11. september 2001 – verden ble ikke en annen

Verden er den samme

Jeg er dypt uenig med dem som mener at verden ble en annen etter 11. september 2001, i alle fall dersom en mener at denne datoen vil bli stående som en begivenhet som endret verden på en grunnleggende måte.

For ikke å bli misforstått, jeg var blant dem som ble lammet av sjokket over bildene jeg så på nettet og på TV-nyhetene. Tragedien for dem som ble direkte rammet eller mistet sine nærmeste kan ikke måles. Da det kom fram at kaprerne var arabere og mente at de utførte en gudstjeneste ved terrorhandlingen, visste jeg at dette kom til å sette dype spor i forholdet mellom muslimer og deres naboer verden over.

Men jeg var selv kommet hjem fra Sudan ei uke i forveien. Der hadde jeg møtt mennesker som på ulike måter var rammet av den mest seiglivete borgerkrigen i Afrika. De hadde mistet familie, venner, kroppsdeler, helse, hjem eller arbeid. Gjennom drøyt tjue år er minst tre millioner døde som følge av krigen. Og nå finansieres krigen delvis av inntekter fra vestlige oljeselskaper, der også norske aksjefond har investert. Jeg glemmer ikke tre tenåringsjenter fra Yei i Sør-Sudan. De hadde flyktet fra Sudan da de var små. Jeg møtte dem i Uganda og spurte dem hva de husket fra hjembyen. «Bare likene langs veien ut av byen», var svaret. Mange av ofrene for krigen spurte hvorfor ikke folk i Vesten bryr seg om lidelsene deres, og hvordan vi i Vesten kan godta at krigen finansieres av vestlig oljeindustri. Jeg ble svar skyldig.

Den 11. september 2001 var jeg fremdeles ikke kommet mentalt hjem fra Sudan. Derfor ble det påtrengende klart for meg at hvite mennesker fremdeles regnes som langt mer verdifulle enn svarte, verden er dessverre ikke blitt en annen på dette punktet. Tre millioner døde i Sudan får brøkdelen av den oppmerksomheten tre tusen døde i New York får. Den samme beklemmende følelsen fikk jeg når de uskyldige ofrene for bombingen i Afghanistan ble omtalt i media. Jeg hadde slett ikke inntrykk at tapet av et uskyldig afghansk liv var like tragisk som tapet av et uskyldig amerikansk liv.

Men var ikke angrepet 11. september unikt som terrorhandling, og førte ikke denne terroren til at verden ble forandret? Angrepet må sammenlignes med en rekke andre islamistiske terrorangrep som vi har sett de siste årene. Jeg tenker først og fremst på massakren på en buss med sveitsiske turister i Luxor i Egypt for noen år siden og på bomber som ble plassert ut på metrostasjoner i Paris. Fellestrekkene er klare for dem som har kjennskap til islamistisk motivert terror:

  • Morderne i Luxor ønsket å destabilisere regimet i Egypt gjennom å skremme turistene bort.
  • Attentatmennene i Paris ønsket å fjerne regimet i Algerie gjennom å gjøre den franske støtten til regimet så kostbar som mulig.
  • Angrepet på World Trade Center skulle ramme den amerikanske støtten til regimet i Saudi-Arabia, som etter Osama bin Ladens mening har sviktet islam ved å gå i allianse med USA.

Den kjente journalisten Robert Fisk hadde et lengre intervju med Osama bin Laden i 1996, ikke lenge etter bombeangrepene mot amerikanske ambassader i Øst-Afrika. Men i samtalen var bin Laden nesten bare opptatt av å kritisere regimet i Saudi-Arabia, og nevnte knapt USA. Dette intervjuet var en av hans viktigste anledninger til å henvende seg til Vesten etter at han for alvor kom i søkelyset for terrorhandlinger. Innholdet bekrefter det vi visste om islamistisk tankegang fra før: Det er et hovedanliggende å rense islam ved å ta et oppgjør innad med dem som svikter de islamske idealene. Når en tyr til terror mot mål utenfor «islams hus», har denne terroren ofte som sitt egentlige mål å svekke terroristenes motstandere i den muslimske verden gjennom å ramme deres allierte.

Men til og med på det kjente amerikanske TV-programmet 60 Minutes like før ettårsmarkeringen etter 11. september kunne vi høre en amerikansk ekspert som mente at «de angrep oss fordi vi har lykkes og de har mislyktes». Den aktuelle kommentatoren hadde altså ikke vunnet mer innsikt i USAs rolle i verden eller hvordan nasjonen tar seg ut med islamisters øyne. Heller ikke på denne måten er verden blitt annerledes. Tvert om ser det ut til at noen av de uheldigste stereotypiene som finnes i amerikansk opinion om resten av verden heller er blitt bekreftet og forsterket.

Mange har ment at terrorangrepet gjorde verden mer skremmende, vi må alle kunne vente å bli rammet av hensynsløs vold der vi befinner oss. Men for oss nordmenn er det større risiko for liv og helse knyttet til en biltur på E6 enn til muligheten for et islamistisk terrorangrep. Og for amerikanere flest er det mange ganger så høy risiko for å bli drept i en skyteepisode med et av de millioner håndvåpen som finnes i det amerikanske samfunnet. Men disse uskyldige ofrene kan ikke regne med den samme omsorgen som ofre for islamistisk terror. Verden er fremdeles den samme.

Verden er forandret

Betyr dette at verden er uforandret av den 11. september? Selvsagt ikke. Det er ikke vanskelig å liste forandringer. Flysikkerheten ble tatt langt mer alvorlig enn før, det er langt mer omfattende kontroller og langt lavere toleransegrenser i luftfarten enn for ett års tid siden. Tidligere hadde en regnet med at eventuelle flykaprere ønsket å komme fra kapringen med livet, og at et kaprerdrama derfor ville utspille seg på bakken til sjuende og sist. Kapringene i fjor viste at en også må regne med kaprere som kalkulerer sine egne liv med inn i planene sine. Forslag om å sikre cockpiten er en direkte følge av denne erkjennelsen.

Umiddelbart etter den 11. september fryktet mange for at uskyldige muslimer kunne bli ofre for trakassering og vold som hevn for terroren i USA. I USA ble flere mennesker drept, også sikher og hinduer, og den amerikanske presidenten advarte mot slik vold og talte varmt om den positive rollen de fleste muslimer hadde i det amerikanske samfunnet. Sjelden har vi også sett at andre muslimer har tatt så sterk avstand fra handlinger begått i islams navn. Den interne muslimske debatten om dette og andre emner har kommet ut i det offentlige rommet i mye større grad det siste året. Dette har ført til at mange har fått et mer nyansert bilde av islam og muslimer.

Terrorangrepene har ført til en langt mer koordinert jakt på terrorister og deres medhjelpere. Saken er ikke ny, for eksempel førte også flystyrten over Lockerbie i Skottland til en omfattende og internasjonal etterforskning for å finne fram til de skyldige bak sprengningen av PanAm flight 103 på vei fra Tyskland til USA. Men nå er det et langt større alvor over jakten på de miljøene som planlegger og utfører terrorisme. Mest strategisk vil det være om en kan få avdekket kommunikasjonskanalene og finanskanalene som terroristen er helt avhengige av.

Men denne jakten har sin pris. Det er skremmende å se hvor lett mange politikere har vært villige til å ofre grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper i denne sammenhengen. Vi har alt sett at folk kan bli fratatt sitt eksistensgrunnlag bare på grunn av en mer eller mindre begrunnet mistanke. I Vesten har vi sett den type holdninger utvikle seg til både klappjakt på jøder og på kommunister. Den historien bør vi ha lært noe av.

Da den amerikanske presidenten kalte den nye krigen for et korstog, var vi mange som var bekymret for at dette skulle føre til forverrede forhold mellom muslimer og kristne verden over. Til en viss grad har det skjedd. Fra Indonesia, Pakistan og Nigeria har vi fått meldinger om vold mot kristne i kjølvannet av 11. september. I Vesten har mange muslimer opplevd trakassering og beskyldninger knyttet til terroren.

Realiteten er noe mer nyansert. Både i Indonesia, Pakistan og Nigeria hadde det lenge vært vold mot kristne, men etter 11. september ble den intensivert. Vi kan si at 11. september fungerte som en forsterker. Der hvor det var lokale konflikter fra før, ble forholdene vanskeligere og mer voldelige etterpå. På den annen side: der hvor muslimer og kristne hadde gode relasjoner til hverandre, har de ofte styrket disse relasjonene i ettertid. Muslimske venner har sagt til meg at dette viser hvor viktig det er at vi kjenner hverandre og har åpne kanaler til hverandre.

I et medieperspektiv ble det fort klart at 11. september splittet muslimene slik at den islamske verden ikke stod fram som en samlet blokk. To episoder satte seg fast hos meg. Den første var da Yassir Arafat la seg ned for å gi blod til ofrene for attentatet. Jeg vet ikke hvor dette blodet ble av, men som symbolhandling var dette meget viktig. Den andre var muslimene i World Islamic Mission som var samlet i moskeen i Åkebergveien til bønn for terrorofrene da en nordmann ringte moskeen og truet med å sprenge den.

Deler av debatten mellom muslimer har vært ført i det offentlige rommet og derfor gjort det langt klarere for folk flest at muslimer er forskjellige og at de har forskjellige oppfatninger om viktige spørsmål. Det er også andre store mediesaker som har medvirket til dette, som debattene om omskjæring, tvangsekteskap og æresdrap som har rast i landet vårt det siste året. Det er ikke lenger en «offisiell» representant som stiller på «muslimenes» vegne mot alle de andre, men muslimer sitter i en rekke ulike posisjoner i mange av de debattene som føres.

Gammelt og nytt

Terrorangrepene for ett år siden førte altså etter mitt skjønn ikke til at verden ble en annen, selv om mange ting ble annerledes. De grunnleggende strukturene i det internasjonale samfunn forblir det samme.

I en amerikansk kontekst ser dette annerledes ut. I USAs historie er dette en såpass enestående hendelse at den vil inngå på linje med det japanske angrepet på Pearl Harbor under andre verdenskrig.

Men i en global sammenheng og i et historisk perspektiv kommer disse terrorangrepene til å havne et stykke ned på listen over begivenheter som forandret verden, enten til det bedre eller til det verre.

Hva har vi lært? For meg er det to ting som står igjen etter 11. september 2001. Det handler om hvordan vi ser på menneskets verdi og hvordan vi ser på vold.

Terror av denne typen er bare mulig dersom jeg regner min motstander som verdiløs. Derfor vil en global opprustning av menneskeverdet være det viktigste bidraget til å forebygge terror. Men nettopp på dette punktet møter vi oss selv i døra; jeg har pekt på ovenfor hvordan vi på mange måter graderer menneskenes verdi slik at europeere og amerikanere er mer verd enn asiater eller afrikanere.

For det andre handler det om vold. Korstogene hadde sin teori om hellig vold, at volden var etisk sett nøytral og fikk sin etiske kvalitet fra formålet; «formålet helliger midlet». Religioner og livssyn utfordres nå til å arbeide etisk med alle de spørsmål som bruk av vold reiser, ikke minst sett i relasjon til menneskeverdet.

Den jobben har bare så vidt begynt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.