Feltprestkorpset som økumenisk aktør

Når Feltprestkorpset nå ser tilbake på sin 50-årige historie, kan det gjøre det med vissheten om at det har potensiale til å være en viktig økumenisk aktør. Selv om det i den Konglige resolusjonen av 22. oktober 1954 ble slått fast at «Feltprestkorpsets oppgave er å lede og utføre feltpresttjeneste i Forsvaret i samsvar med Den norske kirkes orden», så het det samtidig at Feltprestkorpset rullefører og forvalter ordinerte prester i Den norske kirke og forstandere i registrerte trossamfunn, teologer, teologistudenter og annet tildelt personell (BFPK 1-1-4).1«Insttusjonspresttjenesten – en felles oppgave? En utredning om mulighetene for en økumenisk utvidelse av rekrutteringsgrunnlaget til institusjonspresttjenesten.» Avgitt av Administrativt-Juridisk Uvalg til styret i Norges kristne råd 20.09.00.

Dette har fra begynnelsen av gitt Feltprestkorpset tilgang til og ansvar også for prester og forstandere utenfor Den norske kirke. I mange år kalte man bare inn studenter med cand.theol-eksamen til førstegangstjeneste. Pastorer som var utdannet ved de teologiske seminarene til de ulike kirkesamfunnene ble ikke kalt inn, men rulleført slik at de kunne stå til disposisjon for Feltprestkorpset i påkommende tilfeller. Fra slutten av 1980-årene oppstod det mangel på vernepliktige feltprester og man begynte også å kalle inn disse og i tillegg studenter fra Misjonssambandets misjonsskole, Fjellhaug.

Dette betydde at det i alle år fantes et visst tilsig av vernepliktige feltprester fra ulike kirker, særlig fra Den Evangelisk Lutherske Frikirke, samtidig som en langt større gruppe visste at de var rulleført i Feltprestkorpset. Dette ga en viss tilhørighet til Feltprestkorpset, også innenfor andre kirker enn Den norske kirke.

Til faste stillinger benyttet man bare prester/pastorer fra Den norske kirke og fra Frikirken. Noen få andre ble etter hvert tilsatt i engasjement. Alle stod under tilsyn av Oslo biskop og utførte sin tjeneste etter Den norske kirkes orden.2Ibid. Når det gjelder feltprosten har det hele tiden vært et krav om at denne måtte tilhøre Den norske kirke. Det førte til at da Helge Utaker ble feltprost, måtte han gå over fra Den Evangelisk Lutherske Frikirke til Den norske kirke.

I artikkelen «Folkeretten og feltpresttjenesten – Feltprestordningens legitimitet i krigens folkerett» (PACEM nr 2/1998) viser Nils Terje Lunde hvordan feltprestordningen har sin legitimitet i krigens folkerett. Han viser blant annet til IV Haagskonvensjons artikkel 18 som handler om retten til fri religionsutøvelse for krigsfanger.

Han hevder at det er i strid med grunnprinsippene i krigens folkerett å foreta en innsnevrende fortolkning av hvem denne artikkelen gjelder, slik at selv om den i utgangspunktet omhandler krigsfanger, må de samme prinsippene gjelde eget personell.3Major Nils Terje Lunde: «Folkeretten og feltpresttjenesten – Feltprestordingens legitimitet i krigens folkerett.» PACEM 1:2 (1998), ss. 165-177. Om det var slike overveielser som lå til grunn for at også andre enn prester i Den norske kirke i prinsippet skulle være en del av Feltprestkorpset, er det vanskelig å vite uten etter nærmere undersøkelser, men man var seg i hvert fall bevisst at de vernepliktige ikke bare bestod av medlemmer av Den norske kirke. Også de som ikke tilhørte Den norske kirke hadde krav på å få praktisere sin religion etter egen overbevisning. Det var feltprestens oppgave å legge til rette for dette også der hvor de ikke kunne lede dette i praksis. Men enda bedre var det selvsagt om de også kunne betjenes av sine egne prester.4Jfr. «Institusjonspresttjenesten – en felles oppgave?»

Da Norges kristne råd ble dannet på begynnelsen av nittitallet, tok man tidlig initiativ til å få utredet institusjonsprestetjenestens økumeniske konsekvenser. Et utvalg ble nedsatt av Administrativt-Juridisk Utvalg i Norges kristne råd. Helge Utaker var her blant medlemmene. Senere ble denne innstillingen lagt til grunn for en ny innstilling som Administrativt-Juridisk Utvalg selv fremmet for Norges kristne råd. Det viste seg at Feltprestkorpset hadde en mer økumenisk inkluderende holdning enn det som gjorde seg gjeldende for ansettelse av de andre institusjonsprestene, men det var rom for et økende økumenisk engasjement. I innstillingen konkluderte man for feltpresttjenestens del på følgende måte:

Ved vurdering av almen, fast tjeneste i Feltprestkorpset for alle teologer som har sin tjeneste i trossamfunn tilsluttet Norges kristne råd, må en legge til grunn at langt de fleste som utfører militærtjeneste eller har sitt yrke innenfor Forsvaret tilhører Den norske kirke. Og det er innlysende at Den norske kirke fremdeles er den fremste bærer av den kristne kulturarv i vårt folk. Med dette som bakgrunn er det viktig at tilknytningen til Den norske kirke opprettholdes. Men det er også berikende for feltpresttjenesten at prester/pastorer fra andre kirkesamfunn får anledning til å søke tjeneste i Feltprestkorpset. Forutsetningen er at de må ha anbefaling fra sitt eget kirkesamfunn.5Ibid

Videre slo man fast for alle de ulike institusjonspreststillingene at man ikke måtte få en «institusjonenes kirke». Det var viktig at den enkelte prest hadde en fast og klar tilhørighet og lojalitet til sitt eget kirkesamfunn. Dette var også grunnen til at man for helhetens del ønsket å opprettholde tilknytningen til Den norske kirke, men i samarbeid med de andre kirkene.

Mens arbeidet med disse innstillingene foregikk, gjennomførte Feltprestkorpset en omorganisering som blant annet medførte en betydelig økning av antall faste prestestilling i Forsvaret på bekostning av antallet av vernepliktige feltprester. Ordningen med engasjerte feltprester falt bort. Grunnen til dette var at man gjennom lang tid hadde hatt vansker med å rekruttere nok vernepliktige til å dekke behovet for prestetjeneste i Forsvarets fredsorganisasjon. Ordningen ble gjennomført fra 1. august 1996. I slutten av 1997 sendte så feltprosten ut et høringsdokument med kriteriene for fremtidig yrkestilsetting av feltprester.

Høringsdokumentet hadde følgende konklusjon:

  • Feltprestkorpset forstås kirkelig sett som en integrert del av Den norske kirke.
  • Det kirkelige tilsyn forvaltes av Feltprosten under overtilsyn av Oslo biskop.
  • Prester fra Den Evangelisk Lutherske Frikirke, andre lutherske kirker, Metodistkirken og Den anglikanske kirke kan yrkestilsettes i Feltprestkorpset.
  • De regler for kirkelig tilsyn som gjelder ved funksjon som prest i Den norske kirke gjelder ved tilsetting i FPK. Det forutsettes at vedkomne prests utdannelse kan godkjennes av FPK og Forsvaret.
  • Yrkestilsetting forutsetter norsk statsborgerskap, beherskelse av norsk språk, sikkerhetsklarering på det nivå som kreves for stillingen og godkjent helse. Ved tilsetting i embetet som Feltprost, kreves medlemskap i Den norske kirke.

Når det gjelder utdannelsen, var denne definert mer utførlig tidligere i dokumentet:

Feltprosten anbefaler at prester fra andre kirkesamfunn kan yrkestilsettes i Feltprestkorpset, dersom de har sin kirkes teologiske utdanning, og i tillegg cand.philol.-grad, eller eventuelt ekvivalerende utdannelse med en relevant fagkombinasjon. Utdannelsen må vurderes i hvert enkelt tilfelle.

Dette utløste samtaler mellom Norges kristne råd, Norges Frikirkeråd og Feltprosten. Norges kristne råd og Norges Frikirkeråd utarbeidet et felles høringssvar. (Dette svaret ble vedtatt i Norges kristne råds styre. Den katolske kirke og Den norske kirkes representanter avholdt seg fra å stemme). I høringssvaret ble følgende fremhevet:

Ingen kirke kan «ta monopol» på å betjene Forsvaret, dette må i utgangspunktet være en økumenisk tjeneste slik det også uttrykkes i Vernepliktsloven § 3 hvor prester, pastorer og forstandere fra ulike trossamfunn er pliktige til å gjøre tjeneste som feltprester i Forsvaret. Vernepliktsloven uttrykker så vidt vi kan forstå ikke et skille mellom Forsvarets fredsorganisasjon og dens krigsorganisasjon.

Samtidig uttalte NKR og NFR:

Vi er samtidig innforstått med at vi har en statskirke i vårt land som i tillegg er den overlegent største kirken i folket. Vi mener derfor at FPK bør tilrettelegges på en måte som gjenspeiler dette faktum. På denne bakgrunn vil vi gjerne kommentere følgende:

Den norske kirkes posisjon i folket og den godt utbygde organisasjon i FPK, ser vi liten grunn til foreslå endret så lenge vi har en stats/folkekirke. Det er stor vilje hos minoritetskirkene til å akseptere Dnks majoritetsstilling. Av dette følger en akseptasjon av at Feltprosten er medlem av Dnk eller subsidiært underskriver en spesiell lojalitetserklæring til Dnk, v/ Oslo biskop som øverste kirkelige tilsynsmyndighet for Forsvaret.

Med hensyn til lære og ordninger som normalt undervises/benyttes i Forsvaret, er det også her aksept av at disse kan være basert på Dnks lære og ordninger. Vi gjør samtidig oppmerksom på at det er utarbeidet økumeniske ordninger for ulike gudstjenester som også Dnk har godkjent til bruk.

Når det gjaldt utdannelseskrav forslo NKR og NFR følgende:

– formell utdanning som prest/pastor innenfor eget kirkesamfunn i minimum 4 år, ekvivalent med KS II grad

– personlig egnethet som bør vurderes gjennom et «feltprestseminar» som bør være et noe utvidet feltprestkurs

– lojalitet overfor Den norske kirkes lære og ordninger

– tilsynet utøver av feltprost/biskop,

Evt. kan en tenke seg et ’dobbelt’ tilsyn slik det i dag praktiseres overfor alle de ordinerte som gjør tjeneste i organisasjoner utenfor den offisielle kirke de er ordinert inn i. Det vil si en deling av arbeidsgiver-tilsyn og personlig, åndelig veiledning som ivaretas av vedkommende kirkesamfunns biskop/leder.

Denne uttalelsen støttes i særuttalelser av Den Evangelisk Lutherske Frikirke, Det Norske Baptistsamfunn og Metodistkirken. Katolikkene på sin side understreket enda tydeligere behovet av at all feltpresttjeneste hadde en best mulig kirkelig forankring. Dette ville bety at «feltpresttjenesten i Norge vil være best tjent med å bli betraktet som Den norske kirke i Forsvaret».

Norsk katolsk bisperåd uttalte blant annet:

Det er viktig at all feltpresttjeneste har en best mulig kirkelig forankring. Det ivaretas best med forpliktende og konkret tilknytning til det største av de kirkesamfunn som tjenesten primært sikter inn på. Internasjonalt ordnes dette ofte ved at de forskjellige kirkesamfunn deltar i en militært finansiert feltpresttjeneste ut fra deres personelle deltagelse i de væpnede styrker. Ut fra dette gir det seg selv at feltpresttjenesten i Norge vil være best tjent med å bli betraktet som Den norske kirke i Forsvaret.

De uttaler blant annet videre:

På sikt bør det legges til rette for blant annet deltidstilsetting av prester med videre fra kirkesamfunn utenfor Den norske kirke på deres egne premisser når det foreligger et aktuelt betjeningsbehov i forhold til personer tilhørende dette eller disse samfunn.

Kirkerådet i Den norske kirke understreket i sin høringsuttalelse viktigheten av at Feltprestkorpset fortsatte som en integrert del av Den norske kirke og ikke ble Forsvarets kirke. De ønsket at prester fra kirker som Den norske kirke hadde avtale med kunne få fast ansettelse og muligens pastorer fra Det Misjonsforbund som delte Den norske kirkes dåpssyn. Når det gjaldt utdanningskrav, ville de derimot ikke stille andre krav enn gjennomført det som de ulike kirkesamfunn krevde med vekt på praksisdelen. De understreket viktigheten av en åpen og in­kluderende økumenisk holdning overfor personer fra andre kirkesamfunn og viktigheten av at disse kunne få den betjening som var ønskelig og mulig fra sitt eget kirkesamfunn.

Av spesiell interesse var uttalelsene fra De teologiske fakultetene.Menighetsfakultetet og Det teologiske fakultet anerkjente betydningen av et klart forhold til Den norske kirke, men understreket meget tydelig Feltprestkorpsets økumeniske ansvar og profil. Selv om de så med forståelse på at man åpnet for tjeneste for prester fra kirker som Den norske kirke hadde en avtale med, mente de at det ville finnes mange oppgaver hvor også andre prester kunne benyttes. De var også spørrende til at det ble stilt andre krav i fredstid enn i en krigssituasjon. Teologisk fakultet viste også til de utfordringer som lå i at Norge var blitt et land med mange ulike religioner og at det interreligiøse aspekt måtte få tilbørlig vekt.

Til tross for høringsuttalelsene fra de ulike kirkelige instanser, førte ikke disse til endring i reglene for rekrutteringen til Feltprestkorpset, men man fikk i det minste en langt bedre dialog med Norges kristne råd og Frikirkerådet. Denne dialogen har nettopp blitt tatt opp på nytt og her har Norges kristne råd store forventninger til at Feltprestkorpset vil utvikle videre sitt økumeniske potensiale. I de forslag som har kommet fram i denne prosessen gjennom disse årene, ligger det også muligheter for at Feltprestkorpset kan skape presedens for økumenisk inkludering også for andre institusjoner.

Det har vært Norges kristne råds oppfatning hele tiden at en mer inkluderende og bredere sammensatt organisasjon vil bidra til å styrke og berike Feltprestkorpset og føre til en spennende dynamikk innad i korpset. Dette vil også synliggjøre at Feltprestkorpset representerer et felles ansvar for kirkene i Norge.

Ikke minst argumentasjonen i den før nevnte artikkelen av Nils Terje Lunde gir signaler om at en slik vilje også finnes innen Feltprestkorpset. I artikkelen argumenterer han overbevisende for at det er «krigens krav som setter utgangspunkt for Forsvarets virksomhet» og at Forsvaret må defineres ut fra en eventuell krigssituasjon6PACEM nr. 2 1998 side 165-177. Veien fra en slik argumentasjon til en forståelse av at dersom prester fra de ulike kirker kan være gode nok i en krigssituasjon, så må de også være brukbare i fred. En kan jo også spørre hvor de ellers skulle få sin opplæring til å kunne brukes når det virkelig gjelder?

English Summary

Is the Norwegian Chaplaincy an ecumenical actor, is the question from the auth­ors. They refer to statements from different churches and ecumenical organisations which show that the Norwegian chaplaincy is more ecumenical and open to engaging chaplains from different churches than other institution in Norway, even if it there is room for a larger ecumenical commitment. They indicate that a more ecumenically inclusive organisation would enrich the Chaplaincy and demonstrate that the Chaplaincy represents a common responsibility for all churches in Norway.

Fotnoter   [ + ]

1. «Insttusjonspresttjenesten – en felles oppgave? En utredning om mulighetene for en økumenisk utvidelse av rekrutteringsgrunnlaget til institusjonspresttjenesten.» Avgitt av Administrativt-Juridisk Uvalg til styret i Norges kristne råd 20.09.00.
2. Ibid.
3. Major Nils Terje Lunde: «Folkeretten og feltpresttjenesten – Feltprestordingens legitimitet i krigens folkerett.» PACEM 1:2 (1998), ss. 165-177.
4. Jfr. «Institusjonspresttjenesten – en felles oppgave?»
5. Ibid
6. PACEM nr. 2 1998 side 165-177.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.