Offiseren som etisk aktør

Etikken i Forsvarsstudie 2000*

* Opprinnelig holdt som foredrag holdt på Militæretisk fagseminar på
Sjøkrigsskolen, Bergen, 17. oktober 2000.

Innledning

Studien «Mellom makt og avmakt» (PACEM 3:3) har satt søkelyset på etikkens plass, eller mangel på plass i Forsvarsstudie 2000. Studien har selvfølgelig helt rett i at FS 2000 ikke vier etiske spørsmål mye oppmerksomhet, men spørsmålet er om dette i utgangspunktet er en realistisk eller riktig forventning. Jeg skal derfor prøve å belyse hvorfor Strategi- og langtidsplanavdelingen i Forsvarets overkommando ikke ser det som noen naturlig, eller nødvendig forutsetning å inkludere også den etiske dimensjonen i arbeidet med en forsvarsstudie. For å gjøre dette, er jeg imidlertid nødt til først å si noe generelt om forholdet mellom militærmakt og etikk slik vi oppfatter det.

Generelt om militærmakt og etikk

Forestillingen om at tvangsmakt og etikk er motpoler, og at tvangsmakt i seg selv er umoralsk, er selvfølgelig nærliggende for mange når fjernsynet bringer maktanvendelsens umiddelbare konsekvenser inn i stuene. De fleste militære har likevel få problemer med å forsone seg med denne tilsynelatende motsetningen. Forklaringen på det er for de fleste av oss, hva enten det skjer bevisst eller ubevisst, antagelig tradisjonen fra Machiavelli og Hegel: Maktbruken skal sikre statens eksistens og vitale interesser, og staten er i seg selv det høyeste gode, fordi den muliggjør alle andre goder. Problemstillingen har likevel, som man kunne vente, også engasjert nyere tenkere. Personlig synes jeg det er grunn til å stanse opp ved den britiske militærhistoriker Michael Howard. I sitt essay «Ethics and Power in International Policy»1Se Michael Howard, The Causes of Wars, Temple Smith 1983. har han levert en tankemodell som kombinerer erkjennelse av maktutøvelsens etiske dilemma med en avbalansert porsjon britisk pragmatisme. Hans alternativ er en utvidelse av Clausewitz’ mål-middel hierarki, hvor det taktiske mål – å vinne slaget – er et redskap for strategien, på samme måte som det strategiske mål – å vinne krigen – er et redskap for politikken. Derav hans berømte tese om at krig er politikk med andre midler, hvilket ikke er den kyniske bagatelliseringen av krig som det ofte oppfattes å være. Det er tvert imot uttrykk for Clausewitz’ vektlegging av at militærmakt må anvendes innenfor rammer som er konsistente med det politiske mål. Howards forslag er å utvide dette hierarkiet ved å si at heller ikke politikken uten videre representerer hierarkiets øverste nivå og endelige mål. Politikken må i seg selv være et middel for staten i dens bestrebelser på å fremme det Gode, der en slik bestrebelse er statens første plikt og egentlige rasjonale. Tvangsmakt og etikk blir dermed ikke motpoler, men størrelser i en hierarkisk rangorden av mål og midler. Ansvaret for samsvar, eller balanse mellom makt og etikk ligger dermed ikke på militærmakten selv, men på staten i dens valg og avveininger om bruk eller ikke-bruk av makt. La meg da for ordens skyld understreke at denne ansvarsfordelingen selvsagt ikke fritar soldaten fra plikten til å holde seg innenfor de lover og konvensjoner som til enhver tid setter rammer for maktutøvelsen, og som i hovedsak er etisk begrunnet – altså rammer som tar sikte på å unngå vilkårlige grusomheter og unødvendige lidelser under en krig. Men dette er åpenbart et annet og prinsipielt forskjellig spørsmål fra det som angår maktanvendelsens etiske legitimitet i den større sammenheng.

Et hovedpoeng for Howard er imidlertid at et etisk politisk formål ikke gjør den enkelte voldshandling etisk i seg selv, av hvilket det med nødvendighet følger at den heller ikke automatisk blir uetisk av et mindre etisk politisk formål. Dermed gjenstår bare den muligheten at etikk og makt er dimensjonsforskjellige størrelser som ikke kan holdes opp mot hverandre, mer enn man kan sammenligne meter og kilowatt. Men nettopp fordi de er dimensjonsforskjellige, kan de i stedet fremstilles som uavhengige koordinater, det vil si makt og etikk definerer et plan. Et vilkårlig punkt i dette makt-etikk planet er med andre ord karakterisert ved en viss mengde maktbruk kombinert med en grad av etisk motivasjon for den samme maktbruken. Politikken må altså i følge Howard tilpasses en diagonal i dette planet. Det vil si det må være en grov proporsjonalitet mellom maktanvendelsen og dens etiske formål.

Nå løser imidlertid ikke Howards, i og for seg elegante, konstruksjon hele problemet, etter som militærmakten ikke bare påvirkes ovenfra av sitt politiske mål. Den påvirkes også innenfra av sin egen indre logikk, og må altså utøves ut fra de krav denne logikken stiller. Fra den krigshistoriske litteraturen har jeg derfor plukket frem et eksempel som antagelig illustrerer det dilemma som kan oppstå når krigens interne logikk møter våre tilvente forestillinger om etiske imperativer. I november 1940 snappet britisk etteretning opp at tyskerne planla et massivt bombeangrep på Coventry, i den hensikt å utradere byen fullstendig. Den britiske regjering ble stilt overfor valget mellom å la raidet gå sin gang med de følger det ville få for tusenvis av mennesker, eller evakuere byen – eventuelt treffe andre forsvarsmessige tiltak. Konsekvensene av dette ville imidlertid være at man røpet at man hadde knekket de kodene tyskerne benyttet i sitt strategiske samband. I den situasjon Storbritannia da befant seg, ville dette være å gi slipp på praktisk talt den eneste strategiske fordel britene hadde, med potensielt katastrofale følger for krigens utfall. Churchill bestemte derfor at man skulle la raidet gå sin gang og konsekvensene uteble heller ikke. Men tyskernes uvitenhet om at deres såkalte ENIGMA-samband ble lest av britene var en av de mest avgjørende enkeltfaktorer for utfallet av den videre krigføring.

Faren ved nivåseparasjonen av makt og etikk er selvfølgelig at vi som yrkessoldater kan komme til å tro at vi er fritatt for ethvert etisk ansvar. I stedet lar vi selve maktutøvelsen og dens indre logikk danne sitt eget univers, uten forbindelse med den politiske og moralske overbygning. Skal en slik holdning kunne unngås, krever det derfor en generell etisk bevisstgjøring og en innføring i nettopp de prinsipielle sider ved forholdet mellom en stat og dens soldater som gjør at soldaten bevarer en kritisk holdning til det han gjør. Ikke i den forstand at han selv skal kunne bestemme hvilke oppdrag han vil løse og hvilke han vil reservere seg mot, men i den forstand at han bør forlate tjenesten hvis han tror at den kan komme til å bringe ham i konflikt med hans egen samvittighet. Noe nærmere en løsning av dette dilemmaet tror jeg ikke det er mulig å komme, fordi vi her har å gjøre med et spørsmål uten eksakte svar. For å sitere den amerikanske filosofen og teologen Reinhold Niebuhr:

Politics will, to the end of history, be an area where conscience and power meet, where the ethical and coercive factors of human life will interpenetrate and work out their tentative and uneasy compromises.

Etikken i Forsvarsstudie 2000

Den etterlyste syntesen mellom militært og etisk funderte resonnementer i FS 2000 er altså noe som må søkes realisert på et annet og høyere nivå, i den politiske sfære hvor maktbruk avveies mot andre politiske virkemidler og avstemmes i forhold til det politiske mål. Forsøk på å drive en form for etisk begrunnet påvirkning av selve det militære instrument – materielt, organisatorisk eller doktrinært – er derimot misforstått. Det vil etter min vurdering bare lede til konsekvenser som i verste fall kan være uetiske i seg selv, for eksempel fordi de innebærer at maktanvendelsen ineffektiviseres slik at krigen forlenges, og de menneskelige og materielle ødeleggelser blir større enn de hadde behøvd å være. I så fall ville vi etter min vurdering være farlig nær skinnhelligheten, fordi man da ville bekymre seg mer for den etiske fasade enn for de underliggende realiteter.

Av disse resonnementene kan man tilsynelatende slutte at det er etisk helt problemfritt å være soldat, så lenge man holder seg innenfor Geneve-konvensjone og andre normer for utøvelsen av militærmakt. Slik er det åpenbart ikke, men poenget er altså at de reelle militær-etiske dilemmaer er andre enn de vi synes å være mest opptatt av. Den umiddelbare etiske utfordring til soldaten ligger jo i at krigen hele tiden vil stille ham overfor valg mellom alternativer som alle synes etisk helt uakseptable, men hvor et av dem må velges likevel – og hvor han må leve med valget i fortsettelsen. Altså situasjoner som er helt analoge med eksemplet fra bombingen av Coventry, om enn i mindre målestokk. La meg prøve å illustrere dette også med et eksempel. På den britiske hærens stabsskole i Camberley i 1990 hadde vi en to ukers termin med tittelen «Realities of War», som omhandlet disse spørsmålene. Til undervisningen inviterte skolen en rekke veteraner fra britenes mange kriger og kampanjer de siste 50 år, fra annen verdenskrig til Falklandskrigen. En av disse hadde vært batterioffiser om bord på slagskipet Prince of Wales, som ble senket av japanske fly i Malakka-stredet i desember 1941. Han beskrev situasjonen som oppsto da slagskipet begynte å synke, og en destroyer kom opp langs siden med klargjorte liner som ble kastet over til dem og gjort fast. Sjøfolkene kunne dermed gå armgang over på destroyeren og komme seg i sikkerhet. Imidlertid sank nå det langt større slagskipet fortere og fortere, og fra broen måtte til slutt skipssjefen gi ordre om å kappe linene og komme seg vekk. Alle kan tenke seg hva slags scener som da utspant seg og hvordan dette må ha fortonet seg for fartøysjefen som måtte gi ordren, men alternativet var altså at slagskipet hadde trukket destroyeren med seg i dypet.

Den etiske utfordring til soldaten er med andre ord vesensforskjellig fra det som angår de overordnede, filosofiske spørsmål om krigens eventuelle rettferdighet. Krig og konflikt er for soldaten en gitt forutsetning som han ikke kan drive en slags kontinuerlig verdidebatt med seg selv om – i så fall kan han ikke være soldat. Jeg vil derfor hevde at når dette likevel synes å være hovedsaken i den militære etikkdiskusjonen i vårt land, skyldes det manglende erfaring og refleksjon kombinert med vår lutherske bekymring for rettferdighetsaspektet ved alle ting.

Det er altså ut fra et slikt perspektiv man må forstå fraværet av etisk problematisering i FS 2000. Det etiske anses ikke å ha noen direkte relevans for Forsvarets materielle og organisatoriske struktur, eller for de resonnementer av militærstrategisk, teknologisk og samfunnsmessig art som ligger til grunn for selve strukturen. Aksepterer man de politiske mål- og hensiktsformuleringer for Forsvaret som etisk forsvarlige, følger resten som en konsekvens av økonomiske rammer og fagmilitær internlogikk. Dette gjelder spesielt i den økonomiske situasjon Forsvaret befinner seg, hvor frihetsgraden og handlingsrommet i realiteten er meget begrenset. Strukturen er således en minimumskombinasjon av kritiske kapasiteter som ikke kunne sett nevneverdig annerledes ut uansett, dersom det overhodet skulle være mulig å snakke om et slags kvalitativt balansert forsvar.

At Forsvaret i dagens situasjon skulle mangle legitimitet på grunn av en manglende, eller svakere etisk forankring på grunn av invasjonsforsvarets bortfall, er også en påstand tatt ut av luften. Det oppleves muligens slik av enkeltpersoner, men fremstår ikke som noe alminnelig «følt» problem. Forsvarets legitimitetsproblem er slik vi opplever det først og fremst knyttet til det økonomiske aspekt, det vil si man spør seg om det er nødvendig å bruke så mye penger på dette når det ikke lenger er noen umiddelbar trussel mot vårt eget land. Forsvarets legitimitet i det norske folk tror jeg derfor kommer til å avhenge av to forhold i fremtiden, henholdsvis vår relevans – det vil si at vi er i stand til å løse de oppgaver samfunnet og de politiske myndigheter gir oss uten innvendinger eller utsettelser – og profesjonalitet. Det vil si at det vi gjør er på et så profesjonelt nivå, rent håndverksmessig, at det avtvinger alles respekt, uansett hva de måtte mene om riktigheten av det.

Avslutning

Den som leter etter etisk selvransakelse i FS 2000 blir altså skuffet, fordi vår selvforståelse er politisk-instrumentell, og de etiske paradokser ved all militær maktanvendelse tas som gitt. Dette gjelder også når vi tar i betraktning den økte satsing på internasjonale operasjoner, som åpenbart ikke representerer noe prinsipielt nytt i forhold til de spørsmål vi er opptatt av her – det oppleves bare som nytt for oss fordi vi til nå har kunnet være relativt navlebeskuende i vår sikkerhetstenkning. Enhver kollektiv forsvarsallianse er jo basert på en forutsetning om medlemmenes villighet til internasjonale operasjoner. Dersom dette hadde vært et etisk problem burde vi sant å si ha oppdaget det for lenge siden – ikke først når det får direkte konsekvenser for oss selv.

Hva så med den militære innsats som forespeiles utover det kollektive forsvar av medlemslandenes territorium? Er ikke det den type etisk grensetilfelle som bevisste soldater bør ha et kritisk forhold til? Noen vil hevde det, men i siste instans har de jo da muligheten til å forlate Forsvaret, nettopp for å kunne ta avstand fra dette på etisk grunnlag og argumentere for sitt syn som privatpersoner og samfunnsborgere. Mitt poeng er altså at soldaten så lenge han velger å være soldat må akseptere risikoen for å bli brukt til noe han ikke nødvendigvis er enig i. Dette fordi en militær organisasjon hverken kan eller bør fungere på noen annen forutsetning. Personlig tror jeg likevel ikke vi behøver å frykte at den norske regjering skal fatte vedtak om bruk av militære maktmidler før det foreligger meget gode argumenter for det, både politisk og etisk. Da støtter jeg meg til det som etter min vurdering er den historiske erfaring. Nemlig at det skal svært mye til før maktbruken selv representerer et større onde enn den urett den er ment å avskaffe eller hindre. Slik tolker jeg vår og våre alliertes bruk av den militære opsjon i nyere tid. Demokratisk valgte regjeringer går med andre ord sjelden til krig ut fra en forestilling om hva de kan oppnå ved å bruke makt, men snarere ut fra frykten for hva de kan risikere ved ikke å gjøre det.

Fotnoter   [ + ]

1. Se Michael Howard, The Causes of Wars, Temple Smith 1983.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.