Den kristne kirkes historie og konfesjonelle inndeling

Figuren på neste side er en sterkt forenklet framstilling av den kristne kirkes historie og konfesjonelle inndeling fra dens begynnelse til i dag. Det skal illustrere følgende hovedpunkter:

1) Kulturelt-geografisk er kirken fra begynnelsen av tre-delt. En semittisk del som har brukt hebraisk og det nært beslektete språk arameisk (syrisk) som liturgisk språk og klassisk lærespråk. En gresktalende del som vi også kan kalle bysantinsk, og en latinsk del som utgjør den romersk-katolske og de protestantiske kirkesamfunn. Generelt sett finnes de i en øst- vest akse. Disse tre hoveddelene har på tross av mange underinndelinger – eksempelvis vil jeg regne den russisk-ortodokse kirke inn under den greske hoveddelen – klare fellestrekk i læretradisjoner, liturgi, fromhetsformer og kulturytringer som definerer dem i forhold til hverandre. Interessant nok har den historiske utviklingen her fulgt linjer som antydes ved de tre språk som Pilatus’ proklamasjon av Jesus som Messias i inskripsjonen over hans hode på korset.

2) Historisk-konfesjonelt har kirken delt seg i fem familier, på figuren ved de vertikale linjene som ender i piler på toppen. De horisontale linjene representerer utskillinger av nye kirkesamfunn fra gamle. De fem kirkefamilene kan kalles Øst-syrisk («Nestoriansk»), Vest-syrisk («Monofysittisk»), Ortodoks, Katolsk og Protestantisk. Disse betegnelsene er egentlig til dels sterkt misvisende, men fordi de er ganske utbredt er de valgt i mangel av noe bedre.

En liten kirkehistorisk klatretur i treet.

Den kristne kirkes røtter står i jødisk og israelsk jord fra begynnelsen av. Bare jøder og proselytter var til stede ved oppstandelsen og åndsutgytelsen på første pinsedag. I løpet av det første århundret, spesielt etter Jerusalems fall år 70 vil dens spredning ha gitt nye tyngdepunkter; Antiokia, Alexandria (ikke vist), Edessa, Roma og senere Konstantinopel. Det går an å si at kirken var grunnleggende sett en fram til år 431. Den samlede kirke hadde definert sitt trosgrunnlag og avvist konkurrerende kirkedannelser og læresystemer som kjetterske, mest tydelig gjennom Nikea-konsilet år 325.

Kirkekart

pacem-1-2003-jan-rantrud

 

– Efesus-konsilet år 431 er den første virkelige oppdeling av kirken. To retninger, som begge godtar Nikea-konsilets formuleringer deler seg formelt på uenighet over visse kompliserte kristologiske oppfatninger – mer reelt ut fra kulturelle, politiske og til dels personlige motsetninger. Den ene blir senere kalt «Nestoriansk», men kalles her Øst-syrisk. Den kan også kalles assyrisk. Fra sitt opprinnelige kjerneområde i Mesopotamia og litt senere også i Iran og Kaukasus sprer den seg raskt østover til India og etter hvert langs karavaneveiene over sentral-Asia til Kina og Mongolia. Via denne kirken når Evangeliet Stillehavet før det når Nordsjøen! Middelalderens politiske katstrofer og folkevandringer utrydder mesteparten av den Øst-syriske kirke, men ganske store rester finnes den dag i dag. I Sverige er det i dag et eget bispedømme for flere tusen flyktninger fra Midtøsten tilhørende denne kirken. Dens offisielle navn blir på norsk Den Hellige Katolske Apostoliske Assyriske Kirke i Østen. Den Øst-syriske kirke regner sin apostoliske suksesjon fra apostelen Peter i Babylon, (1.Pet 5:13) der han overdro apostelmyndigheten til sin etterfølger.

– Den andre hovedretningen i kirken deler seg igjen 20 år senere, ved Kalkedon-konsilet år 451. Også her gjelder det formelt uenighet om kristologiske formuleringer, og den østlige grenen kalles (unøyaktig) for «Monofysittisk». Den består etter hvert av nasjonalkirker utenfor det gamle romerriket. En vest-syrisk kirke som også kalles Syrisk-ortodoks og Jakobittisk og som regner sin suksesjon fra Jesu broder Jakob som ledet Jerusalem-menigheten. Den indiske opprinnelige Tomas-kirken, Den armenske kirke, Den koptiske kirke og Den etiopiske kirke hører også til denne konfesjonsfamilien.

– Den største og mest sentrale del av kirken samlet seg etter hvert rundt de fem i prinsippet likeverdige patriarkatene Jerusalem, Aleksandria, Roma, Antiokia og Konstantinopel. Tross mangfoldet ble formell enhet beholdt inntil et (eller rettere sagt ett av flere) endelig brudd skjedde over den såkalte «filioque» formuleringen av den nikensk-konstantinopolitanske trosbekjennelse i 1054, da patriarken (paven) av Roma ble formelt ekskludert fra kirkens felleskap av de andre. For oss er dette interessant i og med at det skjedde etter at kristendommen var både reelt og formelt fast etablert i Norge.

Etter 1054 kan man altså snakke om en ortodoks og en katolsk gren av kirken. Til den ortodokse hører de greske, russiske og øst-europeiske nasjonale kirkesamfunn. De fleste av dem, men ikke den russiske, anerkjenner den økumeniske patriark i Konstantinopel som samlende fellesinstitusjon. Den serbisk-ortodokse kirke tilhører denne konfesjonsfamilien.

Reformasjonen på 1500-tallet er en lokal splittelse innenfor og vekk fra den romersk-kartolske kirke. Den har aldri angått og har ikke hatt noen betydning for de tre andre kirkefamilier.

Totalbildet er selvfølgelig langt mer komplisert enn slik det er antydet i den korte skissen ovenfor. Eksempelvis er den romersk-katolske kirke bare en av de mange kirker som er samlet i anerkjennelsen av paven i Roma som samlende overhode. Man har syrisk-katolske, gresk-katolske, koprisk-katolske og andre nasjonale grener, samt to selvstendige patriarkater i Midt-østen som er tilknyttet samme famile; Den maronittiske kirke og Den melkittiske kirke. Tallmessig sett er den romersk-katolske kirke langt den største av dem alle.

Fra 90-årene av har det skjedd historiske tilnærmelser mellom de gamle kirkefamiliene, hvor mer enn 1500 år gamle bruddlinjer gradvis blir overbygget og helet. Det gjelder både mellom den Øst-syriske og Romersk-katolske kirke, og mellom de «Monofysittiske» og Ortodokse kirker.

Internett er etter hvert et utmerket redskap til å skaffe seg nærmere kjennskap til kirkesamfunn vi før har regnet som eksotiske. Søkeord som «Assyrian Church», «Syrian Orthodox Church», «Coptic Church» og så videre vil lede til informative hjemmesider og andre opplysninger.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.