Jeg registrerer imidlertid på dette tidspunkt at PACEM har fått en leserkrets vi knapt tenkte var mulig da vi startet. Det har vist seg at formatet på tidsskriftet har kunnet tematisere en rekke av de etiske problemsstillinger som vå;r tid og verden oppviser. Utviklingen på dette området vil nok fortsatt føre til at nye problemstillinger vil dukke opp og kreve oppmerksomhet. Årvåkne etikere både i og utenfor Forsvaret vil sammen med yrkesmilitære og forsvarsinteresserte fortsatt ha mye å gjøre på dette feltet. Med dette som bakgrunn gir jeg stafettpinnen til min gode kollega på Sjøkrigsskolen, Leif Tore Michelsen, og ønsker lykke til!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.