«Mellom makt og avmakt» – en takk og noen tanker

Feltprostens teologiske fagråd har gjort som er interessert i militæretikk og internasjonal etikk, en stor tjeneste i PACEM 2000, nr. 3, med sin studie Mellom makt og avmakt.1Studien er skrevet av Raag Rolfsen og Nils Terje Lunde, med bidrag fra Bård Mæland og Leif Tore Michelsen. Sidetallene i det følgende, der ikke annet er angitt, henviser til studien. Der har de stilt spørsmålet om norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk trenger en etisk begrunnelse, og idet de svarer – som neppe er særlig overraskende – ja, har de også antydet at behovet er spesielt stort nettopp nå for å bevisstgjøre seg og skjerpe denne etiske begrunnelse. Interessen for forsvarsspørsmål er på et lavmål, blant politikere såvel som i befolkningen forøvrig. Utfordringene er imidlertid mange, med NATOs utvidede rolle som fredsbevarer og EUs sikkerhetspolitiske ambisjoner. Norge er en del av begge, i større eller mindre grad. Med dette ser vi at to trender er på kollisjonskurs; på den ene side vil vi med stor sannsynlighet bli tvunget til å ta vanskelige avgjørelser om bruk av norsk militærmakt i årene som kommer; på den annen side er det liten eller ingen oppmerksomhet om fundamentet og forutsetningene for at slike avgjørelser skal kunne tas på klokt vis – i grunnen er det liten oppmerksomhet om problematikken overhodet, annet enn i noen fagmiljøer og i deler av Forsvaret selv. I en slik situasjon kan det vise seg at når de tunge tak faktisk skal tas, er viljen og evnen til å ta dem liten, og tvilen vil dermed bre seg om de militære maktmidler som vurderes tatt i bruk, overhodet har legitimitet.

Studien fremstiller seg eksplisitt som et svar på brigader Sverre Diesens utfordring på Feltprestkorpsets seminarer 4. mai og 14.-15. september 1999, der han ba feltprestene om å videreutvikle det (ifølge ham) mangelfulle arbeid som så langt var blitt gjort rundt Forsvarets Verdigrunnlag.2Forsvarets verdigrunnlag er tittelen på et hefte utgitt av Forsvarets Overkommando 1998. Diesen var interessert i en slik oppfølging, men la ikke skjul på at det etter hans mening var og er grenser for hvor langt et slikt arbeid kan komme – det er «naivt» å tro at bruk av militærmakt kan la seg «presse inn i rammer» som tilfredsstiller ønsket om å skape et moralsk rammeverk (261).

Etikken og det militære

Feltprestene svarer på Diesens utfordring ved å foreta en interessant gjennomtenkning av etikkens forhold til militær makt. Det er dette forsøket på en teoretisk refleksjon jeg i det følgende skal komme med noen kommentarer til, i et forsøk på å bringe diskusjonen noen få skritt videre.

Mellom makt og avmakt foretar et grep som er viktig for enhver yrkesetikk, ikke minst den militære: Man plasserer etikken inn i selve fundamentet for ens virksomhet, i dette tilfelle den militære planlegging og utøvelse (283).

Dette peker på en grunnleggende forskjell mellom to måter å tenke yrkesetikk på. Den ene måte, som er klart mest utbredt innen våre utdannelsesinstitusjoner, fastholder etikken som et eget fag, eller et eget perspektiv, som ligger utenfor yrkets eller kjernefagets egentlige grunninnhold, men som er en nødvendig utfylling all den tid yrkesutøvelsen ellers kan få uheldige konsekvenser. Således lærer en jurist alt om jussen, om lover, regler og prosedyrer, og så har vedkommende et separat seminar om yrkesetikk som en egen del av studiet. (Her varierer selvsagt kursplaner og pensum-opplegg, men det er gjennomgående at yrkesetikk-perspektiver, i likhet med etikk generelt, er plassert som eget fag.) Også innen business- og markedsføringsstudier er etikken og yrkesetikken gitt egen plass, som et supplement til det faget egentlig dreier seg om. Ofte er disse grep gjort i den beste hensikt – for å vie etikken spesiell oppmerksomhet og gi den en fremskutt plass i (i hvert fall noen av) kursplanene.

Den annen måte å tenke yrkesetikk på godtar ikke denne to-deling. Poenget med mange fag – jus, økonomi og militære fag er gode eksempler – er jo nettopp at de i sitt grunnlag handler om rett handling overfor medmennesker. Den tekniske utøvelse av fagene kan ikke skilles ut som en «ren» komponent, uavhengig av etikken, uten at man samtidig fjerner mye av det egentlig etiske ved faget og dets utøvelse. Den alternative måte å tenke på som jeg – i tråd med feltprestenes intensjon – skisserer her, representerer en utfordring til en rekke yrkesutdannelser. Man må bygge opp fagene slik at det etiske fundament bevisstgjøres fra første stund – ja, slik at den enkelte student (eller elev/kadett) og senere yrkesutøver ikke tenker seg faget sitt som en lukket enhet som utgjøres av en ren techne (en tillært kunnen), men faktisk som en helhet som inkluderer interaksjon med andre mennesker, i etisk og moralsk forstand. Dette forhindrer ikke at etikk formelt sett kan være et eget fag, og at filosofer, teologer og andre med kompetanse innen grunnleggende etikk kan ha en nyttig rolle å spille. Poenget er at denne undervisning og denne kompetanse ikke må bli et fremmed vedheng til fag (og yrker) som i utgangspunktet fremstilles som «verdifrie», for å bruke Max Webers berømte uttrykk.

Innvendingen som kan reises mot dette synet, slik brigader Diesen i praksis gjorde ved et seminar i Bergen 19. oktober 2000, er at denne etiske gjennomtenkning som eventuelt skal bevisstgjøres og behandles som en del av fundamentet for all militær virksomhet, kun vil hale ut beslutningsprosesser, forverre kriger og utsette freden fordi hensynet til militær effektivitet og nødvendighet vil bli ofret på den (tilsynelatende) gode etikks alter.3Dette er min formulering, ikke Diesens, men jeg mener den representerer et godt sammendrag av hans kritikk. Men Diesen forutsetter da nettopp at etikken er noe eksternt, noe «utenpåklistret», i forhold til militærmaktens «egentlige» natur og innhold. Jeg oppfatter feltprestenes poeng dithen at dette ikke er tilfelle. Dersom effektiv bruk av militærmakt skal være mulig på en måte som en befolkning demokratisk skal slutte opp om, som politikere skal kunne gi sin tilslutning til, og som de militære selv kan leve med som fagpersoner og mennesker, må nettopp legitimiteten være klarlagt fra første stund. Dersom de etiske og juridiske spørsmål om legitimitet skyves i bakgrunnen, vil det militære byggverk vakle som et hus uten grunnmur – eller et hus bygget på sandgrunn, for å holde oss til den bibelske billedverden. Og det fall som da vil komme, vil være stort.

Jeg anser dette for å være studiens kanskje viktigste bidrag – dens forsøk på å gjennomtenke etikkens forhold til hele det militære fag og den militære virksomhet. Som sådan burde studien utgjøre et godt første skritt til en nyskrevet utgave av Forsvarets verdigrunnlag, som i altfor liten grad diskuterte den militære virksomhets fundament og mening.

Etiske rammeverk

En viktig del av Mellom makt og avmakt er gjennomgangen av forskjellige etiske rammeverk for forståelse av militær makt (kap. 3, ss. 283 – 295). Denne gjennomgangen er god og på mange måter original, men den kan fortjene noen utfyllinger.

Studien plasserer seg mellom en pasifistisk og en realistisk posisjon, nær tanken om en «rettferdig krig», selv om det sistnevnte rammeverk interessant nok diskuteres relativt lite, i hvert fall eksplisitt. Her er det mulig feltprestene ønsker å unngå den noe ørkesløse debatten om adjektivet «rettferdig», og samtidig ønsker å komme noen skritt videre i forhold til terpingen på rettferdig krig-tradisjonens i og for seg nyttige og viktige kriterier.

Det man imidlertid gjør på veien, er å plassere seg i forhold til noen posisjoner innenfor rettferdig krig-tenkningen, uten nødvendigvis å klargjøre hvilke disse er. Noen tilleggskommentarer kan derfor være på sin plass.

Først gjelder det tanken om hvorvidt den militæretikk som skisseres, innebærer en grunnleggende «presumption against war» eller en noe svakere «pre­sump­ti­on against injustice»4Uttrykket ”presumption against war” er hentet fra James Turner Johnson (Johnson 1996) som argumenterer for en lesning av rettferdig krig-tradisjonen som et uttrykk for en ”opposition against injustice”, og ikke en ”presumption against war”. Med det argumenterer han mot blant andre de amerikanske biskopene og James F. Childress – og til en viss grad de norske feltprestene. En god gjennomgang av debatten finnes i Winwright 1998..  La meg forklare hva jeg mener med disse begrepene: Den første posisjonen, «presumption against war», uttrykker tanken om at anvendelse av krigsmakt i utgangspunktet representerer noe negativt, og at bruk av krigsmakt utgjør en form for ekstremt unntak fra en i utgangspunktet fast regel. Den andre posisjonen, «presumption against injustice», antar ikke at militærmakt i seg selv trenger å vurderes negativt. Krigsmakt er en menneskelig institusjon og aktivitet som kan brukes til både positive og negative formål, men som i og for seg ikke skal stigmatiseres som prima facie syndig eller umoralsk. Ifølge dette andre synet, som Johnson mener de fleste rettferdig krig-tenkere før det 20. århundre i praksis har forholdt seg til, er militærmakt ett av flere mulige midler for å bekjempe urettferdighet og ondskap. Utgangspunktet for krigens etikk er ifølge et slikt syn at nettopp urettferdighet og ondskap – ikke krig per se – skal bekjempes, og at militærmakt er ett mulig (og legitimt) middel til å oppnå det. Det må brukes med stor varsomhet, siden det faktisk innebærer å ta liv, og siden det er stor sjanse for at skadevirkningene vil bli større enn om man ikke hadde brukt militærmakt. Men likevel er ikke bruk av krigsmakt i seg selv syndig, og det å ta liv i krig kan ikke sidestilles med å ta liv i fredstid.

Et viktig argument for denne sistnevnte posisjonen er at den bedre ivaretar etikkens plass i det militære – slik feltprestene nettopp søker å gjøre, ifølge det jeg har antydet ovenfor. Når krig derimot i utgangspunktet vurderes som noe negativt som man egentlig er imot på moralsk grunnlag, men som likevel fremstår som en siste nødløsning i ekstreme situasjoner («presumption against war»), unndras den militære maktbruk på mange måter den form for moralsk begrunnelse og vurdering som feltprestene mener er påkrevd. Da blir krigsmakt et unntak, og i unntakets natur ligger det nettopp at man ikke lenger faller innunder de vanlige regler – heller ikke for etikk og moral.

Likevel synes det som om feltprestene i mye av sin språkbruk – bevisst eller ubevisst – har plassert seg innenfor «presumption against war»-posisjonen. «Anvendelse av (systematisk, organisert) vold for å oppnå politiske målsetninger må i utgangspunktet vurderes negativt», heter det på side 288, og det er «ekstreme tilfeller» som skal til for at militær maktbruk skal kunne legitimeres (ibid.). Nytten med å posisjonere seg slik er åpenbart at man tvinger frem en form for etisk stillingtagen i møte med krigens brutalitet og grusomhet. Videre bevisstgjøres man på at man ikke kan ta Forsvarets legitimitet for gitt som en samfunnsinstitusjon alle ser nødvendigheten og nytten av. Man må derfor tilbake til grunnmuren i ens argumentasjon.

Jeg skal ikke her bedømme hvilken av posisjonene som mest korrekt reflekterer vår tradisjons tenkning om rettferdighet i krig, ei heller si hvilken som er mest moralsk forsvarlig. Det er imidlertid verdt å merke seg at feltprestene med sin språkbruk plasserer seg innenfor en tenkning som ser rettferdig krig-tradisjonen som tett forbundet med og nært beslektet med pasifisme, altså «presumption against war»-tanken.5Miller 1991 er et godt eksempel på en slik posisjonering. Desto mer overraskende, noen vil sikkert si skuffende, er det da at feltprestene bruker så lite tid og plass på å møte pasifismens mange varianter og argumenter. Drøftingen av pasifismen er i realiteten gjort unna på fem linjer (286 – 287). Feltprestenes posisjon ville ha tjent på en nøyere vurdering på dette punkt.

Til sist vil jeg få nevne en annen skillelinje innenfor rettferdig krig-tradisjonen som kunne ha vært nyttig som en ytterligere profilering av studiens ståsted. Som blant andre James Turner Johnson har påpekt,6Se Johnson 1987, Reichberg 2001. kan man se to klare hovedtradisjoner innenfor ikke-pasifistiske og ikke-realistiske varianter av krigens etikk: (1) den utopiske, som mener at militærmakten vil bli overflødiggjort, og at vi beveger oss mot et fredelig samfunn, og (2) den mer pessimistiske posisjon som fremhever at krigen alltid har vært og alltid vil være et grunntrekk ved den menneskelige væremåte, og at vår utfordring dermed ikke kan være å utrydde den, men å temme den. Den første posisjon ble utviklet av Dante Alighieri i det 14. århundre og gjort til en del av vår moderne tenkemåte av Immanuel Kant i hans berømte Zum Ewigen Frieden.7Denne kommer ut i norsk oversettelse ved Øystein Skar på Thorleif Dahls kulturbibliotek i 2001. Den andre posisjonen trekker sterkere på en kristen syndefalls- og historielære slik vi kjenner den fra kirkefaderen Augustin.8For den sistnevnte posisjon, se Syse 2000.

Denne skillelinje er av mer enn bare historisk og akademisk interesse. I mye av vår tids samtale om internasjonal orden og militærmakt finner vi igjen den samme skillelinje. Det uttrykkes ikke minst i forhold til FN-systemet håp om at internasjonale organisasjoner vil overflødiggjøre krig som maktmiddel, og at rent prosedurale, politiske virkemidler vil kunne ta over for militærmakt. Andre argumenterer for at krigsmakt verken kan eller bør overflødiggjøres, men at den kan settes inn i «det godes» tjeneste, for eksempel til såkalte humanitære intervensjoner.

Visjonen om krigens overflødiggjørelse er både vakker og viktig, og den er åpenbart en del også av det kristne håp. Likevel er det tydelig at feltprestene stiller seg innenfor den mer «pessimistiske» tradisjonen fra Augustin, med en profilert oppfatning om at beredskap for bruk av militærmakt vil være nødvendig i all overskuelig fremtid, og at det ikke finnes den type fremdrift i den sekulære historie som tilsier at militærmakt vil kunne overflødiggjøre seg selv, eller realistisk sett kan eller bør ha det som mål. Det interessante er at denne «pessimistiske» posisjon på sett og vis er mer optimistisk enn evig fred-pretensjonen. Typisk for mange evig fred-tenkere, blant dem Kant, er påstanden om at krigen ikke kan underlegges moralen, at alle påstander om rettferdighet i krig kun er skjulte uttrykk for egeninteresse, og at krigen som maktmiddel derfor må avskaffes til fordel for et internasjonal regime som gjør den utenkelig og umulig. Den posisjon feltprestene inntar, innbyr til en reell debatt om krigens etikk og moral som fastholder at det er mulig å underlegge krigsmakten en moralsk målestokk, og at etikken endog har sin plass i den militære tenknings grunnmur.

Konklusjon

Med dette er bare noen ytterst få aspekter ved feltprestenes rikholdige studie nevnt. Deres diskusjon rundt dagens sikkerhetspolitiske utfordringer og om forholdet mellom statssuverenitet og menneskerettigheter er grundig og konsis, likeså refleksjonene rundt teknologiens muligheter og begrensninger.

For meg er denne studien ikke minst et godt utgangspunkt for en utforming av den militære yrkesetikk. Den viser uunngåeligheten av å debattere etikk i militær sammenheng, den vurderer kritisk denne etikkens forhold til den sivile sektor, og den konkluderer med at det «i bunnen av den krisen som de fleste aktører innenfor norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk har identifisert, ligger en mangel på legitimitet» (313). Dermed er det slått fast at debatten fremover ikke først og fremst kan dreie seg om bemanningsnormer, eller om hvilke militæranlegg som skal bestå, og hvilke som skal legges ned, men om selve Forsvarets fundament og grunnormer.

Bibliografi

Johnson, James Turner (1987). The Quest for Peace. Princeton: Princeton University Press.

Johnson, James Turner (1996). ”The Broken Tradition”, National Interest, vol. 45 (høst 1996), ss. 27-36.

Miller, Richard (1991). Interpretations of Conflict. Chicago: University of Chicago Press.

Reichberg, Gregory (2001, kommende). «Å skape fred: utopi eller realisme?» Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift, vol. 17.

Syse, Henrik, 2000. “Augustinian ‘History’ and the Road to Peace”, Augustinian Studies, vol. 31, nr. 2, ss. 225–239.

Winwright, Tobias L. (1998). ”Two Rival Versions of Just War Theory and the Presumption Against Harm in Policing”, The Annual of the Society for Christian Ethics. Washington, DC: Georgetown University Press / Chicago: The Society for Christian Ethics.

Fotnoter   [ + ]

1. Studien er skrevet av Raag Rolfsen og Nils Terje Lunde, med bidrag fra Bård Mæland og Leif Tore Michelsen. Sidetallene i det følgende, der ikke annet er angitt, henviser til studien.
2. Forsvarets verdigrunnlag er tittelen på et hefte utgitt av Forsvarets Overkommando 1998.
3. Dette er min formulering, ikke Diesens, men jeg mener den representerer et godt sammendrag av hans kritikk.
4. Uttrykket ”presumption against war” er hentet fra James Turner Johnson (Johnson 1996) som argumenterer for en lesning av rettferdig krig-tradisjonen som et uttrykk for en ”opposition against injustice”, og ikke en ”presumption against war”. Med det argumenterer han mot blant andre de amerikanske biskopene og James F. Childress – og til en viss grad de norske feltprestene. En god gjennomgang av debatten finnes i Winwright 1998.
5. Miller 1991 er et godt eksempel på en slik posisjonering.
6. Se Johnson 1987, Reichberg 2001.
7. Denne kommer ut i norsk oversettelse ved Øystein Skar på Thorleif Dahls kulturbibliotek i 2001.
8. For den sistnevnte posisjon, se Syse 2000.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.