Kirke i Forsvaret – Forsvarets kirke

Et par kjappe reportasjer i TV fra krigen i Irak, lot oss få være med på feltgudstjenester for amerikanske soldater. I et av disse innslagene hørte vi litt fra feltprestens tale. Selv om det kulturelt er forskjell på amerikansk og norsk religiøs retorikk, slo det meg at slik ville ikke en norsk feltprest kunne tale. For mine ører hørtes det nærmest ut til at talen under denne feltgudstjenesten var en legitimitet av krigen som sådan og skulle derfor være med å gi soldatene en ekstra inspirasjon til det som måtte møte dem. Med dette har jeg ikke ment å karakterisere amerikanske feltpresters forkynnelse i sin helhet. Dertil har jeg møtt for mange seriøse og etisk motiverte prester fra USA.

Men denne korte fjernsynsreportasjen ga anledning til nok en gang å reflektere over feltpresttjenestens egenart. Er denne tjenesten kirke i forsvaret eller forsvarets kirke? Er feltpresttjenesten en religiøs legitimasjon av krigen, hvor den ene av de krigførende parter har Gud på sin side? At spørsmålet stilles er ikke vanskelig å forstå. Beltespenner med «Gott mit uns», og forestillinger om at presten er i Forsvaret for å «velsigne våpnene», har til tider preget mye av debatten om feltpresttjenesten både i Norge og i andre land.

Faren for feltpresttjenesten – som for kirken for øvrig – er at den hele tiden kan bli fristet til å være en del av den statlige maktstrukturen. Det kan på kort sikt være behagelig å stå på god fot med dem som har makt og myndighet i et land, for å kunne fungere som folkets kirke, ofte under dekke av å skape gode relasjoner for å være på parti med folkemeningen. Den store faren er at dette før eller senere vil korrumpere kirken, enten det er som kirke i eller utenfor forsvaret.

Det er derfor avgjørende viktig at ikke minst feltpresttjenesten er seg stadig bevisst på sitt oppdrag som kirke i forsvaret. Det har etter min mening funnet sted en gradvis vektforskyvning i hva kirken og prestetjenesten dreier seg om. For å si det litt slagordpreget: «fra hyrde- og læreembete» til «trøste og bære­embete».

Når det gjelder Feltprestkorpsets (FPK) oppgave og basis for tjenesten, ble denne definert som «å lede og utføre feltpresttjeneste i samsvar med Den norske kirkes orden». Aktuelle spørsmål til ulike tider gjorde at søkelyset også ble satt på FPKs basis. Første gang en seriøs innstilling så dagens lys, var Kirkerådets utvalg for forskning og utredning som i 1975 kom med en utredning om dette. Utvalget ønsket å beholde feltpresttjenesten, men den måtte ikke misbrukes til å legitimere den rådende forsvarspolitikk, og heller ikke ha som målsetting å styrke kampmoralen blant befal og menige.

I 1982 kom Bispemøtet med uttalelsen «Kirken og freden». Her ble det understreket:

som riktig og forsvarlig at det blir holdt et forsvar som er tilstrekkelig for å verne om frihet og rett for en nasjon. Kirkens syn har vært at det er berettiget om nødvendig å hevde retten også ved bruk av militær makt.

I forlengelsen av dette kom Bispemøtets arbeidsutvalg i 1983 med en uttalelse om kirken og feltpresttjenesten. I uttalelsen slår biskopene fast at den gjeldende ordning, hvor feltpresttjenesten er organisert inn i Forsvaret slik at den fremstår som en del av Forsvarets personellomsorg, er en tjenlig løsning. Det er vanskelig å tenke seg en løsning der kirken har bedre muligheter til å virkeliggjøre sitt oppdrag, heter det. Ordningen fungerer etter sin hensikt, slår biskopene fast og sier at Feltprestkorpset har representert kirkens tjeneste i Forsvaret på en god måte. Forutsetningen for at denne tjenesten kan bli en rett kirkelig tjeneste, er at den gjennomføres på kirkens premisser. Feltpresttjenesten må ikke fungere som en Forsvarets kirke, men må kunne stå fram som kirken i Forsvaret.

Uttalelsen var en påminnelse om at feltprestttjenesten stadig må fungere i pakt med sine teologiske og kirkelige forutsetninger. Prestens oppgave i Forsvaret er den samme som i samfunnet for øvrig: Å betjene mennesker med forkynnelsen av Guds Ord, forvaltningen av sakramentene og utøvelse av sjelesorg.

Feltpresten og prestens tjeneste skaper et bilde av Kirken i Forsvaret. Ved siden av sjømannspresten, er feltpresten så godt som alene om å representere kirken i arbeidslivets rom. Feltpresten er en integrert del av Det norske forsvar. Feltpresten lever og arbeider midt i Forsvarets hverdagsliv og yrkesliv, fra den rutinemessige hverdag i garnison til deltagelse i operasjoner utenfor landes grenser. Han bærer uniform med FPKs bransjemerke, han lønnes etter grad likt med annet personell i Forsvaret og har samme arbeidstidsbestemmelser. Feltpresten er en del av systemet.

Styrken ved denne organisasjonsmessige integreringen i Forsvarets struktur, er den sterke solidaritet mellom presten og dem han har sin tjeneste for. Presten blir en ressursperson som etisk rådgiver og gjennom sin undervisning på ulike nivåer i Forsvaret. Ved samtaler og sjelesorg møter han mange mennesker med store problemer, og ved ulykker og katastrofer er han en nøkkelperson.

Faren ved denne sterke integreringen er at prestens hovedfokus blir mer på «trøste og bære», enn på «hyrde og lære». Presten representerer de myke verdier, men muligheten er at han kan stå i fare for å bli mer terapeut enn prest. Uniformen presten bærer, og som på mange måter er med på å gi et ekstra gjennomslag for tjenesten, kan innebære at presten identifiserer seg så til de grader med sin arbeidsplass at tjenesten i praksis blir Forsvarets kirke. Til dette kommer også at den ledende stillingen (Feltprosten) i FPK blir utnevnt av Forsvarsdepartementet.

Faren ved slik integrering må ikke overdrives. Men det er viktig for tjenestens egen del at disse spørsmål fra tid til annen dukker opp, også slik vi har sett tilløp til i dette tidsskrift. Mine erfaringer er at den organisasjonsmessig integrerte prestetjenesten, slik den fungerer i dag, er en styrke. Dette betyr at feltpresttjenesten er innordnet i, men ikke underordnet det militære system. På den måten kan balansen mellom den solidariske holdning med dem man er satt til å tjene og den kritiske distanse som tjenesten med nødvendighet også må ha, skape en sunn spenning i prestetjenesten.

I dag er Forsvaret noe ganske annet enn for bare ti år tilbake. Den dramatisk endrede verdenssituasjonen har medvirket til dette. Sterke nedskjæringer i Forsvaret, omstrukturering, internasjonale operasjoner som ikke lenger bare er fredsbevarende, men offensive, skaper nye utfordringer også for FPK. Hva er legitime misjoner, hvem har myndighet til å autorisere operasjoner med norske styrker i fremmede land? Spørsmålene er påtrengende.

Nye tider og nye problemstillinger utfordrer etikken. Det er i en slik labil situasjon en viktig utfordring å gjennomtenke de etiske resonnementer som ligger til grunn for samfunnets og dermed Forsvarets beslutninger og handlinger. Trusselvurderinger og assymetrisk krigføring skaper nye etiske problemstillinger. I forkant av krigen i Irak ble det fra ulikt kirkelig hold ført fram kritiske etiske motforestillinger mot en slik operasjon. FPK er selvsagt på banen innad i Forsvaret i en slik debatt og helst også utad i kirke og samfunn. Men her kommer FPK i et dilemma. Det ene var at de ulike kirkelige aktører ikke talte med en tunge i sine utspill. Og noen utspill var tydelig mer populistiske enn andre, slik at den etiske argumentasjon ikke ble tydelig. Det andre var at utspillene fra kirkelig hold, så langt jeg kunne observere, var basert på en allmenn etisk argumentasjon. Det er i og for seg ikke noe galt i det. Men forventer ikke samfunnet at kirken med sine utspill skal ha en tydelig bibelforankret argumentasjon? Den allmenne etiske argumentasjon er god så langt den rekker. Men også Skriften gir grunnleggende etiske refleksjoner, som vi som kirke må bruke og forsøke å anvende på konkrete situasjoner. Hvis ikke ligger faren nær for at kirken lett blir «samfunnets kirke», og da kan det også bli vanskelig for FPK å være «Kirken i Forsvaret».

Dilemmaet ble tydelig under den siste krigen i Irak. Vi fikk en temmelig nøyaktig reprise på det kirkelige forspill vi opplevde før den første Gulfkrigen. Også da reiste det seg en bølge av protester både fra Kirkenes Verdensråd, Det lutherske verdensforbund og den tyske evangeliske kirke. Og her kom dilemmaet for den evangeliske feltpresttjeneste i Tyskland. I tilfelle tyske soldater ble sendt til krigsområdet, og til en krig kirkene protesterte mot, skulle da feltpresten stå solidarisk med kirkeledelsen eller soldaten?

Daværende generaldekan i Tyskland, Reinhard Gramm, reiste dette spørsmålet i en rapport. Han understreket den gang hvor lite følgene av ikke å gå til krig var fremme i den tyske debatt. Og han påpekte at om de allierte hadde fulgt de kirkelige råd, ville Sadam Husseins styrke fortsatt være intakt og Israel fortsatt være truet av Scud-raketter og giftgass. En katolsk biskop i Storbritannia kalte Gulf-krigen «en tragisk nødvendighet». Dette utrykket grep den tyske generaldekan fatt i og gjorde det til sitt.

Denne nå mer enn ti år gamle diskusjon viser oss hvor lett det kan være for en feltpresttjeneste å komme i utakt med sin kirke. Men spørsmålet for en protestantisk feltpresttjeneste blir da til syvende og sist den vurderingen som må gjøres på basis av skrift og bekjennelse, selv om utsagn fra kirkelige autoriteter selvsagt må telle sterkt med i enhver etisk vurdering av en krigs nødvendighet. Skal feltpresttjenesten virkelig stå fram som kirken i forsvaret, må den etter min mening være sin egen etiske premissleverandør i vår pluralistiske kirkevirkelighet.

«Kirken i Forsvaret» må være en tydelig kirke. Den må stadig bevisstgjøre sine prester på hva som er deres egentlige oppdrag. Forsvarets personell har krav på å se en tydelig kirke som står for noe, og som de derfor kan ha tillit til uansett kirkelige moteretninger.

«Prestetjenesten i Forsvaret er av vesentlig samme art som den som utføres av andre prester», ble det sagt i sin tid av Den norske kirkes biskoper.

Men hva er så dypest sett prestetjenesten?

I forbindelse med den første menighets vekst, ble det nødvendig å innstifte en ny tjeneste for å ta seg av utdelingen av mat. En nødvendig og nyttig tjeneste. Apostlene begrunner denne nye tjeneste i det som for dem måtte ha prioritet uansett, nemlig bønnen og Ordets tjeneste. (Apostlenes gjerninger kapittel 6).

I våre bekjennelseskrifter ser vi hvorledes dette nytestamentlige mønster blir tatt vare på. Prestetjenesten er en forkynnertjeneste. Vårt embete er primært et prekenembete. «Gott har das Predigtamt eingesetzt,» sier den tyske teksten i Augustana 5. En prest er altså først og fremst en predikant, en person som er betrodd ministerium verbi divini. Og hensikten er klar:

For at vi skal komme til denne tro, har Gud innsatt en tjeneste med ord og sakrament.

Det er viktig for feltprestene at de er denne hovedsaken bevisst hver dag i tjeneste. Midt i alle de nødvendige oppgaver og utfordringer som møter en gjennom dagen i undervisning, stabsmøter, samtaler og sjelesorg, må motivasjonen i tjenesten springe ut fra overbevisningen om at kallet er fra Gud og kirken. Enhver prest må derfor bevisst og energisk prioritere sitt forkynnerkall i stadig bevissthet om at presten så å si gjennom sin ordinasjon er beslaglagt av Herren. Dette betyr ikke at presten må holde gudstjeneste hver dag. Men det skal være en stadig påminnelse om at i alt en foretar seg av gode og nødvendige ting, skal presten vokte seg for å bli terapeut. Det er feltprestens egen bevissthet om å være hyrde og lærer som skaper kirken i forsvaret.

Setter vi tankene fra Augustana 5 sammen med det som sies om kirken i Augustana 7, hvor kirken defineres med sine kjennetegn – ren forkynnelse og rett sakramentforvaltning, får vi et stadig korrektiv for tjenestens nødvendighet.

Denne bevisstgjøring skal selvsagt ikke være til hinder for at feltpresten, som sjefens rådgiver i religiøse spørsmål, vil være behjelpelig med å legge til rette for andre religioners gudsdyrkelse innenfor et forsvar som stadig blir mer flerreligiøst. Men her må presten igjen være seg bevisst hvilke grenser han ikke må stige over, så lenge han vil representere kirken i forsvaret.

De senere år har stadig flere av våre feltprester fått videre militær utdanning, blant annet har noen fått anledning til å gå på stabsskolen. Det er noe jeg hilser med stor glede. Og det er ingen motsetning mellom det å ta noe militær utdannelse og det å være feltprest. En slik utdannelse gir større forståelse for de prosesser som driver et forsvar og det gir bedre muligheter for kommunikasjon med de en har sin tjeneste sammen med. Men også i dette må den dypeste drivkraften være det paulinske: «Alt gjør jeg for evangeliets skyld!»

I forrige århundre hadde vi en periode på 70-tallet hvor ulike kirkelige aktører stilte svært kritiske spørsmål til feltpresttjenesten. Til tider var kritikken av tjenesten så skarp at mange i Forsvaret stilte spørsmål om kirken ikke ønsket feltpresttjenesten. Det var til tider sterk turbulens omkring tjenesten, og det var denne debatten som utløste biskopenes uttalelser om feltpresttjenestens nødvendighet og om dens kirkelige forankring, noe som tilsynelatende førte til mer ro omkring tjenesten.

For, så vidt meg bekjent, har det ikke senere kommet noen utspill fra ansvarlig kirkelig hold som tar opp problemstillingen «Kirke i Forsvaret – Forsvarets Kirke». Det tyder på den ene side at FPK selv stadig har arbeidet med sin selvforståelse på en slik måte at det har vunnet respekt og gehør. Men på den annen side ville et større engasjement fra sivilt kirkelig hold, være med å holde spørsmålsstillingen levende også utenfor Kirken i Forsvaret. Velvilje og fred er et stort gode, men FPK behøver å bli utfordret på sitt kirkelige ståsted. Det vil være med på å opprettholde en vital organisasjon og tjeneste, slik vi kjenner FPK i dag.

I de turbulente årene rundt 1970 ble det som en redningsplanke for feltprestenes tjeneste sagt at de tjente i Forsvaret med en «kritisk solidaritet». Jeg har alltid hatt litt vanskeligheter med utrykket. For meg lyder det litt selvmot­sigende, selv om jeg forstår hva utrykket var ment å skulle signalisere: Selv om en går inn i Forsvaret som prest, trenger ikke det å bety at en må godta alt som skjer der. Det er lov å ha en kritisk distanse, og en har som ordinert prest rett til å utøve kritikk basert på Skriften og kirkens bekjennelse.

Dette er selvsagt for en kristen og en prest. Men det er ikke å komme bort fra at den sterke vektlegging på dette med «kritisk solidaritet», skapte en utrygghet hos mange i Forsvaret om hva presten egentlig sto for.

Det må da være et bedre utgangspunkt å holde fram et begrep som «grunnleggende solidaritet». En grunnleggende solidaritet betyr jo slett ikke under­danighet og servil lydighet. For meg betyr det solidaritet med dem som har sin tjeneste i Forsvaret. Å få møte dem med glede, slik det alltid er viktig for en prest å være glad i menigheten – slik den er. Dette er etter min mening det beste utgangspunkt for å kunne tjene som kirke i Forsvaret.

Forsvaret trenger en tydelig kirke i sine militære sammenhenger. Men også kirkene selv har behov for en tydelig kirke i Forsvaret, som tar på alvor tjenestens egenart og som lytter til feltprestjenestens forkynnelse og undervisning i en tid hvor sentrale bibelske anliggender og etiske problemstillinger knyttet til krig og fred i stadig større grad vil berøre både vårt norske samfunn og våre kirker.

English Summary

The author considers the difference between the Church in the Military and the Military Church, and he reminds the Chaplaincy to stay as the Church in the Military. Chaplains have the same task as the whole church, namely to preach the gospel, to celebrate the sacraments and to do pastoral counselling. He mentions the slogan from chaplains during the 1970s: “critical solidarity”, and concludes that he rather would prefer “underlying solidarity” as a starting point

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.