Krigen – realitet eller drøm?*

*. Opprinnelig holdt som foredrag på Militæretisk fagseminar, Sjøkrigsskolen, Bergen, 18. oktober 2000.

 1. Innledning

Krig og fred har alltid vært oppstilt som to motpoler som på mange måter definerer hverandre. Artikkelens tittel tar utgangspunkt i denne motpol og stiller spørsmålet om det er mulig, rent mentalt, å oppleve krigen som like virkelig som freden, hvis dette altså er vår normaltilstand? Den danske dikter Helge Rode skriver like etter krigsutbruddet i 1914: «Søker vi en tilknytning mellom krigen og noe som har hatt plass i vårt eget liv, så finner vi våre barndoms romaner, leker og kamper».1Helge Rode, Krig og Aand, Kjøbenhavn og Kristiania: Gyldendalske Boghandel, 1917, s. 15 Det Helge Rode antyder er at krigen i menneskets bevissthet har et preg av fiksjon, et skuespill på en krigsskueplass for eksempel, og spill, liksom en boksekamp eller fotballkamp. Denne illusjonen var rimelig lett å opprettholde når statsmakten hadde monopol både på organisert voldsanvendelse og informasjon. Spørsmålet er imidlertid om ikke forestillingen om krigen eller volden i dag har et enda dypere drømmeaktig skjær over seg enn noen gang tidligere. Jeg tenker da på krigen som blant annet TV-underholdning og utfordrende dataspill.

Jeg har ingen ambisjon om å definere hva som er realitet og drøm, det er sannsynligvis umulig. Jeg ønsker imidlertid å spille på dette motsetningsparet i forskjellige sammenhenger for å vise hvor vanskelig det er å forstå de dypeste ’sannheter’ om krigens og de mellommenneskelige konflikter natur.

For å undersøke disse forhold vil jeg dele artikkelen i to. Først vil jeg forsøke å belyse hva krigen er sett ovenfra, fra statssystemets perspektiv. Jeg vil primært fokusere på noen faktorer som indikerer at krigen synes å ha endret karakter etter den kalde krigen. I annen del av artikkelen vil jeg forsøke å beskrive krigen nedenfra – fra soldatens og tilskuerens ståsted. Hvordan har soldaten opplevd krigen, hvordan opplever han eller hun dagens nye kriger? Hvordan opplever vi som tilskuere krigene som underholder oss til alle døgnets tider?

En teoretisk modell: Statens svekkede makt

For å forklare hva vi har vært vitne til av væpnede konflikter gjennom de siste ti årene, er det nyttig med et teoretisk utgangspunkt. Jeg har valgt den spansk-amerikanske sosiologen Manuel Castells som i et omfattende trebindsverk om informasjonstidsalderen,2Manuel Castells, Informasjonsåldern, band II: Identitetens makt, 2000, s. 253 fremsetter og begrunner tesen at mens

den globale kapitalismen blomstrer og nasjonalistiske ideologier bryter frem over hele verden synes nasjonalstaten, slik den historisk ble skapt i nyere tid, å miste sin makt3Makt betyr her evnen til å påtvinge en motstander statens vilje eller påtvinge ham en atferd som staten ønsker. Det er slik vi kjenner ordet fra militærteorien, men maktbegrepet kan overføres på alle politikkens områder. om enn ikke . . . dens innflytelse4Det betegner her en relasjon hvor en stat eller flere stater kan påvirke en annen stat eller ikke-statlig aktør til å handle på en måte som staten eller alliansen av stater anser er i deres interesse..

Poenget her er at statene ikke forsvinner som aktører på systemnivået, men vil måtte omdefinere sine roller i forhold til andre overnasjonale og ikke-statlige aktører.

Ifølge Castells undergraves statens makt på tre sentrale områder; innenfor økonomi, innenfor medier og elektronisk kommunikasjon, og innenfor kriminalitetsbekjempelse. Martin van Creveld trekker frem et fjerde område, som er helt sentralt for oss, men som er tett knyttet de tre først, nemlig evnen til å anvende militær makt.5Martin van Creveld, The Rise and Decline of the State, Cambridge University Press 1999

Den økonomiske politikken er det første området Castells nevner. Stort sett alle verdens valutaer er knyttet opp til det han betegner som «rikdomstrekanten». Den omfattende vekslingen mellom dollar, yen og euro fremtvinger en systemkoordinering mellom disse valutaer fordi det er den eneste måten å bevare en viss grad av stabilitet på valutamarkedet, ifølge Castells. Om nå vekselkursene er systematisk avhengige av hverandre, så er også pengepolitikken det, eller så kommer den til å bli det. Og om nå pengepolitikken harmoniseres på en eller annen måte på overnasjonalt nivå, kommer det også til å gjelde for styrerenten og til sist for budsjettpolitikken. Derfor vil de enkelte statene, ifølge Castells, nå og i fremtiden kommer til å miste kontroll over grunnleggende elementer i sin økonomiske politikk. Det var det utviklingslandene opplevde på 1980-tallet og de europeiske landene i begynnelsen av 1990-årene.6Manuel Castells, op.cit., s. 254-55.

Det som på sikt kan være den farligste konsekvensen for statene ved denne utvikling, er at globalisering av produksjon og investeringer truer velferdsstaten. Og det å sikre befolkningen velferd har siden annen verdenskrig sannsynligvis vært en av statsmaktens viktigste byggesteiner for legitimitet. Velferdsstatene holder på, ifølge Castells,

å skaleres ned til en laveste felles nevner, som også er på vei nedover. Dermed blekner et grunnleggende innslag i statenes legitimitet og stabilitet, ikke bare i Europa, men i hele verden.7Ibid., s. 263.

Norge er her et dårlig eksempel for å forstå denne dramatiske endringen i andre stater, for vår økonomi holdes, ifølge van Creveld, «flytende på en innsjø av olje»8 Martin van Creveld, op.cit., s. 365..

Det andre området hvor statsmakten har miste mye av sin makt er innenfor medier og kommunikasjon. Kontrollen over kommunikasjon og underholdning, og gjennom dem over meningsdannelser, har historisk sett vært et ankerfeste for statsmakten. På dette området stilles staten, ifølge Castells, overfor tre store sammenhengende utfordringer. For det første, globalisering og uoverskuelige eierforhold, for det andre teknologiens fleksibilitet og evne til å trenge over territoriale grenser, og for det tredje selvstendighet og mangfold hos mediene selv. Statsmakten har allerede kapitulert i de fleste land. Denne forandring som startet for fullt i begynnelsen av1980-årene, var primært teknologistyrt. Den banet veien for interaktive multimedier, gjorde det umulig å kontrollere satellitter som sendte over grensene, og datakommunikasjon som ble formidlet via telefonnettet, sprengte reguleringenes tradisjonelle forsvarslinjer.9Manuel Castells, op.cit., s. 264.

Selv om regjeringene ennå har innflytelse over mediene, har de mistet mye av sin makt, bortsett fra når det gjelder de mediene som står under direkte kontroll av autoritære stater. Dessuten behøver mediene å styrke sin uavhengighet som et nøkkelinnslag i sin troverdighet. Medier som blir for tett knyttet til bestemte partier eller interessegrupper blir lite troverdige og vil lett kunne tape kampen om seertallene, og om annonser dersom de er reklamefinansierte. Et like viktig trekk ved medierevolusjonen er veksten i selvstendige lokale og regionale medier som utnytter den fleksible kommunikasjonsteknologien. Disse mediene er like viktige som medienes globalisering, ikke minst inne i forskjellige konfliktområder når det gjelder å forme allmennhetens holdninger.

Det tredje området som undergraver statsmakten, er den grenseoverskridende kriminaliteten. Det som her er nytt, er den organiserte kriminalitetens globale koplinger, dens måte å danne internasjonale relasjoner, både økonomiske og politiske, gjennom den kriminelle økonomiens betydelige størrelse og dynamikk. Hvitvasking av penger står her helt sentralt. Uten denne virksomheten skulle den kriminelle økonomien verken være global eller særlig lønnsom. Og gjennom hvitvasking knyttes den kriminelle økonomien til de globale finansmarkedene, hvor den representerer et betydelig innslag og en stadig kilde til spekulasjon. Den kapital som kommer fra illegale kilder og som vaskes i det globale finanssystemet ble i midten av 1990-årene oppgitt til i størrelsesorden 750 milliarder dollar om året. Slike kapitalstrømmer må, ifølge Castells, håndteres med større mobilitet og fleksibilitet enn det som kommer fra noen annen bransje, ettersom det er deres stadige omløp som gjør at de er vanskelige å føre kontroll over.10Ibid., s. 269.

Nye og gamle kriger

Hver samfunnstype har sin karakteristiske form for krig. Det som vi er tilbøyelig til å oppfatte som krig, og som de politiske makthaverne og de militære lederne definerer som krig, er faktisk et spesifikt fenomen som antok sine første former i Europa en gang mellom 1400- og 1700-tallet. Det var et fenomen som var intimt forbundet med den moderne statens fremvekst. Jeg har ved hjelp av Castells forsøkt å vise at alle stater nå er i ferd med å miste en større eller mindre del av sin fullkommenhet eller suverenitet. Denne utvikling har selvfølgelig rammet statene ulikt. Når den sentraliserte, territoriale moderne staten viker til fordel for nye former av statsdannelser, som oppstår i de globale prosessene, blir krig, slik som vi ennå oppfatter den, en anakronisme.11fr. Mary Kaldor, Nya och gamla krig: Organiserat våld under globaliseringens era, Göteborg: Daidalos 1999, s. 23.

Hun påstår, ut fra en analyse som minner om Castells’, at en ny type kriger blomster opp i samband med at den statlige suvereniteten uthules og i ekstreme tilfeller ved at stater bryter sammen. Det opptrer mer spesifikt i samband med at monopolet på legitim, organisert vold uthules. Dette monopolet uthules både ovenfra og nedenfra. Ovenfra gjennom multinasjonalisering av de militære styrkene og i det utall av overnasjonale forbindelser mellom væpnede styrker som har utviklet seg i etterkrigstiden. I overensstemmelse med van Creveld hevder hun at statenes evne til å gripe til vold på egen hånd mot andre stater har minket.12Ibid., s. 12-13.

De nye krigene blomstrer opp i situasjoner hvor staters inntekter avtar på grunn av at økonomien går tilbake, og kriminalitet, korrupsjon og ineffektivitet sprer seg. Volden privatiseres stadig mer som følge av økende organisert kriminalitet og fremveksten av paramilitære grupper. Resultatet er at den politiske legitimiteten forsvinner. Dermed utviskes, ifølge Kaldor, skillet mellom ytre barbari og innenlandsk sivilisering, mellom den stridende som legitim bærer av våpen og den ikke-stridende, mellom soldaten eller politimannen og forbryteren.13Ibid

For å underbygge påstanden om at vi i dag ser en ny type kriger, beskriver hun tre sentrale forhold ved krigføringen. For det første de politiske målsettingene, for det andre metoder for krigføringen og for det tredje finansiering av krigføringen.

3.1. De politiske målsettingene

Hvis overbygningen, representert ved den internasjonale ordningen og statsmakten, svekkes eller mister sin legitimitet i enkeltindividers og gruppers øyne, er det naturlig å anta at psykologiske faktorer kommer til å spille en betydelig rolle som grunnlag for utøvelse av vold. Det er helt i overensstemmelse med Sigmund Freud som i Kulturens byrde sier at når

omstendighetene er gunstige for aggresjon og de motstående sjelelige krefter som ellers hemmer den er falt bort, ytrer den seg også spontant og avslører mennesket som et villdyr som står fremmed overfor å vise skånsel mot sin egen art . . . Som følge av denne primitive fiendtlighet som mennesker nærer overfor hverandre, trues kultursamfunnet til stadighet av forfall.14 Sigmund Freud, Kulturens byrde, (1929) København: Hans Reitzels Forlag, 1987, s. 54.

De politiske målsettingene i de nye krigene blir derfor, i følge Kaldor, å konstruere eller bygge nye identiteter. Identitet er, ifølge Manuel Castells, menneskenes kilde til mening og erfaring, og han definerer identitet som

den prosess der mening skapes på grunnlag av en kulturell egenskap eller beslektede kulturelle egenskaper som får prioritet fremfor andre kilder til mening.15Manuel Castells, op.cit., s. 20.

En identitetsbyggende politikk, som kan være nasjonal, bundet til en klan eller gruppe, religiøs eller språklig, kommer alltid til uttrykk gjennom maktfordringer og defineres alltid, som Freud antyder, i en ekskluderende dualisme – Vi og Dem – og tenderer derfor mot fragmentering.

Konfliktene på Balkan i 1990-årene er et typisk eksempel på en identitetspolitikk: Målet er å kontrollere befolkningene gjennom å bli kvitt alle med en annen kulturell identitet. Det strategiske målet i slike kriger er derfor å fordrive deler av sivilbefolkningen ved hjelp av massemord og påtvunget omflytting samt ved bruk av en rekke politiske, psykologiske og økonomiske skremmeteknikker. Det er, ifølge Kaldor, grunnen til at alle disse krigene har vist en dramatisk økning i antall flyktninger og internflyktninger, og til at volden stort sett blir rettet mot sivile.16Mary Kaldor, op.cit., s. 16.

3.2. Metoder for krigføring

For å illustrere hvem som er aktører i de nye krigene og hvilke metoder de bruker, viser Kaldor til krigen i Bosnia-Hercegovina, 1992-95. Aktørene består av et fargerikt mangfold av ulike grupper: paramilitære, lokale krigsherrer, forbryterligaer, politistyrker, leiesoldater og regulære hærer, inklusive forband som har brutt med disse. Organisatorisk er de meget desentralisert og opererer gjennom en blanding av konflikt og samarbeid. De bruker avansert teknologi, og moderne kommunikasjonsmidler – mobiltelefoner og internett – for å samordne operasjoner, og for å formidle og forhandle mellom hverandre. De første sivile som utpekes som måltavler er ofte dem som støtter en annen politikk, som forsøker å opprettholde inkluderende sosiale relasjoner og en form for allmenn moral.17Ibid., 16-18.

Det fantes ingen bosnisk hær når krigen brøt ut. Forsvaret av bosnisk territorium var hovedsakelig lokalt organisert. Sarajevo ble forsvart av en blandet skare bestående av det patriotiske forbund og andre paramilitære grupper, til en stor del organisert av Sarajevos underverden. Tuzla ble forsvart av den lokale politistyrken forsterket av et lokalt patriotisk forbund. Selv om Izetbegovic annonserte dannelsen av en regulær hær i mai 1992, var det ikke før høsten 1993 at hæren ble sentralisert og man fikk kontroll over de forskjellige gangstergruppene.

Utover de regulære styrkene fantes det tre hovedtyper av irregulære styrker: 1. paramilitære organisasjoner, som normalt ble kontrollert av en bestemt leder, 2. utenlandske leiesoldater, og 3. lokale politistyrker forsterket med bevæpnede sivile. FNs ekspertkommisjon identifiserte 83 paramilitære grupper på territoriet til det tidligere Jugoslavia: 56 serbiske med mellom 20 og 40.000 medlemmer, 13 kroatiske med mellom 12 og 20.000 medlemmer og 14 bosniske med mellom 4 og 6.000 medlemmer.18Ibid., s. 57-58.

Kaldor beskriver den bosnisk-serbiske taktikken på følgende måte: Først beskjøt regulære styrker området samtidig som de spredte skremselspropaganda for å skape panikk. Rapporter om terror i nabobyene bidro ytterligere til panikken. Siden dro paramilitære styrker inn og terroriserte ikke-serbiske innbyggere med uvilkårlige drap, voldtekter og plyndring. Deretter overtok serberne kontrollen over den lokale forvaltningen. I mer ekstreme tilfeller ble mennene skilt fra kvinnene og satt i interneringsleirer. Kvinnene ble ranet og/eller voldtatt før de ble sluppet fri, eller ført til spesielle interneringsleirer for å bli voldtatt der. Hus og kulturelle bygninger som moskeer ble plyndret, brent ned og sprengt i luften. De paramilitære gruppene syntes også å ha hatt lister over fremstående personer som ble skilt fra resten og henrettet.19Ibid., s. 62-63.

3.3. Finansiering av krigføring

Den nye globaliserte krigsøkonomien fungerer nesten motsatt av hva som skjedde under begge verdenskrigene. Den siste var sentralisert, total og eneveldig. De nye krigsøkonomiene er desentraliserte. Deltakelsen i krigen er lav og arbeidsløsheten ekstremt høy. Videre er disse økonomiene enormt avhengige av ytre ressurser. Under slike kriger synker den hjemlige produksjonen dramatisk på grunn av den globale konkurransen, den fysiske ødeleggelsen og forstyrrelsene i den normale handelen. Det samme gjør skatteinntektene. Under krigen i Bosnia-Hercegovina kollapset den formelle økonomien. Industriproduksjonen var en tiendedel av nivået før krigen og arbeidsløsheten var mellom 60 og 90%. Valutaen havarerte; veksling bygget på en kombinasjon av byttehandel og D-mark. De fleste ble stilt overfor et smertelig valg: enten skulle de leve på utilstrekkelig humanitær bistand, melde seg som frivillige til hæren eller bli forbrytere, eller begge deler, eller forsøke å forlate landet. Mange valgte det siste alternativet, særlig de unge og høyt utdannende. Derfor ble nedgangen i befolkningen enda mer dramatisk enn det som fremgår av tallene fra de etniske rensingene.

Under slike forhold finansierer de stridende gruppene sin krigføring gjennom plyndring, svartebørshandel og støtte utenfra. De regulære styrkene ble primært forsørget og utrustet av en eller annen regjering. De paramilitære forsørget seg ved plyndring og utpressing av fordrevne mennesker og ved konfiskering av materiell og verdisaker på erobrede territorier, og «skatter» på humanitær bistand som de tok inn ved mange veisperringer samt handel på det interne sorte markedet. Dessuten drev de illegal handel med våpen, narkotika eller verdifulle varer som olje og diamanter. Den lokale militsen ble forsørget av kommuner som mottok de «skatter» på humanitær bistand som var tatt inn innenfor deres område og fortsatte med å beskatte borgerne, inklusive de som hadde flyktet utenlands, og virksomheter innenfor deres territorium.

Alle disse kildene, og det er verd å merke seg, kan bare opprettholdes gjennom fortsatt vold, derfor er krigens logikk innebygget i økonomienes måte å fungere på. Dermed synes krigen å bli et mål i seg selv hos militslederne og krigsherrene.

4. Krigens psykologiske aspekter

Jeg vil gå over til å se på noen psykologiske aspekter ved dagens kriger. Jeg vil begrense meg til to aspekter som på en eller annen måte er knyttet til spørsmålet om krigen oppleves som virkelighet eller drøm. Det første aspekt er knyttet til krigen som et teaterstykke. Den forestillingen går i hvert fall tilbake til første verdenskrig. Det andre aspektet er knyttet til krigen som et medieobjekt. Det er et aspekt som henger sammen med den kommunikasjonsteknologiske utvikling og medienes frigjøring fra statsmaktens monopol. Det er et relativt nytt aspekt ved krigen og synes allerede å ha forandret dens karakter.

4.1. Krigen som et teaterstykke

Den mest åpenbare grunnen til at «teater», eller skueplass, og moderne krig synes å være så forenlige, er, ifølge Paul Fussell, at første og annen verdenskrig ble utkjempet med vernepliktshærer, hvor deltakerne visste at de kun midlertidig spiller deres dårlig lærte roller.20Paul Fussell, The Great War and Modern Memory, Oxford University Press, 1977 (11975), s. 191. Hvis ’virkelig liv’ er ’virkelig’, så må det militære livet være innbilt. Det å bære ’kostymer’ som ikke er valgt av dem som bærer dem, forsterket følelsen av det teatralske.

Teatermetaforen var mye brukt under første verdenskrig. Fussell sier at utallige sårede soldater kunne huske at de ble splittet i en skuespiller eller deltaker og tilskuer i de mest kritiske og grusomme øyeblikk. Det er det faktum at situasjonen er så ytterst utrolig som gjør det vanskelig for deltakeren å tro at han har deltatt i slike morderiske foretak med sin egen personlighet. Det oppleves bare for uvirkelig.

Under første verdenskrig ga denne uvirkelighet seg noen underlige utslag. For eksempel første juledag 1914 da både britiske og tyske soldater overholdt en uformell ad hoc våpenstillstand i ingenmannsland for å utveksle sigaretter og ta bilder, noe som gjorde stabene rasende. Eller når avdelinger konkurrerte om hvem som først var i stand til å sparke en fotball mot fiendens linjer mens de angrep gjennom ingenmannsland. For å forstå absurditeten i disse hendelsene, må man ha i bakhodet at en soldat ved frontlinjen hadde en gjennomsnittlig levetid på seks uker.21Ibid., s. 124.

Om soldatene i skyttergravene hadde problemer med å skille mellom drøm og virkelighet, var forholdet til virkeligheten enda mindre reellt for dem som faktisk trodde de hadde vært tilskuere til krigen: befolkningene hjemme. De eneste kildene de hadde, var aviser hvor alt stoff fra fronten var sensurert, i tillegg til brev fra fronten som også var sensurert. Hjemvendte soldater var dessuten ikke i stand til å formidle de grusomheter de hadde opplevd. Derfor var det ved krigens slutt to slags briter som gjennom sine opplevelser levde i hver sin verden: kampstyrkene på den ene siden, og alle de andre, inkludert regjeringen, på den annen.22Ibid., s. 89.

Fra Balkan finner vi andre former for uvirkelighet. Ignatieff forteller om noen serbiske soldater fra reserven som ligger i stillinger utenfor en kroatisk by, og begge parter skyter på hverandre om kveldene – det er jo teatertiden. På en serbisk besatt bondegård finnes det også en paramilitær som kaller seg Chobi. Han er kledd i sort lue med et emblem med mottoet: «Serbia: frihet eller død». Han får tak i en gammel kroatisk venn over radiosenderen. «Ustasja», snerrer han, «treffer du stadig den jenten». «Hvorfor skulle jeg fortelle deg om det», svarer kroaten: «din tsjetniske psykopat». Morsomhetene fortsetter og siden legger de på. For Ignatieff virket det som om de snakker med hverandre nesten annen hver kveld.23Michael Ignatieff, Krigarens heder: Etniska krig och det moderna samvetet, Göteborg: Daidalos, 1998, 1999, s. 37-38.

4.2. Krigen som medieobjekt

Gjennom nyhetssendinger og spektakulære forestillinger har TV blitt et medium hvor moralske relasjoner mellom fremmede overføres til den moderne verden. Til tross for dette studeres sjelden effektene av TV-bilder eller de regler og konvensjoner som styrer de elektroniske mediefremstillingene av slike moralske relasjoner.

På den ene siden har TV bidradd til å bryte ned grensene mellom landsmenn, religioner, raser og geografiske områder. På den annen side er vi blitt tilskuere til andres lidelse; turister i deres pinefull landskap. Vi stilles ansikt til ansikt med deres skjebne, noe som opphever avstanden mellom oss – sosialt, økonomisk og moralsk.

TV er også instrumentet for en ny form for politikk. Organisasjoner som Amnesty International, Care, Redd Barna og andre, bruker TV som en sentral del av sine kampanjer for å mobilisere samvittigheten og penger til formål for nødstilte mennesker og deres nærmiljø rundt om i verden. Dette er en politikk som ser verden snarere enn nasjonen som sitt politiske område og som ser menneskearten snarere enn spesielle landsmenn, raser, religioner og etniske grupper som sitt objekt. Dette er, ifølge Ignatieff, en «artspolitikk» som arbeider med å beskytte menneskearten mot seg selv. Disse organisasjonene forsøker å omgå de bilaterale relasjonene på statsnivå mellom mennesker, og opptrer derfor som nye selvstendige aktører i krigsområdene.24Ibid., s. 25.

Medienes blikk er, ifølge Michael Ignatieff, korte, intense og troløse. Den tid TV bruker på hvert av de moralske tilfellene de tar opp er brutalt korte.25Ibid., s. 16. Nyheter er en sjanger i like høy grad som for eksempel drama eller skjønnlitteratur. Det er et system av visuell autoritet – en tvangsorganisering av bilder styrt av en stoppeklokke, som han sier. Dette vil få enorme konsekvenser for politikk og krigføring i fremtidig. «All politikk er ikke mediepolitikk», sier Castells,

men all politikk må gå via mediene for å påvirke beslutningstakere. Dermed blir politikken i innhold, organisasjon, prosess og ledelse fundamentalt innrammet av mediesystemets innebygde logikk, og særlig av de nye elektroniske mediene.26Manuel Castells, op.cit., s. 327.

Det samme tror jeg vil skje med krigføringen, og det er i dette lys vi må forstå den vekten som nå legges på informasjonsoperasjoner.

Ignatieff advarer sterkt imot å la oss trollbinde av medienes fremstilling av verden.

Mediene spiller nå den avgjørende rollen i konstitueringen av nasjonens eller verdens ’tenkte samfunn’, den myte at millioner av ulike ’jeg’ treffer en felles identitet som ’vi’. Nyhetsredaktørene fungerer som buktalere for dette ’vi’. De serverer oss en informasjonsdiett som anses å være det ’vi’ behøver. Faktum er at det vi får vite er det som passer sjangerens visuelle og kronologiske begrensinger.27Michael Ignatieff, op.cit., s. 30.

Det blir ikke bedre av at CNN har en så dominerende global posisjon som den har. Spørsmålet er om vi som tilskuere til verdens kriger og elendighet har noe annet valg som primærkilde til begivenhetene?

5. Avslutning: Finnes det en drømmens etikk?

Hvis vi aksepterer Castells’ og Kaldors analyse som den beste modell for å beskrive de mellomstatlige og konfliktskapende prosesser vi er vitne til i verden i dag, kan vi trekke en del interessante konklusjoner.

For det første kan vi hevde at Østblokken, Sovjetunionen, Tjekkoslovakia, Jugoslavia og andre, brøt sammen og gikk i oppløsning som følge av globaliseringens effekter. I denne modellen var altså Sovjetunionens sammenbrudd ikke primært en konsekvens av NATOs og USAs vedvarende press. Vestmaktene vant derfor ikke den kalde krigen, men i motsetning til Sovjetunionen, har de, så langt overlevd globaliseringens virkninger fordi statsmakten i disse land har vært mer tilpasningsdyktige og har derfor tilsynelatende bevart sin politiske legitimitet.

Det fører, for det andre, over i spørsmålet om nasjonalismens funksjon i konfliktene på Balkan. For mange i Vesten, inklusive David Owen, har det vært naturlig å hevde at Balkans historie kjennetegnes av en aggressiv nasjonalisme som nå har dukket opp igjen. Det er en essensialistisk oppfattelse av nasjonalisme, som om det er en latent egenskap som ligger rotfestet i sjelen hos folkene der. Dermed blir Balkanproblemet på en måte geografisk begrenset og ufarliggjort – det kan ikke skje hos oss!

Med utgangspunkt i Castells og Kaldor kan vi hevde at nasjonalismen på Balkan ikke primært er historisk betinget, men har sine årsaker i nåtiden. Da kan nasjonalismen ikke lenger oppfattes som essensialistisk, men instrumentell,

det at nasjonalistiske bevegelser gjenoppfinner visse versjoner av historien og det kollektive minnet for å konstruere nye kulturelle former som kan brukes til politisk mobilisering.28Mary Kaldor, op.cit., s. 45.)

Hvis dette er tilfelle, vil såkalt aggressiv nasjonalisme kunne dukke opp hvor som helst der statsmakten ikke klarer å tilpasse seg sine omgivelser og håndtere de utfordringer som globaliseringen skaper.

Den identitetsbyggende og fragmenterende politikk vi har vært vitne til, ikke bare på Balkan, men også i flere deler av Afrika og Sentral-Asia, er klart ekskluderende og skaper grobunn for en stamme-etikk som er uforenelig med en universell moralkodeks som menneskerettighetene. Nøkkelsen til løsning av denne type konflikter er å gjenopprette legitimitet, det vil si å tilbakeføre kontrollen over det organiserte voldsapparatet til en inkluderende maktinstitusjon.

For det fjerde vil de lokale og globale mediene radikalt endre betingelsene for bruk av militær makt. De elektroniske mediene har som nevnt sin egen logikk. De fokuserer på personer og enkelthendelser, forenkler verden ved å spille på dualismer som god–ond, krig–fred og venn–fiende, og er konfliktorientert, for det er der billedteknikken kommer til sin fulle rett.

Krigens logikk passer som hånd i hanske med medienes logikk. Der finnes til overmål alle sjangerens ingredienser. Dette var noe Milosevic visste å spille på under Kosovokonflikten.

Ved å tillate CNN og BBC å fortsette sine sendinger inne fra Serbia, håpet han å destabilisere og uroe den vestlige opinionen med nattlige historier om sivile som var blitt forkullet i et bombet tog og mediemedarbeidere [som til og med var kolleger] som var blitt forbrent ved angrep på TV-stasjonen.((Michael Ignatieff, Virtual War: Kosovo and Beyond, London: Chatto & Windus, 2000, s. 52.

Det vi her har vært vitne til er at krigens logikk formidles til oss som tilskuere gjennom et filter som premierer bilder og sekvenser som sprenger hele følelsesregisteret vårt. Hvis det er denne nye fagre ’virtuelle’ virkeligheten som er utgangspunktet for den etiske refleksjon som nå pågår i Norge og andre steder, er spørsmålet om den ikke bare er et symptom på et enda dypere problem. Nemlig det at statene og deres tvangsapparat (forsvar, politi og andre virkemidler) verken enkeltvis eller i multinasjonalt samarbeid er konstruert for å håndtere denne nye type virtuelle kriger, som springer ut fra den type identitetskonflikter som jeg har beskrevet, og som synes å være en konsekvens eller bieffekt av globaliseringen. Det er altså dypest sett et spørsmål om realitetsforståelse, om hva krig er og hvorfor de dramaer som formidles til oss gjennom TV-apparatene angår oss.

Vi kan se på den terminologien som brukes at disse nye krigene ikke oppfattes som sådanne. Våre myndigheter snakker om ’fredsoperasjoner’, amerikanerne om ‘Military Operations Other Than War’. Derfor er også generalene tilbakeholdne med å gå inn i denne type konflikter: De oppfattes ikke som ’virkelige’ kriger, det er ikke det forsvaret egentlig skal brukes til? Hva så om det er faktisk det de er? Hva hvis det som skjer på Balkan, i store deler av Afrika, på Sri Lanka, i Kashmir, osv., er fremtidens virkeligeeller ’varme’ kriger? Ja, da må flere vekkes fra sine drømmer eller forestillinger om hva krig er. Forsvaret må utvikle en struktur med kapasiteter som er relevante for denne type oppdrag, og offiserer og mannskaper må gis en relevant utdannelse og trening for å kunne løse sine oppgaver i denne forbindelse.

Jeg vil avslutte med en siste advarende pekefinger til dem som tror at globaliseringen og dens positive og negative sider bare er et motefenomen som egentlig ikke inneholder noe nytt. Det som gjør de prosesser jeg skisserte innledningsvis kvalitativt forskjellige fra tidligere, er at de er entydig teknologistyrte. Og den informasjons- og kommunikasjonsteknologien som driver disse prosessene kan like lite avoppfinnes som atomvåpenet. På samme måte som de kjernefysiske våpen har endret rammene for bruk av konvensjonell væpnet makt mellom stormaktene, vil informasjonsteknologien og de elektroniske mediene endre premissen for bruk av fysiske tvangsmidler i fremtiden.

English Summary

«War: Reality or Dream?»

In this article the author discusses how war should be perceived related to the alternatives of ‘real’ and ‘virtual’. The author argues that what seems to be treated as virtual nowadays may very well be conceived as real in the future. Consequently, new concepts of war will also change the premise for use of force.

Fotnoter   [ + ]

1. Helge Rode, Krig og Aand, Kjøbenhavn og Kristiania: Gyldendalske Boghandel, 1917, s. 15
2. Manuel Castells, Informasjonsåldern, band II: Identitetens makt, 2000, s. 253
3. Makt betyr her evnen til å påtvinge en motstander statens vilje eller påtvinge ham en atferd som staten ønsker. Det er slik vi kjenner ordet fra militærteorien, men maktbegrepet kan overføres på alle politikkens områder.
4. Det betegner her en relasjon hvor en stat eller flere stater kan påvirke en annen stat eller ikke-statlig aktør til å handle på en måte som staten eller alliansen av stater anser er i deres interesse.
5. Martin van Creveld, The Rise and Decline of the State, Cambridge University Press 1999
6. Manuel Castells, op.cit., s. 254-55.
7. Ibid., s. 263.
8. Martin van Creveld, op.cit., s. 365.
9. Manuel Castells, op.cit., s. 264.
10. Ibid., s. 269.
11. fr. Mary Kaldor, Nya och gamla krig: Organiserat våld under globaliseringens era, Göteborg: Daidalos 1999, s. 23.
12. Ibid., s. 12-13.
13. Ibid
14. Sigmund Freud, Kulturens byrde, (1929) København: Hans Reitzels Forlag, 1987, s. 54.
15. Manuel Castells, op.cit., s. 20.
16. Mary Kaldor, op.cit., s. 16.
17. Ibid., 16-18.
18. Ibid., s. 57-58.
19. Ibid., s. 62-63.
20. Paul Fussell, The Great War and Modern Memory, Oxford University Press, 1977 (11975), s. 191.
21. Ibid., s. 124.
22. Ibid., s. 89.
23. Michael Ignatieff, Krigarens heder: Etniska krig och det moderna samvetet, Göteborg: Daidalos, 1998, 1999, s. 37-38.
24. Ibid., s. 25.
25. Ibid., s. 16.
26. Manuel Castells, op.cit., s. 327.
27. Michael Ignatieff, op.cit., s. 30.
28. Mary Kaldor, op.cit., s. 45.)

Hvis dette er tilfelle, vil såkalt aggressiv nasjonalisme kunne dukke opp hvor som helst der statsmakten ikke klarer å tilpasse seg sine omgivelser og håndtere de utfordringer som globaliseringen skaper.

Den identitetsbyggende og fragmenterende politikk vi har vært vitne til, ikke bare på Balkan, men også i flere deler av Afrika og Sentral-Asia, er klart ekskluderende og skaper grobunn for en stamme-etikk som er uforenelig med en universell moralkodeks som menneskerettighetene. Nøkkelsen til løsning av denne type konflikter er å gjenopprette legitimitet, det vil si å tilbakeføre kontrollen over det organiserte voldsapparatet til en inkluderende maktinstitusjon.

For det fjerde vil de lokale og globale mediene radikalt endre betingelsene for bruk av militær makt. De elektroniske mediene har som nevnt sin egen logikk. De fokuserer på personer og enkelthendelser, forenkler verden ved å spille på dualismer som god–ond, krig–fred og venn–fiende, og er konfliktorientert, for det er der billedteknikken kommer til sin fulle rett.

Krigens logikk passer som hånd i hanske med medienes logikk. Der finnes til overmål alle sjangerens ingredienser. Dette var noe Milosevic visste å spille på under Kosovokonflikten.

Ved å tillate CNN og BBC å fortsette sine sendinger inne fra Serbia, håpet han å destabilisere og uroe den vestlige opinionen med nattlige historier om sivile som var blitt forkullet i et bombet tog og mediemedarbeidere [som til og med var kolleger] som var blitt forbrent ved angrep på TV-stasjonen.((Michael Ignatieff, Virtual War: Kosovo and Beyond, London: Chatto & Windus, 2000, s. 52.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.