På hvilke betingelser er man egentlig offiser?*

Etiske, folkerettslige, politiske og militære perspektiver

* Foredrag av daværende forsvarsminister ved Nasjonal fagkonferanse for militær etikk
19. september 2001, Krigsskolen, Linderud.

Som en naturlig konsekvens av trusselvurderingene under den kalde krigen har norsk militær tenkning tradisjonelt kretset rundt forsvar mot storstilte militære operasjoner mot Norges territorium. Gjennom diskusjonene om St.prp. nr.45 har vi erfart at disse holdningene i høyeste grad holdes i hevd i deler av Forsvaret og i den offentlige opinionen. Med sjokkerende brutalitet og skremmende presisjon ble vi tirsdag 11. september vekket fra det sløvsinn som har preget deler av den norske sikkerhetspolitiske tenkning. Angrepet på den amerikanske nasjon viser med all mulig tydelighet at den tradisjonelle tilnærming til norsk sikkerhetspoli­tikk er for snever. Som følge av forhold langt utenfor Norges egne grenser, har Norges militære forpliktelser gjennom NATO blitt satt på dagsordenen på en måte som knapt noen kunne forutse. Tragedien i USA tvinger oss også til å tenke gjennom de etiske sidene knyttet til militærmakt på nytt. Og det er mitt tema i dette foredraget.

Jeg vil i dette foredraget ta for meg de forventninger vi folkevalgte har til norske offiserer i et kulturelt og sikkerhetspolitisk perspektiv. I den sammen­heng vil jeg gi en vurdering av det handlingsrommet jeg ser for anvendelse av militærmakt i dag og i årene som kommer, hva slags konflikter vi må være for­beredt på å kunne håndtere, de etiske aspekter ved bruk av væpnet makt og hvilke krav og forventninger som stilles til offisersrollen.

Rom for bruk av militærmakt

Napoleon slåss mot en definert fiende, under sentralisert ledelse og klar geogra­fisk tilhørighet, slik vi selv har forberedt oss på å gjøre. Romerne derimot, måtte i tillegg slåss med «gangstere» som ikke var under annen kommando enn sin egen, og som derfor ikke kunne slås «en bloc». Romerne måtte forholde seg til en konstant trussel, med sterkt vekslende intensitet. De kunne ikke løse sitt sik­kerhetsproblem i løpet av en ettermiddag, slik Napoleon gjorde det. De måtte nøye seg med resultater som lå langt fra «ubetinget kapitulasjon». Deres krig var spredd over store landområder og spredd over flere hundre år. Romernes situa­sjon minner om den vår egen tids demokratier står overfor. Vi må hanskes med folk som villig ofrer livet i ren fanatisme for flagget, gud eller i ren frustrasjon.

Det er alle disse uforutsigbare og uoversiktlige kriger som er de egentlig kriger, det er Kosovo, Somalia, Bosnia og Manhattan som er regelen, og det er Gulfkrigen som er unntaket, og ikke motsatt, slik man lett kan få inntrykk av. For å illustrere dette med noen tall. Det hevdes at British Army var involvert i 74 operasjoner under dronning Victorias regjeringstid, men bare 2 av dem kunne regnes som ’major conventional conflicts’. Av 94 militære operasjoner British Army gjennomførte i perioden 1945 til 1982 var 80 av dem lav-intensitets-kon­flikter. Samtlige av de ca. 30 krigene som fant sted i 1996, var enten mellom eller mot organisasjoner som ikke var stater.

Nærmest som en direkte konsekvens av at Norge er et lite land, med militært sett svært begrensede ressurser, har forsvarstanken hos oss i hovedtrekk begren­set seg til forsvaret av eget territorium. Vårt fremste bidrag til NATO har vært å holde orden i eget hus. Slik vil det fortsatt være. Synet av ’the twin towers’ i rui­ner må ikke få oss til å glemme at forsvaret av egen handlefrihet fremdeles er Forsvarets primære oppgave. Men det røyken fra World Trade Center og Penta­gon forteller, er at krig er noe langt mer enn Waterloo, 9. april og Pearl Harbor.

Budskapet mitt er at det rommet hvor vi tradisjonelt har plassert Forsvaret, har vært for trangt. Som følge av de enorme lidelsene som de to verdenskrigene forårsaket og den vedvarende frykt som preget terrorbalansen i etterkrigstiden var fokus rettet mot ’de store krigene’. Det var riktig og naturlig, med nå er det på høy tid å skifte vekten over på den andre foten. Vi må ikke stirre oss blinde på den store krigen, men evne å håndtere og møte nye typer trusler, kriser og kriger.

Utvider vi rommet for bruk av militærmakt, utvider vi også de etiske utfor­dringer vi står overfor. Vi har forholdt oss til at krigen kom til oss, om den skulle dukke opp. Slik er det ikke lenger. Sentrale begreper i den militære etikk som for eksempel krigførendeselvforsvar og plikt mister noe av det innlysende preget det til nå har hatt, når vi opererer på andres territorium og deltar i opera­sjoner som vi ikke kaller krig. Før vi ser på de konsekvenser dette medfører for norske offiserer, skal vi se litt nærmere på de typer konflikter vi ser for oss.

Type konflikter

Under den kalde krigen var Forsvaret organisert for å håndtere en situasjon der trusselen var kjent. Scenariet som strukturerte og dimensjonerte det norske for­svaret var en massiv invasjon østfra. Forsvarets oppgave var å stå imot en an­griper til alliert hjelp fikk tid til å komme til unnsetning. I dag er situasjonen ve­sentlig endret, idet vi står overfor udefinerte, mer diffuse trusler mot vår sikker­het.

Som den senere tids tragiske hendelser i USA har vist, er det tydelige en­dringer i mønsteret av internasjonal terrorisme som langt på vei kan sies å true demokratiske nasjoners sikkerhet. Vi er ikke ukjent med terrorens ondskap fra tidligere. Det som allikevel stiller hendelsene den 11. september i et spesielt lys, er det enorme omfang og rekkevidde av det som skjedde. Det faktum at NATO for første gang i sin 52-årige eksistens nå har valgt å betrakte den oppståtte situasjon som en Artikkel-V situasjon, understreker dette.

Vi må i framtiden forvente at vi i sterkere grad vil stå overfor ikke-statlige aktører som i stor grad vil benytte seg av en asymmetrisk fremgangsmåte i sine forsøk på å spre frykt og ødeleggelser. Dette innebærer at heller enn å møte overlegen militærmakt på slagmarken, vil framtidige fiender velge å utnytte «svake» punkter for å nå sine mål. Dette vil kunne være både stater og ikke-stat­lige aktører, eller for den saks skyld en kombinasjon av de to. Informasjons­revolusjonen og den generelle teknologiske utvikling har gjort enkeltpersoner og grupper i stand til å råde over kapasiteter og nettverk av tidligere ukjent størrelse og slagkraft.

Spredning av masseødeleggelsesvåpen og leveringsmidler for disse, infor­masjonskrigføring og en stadig mer aggressiv organisert kriminalitet, er sammen med terrortrusselen eksempler på framtidige utfordringer som vi i framtiden vil måtte håndtere.

Det er generelt sett fortsatt uklart om og eventuelt hvordan vi kan trekke på militærmakt for å møte denne typen utfordringer. Mange av disse utfordringene innebærer mulige beskrankninger mot bruk av militærmakt. I den grad det vil skje, vil tradisjonell militærmakt ofte være en sentral forutsetning for, og ofte et vitalt og utfillende bidrag til, at slike operasjoner skal lykkes.

Utfordringene der anvendelse av norsk militærmakt vil kunne bli aktuelt, kan inndeles i tre hovedtyper: etniske konflikter, regionale kriger, konflikter i norske nærområder. Denne typen utfordringer utgjør da også fortsatt kjernen i vår egen og våre alliertes forsvarsplanlegning. Det framgår for eksempel tydelig i NATOs oppdaterte strategiske konsept. Evnen til å gjennomføre operasjoner også utenfor Alliansens eget område, er i dag sentral for å kunne skape og trygge sikkerhet og stabilitet i det euroatlantiske området. Det er i den sammenheng avgjørende å ha evne til å møte en konflikt i NATOs nærområder som kan utvikle seg til å true sikkerheten til et eller flere av NATOs medlemsland. Vår deltagelse i disse oper­asjonene er også med på ytterligere å sikre grunnlaget for at Norge får den sik­kerhetspolitiske og militære støtten som trengs, når og hvis det skulle oppstå en krisesituasjon i vårt område.

Sikkerhet i det 21. århundre er et fellesanliggende for alle demokratiske land. Det gjelder alliansesamarbeidet generelt, og det gjelder utvikling av de militære styrkene, teknologi, kapasiteter og støttefunksjoner spesielt. Økte innslag av flernasjonalitet på nær sagt alle felter blir en av de viktigste rammene for det norske forsvarets virksomhet framover. NATO-toppmøtet i Washington i april 1999, som blant annet godkjente Alliansens reviderte strategiske konsept, vedtok som kjent også en plan for å utvikle de militære kapasiteter som er nødvendig for å kunne nå de målene det strategiske konseptet forutsetter, kalt Defence Ca­pabilities Initiative (DCI). Historien gir oss et uttall eksempler på at militær im­provisasjon ofte er dyrt og dårlig. DCI representerer derfor en systematisk kon­kretisering og operasjonalisering av de krav som stilles i det strategiske konsep­tet. Gjennom DCI vil NATO forbedre sin evne innenfor områdene mobilitet, utholdenhet, fleksibilitet, overlevelsesevne og ledelse. Et viktig prinsipp er forbedret evne til militært samvirke, slik at flernasjonale operasjoner faller lettere enn før. For Norge, som av ressursmessige hensyn – og i likhet med andre små NATO-land – ikke vil ha kapasitet til å anskaffe mange av DCI-elementene på egenhånd, er flernasjonale løsninger særlig aktuelt. Flernasjonale løsninger er et område hvor det vil skje mye i årene som kommer, både innenfor en allianse­ramme og i Europa mer generelt.

Flernasjonalitet drives ikke bare fram av logikken i alliansesamarbeidet. Det er klare teknologiske og økonomiske grunner til at økt flernasjonalitet ikke bare er ønskelig, men bent fram nødvendig. Den militære teknologiutviklingen vil fortsette å endre balansen fra fysisk å besette et territorium for å oppnå politiske målsettinger, til å påvirke en motparts politikk og politiske vilje ved å hindre denne fri utnyttelse av eget territorium, infrastruktur eller ressurser. Dette var et viktig aspekt både under Gulf-krigen og i Kosovo.

Norge kan ikke, som et lite land med begrensede ressurser, alene utvikle alle nye militære teknologiske og konseptuelle kapasiteter. Forsvaret må videre legge NATOs krav til grunn for å sikre tilstrekkelig kvalitet på norske bidrag til fler­nasjonale operasjoner, uavhengig av om de finner sted i Norge eller internasjon­alt. Derfor er Forsvaret nødt til å ta hensyn til den moderniseringstakt våre al­lierte har, spesielt for å opprettholde nødvendig evne til samvirke. Dette påvirker både kompetanse, utrustning og operasjonskonsepter for Forsvarets styrker, og også hvordan Forsvaret som helhet organiseres. Det framtidige forsvar må kunne ta seg av mange ulike typer av oppgaver; både nasjonalt og i internasjonal sam­menheng. Noen oppgaver som militær tilstedeværelse, suverenitetshevdelse og håndtering av mindre kriser, må vi kunne greie på egenhånd. Andre militære oppgaver vil vi alltid måtte utføre i samarbeid med andre – i første rekke våre allierte i NATO. Dette gjelder så vel et militært forsvar av Norge – en Artikkel 5 situasjon – som alle militære operasjoner utenfor Norge, både Artikkel 5-opera­sjoner og ikke-Artikkel 5-operasjoner.

Etiske sider ved bruk av militær makt

Forsvaret er dypt forankret i kristenhumanistisk tradisjon og moral, FN-pakten, FNs menneskerettighetserklæring og internasjonal rett, hvor det overordnede etiske imperativ er menneskets uendelige verdi og iboende verdighet. Av den grunn har tankene om de etiske utfordringer ved bruk av militærmakt kretset omkring oss selv. Utfordringene har i stor grad vært å begrense vår egen bruk av krig som politisk middel, og å begrense lidelsene vi gjennom krig påfører andre. Vi har i langt mindre grad vært opptatt av de etiske spillereglene som våre mot­standere har spilt etter. Blind vold, i form av terrorangrep mot en sakesløs sivilbefolkning viser at det i mange tilfeller er selve vårt etiske fundament som er angrepets mål. Etter mitt syn betyr det at offiserens etikk ikke må oppfattes som en privatsak, som bare angår ham selv og hans samvittighet, så lenge han ikke bryter gjeldende lov, men også i høyeste grad som et virkemiddel i kampen for våre verdier. Den eneste måten å beskytte våre etiske verdier på, er å vise at de betyr noe for oss. Nettopp dette faktum vil være bærende for USA når de skal svare på angrepet på World Trade Center og Pentagon. Det må skje på en slik måte at de etiske reglene styrkes, ikke svekkes ytterligere. På samme måte er det når norske styrker beveger seg utenfor de militærpolitiske rammer vi tradisjonelt har operert etter. I et for nordmenn ukjent sikkerhetspolitisk terreng kan den enkelte bli tvunget til å fatte etiske valg som ikke bare er påvirket av de gjeld­ende etiske rammer, men som også vil påvirke selve rammeverket. I vår tenk­ning omkring militærmakt er det derfor svært viktig at vi holder den etiske di­mensjon klart for øye. Militærmakt er et politisk virkemiddel, men det er et virkemiddel som er kvalitativt forskjellig fra andre virkemidler i den forstand at slik tvangsmakt er direkte og som oftest dødelig. Det er derfor helt avgjørende – mer avgjørende for bruk av militærmakt enn for andre typer makt – at den oppfattes rettferdig og nødvendig. Dette blir viktigere og viktigere.

Det kan synes særlig moralsk problematisk å føre en krig for noe man ikke selv er villig til å ofre menneskeliv for. Men intet er lettere å forstå politisk enn at man gjør det man kan for å begrense tapene på egen side. Vi har her et spesielt vanskelig problem, nemlig hvorledes vi balanserer egne soldaters liv mot de ret­tigheter som tilkommer andre, ikke minst når det gjelder en sivilbefolkning som man ønsker å beskytte. Slike etiske dilemmaer bør ikke og skal ikke feies under teppet. Erfaringene fra Kosovo og Bosnia tvinger oss til å ta dem alvorlig. Tar vi ikke denne diskusjonen nå, vil dilemmaene bare melde seg med fornyet styrke når neste krise inntreffer.

En annen problemstilling som utgjør en hovedutfordring for bruk av militærmakt, dreier seg om ikke å la seg henrykke av teknologien i uforsvarlig stor grad. Den nye teknologien gir de militære styrker nytt spillerom. Jo større teknologisk overtak, jo større kan fristelsen bli til å bruke militærmakt mot en teknologisk underlegen motstander, og følelsen av egen avstand til den makten man faktisk bruker forsterkes. Vi må advare oss selv mot at våpnenes blotte ek­sistens innbyr til å bruke dem som et helt ordinært politisk virkemiddel, og ikke bare i ekstraordinære situasjoner der væpnet makt er legitimt og alle andre mu­ligheter forsøkt. Teknologien er ny, men fristelsen er gammel.

Offisersrollen

Å løse Forsvarets oppgaver krever offiserer med bestemte kvaliteter. Offisers­yrket skiller seg vesentlig fra andre yrker ved at en kan få ordre om å risikere, eller beordre andre til å risikere, eget eller andres liv. I de daglige fredstid­soppgaver er det viktig ikke å miste av syne hva det egentlig innebærer å være offiser. Det som, blant annet, skiller Forsvarets organisasjon fra en sivil or­ganisasjon, er at offiseren skal kunne operere under ekstreme forhold, som krise og krig. Det er derfor en målsetting at offiserene er i stand til å løse militære oppdrag under store fysiske og psykiske påkjenninger. I tillegg skal offiseren evne å utvikle og drifte Forsvaret i fredstid på en kostnads- og formålseffektiv måte.

For å tydeliggjøre etikkens rolle er det nødvendig å skille mellom etikk generelt og holdninger hos en offiser; det vil si skille mellom dyd og dyktighet, for å bruke en klassisk terminologi. På dette området kan etikkens funksjon deles inn i tre:

  1. Legitimitet som grunnlag for maktanvendelse,
  2. Militæretikk som markerer maktanvendelsens yttergrenser, og
  3. Profesjonsetikk som først og fremst refererer til offiserens holdninger og dyktighet.

Det å skape bevissthet omkring holdninger, dreier seg om å styrke vår evne til helhetstenkning, samarbeide, nytenkning, fleksibilitet og omstilling. Og ikke minst å styrke vårt moralske ansvar for hverandre og miljøet både lokalt og i et globalt perspektiv. Det er viktig å motvirke likegyldighet og fremme personlig ansvar og deltakelse. Holdningsendringer er ikke prosjekter avgrenset i tid, men nærmest en livslang prosess i stadig forandring. Å bygge opp holdninger tar tid! Like lite som vi kan bygge et tidsmessig og effektivt forsvar i løpet av få år, kan vi endre eller skape nye holdninger i løpet av få år. Verdiene skal gå ut fra alle oss som utgjør Forsvaret, verdier som vi mener vil gi oss det beste og sterkeste Forsvaret. At verdier kan velges og formidles formelt i organisasjonen, kan ikke ses på som isolerte tiltak. Det er viktig å være klar over og analysere den ver­dipåvirkning som faktisk skjer gjennom ulike påvirkningskanaler. Det være seg familielivet, vennskap og fritid. Den tilsynelatende ubevisste påvirkningen må bevisstgjøres ved valg og formidling av verdier. Å legge til rette for sosiale kvaliteter på arbeidsplassen innebærer at vilje og evne til å ta initiativ, samt å bruke av sin kompetanse og kreativitet øker. Det er derfor et ansvar for oss alle å bidra til Forsvarets fellesskapsverdier.

Mange unge er i dag opptatt av selvrealisering og det gode liv. I kontrast til dette står Forsvarets krav om blant annet orden, lojalitet, integritet og disiplin. Det er Forsvarets egenart og vektlegging som gir institusjonen en så spesiell profil. En offiser må kunne gjøre «helt om» enten «han eller hun er motivert for» dette eller ikke, – da blir det mindre rom for selvrealisering. Skal Forsvaret lykkes i rekrut­teringen til egne skoler, må betingelsene for offisersyrket ikke bare ligge i uten­forliggende krav, men også i at drivkraften ligger i egen motivasjon og mulighet for selvutfoldelse.

Forsvaret kan med andre ord ikke ses adskilt fra samfunnet for øvrig. Det er heller ikke slik at Forsvaret lever sitt eget liv på siden av de grunnleggende endringspro­sesser som mer generelt finner sted både nasjonalt og internasjonalt. Forsvaret må også tilpasse seg denne utviklingen. Offisersetikken gjelder ikke bare i felt, den gjelder også på kontoret!

Respekten for menneskeverd, personlig integritet og kulturelt mangfold som samfunnet for øvrig bygger på, skal legges til grunn også i Forsvaret og integre­res i personlige og kollektive holdninger. Offiseren vil i økende grad møte forskjellige kulturer, språk og verdier. Det flerkulturelle innslaget innad i For­s­varet er også økende, og vil i framtiden bli mer synlig. I UNESCO-rapporten «Our Creative Diversity» fra 1996 sier Claude Levi-Strauss:

Kulturens verdi består i dens forskjellighet fra andre kulturer.

Fattigdom er ikke bare mangel på penger, men også mangel på muligheter til å skape og leve ut egen kultur i sam­spill med ulike kulturer. Også her forlanges det at offiseren står synlig fram og målbærer de verdier vi nordmenn finner verdt å hegne om.

At det er i kulturenes ulikheter vi finner grunnlaget for etniske konflikter, er vel kjent, men det er også her vi finner løsningen til en vellykket fredsoperasjon. Vårt samfunn har lett for å se på kultur som instrumentelt, som et middel til ut­jevning av sosiale og regionale ulikheter. Med et slikt utgangspunkt kan en ved etniske konflikter lett overse at variasjonene i kultur og etnisk bakgrunn utgjør et mangfold av forståelseshorisonter. Det er i dette møtet med kulturforskjeller det skapes bevissthet om hvem vi er og hvor vi kommer fra.

Avslutning

For å avslutte: Det foregår en rekke grunnleggende endringer i de operative, teknologiske og økonomiske rammebetingelsene for bruk av militærmakt som gjør en dramatisk omstilling av Forsvaret tvingende nødvendig. I lys av sikker­hetspolitikkens paradigmeskifte foregår det også en økt bevisstgjøring og debatt om etiske spørsmål.

Når vi faktisk kan risikere å måtte bruke Forsvaret, må det være et forsvar som er best mulig rustet til å møte de oppgavene det kan bli satt til å løse. Jeg har pekt på en del rammebetingelser for bruk av militærmakt i det 21. århundre. Endring i rammebetingelser betyr behov for omstilling. Omstillingen av Fors­varet skyldes dyptgripende endringer i den virkelighet Forsvaret må forholde seg til. Oppgavene er ikke de samme som før, og kravene er annerledes.

Vi må ikke glemme de spesifikke etiske utfordringene som man står overfor når man bruker militær tvangsmakt som politisk virkemiddel. Væpnet makt må ikke alminneliggjøres slik at det simpelthen blir ett politisk virkemiddel blant flere. Her har vi som politikere et stort og tungt ansvar. Vi har også et ansvar for å stå solidarisk bak dem som sendes i aksjon og som i praksis må håndtere di­lemmaer og vanskelige situasjoner.

I de siste 10-15 årene ser vi en økning i betoningen av militær etikk på krigsskolene. Det er positivt. Det borger for at vår høyere militære utdanning utvikler hele mennesker – rustet til å møte et bredere spekter av konflikttyper. Når det gjelder vårt internasjonale engasjement er jeg imponert over norske offi­serers gjennomgående høye standard. Det gjelder også i etiske spørsmål.

English Summary

«On which conditions are we officers?»

In this article the former Minister of Defense, Bjørn Tore Godal, is dealing with expectations the politicians have to Norwegians officers concerning changes in our military organisation. The article discusses fundamentally changes with regardes to conditions for military service, such as operational, technological and financial matters. According to the ethical challenges using military force as a political instrument, the politicians carry major responsibility.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.