Når seremoniene ikke lenger fungerer

Kirken og Forsvaret i møte med en felles utfordring

Mitt første møte med Forsvaret, etter mange år i det sivile, var en ledersamling på Sjøkrigsskolen. En av sakene som ble drøftet var kadettenes forhold til Skolens parole eller morgenoppstillingen. På dette punktet i møtet opplevde jeg like mye å være til stede på et strategimøte i kirkelig regi. Problematikken var slående lik. Både her og i det religiøse rommet var problemet knyttet til ritualer som ikke lenger fungerer eller som har mistet noe av sin mening. Kadetter, på samme måten som deres jevnaldrende i kirken, skjønte ikke meningen med ritualene og seremoniene.

Det som synes å forene Kirken og Forsvaret i denne saken er at begge er gamle institusjoner der seremonier, symboler og ritualer har vært viktig for fellesskapets identitet og selvforståelse. Ingen andre steder i samfunnet er de ytre formene mer fremtredende og avgjørende enn nettopp her. Det kan derfor være interessant å se problemene knyttet til ritualene og seremoniene som en felles utfordring. Begge steder blir det akutt hvorvidt en er i stand til å begrunne praksis på en slik måte at det motiverer til felles deltagelse og økt innsikt i ritualenes betydning som en del av en større helhet.

For å komme på innsiden av denne problematikken er det nødvendig med en liten gjennomgang av ritenes betydning og tolkning mer generelt. En slags første bestemmelse av riten kan være å se den i sammenheng med myten. Myter og riter henger nøye sammen. Riten er myten i praksis. Riten gestalter, synliggjør i praksis noe av grunnelementet i myten. Riten er mytens fortelling i dramatisert eller stilisert form. Med en slik vektlegging av myten eller fortellingen i tilknytning til riteforståelsen, er vi inne ved et sentralt moment. Handlinger, tegn og symboler må tolkes. I seg selv er ytre former ikke entydige og klare. De må knyttes til en meningsgivende helhet for å få den nødvendige retning og bestemmelse.

De enkelte seremoniene og ritualene er som biter i et større puslespill. Den franske forfatteren Georges Perec sier det slik i sine refleksjoner omkring puslespillets vesen i sin bok Livets bruksanvisning fra 1996:

Kjennskapet til helheten og dens lover, til samlingen og dens struktur, kan ikke utledes av kjennskap til de isolerte delene som utgjør den. Det vil si at man kan betrakte en bit fra et puslespill i tre dager og tro at man vet alt som er å vite om dens ytre form og dens farve, og likevel har han ikke kommet et eneste skritt videre. Det eneste som teller, er muligheten til å forbinde denne biten med andre biter, (…) Bare når brikkene er samlet, får de preg av å være lesbare, får de mening: Betraktet alene betyr en brikke i et puslespill ingen ting, den er bare et umulig spørsmål, en ugjennomtrengelig utfordring.

Mening etableres idet delaspekter blir forstått eller tolket nettopp i lys av en helhet eller en fortelling. Å forstå er derfor å forstå noe i en sammenheng. Graden av forståelse vil da være avhengig av relevante fortolkningsrammer, altså om en har kjennskap til den sammenhengen eller det systemet som fenomener er en del av. Å forstå er å tolke fenomener, erfaringer og opplevelser i lys av mer omfattende horisonter. Myter og grunnfortellinger fungerer nettopp som slike horisontutvidende instanser. Dette viser at et rituale ikke i seg selv gir mening nok. For at et rituale skal bli ’lesbart’, for å unngå å gjøre det et utall ganger uten å forstå dets hensikt eller mening, må det innplasseres i en større sammenheng. Ritualer og seremonier er forankret i noe utenfor seg selv. Det er i vekselspillet mellom riten og myten at denne avklaringen kan skje.

Her er det likevel på sin plass med noen presiseringer. I mange tilfeller blir mennesker ført inn i en sammenheng via ritualene og ikke primært fortellingene. De begynner med å delta i de faste skikkene og etter en stund vokser forståelsen av hva det er med på. Utgangspunktet er praktisk deltagelse, ikke teoretisk forståelse. Dette forutsetter imidlertid at den som deltar har en slags umiddelbar eller uanfektet tillit eller tro på at ritualene er relevante. Et slikt forhold vil være preget av en ’slik-er-det-bare-her’-holdning. En holder det for sant og riktig at slik gjør en i denne sammenhengen. Fellesskapet godtgjør, legitimerer og fastholder at det som skjer er fornuftig.

Den mytologiske dimensjonen, fortellingen som ligger under og gir det hele en rasjonell begrunnelse, trenger ikke å bli aktivert. Myten ligger under det hele som en uuttalt forutsetning som ikke trenger å være seg bevisst. Mytene blir som reiseverket i et hus. Reisverket er helt nødvendig for at huset skal stå oppreist, men likevel er reisverket skjult. Slik også med mytene, de holder fellesskapet eller organisasjonen oppe, men dets nærvær er ikke synlig. Når det hele fungerer på denne måten, lever organisasjonen eller fellesskapet i en slags uskyldighetstilstand, i et slags paradisisk lykkeland.

En ny situasjon eller utfordring oppstår idet noen ber om en begrunnelse for det opplagte og selvfølgelige. Det er da det hele blir noen hakk vanskeligere.

Det kritiske spørsmålet om hvorfor er tingene slik de er, hvorfor gjør vi dette egentlig, rykker organisasjonen inn i en ny fase. Det hele blir noe mer komplisert. Et lite eksempel: Ingen på en pizzafabrikk er i tvil om at det er pizza som skal produseres innenfor fabrikkens vegger. Ingen av arbeiderne går på jobb med en nagende tvil om hensikten med fabrikkens eksistens. Innkjøpssjefen ligger ikke våken om natten knuget av tvil i forhold til innkjøp av hundre tonn mel. Arbeiderne som legger pizzafyllet utover deigen sliter ikke med tvil om dette er klokt, lurt eller nødvendig å gjøre det de gjør. Pakkeriets nyeste tilsatte spør heller ikke om vitsen med å pakke pizzaen i eskene. Selvsagt vil arbeidsstokken kunne ha mange problemer, men ikke i forhold til om de skal produsere pizza.

Verken Forsvaret eller Kirken er en pizzafabrikk. Det har riktignok vært tider der begge organisasjoners rolle vært like selvsagte som en slik fabrikk. Slik er det ikke lenger. Begge må argumentere og begrunne sin eksistens, internt så vel som eksternt. Verden har forandret seg. Det som før var opplagt og selvklart er det ikke lenger. Både Kirken og Forsvaret er delaktige i store kulturelle endringsprosesser, og mye av det som før var fast og avklart er blitt formbart og flytende.

Når en organisasjon eller en aktivitet ikke lenger fungerer som selvsagt og selvbegrunnende, aktiveres de underliggende strukturer. Det blir viktig å etablere en annen type forståelse. Denne forståelsen må bygges opp ved hjelp på andre måter. Gamle vaner og ritualer må begrunnes og tolkes. Den underliggende fortellingen, det mytiske reiseverket må synliggjøres, den fungerer ikke lenger som en skjult premiss. Overgangen fra at noe er det selvsagt, til at det må begrunnes, kan skape en traumatisk situasjon. For de gamle i organisasjonen, de som vokste inn i sammenhengen gjennom praksis, kan det være vanskelig å forklare det som før ikke var nødvendig å forklare. Aktiviteten har fungert i kraft av seg selv, som en vane, selvforklarende og selvbegrunnende praksis.

Usikkerheten omkring gammel praksis rammer organisasjonens selvforståelse. Dersom medlemmene ikke skjønner hvorfor en gjør som en gjør, og det en gjør i tillegg har vært svært viktig gjennom alle tider, står en overfor et problem. Ritualer, symboler og seremonier er identitetsmarkører. Dersom disse markørene ikke lenger fungerer, har vi en identitetskrise. Identitetskrisens innerste vesen er at forholdet mellom del og helhet går i oppløsning. Identitet kommer av ordet idem som er latinsk og betyr det samme som. Identitet er altså et relasjonsfenomen. En relasjon forutsetter et dialektisk aspekt, en polaritet, en spenning mellom noe og noe annet. Der dette noe ikke lenger ’er det samme som’ det andre, har vi et problem.

Slike legitimerings- og identitetskriser kan, på tross av at de kan være turbulente og problematiske, likevel virke berikende. Det tvinger fellesskapet inn i en prosess der det må settes ord på handlinger og vaner. Hensikt og formål må defineres på nytt. Dette kan være en langvarig og pedagogisk utfordrende prosess. Det tar tid å bygge opp ny tillit til aktivitetene som pågår. Dette vanskeliggjøres ikke minst av den kulturelle ballasten som dagens unge kadetter og kirke­gjengere har. De kommer fra en kultur som i liten grad understøtter og gir dra­hjelp til det som skjer i Kirken og Forsvaret. Den kulturelle kapitalen som en før kunne utnytte og knytte an til i opplæring og undervisning, er tørket ut. Det er ikke lenger så lett å ta noe for kjent og gitt på forhånd.

Det er denne utfordringen som både Kirken og Forsvaret må ta på alvor. I en pedagogisk prosess der organisasjonens rolle og funksjon skal revitaliseres, er det nødvendig med en kritisk gjennomgang av de ulike delaktivitetene i lys av helheten. Det er nødvendig å se de enkelte puslespillbitene i lys av helheten, og i tillegg, hvordan helheten gjenfinnes i de ulike bitene. Resultatet av en slik kritisk gjennomgang kan får ulike utslag, med påfølgende vurderinger:

1. Det har oppstått et avvik mellom ritualene og den grunnfortellingen, myten, som ritualene skulle være et praktisk uttrykk for. Forskyvningen kan være så stor at relasjonen mellom del og helhet ikke lenger lar seg begrunne eller opprettholde. Det er ikke lenger mulig å identifisere (idem) sammenhengen mellom de to størrelsene.

Tiltak: Gamle hevdvunne ritualer må avvikles fordi de lenger ikke fungerer i forhold til sin intensjon, verken innad eller utad. Det er nødvendig med en opprydding, utrenskning og en forenkling av tidligere identitetsmarkører, symboler, ritualer eller seremonier. En står fremfor et saneringsarbeid.

2. Ritualer har fortsatt relevans i forhold til organisasjonens grunnfortelling, men problemet er at denne relevansen ikke er synlig for de som deltar.

Tiltak: Utfordringene er å begrunne aktiviteten på en slik måte at sammenhengen mellom del og helhet på nytt blir klar. Her står en overfor store pedagogiske utfordringer. Grunnfortellingen, organisasjonens rasjonale, dets misjon, må på ny løftes frem. Det er ikke nok å ha gjort noe svært lenge. Ritualer begrunnes ikke i kraft av sin lange tradisjon. Det må tydeliggjøres at hovedmålsettingens realisering er avhengig av at denne lille biten som dette ritualet utgjør hviler i at denne enkeltdelen gjøres skikkelig. Den som er tro i det små, vil også være tro i det store.

3. Ritualene synes å ha relevans, men ferdighetene til dem som skal gjennomføre dem er for dårlig. Det gjør at det hele blir middelmådig gjennomført. Ingen har lenger glede av å gjøre dem. Dette svekker motivering og appellerer ikke til gjentagelse, verken av en selv eller andre.

Tiltak: Det blir viktig å ta ritualene på alvor. Den praktisk gjennomføringen må innskjerpes. Det som er gjennomført med stil, vekker større tillit og troverdighet enn det som er slurvete og uryddig. Trening blir viktig. Det å ha nødvendige ferdigheter gir trygghet. Trygghet og mestring gir høyere grad av motivasjon for å gjennomføre det en er satt til. Men drilling må igjen kombineres med innføring i myten eller fortellingen som ligger under aktiviteten. Det pedagogiske må kombinere praktisk drill med teoretisk refleksjon.

Tilbake til ledermøtet på Sjøkrigsskolen. Hva skal en gjøre med parolen, med den ukentlige eller daglige oppstillingen? I tråd med mine mulig strategier er det nødvendig at offiserene selv må kritisk vurdere parolens rasjonale, dens hensikt og betydning i forhold til den militære helheten. Makter ikke ledelsen selv å se noen hensikt med parolen, bortsett fra at den har vært der hele tiden, er det nok på tide å avvikle den. Den må saneres bort. Det er bedre anvendt tid å gjøre andre ting.

Skulle en likevel mene at parolen har en funksjon og spiller en rolle i det militære systemet, må dette synliggjøres. Hva er det ved parolen som gjør at den fortjener vår tid? Den pedagogiske utfordringene melder seg med stor styrke. Den pedagogiske utfordringen må kunne svare på de tre didaktiske utgangsspørsmålene, hva, hvorfor, hvordan? Har en så først erkjent betydningen av å fastholde parolen, må drill og øvelse gjøres til et viktig anliggende. Det betyr at ledelsen selv må skjerpe seg i den praktiske utøvelsen. Det middelmådige er ikke lenger noe en kan tillate seg. Det må gjøres skikkelig. Alle må drilles slik at dette sitter spikret. På den måten skapes det trygghet og tillit til både egne og andres ferdigheter.

Slike runder knyttet til gamle, hevdvunne ritualer og seremonier er viktig både i kirken og Forsvaret. Har en så bestemt seg for å beholde noen av dem, så er utfordringene å gjøre dem skikkelig og samtidig vise at de er et uttrykk for en større helhet. Enkeltøvelsene, den daglige praksis bærer i seg helhetens intensjon og målsetting. Dette er en omfattende pedagogisk utfordring som stiller krav, ikke bare til kadetter og unge kirkegjengere, men også til den som står i ledelsen, offiserer og prester. For hvordan skal unge mennesker kunne tro på en praksis som ledelsen selv ikke tror på eller utøver med stil og troverdighet?

Offiseren så vel som presten må da kunne beherske det håndverksmessige, og samtidig kunne forstå og formidle den bærende fortellingen, det mytologiske fundamentet eller reiseverket som bærer hele organisasjonen oppe. Kombina­sjonen av god teori og reflektert praksis hos offiserene er den første forutsetningen for at parolen skal kunne oppleves relevant og meningsfull. Tilsvarende i Kirken, prestenes gjennomføring og fortolkning av ritualer og seremonier er forutsetning for at unge kirkegjengere skal finne mening i å delta i det som skjer i kirkerommet.

English Summary

To maintain itself as a community, both the Church and the Navy need rituals and ceremonies. Such traditions play a crucial role in the formation of identity, for feeling of belonging and also for the sake of remembering the history and the goal of the organization. The problem arise when this kind of activity no longer are taken for granted by the member of the community. Young people do not longer understand the meaning of old rituals and they start asking the “why” questions. This is a serious challenge for all organizations dependent on ceremonies and rituals. To handle this problem it is important to know that rituals need to be interpreted. Rituals are like a piece in a puzzle, alone the single piece do not give meaning, meaning arise when the piece become a part of the larger picture. Rituals need a broader horizon, a story, a narrative, or a myth that could explain the activity. Neither the Church nor the Navy could blame the cadets or their young members alone for not taking rituals seriously. The challenge for the leaders is retell the story of the organization in a way that gives meaning to the rituals and ceremonies.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.