NORBN 2: Mye røyk og ingen ild?

Det går et aldri så lite tog av rykter bak den norske infanteribataljonen (NORBN 2) som tjenestegjorde i den tredje kontingenten av KFOR-styrken i fjor. Noe av dette er offentlig. Noe lever sitt liv i Forsvaret på ryktebasis, med nærere eller fjernere tilknytning til sikre kilder.

Det alle har sett i diverse dagsaviser, er historien om den albanske urokråka som ble tatt til fange, avkledd og bundet til et gjerde av et norsk lag. For albaneren en yd­my­kende handling. For de norske soldatene et forsøk på å straffe en uhelbredelig urokråke som visstnok ved en tidligere anledning hadde lagret håndgranater i skrittet (!). En annen omtalt hendelse er historien om de norske soldatene som grep inn i en bryllupsfeiring der de konfiskerte og skjendet et albansk flagg. Mens kritikken mot den første hendelsen senest i «Kontakt med Hæren» 3/2000 tilbakevises av daværende bataljonssjef, er den siste hendelsen «tatt hånd om» ved at man «innskjerper rutinene», osv.

Et annet forhold er at det helt tydelig har etablert seg et begrep som taler sitt eget språk: «grusing». Det er visstnok det som skjer når man tar godt tak rundt et uregelmessig verb og legger han i bakken, gjerne med et skrubbsår i panna eller på nesetippen. Slik går det i Kosovo dersom man ikke vil inn­ordne seg de reglene man gjør gjeldende for områdets politistyrke (les: KFOR). Handlingen kan være for­ståelig nok når man skal uskadeliggjøre mennesker som til stadighet provoserer og direkte truer. Men lar det seg forsvare å utvikle språkbruk som dyrker handlingen som attraktiv? Og: Hva skjer med alternative virkemidler når «enkle løsninger» velges? Hva betyr «minimal use of force» i ROE og i soldatkortene? Er vi vitne til taktisk og moralsk latskap?

Andre forhold kunne også vært nevnt. Det ser i alle fall ut til å være nok røyk rundt NORBN 2. Noe skyldes at NORBN 2 synes å ha slitt på flere områder. Det har ikke vært noen enkel bataljon å lede, det var ingen god tid å operere på, og området var av de mest betente i Kosovo. I tillegg synes det som om det har utviklet seg uønskede holdninger og en ukultur. Dette sier i alle fall noen av de som har tjenestegjort i bataljonen, og andre som har besøkt bataljonen.

Mitt poeng er ganske enkelt dette: I stedet for å tie dette mer eller mindre i hjel (slik det ble forsøkt til å begynne med ved at man ble gitt munnkurv), må vi få dette opp i lyset og snakke om det. Det blir mer og mer tydelig at utenlandstjeneste krever en kontinuerlig og åpen samtale om de dilemmaer mannskaper og befal, både på laveste og høyeste nivå, sliter med. Hvem skulle være tjent med at man får munnkurv? Fredsnasjonen Norge? Offiserskarrieren? Hvem er tjent med at lagfører, troppssjef eller kompanisjef skal gå resten av livet å bli konfrontert med det man kanskje ikke har hatt kontroll over, eller handlinger man angrer å ha gjort eller tillatt gjort? Hvem skal ta seg av de som i fremtiden vil slite ­– ikke med PTSD – men med moralsk stress. Disse tingene må opp (hva med en rapport?), og man får bli ferdige med dem så godt det lar seg gjøre. Deretter får resten av oss lære og trene.

I dette nummeret

fokuserer PACEM på flere emneområder. Først ut er et knippe av artikler som responderer på studien som krigsskoleprestene og teologisk rådgiver hos Feltprosten presenterte i forrige nummer under tittelen Mellom makt og avmakt (PACEM 3:3). Responsene er ulike og kommer fra forskjellige miljøer; en brigadér som er nært knyttet til Forsvarssjefen, en moralfilosof fra fredsforskningsmiljøet, samt en pensjonert generalløytnant.

Videre følger to engelskspråklige artikler om religiøs sameksistens; convivencia. Interessant og veldokumentert materiale, som omhandler både kristne og muslimske perspektiver, gjøres med dette tilgjengelig for PACEMs lesere. En gjennomgående fordring som gir seg fra begge artiklene er behovet for kulturell selv-kritikk.

Det følger deretter to artikler som knytter delvis an til denne problematikken, både med tanke på religionsmøte og selv-kritikk. Den ene tar for seg påstanden om religion som «roten til alt ondt». Den andre undersøker en øst­lig (ortodoks) og vestlig (luthersk) kristendomsform, og finner interessante lik­heter. Disse artiklene tør være forvarsler om en type undervisning som raskt kan få innpass i Forsvaret. Det planlegges nemlig fra FO/P, via Fellesstaben, å gi større vekt til emner som interkulturell forståelse, etikk og religions­kunn­skap. Med det bak-/røykteppet som er skissert tidligere i lederen kan nok det være betimelig. Arbeidet med kultur, religion og etikk bør imidlertid gjøres og prioriteres skikkelig. Kanskje er tiden moden for et forskningsprogram i Forsvaret for kulturforståelse, religion og etikk knyttet til internasjonal tjeneste?

Til slutt følger tre enkeltstående artikler. Den ene tar for seg utviklingen innen sik­ker­hetspolitikk, fra et dominerende fokus på egeninteresser til en sterkere verdi-orientering. Den andre analyserer hvordan ’krig’ i våre dager skal forstås, i skjæ­­ringsfeltet ’fiksjon’ og ’virkelighet’. I så måte er dette et ganske uvanlig bidrag til tidsskriftet. Den siste ser på hva som moralsk knytter og bør knytte seg til offi­sersrollen. God lesning!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.