Bokanmeldelser og kommentarer

Militærmakt og etikk

rettferdig-krig-om-militaermakt-etikk-og-idealerHenrik Syse: Rettferdig krig? Om militærmakt, etikk og idealer. Oslo: Aschehoug 2003. ISBN: 978-8-20-322925-1. 221 sider.

De siste års offentlige debatter omkring krigene mot Serbia, Afghanistan og Irak har mer enn tydelig vist kompleksiteten i spørsmålene om når det er riktig å gå til krig og hvordan krigen skal føres. Er det noen gang tillatt å gå til angrepskrig mot en annen stat uten at man selv er blitt angrepet? Kan det gjøres uten et mandat fra FNs sikkerhetsråd? Hvilke midler er det tillatt å bruke i krig? Hvordan skal vi måle krigens ødeleggelser opp mot det som er krigens målsetning?

Folkerettsjurister kan gi de juridiske svarene på de disse spørsmålene. De svarene de gir er ofte klare og er i det store og det hele restriktive til bruk av militær makt overfor andre stater. Unntakene er der denne bruken er eksplisitt autorisert enten av FN-charteret (selvforsvar) eller av Sikkerhetsrådet. Det er tegn i tiden som tyder på at sentrale aktører i dagens internasjonale samfunn ikke er innstilt på å la juristenes syn være det siste ordet i saken. Dermed er det skjøre folkerettslige rammeverkets status i dag usikker.

Henrik Syse har stort sett latt «det juridiske rammeverk ligge og gir seg i stedet etikken i vold» (side 11). Han gjør ikke dette for å sette krigens folkerett til side, men i en bestrebelse på å bidra til at folkeretten skal hvile på et solid etisk fundament. Sagt på en annen måte: Han vil bygge en bro mellom våre, ofte forvirrede, moralske sympatier og antipatier på den ene siden og de lover, regler og normer som synes å veilede beslutningstakere på høyeste nivå i internasjonal politikk. For å få til dette, går han til en lang europeisk etisk tradisjon omkring disse spørsmålene, nemlig rettferdig krig-tradisjonen.

Rettferdig krig-tradisjon er en tilnærming som hjelper å organisere våre moralske verdier og følelser. Det gjør den gjennom å gi oss en del spørsmål i møte de etiske dilemmaene som krigens stiller oss overfor: Stoler vi på autoriteten til den som tar beslutningen om å gå til krig? Er bakgrunnen for denne konflikten tilstrekkelig urovekkende til at militær makt bør tas i bruk? Hva er den egentlige hensikten med og motivasjonen for å gå til krig? Hvordan står de ødeleggelsene krigen vil føre med seg i forhold til det som er målsetningen med krigen? Er det virkelig ikke andre måter – er alt prøvd? Hvor stor er sjansen for at man faktisk oppnår det man vil med å gå til krig?

De samme spørsmålene kan stilles positivt opp som seks kriterier for at en krig kan kalles rettferdig: Legitim autoritet, rettferdig grunn, rett intensjon, proporsjonalitet, siste utvei og rimelig håp om å lykkes. Dette er spørsmål og kriterier til hjelp for å svare på når det er rett å gå til krig (ius ad bellum).

På samme måte finnes det spørsmål og kriterier til de ansvarlige aktørene når krigen faktisk har brutt ut (ius in bello): Hva er forholdet mellom mål og midler i selve krigføringen? Skjelner de krigførende parter godt nok mellom militære og sivile mål? Selv om de i ettertid forsvarer seg med at det ikke var meningen at sivile skulle skades, gjorde de nok for at det ikke skulle skje? Dette blir til kriteriene: Proporsjonalitet, differensiering, herunder doktrinen om dobbel effekt.

Syse skisserer også kort hvordan en tilsvarende tilnærming kan være hensiktsmessig i forhold til situasjonen etter at krigen er slutt (ius post bellum). Situasjonen i dagens Irak er at godt nok eksempel på at dette er på sin plass. Det kan allikevel være et spørsmål om de kriterier som listes opp i boken er finslipt nok til å være anvendelige. Spesielt det første av de seks kriteriene som listes opp, ‘rettferdig grunn til at krigen skal avsluttes’, synes å være åpen for misforståelser.

Syse finner også plass til å applisere dette på den nåværende sikkerhetspolitiske situasjon, og spesielt hans drøfting av Bush-doktrinens bruk av preventiv krig/forkjøpsangrep er informativ. Her viser han rettferdig krig-tradisjonens aktualitet gjennom en klargjørende gjennomgang av de etiske problemstillinger knyttet til dagens situasjon. At forfatteren ender opp med en konklusjon som ligger veldig nær undertegnedes, hjelper selvsagt også.

Det er jo med en viss spenning man leser en bok av Henrik Syse, i alle fall hvis du har vært tilstede på noen av hans foredrag. I slike sammenhenger er mannen morsom, innimellom hysterisk morsom. Det er han ikke i sin bok om rettferdig krig. Heldigvis, kanskje. Det er ikke alltid en muntlig form lar seg overføre til en skriftlig. Vi kjenner allikevel igjen stilen. Henrik Syse kan dette stoffet. Det gjør at han nærmer seg stoffet med letthet og et pedagogisk grep som sitter. Uten å bli barnehageonkel (eller søndagsskolelærer, som han jo visselig er) gjør han kompleks etisk tenkning tilgjengelig for leseren. Bokens språk, struktur og eksempler gjør at den bør være lesbar for de fleste. Etter å lest boken vil alle som har tid og interesse for spørsmål omkring når og hvordan det kan være det mest riktige å føre krig (og det burde jo strengt tatt være de fleste), kunne stille spørsmålene med større mening, presisjon og tydelighet.

Henrik Syse fører en elegant riksmålspenn. Tendensen er mer arkaisk enn moderne, men gjennomgående leder han oss gjennom teksten uten at språket står i veien for det som sies. På tross av at materialets historie på mange måter legger opp til det, så unngår han for mange latiniske termer og tunge akademiske formuleringer. Bokens struktur er logisk, ryddig og lett å følge. Den kan leses av alle som har tid til å tenke.

Helt til slutt i boken følger et mer personlig kapittel der forfatteren imøtegår en del innvendinger mot tanken om rettferdig krig, slår et slag for dydsetikken og gjennom det tydelig velger side i fjorårets debatt om nødvendighet av verdiformidling i soldats- og offisersutdanningen.

Jeg kan ikke annet enn se at Syse gjør en kjempejobb i denne boken Gjennom eksempler, både aktuelle og fiktive, gjør han stoffet tilgjengelig uten å forflate.Eksemplene, sammen med aktualiserende kommentarer og avsnitt, gjør dette at boken får liv og framdrift. Henrik Syses bok er viktig og god. Han viser oss kompleksiteten uten å bli verken å bli utydelig eller miste engasjement. Dette er en bok som både kan og bør leses av mange, ikke minst av alle høyere offiserer og politikere med ansvar for forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Finnes det så noen kritiske innvendinger mot denne boken? Det kan det selvsagt gjøre. Har man et rendyrket realpolitisk ståsted, vil troen på at det er mulig å tenke etikk og militærmakt sammen være fraværende i utgangspunktet. Er man mer eller mindre absolutt pasifist, rygger man bare i forholdet til betegnelsen ’rettferdig krig’. Dette er egentlig ikke noen innvending mot selve boken, da Syse på en etterrettelig måte redegjør for sin grunnposisjon i det første kapitlet. Problemet med rettferdig krig-tradisjonen er, slik jeg ser det, at den er en blanding av et ganske formalt rammerverk omkring disse spørsmålene og samtidig er bærer av bestemt verditradisjon. Dette er egentlig ikke noen innvending mot tradisjonen i og for seg. Det betyr bare at for den enkelte må en rettferdig krig-tilnærming suppleres av en mer grunnlagsetisk refleksjon.

De fleste må erkjenne at når man først kommer i gang med diskusjon om disse spørsmålene, så går det ikke lenge før argumentene fanges opp av rettferdig krig-tankegangen. Hvem har rett til å sanksjoner voldelige handlinger? Står de anvendte midlene i forhold til det målet som skal oppnås? Kan uskyldige drepes for en god sak? Osv. Uansett om man følger de normative føringene som ligger implisitt i denne tradisjonen eller ikke, så er det nødvendig å kjenne den. For å oppnå det, så finnes det på norsk ingen bedre innføring i rettferdig krig-tradisjonen enn Syses bok.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.