Interkulturell kommunikasjon og problemløsning

I samkvem mellom mennesker er det åpenbart at de som er kjent med hverandres kulturer, har bedre forutsetninger for å kommunisere med hverandre enn de som ikke har en slik kulturforståelse. Eksempelvis gjelder det for de som har utviklet språklige ferdigheter og kjennskap til skikk og bruk. Den som har anledning til å reise mye eller oppholde seg lenge blant mennesker i kulturer som er svært forskjellig fra ens egen, får oftest en større bevissthet om kulturforskjeller og kulturlikheter enn en som bor fast i sin egen kultur gjennom hele livet. Den som er bereist vil normalt også ha utviklet evnen til å registrere likheter og forskjeller mellom kulturene i befolkningsgrupper i eget land, for eksempel mellom øst- og vestlendinger og mellom søringer og folk fra nord i Norge.

Om å knekke kulturkoden

Det som skjer med mennesker som reiser slik, er at de begynner å forholde seg bevisst til folks kulturkode. En kulturkode er det sett av forestillinger, verdier og tradisjoner som danner grunnlaget for ferdigheter, oppfatninger og atferd hos medlemmer av et gitt samfunn. Å knekke kulturkoden, betyr derfor å forstå «koden i hodet» hos de mennesker som tilhører en kultur. En slik kulturkode innprogrammeres i oss gjennom hele livet. Den bestemmer så vel befolkningsgruppens som enkeltmenneskets tale- og handlingsmønster. Koden ligger i hodet hos enkeltmenneskene, men den kommer til uttrykk når mennesker fra en kultur samtaler eller samhandler med andre innen samme kultur. Den som forstår kulturkoden, forstår samtidig hvorfor menneskene i en gitt kultur taler, handler og tenker som de gjør. Enhver kjennskap til en kultur er bedre enn ingen, men det skal mer enn overflatisk kjennskap til for å knekke kulturkoden. Som regel dreier det seg om å bygge opp kjenneskap til en kultur gjennom lang tids erfaringer fra samhandling med personer som tilhører den kulturen. Jo mer bevisst kunnskapen og forståelsen er om en annen kultur, desto større er sjansen for å få til en meningsfull samtale eller annen form for samhandling med representanter for vedkommende kultur. Den som har tilegnet seg innsikt i en kultur, vil lettere la denne kulturens verdier, tradisjoner, handlingsmønstre og overbevisninger få plass i egen bevissthet når det skal føres samtaler eller forhandlinger med enkeltpersoner og grupper som hører denne kulturen til.

På seg selv kjenner man andre

Jo mer bevisst kunnskapen og forståelsen om ens egen kultur er, desto større sjanse er det for at vi skal få en reflektert forståelse av fremmede kulturer. Studiet av egen kultur oppøver en analytisk evne i oss samt bevisstheten om at vår egen kultur er mangfoldig sammensatt. Kulturstudier i vårt land har gjort det helt klart for oss at den såkalte norske enhetskultur var en myte også før Norge ble et flerkulturelt samfunn. Tenk bare på de kulturelle landsdels- og distriktsforskjellene, for ikke å si forholdet mellom majoritets- og minoritetskulturer i vårt land! Det er nok å nevne norske dialekter, julemattradisjoner og forskjeller mellom byene og landsbygdene for å eksemplifisere dette.

Det som kan sies om betydningen av innsikt i og forståelse av egen eller andres kultur(er) i allmennhet, gjelder selvsagt også for det mer spesifikke ved kulturene. Det merker vi når vi beveger oss inn på det området som omfattes av egen eller andres religion, livssyn eller etikk. Da blir behovet for innsikt og forståelse ekstra merkbart. Det henger sammen med at religion, livssyn og etikk bygger på grunnleggende verdier i en kulturen, altså selve nerven i det som får en kultur til å fungere. Uten slik innsikt kan vi risikere å snakke forbi eller misforstå hverandre samt begå alvorlige overtramp eller krenke andre.

Om å unngå at stereotypier får dominere kommunikasjon

Gjennom innsikt i andre kulturer unngår en nemlig at stereotypier om disse får dominere samtale eller annen samhandling med mennesker som tilhører disse kulturene. Stereotypier er i denne sammenheng å forstå som folkelige karikaturer av og faststivnede antakelser om verdier, holdninger og handlingsmønstre i en gitt kultur. Oftest er stereotypier enkle karakteristikker som beveger seg på kulturens overflate og generaliserer. Vi kjenner slike stereotypier fra folkelige karakteristikker som «skotter er gjerrige, svensker er hovne og amerikanere overdriver alltid.» Stereotypier kan være nyttige når de representerer en «første beste gjetning» om en gruppe, og når de blir løpende korrigert ved nye observasjoner. Men, stereotypier er farlige når de når de er ubevisste og hindrer oss i å justere våre oppfatninger ut i fra møtet med representanter for de respektive kulturene. Hvis nemlig ikke stereotypiene blir korrigert, vil de være til hinder for god kommunikasjon.

Sortering av kulturelle hovedtyper er nyttig

Evnen til å skjelne mellom kulturelle hovedtyper gir bedre forutsetninger for å kunne tolke verbale så vel som nonverbale signaler. Det går for eksempel an å klassifisere kulturer ut i fra om de er såkalte avstands- eller nærhetskulturer og om de er kulturer hvor skam og ære har stor betydning eller ei. Japanerne kan sies å være et eksempel på avstandskultur. Kroppskontakt er ikke vanlig i daglig omgang med mennesker utenfor familien. Øyet iakttar om man overholder kleskoden, holder rett avstand og oppfører seg utad i forhold til det ens formelle posisjon i samfunnet tilsier. I Sør-Europa og Latin-Amerika finner vi mange eksempler på nærhetskulturer, hvor kroppskontakt og omfavnelser anses som naturlig og nødvendig for kommunikasjon med andre mennesker. Hvis to personer som skal kommunisere med hverandre kommer fra henholdsvis avstandskultur og nærhetskultur, vil det lett oppstå misforståelser, og spesielt hvis de ikke er seg det bevisst når de samtaler eller samhandler. Ubevisst kan man nemlig komme til å krenke samtalepartneren ved enten å unngå kroppskontakt eller berøring helt eller ved å overdrive denne.

Også i møte med ære- og skamkultur er det nødvendig å besinne seg på hva denne kulturkoden definerer som adekvat atferdsmønster. Må en si nei til noen eller avslå en tjeneste, er det ikke nødvendig å såre vedkommende ved ikke å ta hensyn til hva vedkommende kulturkode foreskriver som rett fremgangsmåte. Skal en bedriftsleder for eksempel avsette en underordnet medarbeider, er det fullt mulig å gjøre dette på en slik måte at den som får sparken kan slutte med rak rygg og uten samtidig å miste ansikt. Men, for at vedkommende skal kunne ha sin ære i behold, er det nødvendig at sjefen og øvrige ansatte behandler ham eller henne på en måte som får frem den betydning de har hatt for bedriftens utvikling og for sine arbeidskolleger. I kulturer som vektlegger betydningen av skam og ære er det for eksempel viktig å se andre og selv bli sett. Da blir det å hilse på hverandre når man møtes, viktig. Å hoppe over en slik formalitet, fordi man er travelt opptatt med noe annet eller har dårlig tid, blir i slike kulturer oppfattet som svært uhøflig, ja, det kan endatil virke krenkende på den part som blir oversett. Uansett vil det skape dårlige forutsetninger for at kommunikasjonen i fremtiden skal fungere godt.

Endelig er det forskjell på kulturer som fremhever individet (mer eller mindre) på bekostning av fellesskapet og de kulturer hvor individet helt og holdent forstås ut i fra sin rolle i en større sosial gruppe, som for eksempel familie, slekt, klan, stamme. Mens det i den første typen kulturer er viktig å utvikle selvstendighet i forhold til resten av samfunnet, vil det i den sistnevnte kulturtype være viktig å utvikle evnen til å tilpasse seg et fellesskap, finne sin tildelte rolle der og bidra til fellesskapets beste. De verdier som ligger til grunn for individfokuserte eller gruppefokuserte kulturer vil selvsagt også influere på hvordan mennesker som tilhører hver av disse kulturtypene kommuniserer med hverandre og med andre.

Verbal og nonverbal kommunikasjon

Begynner en først å bli oppmerksom på de mer grunnleggende forskjellene mellom kulturer, åpner dette også gjerne opp for en større forståelse for hvordan verbale og nonverbale signaler fungerer i kommunikasjon. Det er nemlig slik at verbale og nonverbale signaler i ett språk eller én kulturkrets slett ikke betyr det samme innenfor et annet språk eller i en annen kulturkrets. Et «ja»  eller et «nei»  betyr ikke nødvendigvis ja eller nei. Det kan for eksempel bety at jeg sier ja til å komme fordi jeg ikke vil såre deg eller ødelegge forholdet mellom oss. I virkeligheten har jeg ikke tenkt å komme. Omvendt kan mitt nei bety «ikke denne gangen», «kanskje en annen gang» eller «kanskje, hvis det blir andre betingelser». Med andre ord kan kjennskap til språkbruk og uttrykksmåter i et annet språk hjelpe oss til å forstå hvordan vi bør uttrykke oss for å kommunisere det vi har på hjertet. Særlig er det viktig å være oppmerksom på dette når vi bruker et tredje språk som verken er vårt eget eller samtalepartnerens morsmål. Da vil det for eksempel være fornuftig å uttrykke seg direkte, knapt og konsist på engelsk overfor en tysker, mens en overfor en japaner eller kineser må uttrykke seg mer indirekte og snirklete. I de fleste kulturer er det som ikke blir sagt, også av betydning. Men i noen kulturer er man eksperter på å ’lese mellom linjene’. Det innebærer ekstra store utfordringer for den som vil kommunisere med personer og befolkningsgrupper som tilhører slike kulturer.

På samme måte vil kroppsspråket tillegges større eller mindre betydning, avhengig av om det er kulturer som vektlegger nærhet eller avstand eller som fremhever viktigheten av nonverbal kommunikasjon.

Mening kan ikke overføres, bare signaler

Selv om vi aldri så mye kunne ønske oss at det forholdt seg annerledes, er det i virkeligheten slik at mening ikke overføres, bare verbale og nonverbale signaler. Disse, i sin tur, må tolkes av både sender og mottaker i en kommunikasjonssituasjon, med henblikk på det meningsinnhold de har. Det betyr at mulighetene for misforståelser eller feilkommunikasjon er mange. Bevissthet om ’signaleffekten’ øker likevel sjansene for å kunne redusere kildene eller mulighetene for at feilkommunikasjon skal oppstå.

Problemløsning i et flerkulturelt samfunn

Innsikt i og bevissthet om en annen kultur og dens forutsetninger er ikke i seg selv tilstrekkelig for at en vellykket interkulturell kommunikasjon vil finne sted. Det må for eksempel skjelnes mellom feilkommunikasjon og saklig uenighet, hvorav det siste kan være uttrykk for god kommunikasjon mens det første ikke er det. Like fullt er det svært viktig å ha størst mulig bevissthet om de ulike kulturkoder som er representert hos samtale- og samhandlingspartene før man tar fatt på problemløsning. Den beste forutsetning for å lykkes med dette, er som regel at man har hatt god kommunikasjon med hverandre før det oppstod problemer. Men, selv hvor dette ikke er tilfelle vil det være mulig å oppnå god interkulturell kommunikasjon. Om man definerer interkulturell kommunikasjon som en vandring over en bro mellom ulike kulturer, er det en viktig betingelse at en eller begge parter i samtalen virkelig beveger seg ut på broen og benytter den. Dersom det dreier seg om en samtale mellom like store eller tilnærmet like store befolkningsenheter, vil det være en hindring for god kommunikasjon hvis bare den ene part er villig til å bevege seg ut på kulturbroen og forsøke å forstå den annen parts kulturelle forutsetninger. Det trenger likevel ikke umuliggjøre slik kommunikasjon, selv om dens betingelser blir forverret. En annen faktor som spiller inn, er hvor villige partene er til å kommunisere, og hvor viktig eller nødvendig for dem det er å komme i dialog. Det er nemlig et paradoks at selv dyktige kommunikatorer kan ødelegge en dialog, mens tilsynelatende udugelige mennesker kan oppnå stor grad av kommunikasjon og felles forståelse, fordi de er motivert for det. Den beste forutsetning for god interkulturell kommunikasjon og problemløsning er nemlig at man ikke har ’vondt i viljen’ men strekker seg langt for å forstå hverandre og bære over med hverandre i en krevende kommunikasjon.

Forfatteren av Jungelboken, Rudyard Kipling, hadde etter min mening en altfor pessimistisk innstilling til den interkulturelle kommunikasjons muligheter. Hans slagord ville gjort det umulig for fredsmeklere og misjonærer å oppnå noe som helst: «East is East and West is West and never the Twain shall meet.» Min attenårige erfaring som misjonær i en kinesisk kultur har tydeliggjort for meg at Kiplings antakelse er feil. I Hongkong lærte jeg meg nemlig et annet visdomsord som gir interkulturell kommunikasjon og problemløsning helt andre og mye mer optimistiske forutsetninger. Republikkens grunnlegger, Sun Yat Sen, har nemlig sagt at «Under himmelen er alle én familie». Jeg deler hans oppfatning og mener den bør gi oss frimodighet til å inngå i interkulturell kommunikasjon og problemløsning og ha tro på at dette er mulig og kan gi lykkelige resultater, både i krig og under fredelige forhold. Ikke minst vil en slik innstilling være en viktig betingelse for det fredsbyggende arbeid som vi som kirke og kirkelige medarbeidere er kalt til å utføre!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.