Humanitær hjelp – militær maktbruk

I løpet av de siste ni år har jeg hatt gleden av og sett utfordringen ved å arbeide for Røde Kors i to områder av verden hvor vanskelige konflikter kan oppleves som nesten uløselige. Som kjent er den verdensomspennende Røde Kors-bevegelsen en nøytral hjelpeorganisasjon, noe som i de områder hvor der er konflikt mellom to eller flere parter gir oppgaven ytterligere en utfordrende dimensjon i grenseområdet mellom aksept, forsiktighet, diplomati og de faktiske forhold man opplever i felt. Ved offentlig å fortelle om de humanitære konsekvensene av en konflikt vil man lett kunne utsette seg for kritikk om å være partisk og å bryte med nøytralitetsprinsippet. Spørsmålet man så kan stille er om nøytralitet betyr at man skal likestille lidelsene på begge sider når der i realiteten er åpenbare forskjeller?

Under mine syv år i Somalia, som i snart tolv år har eksistert uten sentrale myndigheter, og dessverre etter hvert har utviklet seg til et rent anarki, var jeg vitne til at en massiv og meget kostbar militærintervensjon fra FN ikke maktet å gjennomføre sitt mandat med å uskadeliggjøre væpnede grupper, som terroriserte sivilbefolkningen. Oppgaven med å hjelpe Somalia på veien mot fred og demokrati ble for vanskelig tross stor innsats fra mange land. Samtidig med at disse flernasjonale militære styrkene levde sitt forholdsvis atskilte liv fra den sivile befolkningen, var der en rekke humanitære organisasjoner som drev nødhjelp og forsøkte å gjennomføre utviklingsprosjekter. I mange tilfeller ble dette gjort med nødvendig støtte fra FN-troppene, mens for andre hjelpeorganisasjoner var der en større grad av uavhengighet. Men det kan sies at den militære tilstedeværelsen av internasjonale styrker og den makt de utøvet til enhver tid, var på de humanitære organisasjoners side. Soldatene, som åpenbart hadde gjennomgått opplæring i Genève-konvensjonens innhold og grunnleggende menneskerettigheter, var utkalt for å vise militær styrke – slik at det var mulig å få frem humanitær hjelp til de nødlidende.

I dette landet med en så ødeleggende borgerkrig, og i dette ’spillet’ mellom utfordringer og muligheter, suksess og fiasko, arbeidet Det Internasjonale Røde Kors i nært samarbeid med landets nasjonale Røde Halvmåneforening. Vi hadde gjennom de to, ifølge Genève-konvensjonen beskyttende Røde Kors- og Røde Halvmåneemblemer, en åpenbar fordel fremfor andre humanitære organisasjoner. Samtidig som respekten og aksepten blant lokalbefolkningen, og endogtil de væpnede militiagrupper, var stor for Røde Kors-bevegelsen, var også vi utsatt for overgrep og misbruk av makt fra det som etter hvert utviklet seg til å bli selvstendige, kriminelle grupper eller grupper under ledelse av lokale krigsherrer. I hovedsak var disse episodene økonomisk betinget, i ett av verdens aller fattigste land.

Gjennom de siste par årene har jeg så i de autonome og okkuperte palestinske områder, på en ganske annen måte enn hva tilfellet var i Somalia, fått oppleve spenningsforholdet mellom humanitært arbeid og militær maktbruk. Vi må her forholde oss til helt andre forutsetninger og vurderinger, hvor vi har å gjøre med en okkuperende makt av et landområde, som resten av verden sier en gang skal bli hjemlandet til det folket, som i mer enn femti år, på en tildels meget kontroversiell måte, har kjempet sin selvstendighetskamp. Dagen som av israelerne med pump og prakt, med fyrverkeri og champagne, feires som landets uavhengighetsdag, blir av palestinerne benevnt som «den store katastrofen». Denne dagen fikk israelerne sitt land, mens store grupper av palestinerne måtte forlate sine hjem og sitt land og tilbringe resten av livet som flyktninger. Man kan vel i et nøtteskall si at det som for israelerne politisk sett er positivt, dessverre i de aller fleste sammenhenger har det motsatte fortegn for palestinerne. På hver sin måte har disse to folkene gjennom militær eller annen form for væpnet maktbruk forsøkt å tilrive seg deler av den palestinske jord, Det Hellige Land, hvor religionene møtes og deres aller helligst helligdommer utfordrer hverandre på bare noen få kvadratmeter.

Som bakgrunnsstoff for den situasjonen vi fra hjelpeorganisasjonenes side de siste par år har opplevd med intifada i de palestinske landområdene, vil jeg trekke frem følgende tre fakta. Selv om jeg er fullt klar over at det også er mange andre sider ved denne saken, mener jeg disse tre har hatt vesentlig innflytelse på den beklagelige utviklingen vi har sett de senere år, og i særdeleshet over de siste nitten måneder hva spenningsforholdet mellom humanitær innsats og militær maktbruk angår.

  • Siden etableringen av staten Israel, vedtatt av FNs generalforsamling, har der vært en rekke FN-resolusjoner, som ikke alltid har gått i favør av den nye nasjonens interesser, politikk og strategi. Følgelig har Israel opponert mot disse og stadig kommet i motsetningsforhold til verdensorganisasjonen. Ikke sjelden hører man uttalt fra israelere at FN ikke er på deres side.
  • Israel har gjennom tidene vært i militær konfrontasjon med flere av sine nabostater i Midtøsten. Der er fremdeles noen av disse landene som ikke anerkjenner den unge staten, og der er i høy grad et spenningsforhold mellom flere av disse og Israel. Felles for Israels naboland er at de i hovedsak er muslimske samfunn.
  • Israel, som fremdeles ikke har ratifisert deler av Genève-konvensjonen har flere ganger søkt om å få sin nasjonale humanitære hjelpeorganisasjon, Magen David Adom anerkjent som fullverdig medlem av den Internasjonale Røde Kors og Røde Halvmåne-bevegelsen. Foreningen har ikke blitt godkjent som følge av israelernes uvilje til å akseptere noen av bevegelsens klare forutsetninger og prinsipper. Dette har ifølge presidenten for Magen David Adom ført til en generell mistillit blant israelere overfor Det Internasjonale Røde Kors.

Som man vil se er det store og fundamentale forskjeller mellom de to eksemplene jeg trekker frem i mine refleksjoner. Hvor man i det ene tilfellet (Somalia) snakker om en blodig borgerkrig mellom klaner i ett av verdens fattigste land, har vi i det andre tilfellet (Palestina) en ganske ’uorganisert’ frigjøringskamp med hjemmelagede bomber og eget blod som sterkeste våpen, mot en velutviklet, men samtidig okkuperende ’nabostat’ (Israel), rangerende som verdens femte sterkeste militærmakt. Den ene staten har fullstendig gått i oppløsning, hvor FN med liten suksess gikk inn med militære styrker for å hjelpe sivilbefolkningen tilbake til en normal tilværelse, og hvor alle verdens hjelpeorganisasjoner har brent fingrene. Den andre konflikten har for begge parter sterke både historiske, økonomiske, politiske og religiøse vinklinger, som direkte appellerer til og er av betydelig både politisk og økonomisk interesse for store deler av verdens befolkning.

Hvordan stemmer så i disse to tilfellene, eller for den saks skyld i andre konflikter, mitt utsagn med utgangspunkt i Norge om at

en militær tilstedeværelse og bruk av makt er for å beskytte befolkningen og bevare menneskets rett til å leve i fred, og uansett rase, religion eller hudfarge, være en beskytter av internasjonale menneskerettigheter?

Er dette avhengig av at man har med et demokratisk og velutviklet samfunn å gjøre? Er det mer et spørsmål om og avhengig av respekt for andre kulturer og folk? Kanskje er det mer betinget av historie og konfliktens karakter? Eller er det et spørsmål om å føle seg som en akseptert del av et større samfunn? I Somalia, hvor det var totalt mangel på et organisert og disiplinert militærvesen, opplevde vi at den lokale Røde Halvmåne-foreningen, bare med sitt emblem som beskyttelse, kunne krysse alle frontlinjer, og så langt midlene rakk kunne gi humanitær hjelp til enhver trengende. Andre hjelpeorganisasjoner fikk i perioder ’arbeidsro mellom slagene’ til å gjennomføre sine programmer. Beskyttelsen lå i et godt forhold til lokalbefolkningen og de tilstedeværende klaner. Begge eller alle sider i konflikten respekterte det arbeidet som ble gjort av de humanitære organisasjonene, og i særdeleshet av Røde Kors og Røde Halvmåne. At nøden og anarkiet førte til stor grad av kriminalitet var ikke annet enn hva man kunne forvente i et land hvor alle offentlig instanser hadde brutt sammen og folket led etter mange år med diktatur og væpnet kamp.

I konflikten her i Midtøsten mellom israelere og palestinere, hvor vi forholder oss til spilleregler iverksatt av en militær stormakt, med bakgrunn i uakseptable og terroriserende selvmordsaksjoner fra palestinernes side, opplever vi at tilsvarende respekt fra de okkuperende styrker for humanitære hjelpeorganisasjoner i alt for mange tilfeller er meget begrenset. La meg bare nevne noen få eksempler på hva vi i det daglige møter som uakseptable angrep fra militærmakten mot de humanitære organisasjonenes arbeid for de mest sårbare i de okkuperte palestinske områdene:

  • Hvor man i de tilfeller det er påkrevd, til punkt og prikke følger de spilleregler som er nedfelt og iverksatt av okkupasjonsmakten, om koordinering av alle operasjoner eller bevegelser av personell og forsyninger til fordel for folket i de okkuperte områdene, gjentar det seg altfor ofte at soldatene på de militære sjekkpunktene og kontrollpostene ikke mottar informasjon fra sine overordnede om å fasilitere den humanitære hjelpen. Vi opplever at der rett og slett utvises liten eller ingen vilje til å medvirke til at hjelpen kommer frem til rett tid og til rett sted. Altfor ofte kommer man simpelthen ikke gjennom.
  • Hvor man i de palestinske områder har en nasjonal ambulansetjeneste, internasjonalt anerkjent og med høy moral, som i utgangspunktet skal kunne betjene hele landområdet, opplever man at selv sykebiler og deres bemanning blir angrepet av de okkuperende militære styrker. Ambulanser blir med fullt overlegg ødelagt, hjelpemannskaper trakassert, arrestert og endogtil drept.
  • Hvor vi vet at så vel sivile som stridende personer blant den okkuperte befolkningen er dødelig såret, tillater de okkuperende militære styrker, med begrunnelse i at der er en militær operasjon, ikke hjelpemannskaper inn for å redde liv. Ved en rekke tilfeller har dette ført til at skadede mennesker døde på grunn av manglende behandling.
  • Hvor der av medisinske grunner er absolutt påkrevd å transportere syke personer til sykehus for behandling, opplever man at de okkuperende styrker i stor grad legger hindringer i veien for å redde liv. Der kan fremvises mange eksempler på situasjoner hvor pasienten døde på grunn av soldatenes opptreden.
  • I en rekke tilfeller er de humanitære organisasjonene nektet å bringe inn livsnødvendige medisiner til sykehus og helseklinikker. Helsepersonell er nektet adgang til sine arbeidsplasser, med den følge at pasienter ikke får den nødvendige behandling. En annen konsekvens er at nødvendige vaksinasjonsprogrammer er umulig å gjennomføre, som igjen kan føre til oppblussing av sykdommer.

Det spørsmål man uvilkårlig vil stille seg, er ikke nødvendigvis hvorfor man opplever slike store kontraster mellom så ulike nasjoner som Somalia og Israel. Mine to eksempler er så fundamentalt forskjellige, og skulle i utgangspunktet representerer klare ytterpunkt av nasjoner hva menneskerettigheter og respekt for liv angår. Likhet kan ikke forventes hva angår respekt for humanitære operasjoner og nasjonale så vel som internasjonale hjelpeorganisasjoner. Man ville tro at de faktiske forhold i disse to eksemplene var det stikk motsatte av hva som i praksis oppleves. Det store spørsmålet blir derfor, hva som gjør at alt har blitt snudd opp ned av hva man ville forvente i forhold til humanitær hjelp og retten så vel som plikten til å hjelpe de nødlidende. Bevisstheten om århundrers, for ikke å si årtuseners, historiske og religiøse forutsetninger og overbevisninger er på ingen måte glemt. Ei heller er den grufulle utryddelseskampanjen mot jødene under sist verdenskrig gått i glemmeboken. Vi har fremdeles i minne at vi i vår norske grunnlov lenge hadde en egen paragraf som diskriminerte jødene. De må alltid stå der som skrekkens eksempel på hva tragedie verden har forårsaket. Men vi må heller ikke akseptere at slike grusomheter gir alibi til å iverksette urettferdigheter mot andre menneskegrupper.

For å kontrollere og styre en hærstyrke stilles det store krav til ledelse og kommunikasjon mellom de forskjellige deler av det militære styrker. Klare og utvetydige kommandolinjer, samt hurtighet, er helt avgjørende for at der ikke skal oppstå misforståelser eller skje uhell eller feilgrep. Likeledes er dette helt avgjørende for at avvik fra rutinene skal kunne gjennomføres. Uten god militær utdannelse og høy moral vil man uvilkårlig fra tid til annen bli offer for enkeltpersoners eller gruppers emosjonelle reaksjoner. Der er klare internasjonale spilleregler som må respekteres, og dette læres i stor grad gjennom følelsen av å tilhøre det internasjonal samfunn med dets moralnormer. Hva skjer i et samfunn som har følelsen av ikke å være fullt akseptert, og hvor man først og sist stoler på sin egen styrke? De humanitære hjelpeorganisasjonene er en viktig del av det internasjonale miljø, noe som enhver soldat skal ha krav på å nyte godt av om så skulle være nødvendig. Uten at dette er fastslått gjennom opplæring og miljø, vil neppe soldaten se hvorfor han skal etterkomme disse reglene når han står overfor sin motstander eller dem som hjelper denne. Kan vi akseptere at israelerne, med begrunnelse i at deres egen Magen David Adom ikke er opptatt som fult medlem i Det Internasjonale Røde Kors og Røde Halvmåneforbundet, neglisjerer og endogtil med militære midler angriper personell og materiell som tilhører denne internasjonale hjelpeorganisasjonen? Med de grufulle selvmordsaksjonene i sterkt minne må man likevel kunne spørre om angrep på helsepersonell og likhetstegn mellom disse og terrorister skal aksepteres?

Et spørsmål jeg mener er høyst relevant å stille, er hvorvidt de væpnede styrker i forskjellige land i tilstrekkelig grad får den nødvendige skolering i internasjonalt anerkjente lover om menneskerettigheter og plikten til å redde liv. Genève-konvensjonen slår klart og entydig fast at enhver såret, stridende så vel som sivil, har krav på medisinsk behandling. I de tilfeller hvor den okkuperende makt sårer en motstander i kamp, skal den sårede ha like stort krav på human behandling som en sivilperson har det. Om ikke andre rekker frem eller tillates å hjelpe, plikter den okkuperende makt selv å yte nødvendig medisinsk hjelp til den sårede. Vi har for mange eksempler på at det humanitære hjelpeapparatet ikke får adgang til å utføre sine plikter her i konflikten mellom israelere og palestinere.

Datoen 11. september 2001 har gått over i historien som dagen da science fiction ble til virkelighet. Denne dagen skjedde det som bare elskere av dataspill hadde kunnet ’more seg med’. Mens hjelpemannskapene i dagene og ukene som fulgte deretter arbeidet febrilsk for å finne overlevende i de brennende ruinene, etter det som til da hadde vært symbolene på verdens rikdom og fortreffelighet, vokste der raskt frem hos verdens mektigste menn en drøm om å utslette verdens ondskap. At man av og til hadde problemer med historien, samt å stokke ordene i riktig rekkefølge, ei heller alltid å kunne huske hva man hadde sagt dagen i forveien, var så, men etter hvert ble denne ondskapen påklistret etiketten terrorisme. Vi ble raskt fortalt, på en for de fleste altfor enkel, men likevel for andre en overbevisende måte, at terrorisme tilhører visse religioner, visse land og visse kulturer. Religion ble raskt trukket inn i diskusjonen som en fremelskende faktor i oppbyggingen av denne så farlige ismen. En forholdsvis nyvalgt president, og for mange en ganske kontroversiell leder av verdens eneste supermakt, grep muligheten med begjær og proklamerte «hellig» krig mot verdens terrorisme, mot det onde.

I kjølvannet av denne strategien, som av haukene ble ønsket hjertelig velkommen, for å rive opp «ondskapens akse», er der også andre som benytter sjansen til å angripe med intensiv styrke sine tradisjonelle motstandere. Med legitimitet i supermaktens bruk av midler i den nye krigen, ser vi overgrep og militær maktbruk som endogtil ryster myndighetene i de vestlige land, som selv har proklamert krig mot «ondskapen». Der utvikler seg en form for krig, hvor militære feilgrep med katastrofale følger for grupper blant sivilbefolkningen blir ’tolerert’ og endogtil bagatellisert. Bombene faller over matlagre tilhørende humanitære hjelpeorganisasjoner uten at det vekker altfor store reaksjoner. Brudd på Genève-konvensjonen er etter hvert fenomener som forekommer altfor ofte, og nye grenser for hva som er tillatt passeres uten de store reaksjonene fra dem som påberoper seg å representere det gode i verden. Alt skjer under etiketten bekjempelsen av verdens ondskap, terrorismen.

Hva finner man når man går inn og analyserer hva som skjer i denne nye krigen, støttet av allierte over store deler av verden? Man kan raskt fristes til å stille spørsmål ved metodene og midlene som brukes. Er det akseptabelt at interneringsmetoder brukes slik man ser dem for afghanske fanger på Guantanamo Bay på Cuba? Er det slik at de som bekjemper det onde i realiteten har tatt i bruk de virkemidler som benyttes av dem og det man forsøker å bekjempe? Er det slik at man nå aksepterer bruken av midler i kampen mot ’terrorismen’, som i utstrakt grad rammer sivilbefolkningen? Har den hellige krigen mot terrorismen innført nye begreper og nye grenser for hva som er lov eller humant i vår verden?

Hva kan så gjøres for at vi på sikt med rette kan si at militær bruk av makt går hånd i hånd med de humanitære interesser? Jeg benytter bevisst betegnelsen ’på sikt’, for jeg mener vi i dag har beveget oss farlig langt fra det ideelle. Ikke fordi alle overtrer grensene, men i like stor grad fordi verden etter mitt skjønn ikke gjør nok for å stoppe den uheldige og farlige utviklingen vi har sett. Jeg tror ikke jeg er naiv når jeg påstår at hva som skjer her mellom israelere og palestinere ikke kunne skje blant våre norske soldater. Hva ligger til grunn for den forskjellen jeg mener å se? Mens vi har humanitær rett som en grunnpilar i vår opplæring av norske soldater, er ikke dette like kjent blant de stridende parter i Midtøsten. Vi må aldri glemme og stadig gjenta for oss selv og andre at Geneverkonvensjonen er en forpliktelse fra stater, til fordel for alle og ikke bare for noen.

Uten at jeg skal gå inn på de så uhyre viktige og kompliserte historiske og religiøse sider ved konflikten i Midtøsten, håper jeg for alles del at trenden må snu, og moralen og troen på menneskeverdet endre seg. Med glede ser vi at det er en voksende gruppe israelske soldater som nekter å tjenestegjøre i de okkuperte palestinske områdene. Hva de fører i marken som argument for å nekte, er nettopp den inhumane behandlingen av det annet folk. Blant majoriteten av så vel palestinere som israelere, er der en stor grad av frustrasjon over hva som skjer. Det er vanskelig å tro at den linjen som følges nå vil føre til fred. Men hvordan skal man komme seg ut av denne onde spiralen?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.