Offiserenes verdiforankring

* Foredrag på Militæretisk fagseminar på Sjøkrigsskolen, Bergen 18 oktober 2000

Innledning

Jeg antar at en av grunnene til at dere har bedt meg å skrive om offiserenes verdigrunnlag, er at jeg var en av de tidlige kritikerne av Forsvarets verdigrunnlag, ikke av det som sto der, men av det som ikke sto der.1Jfr. PACEM 2:1 (1999), s. 5ff. Bortsett fra fire pliktskyldige formuleringer, var verdigrunnlaget blottet for henvisninger til det som gjør offisersyrket særegent sammenliknet med ethvert annet yrke, kanskje med unntak for deler av politiet: Offiserens yrke går ut på å forberede seg på å kunne føre krig. Og krig går ut på å drepe fiendens soldater og innebærer fare for selv å bli drept. Offiserene er dessuten forvaltere av statens maktapparat. De kontrollerer en større mengde maktmidler i form av våpen enn noen annen institusjon, og representerer derfor også en potensiell trussel mot den staten de er utgått fra og er forutsatt å skulle beskytte.

Det betyr; etter mitt skjønn, at det bør stilles særlige krav til offiseren både med hensyn til etikk og moral.

I det følgende skal jeg forsøke å begrunne dette standpunktet nærmere, og på det grunnlag forsøke å si noe om hvilke holdninger og karakteregenskaper vi bør søke å utvikle hos offiseren.

Vi kan tilnærme oss spørsmålet om Forsvarets og dermed offiserens rolle og funksjon fra tre forskjellige synsvinkler:

– Forsvaret som representant og utøver på vegne av samfunnet
– Forsvaret som aktør i samfunnet
– Offiseren i utøvelsen av sitt yrke

I det følgende skal jeg forsøke å utdype og begrunne hver av disse tre synsvinklene eller tilnærmingsmåtene i den hensikt å undersøke hvilke holdninger og karakteregenskaper vi bør se etter hos offiseren i forsvaret:

Forsvaret som representant og utøver på vegne av samfunnet

Forsvaret forankrer sin etikk i samfunnets historiske og kulturelle grunnverdier slik de framstår i vårt samfunns kristne og humanistiske tradisjon, FN-pakten, FNs menneskerettserklæring og internasjonal rett,

heter det på side 9 i Forsvarets verdigrunnlag. Det følger av dette at også Forsvarets offiserer, som jo er Forsvarets representanter utad, som legemliggjør det forsvaret står for, også må forankre sin personlige etikk, sine etiske grunnholdninger, sitt verdisett, på dette grunnlaget. Det er med andre ord ikke plass til ytterliggående fascister, anarkister, kommunister, rasister osv. blant offiserenes rekker. Offiserene forutsettes å ha holdninger og verdistandpunkt som ligger trygt innenfor rammen av det konvensjonelle når det gjelder borgerlig etikk og moral. En offiser i det norske forsvaret er demokrat, alminnelig tolerant. Forsvaret og Forsvarets offiserer framstår dermed som en typisk borgerlig institusjon, ikke i den politiske betydningen av ordet, borgerlig i motsetning til sosialistisk, men i den sosiale betydning av ordet; borgerlig i motsetning til elitistisk eller ultra radikal. Samfunnsstormeren søker seg ikke til Forsvaret.

Et annet poeng som trekker i samme retning er Det norske forsvarets funksjon som ordensmakt. Det norske forsvarets overordnede formål er å forhindre krig i vår del av verden. Det norske forsvaret skal bidra til stabilitet og dermed til handlefrihet for regjeringen i dens arbeid for å trygge og fremme norske interesser. Det norske Forsvaret skal bidra til den internasjonale orden. Og orden er i seg selv et overordnet gode, ettersom orden er en forutsetning for rettferdighet. Det ligger i sakens natur at ordensmaktens representanter også er representanter for status quo, og der med ikke radikale samfunnsstormere.

Jeg bruker for øvrig bevisst uttrykket «Det norske forsvaret» i denne sammenhengen, ettersom det jo finnes militære forsvar i andre land som ser det som sin oppgave å forrykke den bestående orden fordi den er uutholdelig. Jeg forfølger ikke det punktet videre.

Forsvaret som aktør i samfunnet

Forsvaret er anrettet for å kunne forsvare Norge mot militært angrep, eller for å kunne sette inn militære midler til støtte for regjeringens utenriks- og sikkerhetspolitikk. For det formål er Forsvarets offiserer forvaltere av et våpenarsenal som i omfang og styrke overgår alt annet her i landet. Slik sett representerer for så vidt forsvaret en potensiell trussel mot landets sivile myndigheter, slik at parlamentarisk politisk kontroll med forsvaret blir et sentralt spørsmål i forhold til hvordan forsvaret skal organiseres. Debatten i tilknytning til Forsvarets øverste ledelse, om FO og FD bør integreres, handler blant annet om dette. I vårt land er for øvrig forestillingen om at de militære på egen hånd skulle gripe inn i statens styre og stell så fjern at vi, som ett av de meget få demokratiske land i verden, holder oss med en Forsvarssjef som har myndighet til å uttale seg i strid med den politiske ledelses syn. En frittstående forsvarssjef er til og med av mange ansett for å være den beste garanti mot at politikerne ikke svikter sitt ansvar for forsvaret.

Nok om det. Det er allikevel, etter mitt syn slik at man bør kreve særlige holdninger, karakteregenskaper og mental balanse av det personellet, offiserene, som er betrodd ansvaret for å forvalte statens våpenarsenal, slik at det for enhver offiser er utelukket, ikke engang diskusjonstema, å vurdere å legge press på for eksempel de bevilgende myndigheter dersom man ikke får de budsjetter man mener seg berettiget til.

Et annet aspekt av denne problemstillingen som går på politisk kontroll med forsvaret, er at den politiske ledelse må forvente at dersom den har fattet et lovlig vedtak om å sette inn norske militære enheter i en operasjon, så blir dette vedtaket utført av Forsvarets offiserer. Spørsmålet om frivillighet for befal ved tjeneste utenlands har satt dette spørsmålet på dagsorden:

I henhold til lov om utenlandstjeneste, er slik tjeneste gjenstand for frivillighet for alt personell unntatt yrkesbefal tilsatt etter 1. januar 1999. Norge har lagt seg på Nato’s konsept der innsats i fredsoperasjoner i første omgang skal utføres ved hjelp av Alliansens IRF-styrker. For Sjøforsvaret betyr det blant annet vår deltakelse i SNFL og MCMFORNORTH. Sjøforsvaret har derfor for eksempel lagt seg på en linje der de ikke sender fartøyer ut i disse to stående styrkene uten at hele besetningen har undertegnet erklæring om villighet til fredstjeneste. Prinsippet om frivillighet har dermed ført til at Norge ved to anledninger har måttet trekke en minerydder fra MCMFORNORTH fordi medlemmer av besetningen reserverte seg mot å undertegne.

For det første er det prinsipielt betenkelig at når regjeringen har fattet lovlig vedtak om å sette inn avdelinger av Forsvaret i internasjonale operasjoner som ledd i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, så kan gjennomføringen av dette vedtaket effektivt hindres ved at noen få personer av private grunner bestemmer seg for at de ikke vil. Dypest sett går dette på regjeringens kontroll med de militære styrker. Jeg understreker for øvrig at dette ikke må oppfattes som noen kritikk fra min side mot de offiserene dette gjaldt. De var bare rasjonelle aktører i et system andre, blant annet vi i Sjøforsvarets ledelse, har skapt. Men det understreker også betydningen av å skape holdninger blant offiserene som sikrer at de stiller opp selv om de skulle få valget å la være. Dette er først og fremst en øvelse i lederskap, og her kan man kanskje hevde at vi i Sjøforsvarets øverste ledelse sviktet i og med at vi ikke klarte å få fartøyet ut i tjeneste.

Offiseren i utøvelsen av sitt yrke

Offisersyrket er et krigeryrke. Offiserens oppgave er å forberede seg og sin avdeling på å føre krig, og – i siste instans – å sloss.

En offiser, og da spesielt en militær sjef, må derfor være forberedt på å beordre sine folk til å ta liv og til å risikere og miste sitt eget. De holdninger og personlige egenskaper som skal til for å kunne fungere som leder i felt, om bord eller i lufta i en kampsituasjon krever mer av trening og sosialisering, eller indoktrinering om man vil, enn hva som er rimelig og hensiktsmessig å kreve av offiserer i tekniske eller administrative stillinger i bakre linje. Disse kravene forsterkes dersom det dreier seg om operasjoner utenlands, i internasjonale forband og for et formål man bare har et teoretisk forhold til, i motsetning til operasjoner som ledd i forsvar av hjemlandet mot fremmede inntrengere.

Jeg er redd for at vi i vårt daglige strev for å holde budsjettrammene, for å etterleve de tusenvis av byråkratiske detaljbestemmelsene som regulerer dagliglivet i et stort statlig byråkrati som forsvaret, kan risikere å glemme dette aspektet ved offisersyrket og ved den militære lederrollen. Og det å holde fast på at offisersyrket er noe særskilt og at det må stilles ekstraordinære krav til offiseren, krav det er urimelig eller unødvendig å stille til andre yrkesgrupper, er ikke blitt lettere etter at vi ble underlagt arbeidsmiljølovens bestemmelser. Juridisk sett ble vi dermed en helt vanlig yrkesgruppe. I stedet for å være militære sjefer, er vi langt på veg og i økende omfang og grad blitt timeskrivere, pengepugere og papirpushere. Og jeg er dypt skeptisk til at denne stadig mer omseggripende «sivilisering» av Forsvaret nå også er blitt institusjonalisert gjennom et verdigrunnlag som i all sin vakre glanstrykk og sine elegante formuleringer like gjerne kunne vært myntet på de ansatte i en sjokoladefabrikk. Det er ikke tilfeldig at en av toppsjefene i Forsvaret her en dag betrodde meg at Forsvarets hovedproblem var at vi ikke hadde dyktige nok konsernsjefer!!

Dette er en utvikling vi må snu – snarest. På denne bakgrunn er jeg veldig glad for at regjeringen har besluttet at Norge skal påta seg sjefsjobben og være «lead nation» for K-for 5. Det vil bli et kjempeløft rent profesjonelt for forsvaret som vi vil kunne profittere på i årtier etterpå, dersom vi bare passer på å ta vare på erfaringene og systematisk pløye dem tilbake i utdanningsprogrammene og doktrinene våre.

Men, tilbake til offisersyrket, til offisersrollen: Min påstand er altså: For at vi skal ha

  • et offiserskorps som duger i krisetid og i strid,
  • dersom vi skal ha militære operative ledere av et format soldatene og gastene våre fortjener og har moralsk rett til å kreve,
  • militære ledere som er trenet i og derfor forberedt på å måtte ta selvstendige avgjørelser under krevende omstendigheter,

da må vi ha offiserer som ikke betrakter sin profesjon som et vanlig yrke, mens han ellers egentlig har helt andre interesser. Vi trenger offiserer som ser på offisersyrket som en livsstil, som yrke og hobby på en og samme tid. Vi trenger holdningen: Det å være offiser er ikke noe man driver med, det er noe man er!

La meg gå helt konkret til verks og beskrive nøyaktig hvilke holdninger og egenskaper jeg mener at en offiser bør være i besittelse av, hva som er mitt egentlig nokså enkle, men allikevel – og spesielt i vår jappetid tid der egennytte, grådighet, og egoisme er tidens løsen – derfor også krevende, offisersideal. Men før jeg begynner med det, la meg – for sikkerhets skyld – understreke at det ikke er mitt inntrykk eller oppfatning at de holdninger og ferdigheter jeg nå vil liste opp er helt fraværende i vårt forsvar. Tvert i mot kan vår innsats i for eksempel Bosnia og Kosovo tyde på at det tross alt ikke står så verst til på holdningsfronten hos våre offiserer. Mitt poeng er at vi ikke må ta det som noen selvfølge, og at det derfor er nyttig en gang i blant, og slik det blir gitt anledning til på denne konferansen, å bli bevisstgjort på hva det dreier seg om. Dessuten….vi kan alltid bli bedre. Og nå til saken:

1. En offiser tar ansvar!

Holdningen må være at «The buck stops here»; at sjefen står fram, tar ansvar skaper tillit og trygghet. Evne og vilje til å ta ansvar er en forutsetning for effektivt lederskap i strid. At man får lov til å stå frem og ta ansvar for det man sier og gjør har dessuten noe med menneskenes verdighet å gjøre. Å få og ta ansvar, og det at ansvar gjøres gjeldende, bidrar til å skape selvstendighet og integritet. Vi er slik skapt at vi vokser med ansvar. Der ansvar aldri gjøres gjeldende hersker passivitet og likegyldighet – ja bokstavelig talt ansvarsløshet. Det bør derfor være en forutsetning i vårt system at det stilles krav til offiseren, og at ansvar gjøres gjeldende når kravene ikke oppfylles. Over skipssjefsnivået – for å ta et eksempel fra Sjøforsvaret – er det dessverre ikke tradisjon i vårt forsvar for at ansvar gjøres gjeldende. Men dersom ansvar skal gjøres gjeldende, også på de øverste gradsnivå i Forsvaret, kan vi ikke ha det slik at det er Kongen i Statsråd som ikke bare utnevner i grad men som også tilsetter folk i stilling som FSJ, ØK, Stabssjef FO, generalinspektør, landkommandør, osv. Kongen i statsråd bør, slik jeg ser det, kun utnevne i grad på embedsmannsnivå. Det bør tilligge Forsvarssjefen å beordre i stilling. Dermed kan FSJ også frabeordre personell på dette gradsnivå uten at han er nødt til å gå til Stortinget. Ansvar kan mye enklere gjøres gjeldende dersom vedkommende sjef ikke leverer det produkt han eller hun er forutsatt å levere. Når det gjelder FSJ selv, kan han for eksempel beordres i stilling av Forsvarsministeren.

2. En offiser har selvrespekt!

Selvrespekt er kilden til utstråling av den naturlige autoritet som er så viktig for en leder. Selvrespekt er også en forutsetning for evne til respekt for undergitte, og respekt for undergitte er en forutsetning for den tillit som kreves for å delegere. Evne og vilje til å delegere er en forutsetning for effektiv ledelse i strid.

3. En offiser er profesjonell!

En profesjonell offiser lar ingen anledning gå fra seg til å øke sin kunnskap og sin erfaring. En profesjonell offiser søker utfordringer for dermed å øke sitt erfaringsgrunnlag. En profesjonell offiser har alltid en bok om operasjoner, strategi, krigshistorie, eller liknende på nattbordet. Offisersyrket fordrer livslang teoretisk læring. Lykkes nemlig forsvaret i sin hovedoppgave, å forhindre krig, vil offiseren aldri få sjanse til å praktisere sin profesjon på alvor. Dersom han skal utvikle den evnen til å fatte intuitivt riktige beslutninger om fienden som Clausewitz hevder kjennetegner den dyktige feltherre, er eneste alternativ studier av militær teori, militær historie og deltakelse i øvelser. Inngående kunnskaper i eget fag er en viktig kilde til selvtillit, til undergittes tillit og er dermed en viktig forutsetning for effektivt lederskap i strid. Høy faglig dyktighet i operativ ledelse og operativ planlegging på nivået over skipssjef, skvadronsjef, brigadesjef har dessverre aldri hatt noen høy status i vårt land. Det må være enestående, i alle fall innen Nato, at vi en periode hadde utnevnt en marineingeniør, og dermed naturlig vis en offiser uten enhver erfaring i operativ ledelse og planlegging, som sjef for operasjonsstaben i Forsvarets overkommando. Vi bør snarest etablere «Generalstabsoffiseren» som eget fagfelt og karrierevei også i det norske forsvaret. Vi kan jo begynne med å sette opp liste over militærfaglig litteratur det er en forutsetning at offiseren har lest og forstått, og som han er eksaminert i før han får godkjent karakter fra Stabsskole 2.

4. En offiser er ærlig!

En offiser snyter ikke på skatten, trikser ikke med reiseregninger, sniker ikke på trikken. Ærlighet er en forutsetning både for selvrespekt og for å vinne undergittes og foresattes respekt. Ærlighet er også en forutsetning for ubestikkelighet, for personlig integritet og en karakteregenskap som øker evnen til å stå imot fristelsen til å velge den lettvinte men ikke nødvendigvis den beste løsning i en krise når mye står på spill. Ærlighet er dermed også en forutsetning for effektivt lederskap i strid.

5. En offiser er lojal!

Sjefens lojalitet overfor de undergitte skaper tillit og trygghet og er dermed en viktig forutsetning for effektivt lederskap i strid. Sjefens lojalitet overfor foresatt sjef er en nødvendig forutsetning for at denne sjefens planer og intensjoner kan bli satt i verk også dersom noe uforutsett skulle inntreffe. Lojalitet oppad, nedad og til siden og den gjensidige tillit og respekt slik lojalitet både forutsetter og skaper, er limet som holder avdelingen sammen når den settes under press, i krise, i strid. Ubegrenset lojalitet fra offiserskorpsets side overfor landets politiske ledelse er dessuten en nødvendig forutsetning for et effektivt militært forsvar som integrert del av et stabilt demokrati.

6. En offiser er i god fysisk form!

God fysisk form er en viktig forutsetning for fysisk og mental utholdenhet, og er dermed også en viktig forutsetning for å makte å ta gode og selvstendige avgjørelser under press. God fysisk form gir også selvtillit og bidrar til å vekke undergittes respekt. God fysisk form er således en viktig forutsetning for effektiv ledelse i strid. Men det hjelper ikke med all verdens pålegg og direktiver om at offiserer skal drive fysisk trening, dersom offiseren ikke betrakter det som en nødvendig og selvsagt del av hans identitet som offiser at han er i god fysisk form, og derfor sørger for å være det uavhengig av pålegg og forordninger. Dersom du er profesjonell offiser, dersom du er militær leder, er du pr. definisjon i god fysisk form, verken mer eller mindre.

7. En offiser er proper i klesveien!

Uniformen er symbol både på Forsvaret og på offisersyrket. At offiseren bærer en proper uniform er et signal både om selvrespekt, respekt for offisesyrket og respekt for Forsvaret. Parallellen til offiseren i felt er at utrustningen til enhver tid er i orden, at han holder seg ren og tørr, hviler når han kan, osv. Naturlig properhet kan lett bli det lille ekstra som avgjør liv eller død i en kritisk situasjon. Og det følger av dette at:

8. En offiser er en ordensmann!

Orden og presisjon er en viktig forutsetning for å holde oversikten og roen under press, og er dermed en forutsetning for effektivt lederskap i strid. Om bord i et marinefartøy er orden en viktig forutsetning for evnen til effektivt brann og havarivern, til damage control. Dersom klesplagg ligger og flyter kan de bidra til at lensepumper går tett eller de kan bidra til at en brann sprer seg lettere og raskere enn om de hadde vært stuet bort forskriftsmessig. Orden og presisjon er ikke noe man bare kan bestemme seg til å begynne med den dagen man blir beordret til en sjefsjobb. Orden og presisjon må ligge i blodet, være en del av den profesjonelle offiserens livsstil.

Ansvarsbevissthet, selvrespekt, profesjonalitet, ærlighet, lojalitet, god fysisk form, properhet og orden, er sentrale holdninger og ferdigheter der det, slik jeg ser det, bør stilles høyere krav til en offiser enn til hvem som helst. Og dette er ikke uttrykk for gammeldags borgerlig Margrethe Munthe pekefingermoral, som doseres av en gammel desillusjonert tullebukk av en flaggkommandør som snart går av med pensjon, og som derfor kan ignoreres. Det er konvensjonell visdom blant alle profesjonelle militære organisasjoner der praktisk stridserfaring inngår som del av den kollektive hukommelse og kultur, at disse holdninger og ferdigheter, både enkeltvis og til sammen, faktisk er viktige forutsetninger for effektivt lederskap i strid og dermed for et effektivt militært forsvar. De færreste av oss har de holdningene og ferdighetene jeg her har nevnt med oss som naturlig utrustning hjemmefra. Og de fleste av dem fordrer tidlig vanedannende drill for at de skal bli «second nature» en del av vår personlighet. Det er nødvendig at befals- og krigsskolene våre tar denne oppgaven på alvor. Vi har alt for lenge vært mer opptatt av sivil høyskolestatus, fagkompetanse, sertifikater og å kunne sammenlikne oss med og bli respektert av det sivile utdanningssystemet. Og det er også viktig. Men ikke dersom det går på bekostning av de holdninger og ferdigheter som er nødvendige forutsetninger for at våre offiserer skal få evne til å utøve effektivt lederskap i strid. Generalinspektøren for Sjøforsvaret har blant annet av de grunnene jeg anførte innledningsvis, om den økende «siviliseringen» av forsvaret, etablert arbeidet med bevisstgjøring rundt befalets holdninger til ett av Sjøforsvarets syv satsningsområder for den neste fireårsperioden. Dersom vi tar for lett på disse aspektene av vår offisersopplæring vil det nemlig gå oss dårlig den dagen Forsvaret blir satt på den alvorligste prøve.

Helt til slutt: Jeg innbiller meg altså ikke at vi vil finne noen offiser, eller andre, som oppfyller de åtte punktene jeg her har listet. Punktene skal være mål å strekke seg etter, med å styre på. Og alle vet at når medet kommer for nært blir det vanskelig å holde kursen, og styrer man for lenge rett på, går man på grunn. Det er ikke «fariseere» – for å bruke et bibelsk uttrykk i denne teologtunge forsamling – jeg er ute etter at vi skal skape. Den gode leder er først og fremst et levende menneske med bakkekontakt, engasjement og kontaktflate også utenfor offiserenes rekker.

Fotnoter   [ + ]

1. Jfr. PACEM 2:1 (1999), s. 5ff.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.