Hva kan vi lære av Abu Ghraib?

Den 19. januar 2004 anmodet Generalløytnant Ricardo S. Sanchez om at det måtte bli gjort en undersøkelse av operasjonene til 800th Military Police Brigade i Irak, med tanke på gjennomføring av varetekt og internering i tiden etter 1. november 2003. Bakgrunnen var at man hadde fått rapporter om mishandling av fanger, rømninger og mangelfull registerføring av fangene.

Anmodningen førte til at Generalmajor Antonio M. Taguba ble oppnevnt som leder for undersøkelsen. Tagubas rapport ble stemplet hemmelig, men lekket senere ut til offentligheten sammen med fotografier fra hendelser i Abu Ghraib-fengslet utenfor Bagdad. Bildene sjokkerte opinionen og førte til at USAs president måtte be offentlig om unnskyldning for de handlinger som personell som sto under hans kommando, hadde gjort seg skyldig i.

Det viste seg å være store mangler ved den generelle militære orden ved fengselet. Dette gjaldt fra bagatellmessige forhold som manglende håndheving av hilseplikt og uniformsbestemmelser, til utilstrekkelig kontroll på fangene og med hvilket personell for øvrig som oppholdt seg hvor i fengslet. Det mest graverende i så måte var at man tok imot fanger fra andre statlige organer uten å kjenne deres identitet eller hvorfor de ble holdt i varetekt. Disse ble kalt «ghost detainees», og ved i hvert fall en anledning ble en gruppe på 6-8 slike flyttet rundt i fengslet for å skjule dem for et besøksteam fra Røde Kors.1Side 27

Overgrepene besto blant annet i følgende:

  • Lysrør ble knust og lysende fosfor helt over enkelte fanger, andre fikk helt kaldt vann over seg.
  • Fanger ble slått med kosteskaft og en stol.
  • Mannlige fanger ble truet med voldtekt.
  • En fange som ble skadet etter å ha blitt slått mot celleveggen, fikk såret sydd av en fangevokter.
  • En fange ble seksuelt mishandlet (”sodomizing”) med lysrør og muligens også et kosteskaft.
  • Politihunder ble brukt til å skremme og true fanger, og i ett tilfelle til å bite en fange.

Bilder viste dessuten at fanger ble utsatt for seksuell fornedrelse, blant annet ved at de ble kledd nakne, holdt av en kvinnelig vokter i en hundelenke, arrangert i seksuelle stillinger og tvunget til å masturbere. Det ble også utført samleie med en kvinnelig fange, og det kom senere fram at to av vokterne skal ha hatt samleie seg imellom i påsyn av fangene.

Hensikten med fotograferingen og videofilmingen kan ha vært rent privat interesse, for å ha «troféer» med seg hjem, men det har senere kommet fram at bildene også hadde en funksjon i fangebehandlingen, ved at de ble vist til nyankomne fanger som en indikasjon på hva de kunne vente seg dersom de ikke var samarbeidsvillige.

Hvordan kunne disse overgrepene skje? Taguba-rapporten peker på generelle forhold som at personellet ikke hadde fått adekvat opplæring, at Abu Ghraib-fengslet var overfylt og vaktstyrken underbemannet. 800th MP Brigade hadde ansvar for flere fengsler og interneringsleirer i Irak, og rapporten retter sterkt kritikk mot brigadesjefen, brigadegeneral Karpinski for svak ledelse og utilstrekkelig oppfølging av sine undergitte. Sjefen for 320th MP Battallion, som hadde det umiddelbare ansvar for Abu Ghraib, ble karakterisert som en «ekstremt ineffektiv sjef og leder», og det ble også rettet kritikk mot vedkommende kompanisjef og en rekke offiserer for øvrig nedover i kommandokjeden for tilsvarende forhold.

Ved siden av svakt lederskap, kan uklarhet i ansvarsforhold ha vært en viktig faktor. Ved en ordre av 18. november 2003 ble det bestemt at MP-enhetene ved Abu Ghraib ble satt under taktisk kontroll av 205th MI (Military Intelligence) Brigade, noe som kan ha gjort det vanskeligere for ledelsen i 800th MP Brigade å føre kontroll med sine mannskaper. I følge Taguba-rapporten2side 40 skal imidlertid den verste mishandlingen hovedsakelig ha skjedd i slutten av oktober og begynnelsen av november 2003.

Det har vært reist spørsmål om hvorvidt personer høyere i systemet kan gjøres direkte eller indirekte ansvarlige for mishandlingen. General Geoffrey Miller skal ha blitt sendt fra Guantanamo Bay til Irak i august 2003 for å «effektivisere» avhørene av de irakiske fangene, og kan ha tatt med seg uheldige prosedyrer for fangebehandling derifra.3Verdens Gang 24. mai 2004. Mens de av fangene på Guantanamo som kan knyttes til al Qaida ikke har krav på krigsfangestatus, er det ikke omtvistet at personer som er tatt til fange i forbindelse med konflikten i Irak, har krav på slik status, og skal behandles i samsvar med 3. Genève-konvensjon. En behandling som kan være lovlig på Guantanamo, vil dermed kunne være ulovlig i Irak.

Men det er på ingen måte uproblematisk hvilken behandling fanger blir utsatt for på Guantanamo – eller andre steder hvor man måtte ha fanger som ikke har krav på krigsfangestatus. I en hemmelig rapport av 6. mars 2003 fra en arbeidsgruppe til Forsvarsminister Rumsfeld er det gjort visse juridiske vurderinger av gjennomføring av avhør i «krigen mot terrorisme». Det slås her i utgangspunktet fast at selv om ikke Genève-konvensjonene kommer til anvendelse, er man bundet av Torturkonvensjonen av 1994. Denne setter også forbud mot «grusom, inhuman og nedverdigende behandling eller straff». Men fordi «nedverdigende behandling» er et vagt og tvetydig uttrykk, har USA gjort den reservasjon at man kun anser seg bundet i den grad dette er dekket av visse nærmere angitte bestemmelser i USAs konstitusjon.

Rapporten fra mars 2003 går videre med å trekke opp grensene for det straffbare.Når det gjelder tortur, vil det for eksempel være et krav at gjerningsmannen har til hensikt å påføre offeret alvorlig smerte og lidelse, det er ikke tilstrekkelig at gjerningsmannen er klar over at et slikt resultat vil være følgen av hans handlinger.4Side 8 og 9. Det heter videre at USAs presidents myndighet går foran strafferettens bestemmelser når det gjelder ledelse av et militært felttog. Forbud mot tortur i amerikansk straffelovgivning kommer derfor ikke til anvendelse på avhør som er gjennomført i henhold til presidentens myndighet som øverstkommanderende.5Side 21

Rapporten drøfter også nødrett og nødverge (selvforsvar) som grunner til straffrihet for ellers straffbare handlinger, og konkluderer med at dersom en tjenestemann skulle skade en fiendtlig stridende under et avhør på en måte som rammes av et straffebud, ville han kunne påberope seg at han gjorde det for å forhindre fremtidige angrep på USA fra al Qaidas terroristnettverk.6Side 31.

Nå er det ikke nødvendigvis galt alt som står i rapporten fra mars 2003. Problemet er at den er mer egnet til å være et bakgrunnsdokument for påtalemyndigheten, eventuelt for en forsvarer, når man skal forberede seg på en straffesak mot en torturist, enn som veiledning for den som skal legge opp en policy for behandling av fanger. Hvis den har vært brukt til det siste, og man kan jo spørre seg om hva Rumsfeld ellers skulle med den, blir det som å utrede hvor langt man kan lene seg ut av et vindu uten å falle ned. Hvis man skal legge seg tettest mulig opp mot de grensene som utredningen angir, risikerer man rett som det er at man oppdager at man har krysset dem, men da er skaden allerede skjedd.

Spørsmålet om nødverge og tortur er et generelt spørsmål som vi må regne med kommer opp på nytt. Det er ikke kjent for artikkelforfatteren at spørsmålet har vært oppe for noen domstol. Roma-vedtektene for Den internasjonale straffedomstol (ICC) artikkel 31 pkt. 1 (c) har nødverge inkludert som straffrihetsgrunn, men det er vanskelig å si hvorvidt domstolen i en eventuell fremtidig sak vil gi den anvendelse i et tilfelle av tortur for å avverge et rettsstridig angrep (for eksempel bilbombe rettet mot sivile), eller om forbudet mot tortur må anses som absolutt.7Bestemmelsen har følgende ordlyd: c. vedkommende handler på en rimelig måte for å forsvare seg selv eller en annen person eller, i tilfelle krigsforbrytelser, eiendom som er vesentlige for at vedkommende eller annen person skal kunne overleve, eller eiendom som er vesentlige for å kunne fullføre et militært oppdrag, mot en nært forestående og ulovlig bruk av makt, på en måte som er proporsjonalt i forhold til graden av den fare som vedkommende eller den annen person eller den beskyttede eiendom er utsatt for. At personen har deltatt i en defensiv operasjon utført av styrker, skal ikke i seg selv utgjøre en grunn til å utelukke straffansvar etter denne bokstav, …

I kjølvannet av bildene av amerikanske soldaters behandling av fanger, kom det også lignende bilder av britiske soldater. De viste en iraker i 18-års alderen som med hette over hodet blir slått med gevær-kolber og batonger mot hodet og lysken. Bildene viser dessuten at irakeren blir sparket, tråkket og urinert på, mens en pistolmunning presses inn i munnen hans. Daily Mirror skal ha fått bildene av soldater som var med i gruppen som mishandlet irakeren, men som i ettertid angrer. Soldatene hevder at torturen kommer fordi irakisk politi står maktesløse overfor dem som begår kriminelle handlinger. (Det fremgår ikke hva slags kriminalitet irakeren skal ha gjort seg skyldig i.)

Det er ingen vits i å ta dem til politistasjonen. De blir bare løslatt etter 20 minutter. Politifolkene vil ikke ha problemer, og lar dem gå. Derfor gir vi dem i stedet en lærepenge på vår egen måte, sier en av soldatene.8Aftenposten 2. mai 2004.

Situasjonen synes å være helt parallell med den som gjaldt for kanadiske styrker i Somalia i 1993, hvor en lokal 16-åring ble mishandlet til døde, visstnok fordi det å banke opp tyver og andre var den eneste form for rettshåndhevelse som var tilgjengelig. Man kan også kjenne igjen problemstillingen i Elshani-saken fra Kosovo i 2000, der en unggutt ble behandlet nokså røft og lenket halvnaken til et nettinggjerde av norske soldater. Han var en kjent bråkmaker, og hadde plaget serbiske småbarn, blant annet ved å brenne dem med sigarettstumper. Sett i forhold til det som har hendt i Irak og i Somalia, var dette en bagatellmessig sak, men den illustrerer soldatenes problemer og frustrasjon når det ikke er noe fungerende rettsapparat som kan ta seg av lokale kriminelle.

Norske soldater har heldigvis ikke begått handlinger som er i nærheten av det som har foregått i Abu Ghraib, men også her ser vi en problemstilling som er gjenkjennbar. I løpet av 1990-tallet hadde vi enkelte episoder, hvorav noen også ble omtalt i pressen, hvor avhørslag var trukket inn i øvelser og drev en form for fangebehandling som Militærpolitiet ikke var særlig bekvem med. Man kan her kjenne igjen konstellasjonen fra Abu Ghraib, hvor MP i utgangspunktet har et opplegg for korrekt og human fangebehandling, men kommer under press fra etterretningsinteresser.

Når det gjelder de foran nevnte norske øvelser, hadde man over tid hatt en utvikling som startet med øvelser i motstand mot avhør, hvor for eksempel krigsskolekadetter skulle trenes i å motstå psykisk press og tøffe avhør i mer eller mindre utmattet tilstand. I disse øvelsene ble avhørslag brukt som motspillere. I og med at man ikke kunne regne med at de forskjellige slags væpnede grupper, herunder terrorister, som man måtte regne med å stå overfor ville respektere Genève-konvensjonene, var disse heller ikke disse konvensjonene styrende for hvilke virkemidler avhørslagene kunne bruke eller gi inntrykk av å være villige til å bruke.

Over tid grep slike øvelser om seg og ble tatt i bruk ved enkelte befalsskoler og også ved repetisjonsøvelser, og ikke nødvendigvis alltid med profesjonelle avhørslag.Til slutt kunne man få inntrykk av at det ble øvelser i å bryte Genève-konvensjonene, øvelser som hadde som bieffekt at befalsskoleelevene hadde lært at Genève-konvensjonene kunne man se bort fra, for nå hadde man selv erfart hvordan fangebehandling foregikk i det virkelige liv.

Heldigvis skjedde det så vidt artikkelforfatteren er kjent med heller ikke under disse øvelsene noen virkelig alvorlige og reelle overgrep før forsvarsledelsen grep inn med innstrammingstiltak. Vi har imidlertid ved mer lokale øvelser sett hendelser som har fått etterspill – i et tilfelle ble et befal refset for å ha truet med å grave ned en fange som lå i en grop, i et annet tilfelle ble det straffesak for bruk av CS-gass som hjelpemiddel under avhør. Vi må derfor regne med som en reell mulighet at også norske soldater kan komme til å gjøre seg skyldig i mishandling av fanger under forhold som kan invitere til det.

Hvilke forhold er det som man bør være på vakt mot? Dette kan det skrives bøker om, og bøker er også blitt skrevet. Jeg skal her innskrenke meg til å nevne to faktorer som jeg tror er viktige, og hvor feltpresten kan ha en viktig rolle med hensyn til å forebygge.

Den ene er nedskriving av menneskeverdet til «de andre». Det kan skje ved «demonisering» av fienden gjennom uttalelser fra høyere hold, hvor for eksempel grupper av mennesker kollektivt stemples som «terrorister». Vi bør i den forbindelse være på vakt her hjemme mot utvikling av holdningen til virkelige eller antatte «fundamentalister» (muslimske sådanne). Nedskrivingen kan også skje gjennom oppsamlet frustrasjon gjennom negative opplevelser med lokale, jamfør den undersøkelsen som daværende krigsskoleprest Bård Mæland gjorde i 2002 av holdninger blant enkelte befal i Kosovo.

Den andre er misforstått respekt for autoriteter. En av aktørene i Abu Ghraib ga uttrykk for hun bare gjorde det hun fikk beskjed om. Ordrene kom ovenfra, fra militære etterretningsfolk, CIA og fra sivile selskaper som sto for avhørene av fangene.9Verdens Gang 9. mai 2004. Det har vært gjort eksperimenter som viser at alminnelige mennesker kan være villige til å påføre andre tilsynelatende uutholdelige lidelser, dersom det skjer i en setting hvor de står under ledelse av en autoritetsperson – enten denne bærer uniform eller hvit frakk.

Ifølge 3. Genève-konvensjon artikkel 17 skal enhver krigsfange bare være forpliktet til på forespørsel å oppgi navn, fornavn, grad, fødselsdato og matrikkelnummer, eller, i mangel herav, tilsvarende opplysning. Det må ikke øves noen fysisk eller moralsk tortur eller noen tvang mot krigsfangene for å oppnå av dem opplysninger av noen som helst art. Fanger som nekter å svare kan hverken bli truet, fornærmet, utsatt for ubehageligheter eller tap av fordeler av noen art.

Man kan imidlertid ane en viss resignasjon hos Jean Pictet når han i sitt kommentarverk til Genève-konvensjonene, etter å ha forklart hva som ligger i denne bestemmelsen, avslutter med å si:

Be this as it may, a State which has captured prisoners of war will always try to obtain military information from them. Such attempts are not forbidden; the present paragraph covers only the methods to which it expressly refers.

Det vil alltid være en spenning mellom kravet til human behandling og behovet for, ja man kan si nødvendigheten av, å hente ut etterretningsinformasjon fra krigsfanger og andre fanger. Spørsmålet er hvordan dette skal balanseres ut.

Det er ingen tvil om at fangebehandlingen i Abu Ghraib gikk over grensen – selv om det ikke er noen uttrykkelige forbud i konvensjonene mot for eksempel å fotografere fanger nakne. Reaksjonen fra opinionen og unnskyldningen fra President Bush viser at «Den Martenske klausul», som opprinnelig skriver seg fra 1907, fortsatt har aktualitet. Det heter i versjonen fra 1977 i Tilleggprotokoll I til Genève-konvensjonene:

de tilfelle som ikke er dekket av denne Protokoll eller av andre internasjonale avtaler, skal sivile og stridende beskyttes av og stilles under folkerettens prinsipper slik som de utspringer av fastslåtte sedvaner, av humanitære prinsipper og av den offentlige samvittighets krav.

Dette burde være et vel egnet utgangspunkt for alle når vi skal ta stilling til behandling av fanger.

English Summary

The author asks what we are able to learn from the incidents at Abu Ghraib. He refers to a report from a Rumsfeld’s working group in March, 2003. The document is suitable for prosecuting authorities, but not as a guide for interrogation. He points out two areas we have to watch, the danger of negating human worth and a misunderstood respect for authorities. He concludes with the Martens Clause. In cases not covered by international agreements, civilians and combatants remain under the protection and authority of the principles of international law.

Fotnoter   [ + ]

1. Side 27
2. side 40
3. Verdens Gang 24. mai 2004.
4. Side 8 og 9.
5. Side 21
6. Side 31.
7. Bestemmelsen har følgende ordlyd: c. vedkommende handler på en rimelig måte for å forsvare seg selv eller en annen person eller, i tilfelle krigsforbrytelser, eiendom som er vesentlige for at vedkommende eller annen person skal kunne overleve, eller eiendom som er vesentlige for å kunne fullføre et militært oppdrag, mot en nært forestående og ulovlig bruk av makt, på en måte som er proporsjonalt i forhold til graden av den fare som vedkommende eller den annen person eller den beskyttede eiendom er utsatt for. At personen har deltatt i en defensiv operasjon utført av styrker, skal ikke i seg selv utgjøre en grunn til å utelukke straffansvar etter denne bokstav, …
8. Aftenposten 2. mai 2004.
9. Verdens Gang 9. mai 2004.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.