«Justitiam facitote»

Hvorfor er det viktig for en offiser å kunne fatte moralsk riktige beslutninger i en krisesituasjon?

*.«Justitiam facitote – Gjør rett!». Dette er en forkortet og omarbeidet fordypningsoppgave innen pedagogikk og ledelse på KS 1, 2 avdeling, Krigsskolen, Oslo, 2003.

Det verste et menneske kan gjøre mot seg selv er å gjøre urett mot andre
(Henrik Ibsen).

 

Denne artikkelen er skrevet både av interesse og nødvendighet. Av nødvendighet fordi jeg har valgt et yrke som innebærer at jeg en dag kan gi eget og ta andres liv, noe som i mine øyne krever selvransakelse på det etiske plan. Personlig er det viktig for å være bedre rustet til å handle rett om jeg en dag skulle havne i de ubehagelige etiske dilemma all krigføring medfører.

Jeg ønsker i denne artikkelen å ta for meg integreringen mellom etisk bevissthet og lederskap generelt, men vil også kort berøre sammenhengen av disse i utdanningen ved Krigsskolen. Med integrering mener jeg hvordan etikk og lederskap må sees i sammenheng i en krisesituasjon. Artiklen vil ved hjelp av aktuell teori søke å begrunne viktigheten av en etisk bevissthet hos offiseren, og dermed, indirekte, viktigheten av etikkundervisning ved krigsskolene. Utgangspunktet mitt er derfor at etikkfaget er viktig for offiseren.

Siden subjektivitet nærmest er uunngåelig i en tekst som handler om etikk, er jeg nødt til å legge noen egne forutsetninger til grunn:

  • Etikken eksisterer – det finnes retningslinjer, om enn ikke åpenbare, for hva som er riktig og galt.
  • Det er mulig å lære etikk – grunnlaget vi fatter våre etiske avveininger på er ikke uforanderlig, men kan bearbeides så lenge vi har mulighet til å tenke og bearbeide erfaringer.
  • Vårt etiske grunnlag vil innvirke på alle moralske avgjørelser vi foretar, og dermed også på vårt lederskap.
  • Offiserer i det norske forsvar ønsker å etterleve internasjonale konvensjoner og avtaler som omhandler regler for krig, fordi vi er enige i de prinsippene som kommer til uttrykk der.

Jeg skal i det følgende begrense meg til å omtale de etiske avgjørelser som en leder må fatte i en krisesituasjon, fordi det er i slike situasjoner etiske dilemma virkelig fremstår som vanskelige og pressende, først og fremst fordi dette gjelder menneskers liv. Artikkelen vil fokusere på hvordan etikk forholder seg til det utøvde lederskap. Jeg vil også se nærmere på om en etisk bevissthet har verdi i seg selv og om overgangen til intensjonsstyring har betydning i denne sammenhengen.

Etisk teori

Etikk handler om å identifisere hva som er godt og hva som er vondt, og om hvordan mennesket skal handle for å oppnå det gode. Det kan også dreie seg om avgjørelser hvor alle mulighetene i utgangspunktet er etisk gale. Da befinner man seg i det som kalles et etisk dilemma. Etikkens oppgave i et etisk dilemma blir ikke å finne fram til den riktige løsningen, fordi det ikke finnes noen riktig måte å gjennomføre en etisk gal handling på. Etikken må istedenfor prøve å svare på hvilket handlingsalternativ som fører til minst mulig skade. Jeg vil se nærmere på hva to av de mest sentrale etiske modellene, konsekvensetikk og pliktetikk, sier rundt dette.

Konsekvensetikk

I konsekvensetikken er det resultatene som skal være målestokk for om handlingen er god eller ikke. Dersom følgene av en handlig er gode, så er handlingen i seg selv god og riktig, mens dersom følgene er onde, så er handlingen også ond og gal. I en dilemmasituasjon er det den handlingen som fører til minst smerte, som til enhver tid er den riktige. I og med at konsekvensetikken er et grunnprinsipp, og ikke sier noe spesifikt om hva det er som gir lykke eller minsker smerte, må den kombineres med en verdilære (Christoffersen 1994:69). Verdilæren skal gi svar på hvilke konsekvenser man ønsker å oppnå; alt i fra lykke, tilfredsstillelse av lyster til personlig frihet, og det er gjerne fraværet av dette som regnes som det onde, det vi vil unngå.

De sterke sidene ved konsekvensetikken er først og fremst at den tvinger mennesket til å vurdere hva slags følger våre handlinger medfører. Et eksempel vil være en skarpskytter som må skyte et menneske som står midt i en folkemengde. Han har muligheten til å velge mellom to typer ammunisjon. Den ene er en lovlig fullmantlet type som vil gå rett igjennom personen og kanskje drepe to eller tre andre uskyldige mennesker. Den andre typen ammunisjon er ulovlig ifølge krigens folkerett, men denne kulen vil ekspandere og rotere rundt inni mennesket som blir skutt og således ikke drepe noen andre. Hvis skarpskytteren begrenser seg til å kun vurdere de umiddelbare konsekvensene av handlingen opp imot oppdraget, vil det riktige være å bruke den ulovlige typen ammunisjon. Han vil løse oppdraget, og samtidig minimalisere de uønskede konsekvensene, nemlig at flere uskyldige mister livet (Eksempelet er hentet fra etikkundervisning ved Krigsskolen, høsten 2002).

Like fullt har konsekvensetikken blitt beskyldt for å overforenkle etikken (Christoffersen 1994:74), og det er særlig to innvendinger som kan være verdt å nevne. For det første må man være i stand til å måle og vurdere resultatene av de ulike handlingene, både de kortsiktige, men kanskje viktigere, de langsiktige konsekvensene. Disse må man kunne forutsi, fordi det er for sent å vurdere handlingen etter at den er utført. I eksempelet med skarpskytteren vil dette kunne bety at fordi han selv tar i bruk ulovlige våpen, så vil også motparten gjøre det. Den andre innvendingen stiller det fundamentale spørsmålet om det kun er konsekvensene som bestemmer den etiske kvaliteten ved av en handlig. Har ikke handlingen i seg selv en etisk kvalitet? Da er vi inne på den andre etiske modellen; pliktetikk.

Pliktetikk

Pliktetikken kan ses på som et forsøk på å gi svar på de problemer som man støter på i konsekvensetikk. Den hevder i motsetning til konsekvensetikken at resultatene av dine handlinger faktisk ikke har innvirkning på den etiske kvaliteten ved handlingene. Derimot så er den etisk kvaliteten ved handlingen i seg selv avgjørende. Pliktetikere vil hevde at det eksisterer grunnleggende etiske kvaliteter eller normer (for eksempel ærlighet, rettferdighet og respekt for menneskets egenverdi) som en handling skal bedømmes etter. Pliktetikken underbygges derfor med en lære om hva som gir en handling etisk kvalitet.

Immanuel Kant forklarer dette ved å henvise til den gode vilje. Handlingen er strengt tatt like god selv om den er mislykket, bare den er sprunget ut av en god vilje.

Hvis noe rett og slett skulle være godt eller ondt, så måtte det bare være handlingsmåten, handlingsregelen for viljen, som skulle kunne betegnes slik (Stigen 1983b:618).

Dette vil for eksempel være aktuelt i det tilfellet der en offiser bestemmer seg for å beskyte et sivilt mål. Selv om granatene bommer på målet, så er handlingen gal. Det er likevel ikke alltid like enkelt å vite når viljen er god. Kant sier at viljen, eller sinnelaget, er god når den følger moralloven. Moralloven er igjen uttrykt gjennom det kategoriske imperativ:

Kan du også ville at din handlingsregel skal bli en allmenn lov? Hvis ikke, må regelen forkastes, ikke fordi den fører til ulempe for meg selv, eller endog alle andre, men fordi den ikke kan inngå som prinsipp i en mulig allmenn lovgivning (Stigen 1983b:624).

For kort å oppsummere Kant, så utleder det kategoriske imperativ maksimen:

Man aldri skal bruke et menneske bare som middel, men også som et mål i seg selv (Christoffersen 1994:78).

Som et kjernepunkt for offiseren, vil den generelle respekten for menneskeverdet og menneskelivet være et uttrykk for Kants erkeregel.

En av de svake sidene ved pliktetikken er at mennesket aldri fullstendig kan se bort fra konsekvensene ved en handling. For det andre så vil en situasjon aldri forholde seg identisk til andre situasjoner hvor den samme regel skal gjelde. Pliktetikken og de reglene den forfekter vil kunne bli ugyldige i gitte situasjoner. Begge disse etiske modellene har sine styrker og svakheter, derfor vil de fleste gå inn for at vi må bruke en kombinasjon av disse modellene når vi skal vurdere ulike handlinger.

Etikken i lederskapet

Begrunnelsen for en etisk bevissthet hos offiseren

I hvilken grad kan vi forvente at en soldat som står ansikt til ansikt med en voldsom død på slagmarken, skal ta etiske hensyn ovenfor fienden han skal drepe? Mennesket har en naturlig drift som streber etter overlevelse. Det vil derfor være vanskelig å forvente at den alminnelige soldat skal gå bevisst i døden i stedet for å gå på akkord med sine etiske prinsipper. Dette er også noe tidligere krigsskoleprest Bård Mæland har registrert i en egen undersøkelse knyttet til krigsskolekadetters vurdering av massakren i My Lai:

Dette tør være en konklusjon på kadettenes hovedtendens. Menneskenaturen er slik at psykiske forhold kan fortrenge det moralske til fordel for det mer primitive og dyriske (Mæland 2001:212).

Like fullt, til tross for at vårt overlevelsesinstinkt er uhyre sterkt og dominerende for hvordan vi mennesker vurderer og handler, så viser det seg ved flere tilfeller at mennesket mer eller mindre bevisst setter sine etiske prinsipper (disse kan være lojaliteten til kameratene, landet eller det personlige soldat/offiserskallet) høyere enn sitt eget liv. Jeg synes eksempelet om en tysk soldat som under den annen verdenskrig ble arrestert og skutt sammen med de samme fangene han hadde nektet å henrette (Andersson 2001:94), gir en slik påstand troverdighet. Man kan jo undre seg over hva som gjør at et menneske prioriterer den moralske kvaliteten ved livet over livet selv? Dette eksempelet viser at for noen mennesker forholder det seg slik. Men om alle mennesker ikke er rede til å dø for den moralske kvaliteten ved livet, så er den likevel svært verdifull for de fleste mennesker – noe jeg vil komme tilbake til.

Som offiser og soldat har man uansett forventninger og krav knyttet til seg nettopp med tanke på dyktigheten til å foreta etiske vurderinger. Disse er uttrykt uformelt for eksempel gjennom diskusjoner innad i offiserskorpset og i personlige forhold ved en avdeling. De formelle kravene og forventningene finner man igjen blant annet i Forsvarets verdigrunnlag:

Forsvaret forankrer sin etikk i samfunnets historiske og kulturelle grunnverdier slik de fremstår i vårt samfunns kristne og humanistiske tradisjon, FN-pakten, FNs menneskerettighetserklæring og internasjonal rett.

Dette etiske fundamentet er bærende for all ledelse og samarbeid i Forsvaret. Det skal gjenspeiles i all virksomhet og spesielt i personellpolitikken. Det er viktig at Forsvarets ledere og medarbeidere har en etisk forankring som setter dem i stand til å tåle de belastninger tjenesten krever (s.9).

Etikk er også satt i fokus i forbindelse med Forsvarets engasjement i utenlandsoperasjoner, og Forsvarets verdigrunnlag sier følgende:

Ved internasjonale engasjementer skal Forsvarets personell etterstrebe en høy etisk standard, og i all sin adferd vise respekt og toleranse overfor andres kultur og egenart (s. 27).

Det er med andre ord ingen tvil om at det er forventninger og krav til at offiserer skal være i stand til å resonnere etisk. I tillegg står det sterkt poengtert at vårt etiske fundament er en av grunnpilarene i lederskap og samarbeid. Dette er i og for seg er en bekreftelse på at Forsvarets øverste ledelse tillegger den etiske kvaliteten ved utøvelsen av lederskap stor vekt. Når det er sagt, skal man likevel ikke glemme de mange forhold ved siden av det etiske som vil og skal påvirke lederavgjørelser til offiserer i strid. Det kan være nyttig å se noe på hvilke andre forhold dette er snakk om og hvordan de forholder seg til hverandre, fordi det er disse faktorene etikken skal veies opp mot. Den stillingen etikken får i dette forholdet, sier noe om hvorledes etikken vurderes og hvor sannsynelig det er at etiske hensyn blir tatt.

Etikk vs taktikk vs jus

De etiske modellene vil først og fremst fungere som verktøy for å finne ut av hva som er ønskelig og godt i et gitt tilfelle. Men i en stridssituasjon vil ikke offiseren som skal utføre et oppdrag, kunne forholde seg ene og alene til hva som er ønskelig og godt. Han må også forholde seg til hva som er lovlig og ulovlig, samt hva som er taktisk sett smart og hva som er militært effektivt. I tillegg må offiseren forholde seg til ordrer han har fått og ta hensyn til de menn han har under seg, både med tanke på deres liv og deres overbevisning. Alle disse hensyn vil påvirke måten lederen løser oppgaven på, og i de tilfeller der hvor lederen velger å veie et eller flere hensyn tyngre enn andre, kan dette få uønskede konsekvenser. I de tilfellene der lederen velger å gå på akkord med reglene for krigføring fordi det tjener et taktisk formål, kan konsekvensene av dette bli at fienden bryter de samme reglene. For lederen personlig kan det bety krigsrett. I de tilfellene der den taktiske løsningen nedprioriteres til fordel for til eksempel etiske hensyn, vil det kunne bety at løsningen av oppdraget vil ta lengre tid eller i ytterste konsekvens at oppdraget ikke lar seg løse. Men hva vil det bety å nedprioritere de etiske hensyn? For å kunne belyse et slikt spørsmål, vil det være naturlig først å se på hvilket formål etikken har for offiserens lederskap.

Etikkens formål for lederskapet

Jeg mener at de bestemte grunner til at Forsvarets verdigrunnlag sier at etikken er en bærebjelke for lederskap i Forsvaret. Disse grunnene vil jeg betegne som etikkens formål for lederskapet. Formålet sier noe om hva etikken ønsker å gi eller tilføye vårt lederskap med tanke på å gjøre det bedre. Som jeg nevnte ovenfor, vil jus gi våre avgjørelser legalitet. Taktikken vil gi våre bestemmelser en karakter av å være militært profesjonelle og smarte, dersom de fører til militær effektivitet. Men hvilken kvalitet ønsker etikken å tilføre vårt lederskap? For meg er det åpenbare svaret godhet. I dette ligger også etikkens formål med å begrense ondskap. Dersom vi tar utgangspunkt i en kombinasjonsmodell mellom plikt- og konsekvensetikk, vil etikkens formål bli både å begrense de konkrete vonde resultatene av våre handlinger, samtidig som den søker å begrense de handlinger som er etisk gale i seg selv. Jeg mener derfor at man trygt kan si at etikkens formål med lederskapet i en stridssituasjon, er å begrense den menneskelige lidelsen til et minimum. Samtidig, som vi skal se, kan amoralsk krigføring også påvirke andre forhold.

Problemene med en manglede etisk bevissthet

I en artikkel kommer Dr. Shannon E. French inn på den samme problemstillingen jeg nevnte ovenfor:

But why do warriors need a code that ties their hands and limits their options? (…) Might not such restraints cripple their effectivness as warriors? (French 2003:6)

Hun refererer her til en kodeks som hun tidligere har definert som en kollektiv oppfatning om hva som er rett og galt innenfor et miljø, i dette tilfellet krigermiljøet. I prinsippet er en slik kodeks det samme som den etiske bevisstheten hos offiserene jeg skriver om. Jeg presenterte et mulig svar på dette spørsmålet i forrige kapittel, nemlig å ivareta etikkens formål, noe som igjen er å begrense de menneskelige lidelsene. French besvarer sitt eget spørsmål på følgende måte:

One reason for such warriors’ codes may be to protect the warriors themselves from serious psychological damage (s. 6).

Hun henviser også til en analyse av vietnamveteraners PTSD (Post-Traumatic Stress Disorder) foretatt av psykiater Jonathan Shay:

His work has led him to the conclusion that the most severe cases of PTSD are the result of wartime experiences that are not simply violent, but which involve what Shay terms the betrayal of ’what’s right’ (s. 6).

Dette betyr at det ikke nødvendigvis er de voldelige opplevelsene i seg selv som er den største grunnen til mentale problemer hos egne soldater. Snarere er det å bryte med hva den enkelte oppfatter som riktig, en langt viktigere årsak. Et av problemene med en manglende kodeks eller etisk bevissthet, er med andre ord de psykiske problemene som følger med det å utføre handlinger som oppfattes som uetiske. I den sammenheng er det interessant å se at Forsvarets verdigrunnlag tydeligvis har tatt dette inn over seg:

Dersom avgjørelsen strider mot alminnelig rettsoppfatning, den enkeltes samvittighet eller setter personellets sikkerhet i fare, er det en rett og plikt å si i fra om dette (Forsvarets Verdigrunnlag:15).

Et interessant poeng ved Frenchs argumentasjon er at hun øyensynlig vektlegger den konsekvensetiske modellen. Det er de direkte konsekvensene av det å handle uetisk, nemlig de psykologiske problemene som dette medfører, som er grunnen til at mangelen på en etisk bevissthet blir galt. Jeg vil også trekke inn et annet problem, dette med utgangspunkt i pliktetikken. I en krig dreier stridighetene i de fleste tilfeller seg om å forsvare sine interesser, og i mange av disse krigene vil det også handle om å forsvare sine verdier. For Norge sin del er for eksempel Genevékonvensjonene og Krigens Folkerett et uttrykk for vårt verdigrunnlag. Dersom vi betrakter disse konvensjonene og reglene som et verktøy beregnet for å minske menneskelig lidelse i krig, nemlig etikkens formål for en offisers lederskap, vil det å følge disse reglene være etisk riktig. Å gjøre noe annet vil være å bryte med det samme som vi er i krig for å forsvare, med andre ord dobbeltmoral. Dobbeltmoral er noe jeg vil betegne som å «handle lyvende», og representerer et brudd med pliktetikken. Det å forfekte noe – våre verdier – og så gå på tvers av det man har for forfektet, kan aldri opphøyes til en allmenn leveregel eller lov slik det kategoriske imperativ forutsetter, fordi det ville føre til at menneskene sluttet å stole på hverandre. I en artikkel publisert i PACEMforklarer Bjørn Tore Godal det samme på følgende vis:

Offiserens etikk [må] ikke oppfattes som en privatsak, som bare angår ham selv og hans samvittighet, men også i høyeste grad et virkemiddel i kampen for våre verdier. Den eneste måten å beskytte våre verdier på, er å vise at de betyr noe for oss (Godal 2002: 9).

Noe som er spesielt interessant å merke seg med Godals påstand, er at i tillegg til at det å leve etter våre verdier, noe som krever at man i et etisk dilemma klarer å vurdere etisk, så mener Godal at dette er et så viktig verktøy at det ikke kan overlates til den enkelte å vedlikeholde. Det kan virke som om han med dette taler i favør for en såkalt offiserskodeks. En slik kodeks skal som nevnt tidligere, fungere som en slags felles rettesnor for hva som er rett og galt. Typisk for offiserskodekser er at de fokuserer på holdningene hos soldater, som for eksempel mot, æresfølelse og lojalitet. Noen slike holdninger, eller dygder, kommer også til uttrykk i beskikkelsesbrevet til alle norske offiserer:

(…) skal De på alle måter skikke Dem slik som det høver seg en ærekjær befalingsmann og med plikttroskap tjene Konge og Fedreland.

Her er det æresfølelsen, lojaliteten og fedrelandskjærligheten som fremheves som attråverdige kvaliteter, og skal lede offiserene til rett handling.

Den ridderlige lederen

Både konsekvensetikken og pliktetikken henvender seg til vår fornuft. Begge teoriene sier at mennesket rasjonaliserer seg frem, enten til hva som gir gode konsekvenser av en handling eller hvilke trekk ved en handling som er gode i seg selv, og begge teoriene fokuserer på handlingen, ikke mennesket bak. En teori som representerer et alternativ på begge disse områdene, er dygdsetikken.

I mange tilfeller er det slik at mennesket vet eller i det minste aner hva som er etisk riktig i en bestemt situasjon. Likevel hender det at mennesket unnlater å gjøre det som er moralsk riktig. Vi kan da snakke om en manglende motivasjon for å handle etisk. Fordi dygdsetikken konsentrerer seg om intensjonen, såvel som mennesket bak handlingen, vil ikke en manglende motivasjon til å gjøre det som er riktig, være noe problem for dygdsetikeren. For at en intensjon bak en handling skal kunne betegnes som god, innebærer dette nettopp at personen ønsker å gjøre det som er godt. Med andre ord er et kjennetegn ved en dygdsetisk god person at denne ønsker å gjøre det som er etisk riktig. Dette viser til fokuset på mennesket og intensjonen bak handlingen. Intensjonen om å ville handle etisk riktig og motivasjon til å faktisk gjøre det, er dygder i seg selv. Samtidig er ikke dette noe et menneske kun har kommet fram til ved logisk rasjonalisering – viljen og motivasjonen er også knyttet til våre følelser. En av antikkens dygdsetikere, Aristoteles, mente at:

Idealmennesket innser ikke bare med tanken hvilke verdier som er etterstrebelsesverdige, men føler også faktisk trang til å nå disse verdiene (Stigen 1983a:154).

For en offiser er dygdsetikken verdifull fordi han i et etisk dilemma vil finne riktige løsninger og handlingsalternativer gjennom de dygder som er inkorporert i hans personlighet. Fordi mennesker forholder seg til verden rundt seg både med fornuft og med følelser, vil også en offiser forholde seg til striden han deltar i med følelser, enten bevisst eller ubevisst. I den sammenhengen er det nok mange som vil hevde at offiseren med fordel bør undertrykke følelsene så godt som mulig, og heller konsentrere seg om den fornuftsmessige tilnærmingen til striden. Det er nok også mange tilfeller der det faktisk er fornuftig å holde seg til fornuften. Likevel vil følelsene virke inn på våre handlinger. Fordelen med dygdsetikken i denne sammenheng er at den trimmer og kontrollerer de følelsene vi reagerer med i en situasjon. Det dygdsetiske moralsk riktige å gjøre i en gitt situasjon, er å kontrollere våre følelser slik at de fremelsker de holdninger vi ønsker. For offiserer og soldater er det ifølge dygdsetikken galt å reagere med dumdristighet, fordi vi vil sette eget eller andres liv unødig i fare. Det er også galt å være feig fordi vi da vil unnlate å gjøre den jobben vi er satt til, av frykt for å miste sitt liv. Det dygdsetiske riktige for en soldat derimot, er å være modig (s. 157).

Aristoteles sier i sin dygdsetikk at vi kan finne igjen dygdene i den gyldne middelvei, slik eksempelet ovenfor viser. Dersom vi tenker oss summen av de dygder som gjør en leder i stand til å fatte etiske riktige beslutninger, synes jeg ordet ridderlighet gir en god assosiasjon til hva krigen krever av offiserene. Hvordan utdanner man så ridderlige offiserer? Eller mer generelt: Hvordan utdanner man offiserer innen etisk vurdering? Dette er et omfattende tema. Jeg ønsker her bare å inkludere noen tanker rundt behovet for etikkutdanning i Forsvaret opp imot overgangen fra ordrestyring til intensjonsstyring. Samtidig vil det være interessant å se litt nærmere på hvilket ansvar krigsskolene har i denne sammenhengen.

Etikkutdanningen

Regelorientert etikk og ordrestyring vs etikkens plass i intensjonsstyring

Jeg har forsøkt å presentere noen problemer ved manglende etisk vurderingsevne. Dette vil være problemer som gjelder i strid generelt, og behovet for å komme disse problemene til livs avhenger av standarden til den etiske vurderingsevnen hos offiserene. Er det likevel andre forhold som virker inn på dette behovet?

Forsvaret fellesoperative doktrine kom ut i år 2000 og kommenterer overgangen fra ordrestyring til intensjonsstyring i Forsvaret. For en offiser innebærer ordrestyring at en forholder seg til og handler etter de konkrete og direkte ordre som kommer fra sjefer på et høyere nivå. Som en følge av dette, blir avgjørelser av ulik art i stor grad fattet på et høyt nivå i systemet. I en slik sammenheng er det naturlig for lederne å operere og handle utifra de regler som er definert og gitt fra høyere enhet. Slike regler vil også være retningslinjer i etiske dilemma, og vil i disse tilfellene som regel være grunnlagt i konsekvens- og pliktetisk teori. Den konsekvensetiske modellen og erfaring kan i kombinasjon brukes til å utforme leveregler. I situasjoner der man følger disse reglene, vil resultatet, med bakgrunn i tidligere erfaring, bli det man ønsker. På samme måte kan pliktetikkens fokus på den etiske kvaliteten ved en handling, sammenfattes i generelle regler. For Forsvaret var en slik regelorientert moral brukbar så lenge systemet var ordrestyrt, fordi lederene skulle forholde seg til reglene eller de særskilte ordrene som kom ovenfra. Sjefer på et lavere nivå skulle stort sett implementere de etiske vurderinger som var gjort på et høyere nivå.

I et intensjonsstyrt forsvar er offiserene derimot ledet gjennom sjefens intensjon. En slik intensjon sier noe om hva som skal oppnås og hvorfor, men overlater resten av beslutningsarbeidet til sjefens undergitte offiserer. I en slik organisasjon er mye av ansvaret for vurdering og beslutning ført nedover i systemet, til et lavere nivå (FFOD:56). Det samme gjelder ansvaret for å ivareta de etiske hensyn i en operasjon. En overgang til intensjonsstyring medfører derfor et økt behov for undervisning i å forstå sjefens intensjon, drilling i å ta beslutninger, og jeg vil påstå, evnen til å vurdere etiske dilemma.

Etikk i teknologisk krigføring

Den teknologiske utviklingen har stor innvirkning på hvordan krigen føres. Nye våpen med lengre rekkevidde og større ødeleggelseskraft gjør at man lett kan «la seg henrykke av teknologien i uforsvarlig stor grad» (Godal 2002:10). Det er lett å distansere seg fra krigens redsler, konsekvensene av våpenbruk og hensynet til fienden, hvis teknologien fratar oss den direkte kontakten og opplevelsen av dette.

Ved bruk av høyteknologiske våpen blir det større avstand til de menneskelige aspekter og konsekvenser. I dette stilles enkeltmennesket på en prøve i å være seg bevisst og utvikle personlige holdninger og ta ansvar for de handlinger det utfører (Forsvarets Verdigrunnlag:29).

Behovet for å fokusere på etiske hensyn når de etiske dilemmaene synes fjerne, er med andre ord en utfordring. Denne utfordringen er gjennom Forsvarets verdigrunnlag rettet personlig til samtlige offiserer. Samtidig bør den være viktig med tanke på den utdanningen Forsvaret ønsker å gi sitt personell, og for dem som skal forestå denne.

Offiserens etiske bevisstgjøring

Krigsskolen er en av Forsvarets institusjoner som har et ansvar for at offiserene gjennom sin utdanning får et bevisst forhold til sitt yrke:

Krigsskolen skal tilføre Hæren ansvarsbevisste, selvstendige og handlingsdyktige offiserer med allmenne etiske normer, holdninger og verdier; offiserer med samarbeidsevne, solid kompetanse innen Hærens virkefelt og med et bevisst forhold til sitt yrke i fred, krise og krig (Studiehåndbok KS 1, 2001:8).

At det pålagte ansvaret på Krigsskolen tas seriøst og forfølges i utdanningen, er viktig fordi det signaliserer at den etiske vurderingsevnen hos offiserene er verdifull, sett med Forsvarets egne øyne. En prioritering av etikken fra systemets side (Forsvaret gjennom Krigsskolen) tror jeg igjen vil stimulere til individuell innsats på det samme området. I tillegg til kunnskap om etisk teori og kompetanse til å bruke etikken som verktøy, handler en utvikling innen etisk vurderingsevne i stor grad om en bevisstgjøring av egne holdninger og verdier. For Krigsskolens del handler det også om hvilke holdninger og verdier vi som offiserer kan akseptere. Etikk blir derfor ikke et fag det kan undervises i tradisjonell forstand:

Hvis vi ikke lenger har en felles forståelse av verdier og holdninger vi forsvarer, må dette føre til en radikal revurdering og nyorientering av vår utdannelse på alle plan. (…) Vi ønsker en felles basis for holdninger og verdier som vi i andre omgang skal forsvare. (…) I praksis betyr dette utdannelse i etikk med vekt på prosess og diskusjon. Men det må være en styrt prosess med bakgrunn i at vi ønsker en felles (universalistisk) konsensus om felles verdier.Denne utfordring kan ikke løses gjennom prestenes etikkundervisning alene, men må bli gjenstand for en felles dugnad i hele vårt offiserskorps (Waaler 2001:229).

For å oppsummere temaet om etikkutdannelsen og offiserens etiske bevisstgjøring, vil jeg gjenta at det ikke er nok å vite hva som er riktig, men man må også ville gjøre det riktige. For at man skal utvikle seg etisk, både som menneske og offiser, må derfor viljen og motivasjonen til en personlig utvikling komme fra personen selv. Dersom vi ser dette opp imot en teori angående moralsk utvikling utviklet av Lawrence Kohlberg, kan vi lese «at the highest level [of moral development] morality is completely internalized and not based on the standards of others (Santrock 1986:322). Det er med andre ord viktig for utviklingen på det etiske plan at offiseren forstår og mener at en slik utvikling er viktig.

Konklusjon og oppsummering:

Som jeg nevnte innledningsvis, er det umulig å ikke være subjektiv når man diskuterer etikk. Etikk er i stor grad knyttet til vårt verdisyn, som igjen former vår personlighet gjennom de verdier og holdninger vi omfavner og uttrykkes gjennom våre handlinger. Men hva er rett og hva er galt, og hvorfor? Det er mange etiske teorier og modeller som søker å svare på dette som jeg vil kalle etikkens erkespørsmål. Disse modellene kan brukes som verktøy i vår egen søken etter en riktig eller etisk forsvarlig handling, men det er ingen av dem som alene kan gi fullgode svar i alle livets situasjoner.

Jeg har ønsket å finne ut hvorfor det er viktig for en offiser å kunne fatte moralske riktige beslutninger i en krisesituasjon. Å begrense menneskelig lidelse, å ta hensyn til soldatene som skal leve etter en krig vel vitende om hva de har gjort og hensynet til ens egen verdighet, er noen måter å begrunne viktigheten av en slik etisk vurderingsevne. Likevel kan jeg ikke på noen måte trekke konklusjoner av universell art. Etikkfaget er etter min mening for komplisert, noe de ulike teoriene beviser, til at man kan gi generelle svar på slike spørsmål – som i hvert enkelt tilfelle har en egenartet og individuell karakter. Det jeg imidlertid synes er et godt poeng, og verdt å trekke fram, er viktigheten av viljen og motivasjonen for å handle rett. Viljen påvirker hvordan vi utvikler oss etisk. Det er med andre ord avgjørende at offiseren selv innser hvorfor det er viktig å kunne fatte moralske riktige beslutninger i en krisesituasjon. Med tanke på de mange mulige lidelsene og omfanget av menneskelig tragedie som fyller det miljøet offiserens virke er innstilt på, bør offiseren etter mitt syn være den fremste herold og disippel av imperativet «Justitiam facitote – Gjør rett!»

Litteratur

Andersson, R., Boman, K., Borbás, I. (2001). Frys. Vellykket nedfrysning av herr Moro. Gjøvik: Spartacus forlag.

Christoffersen, Svein Aage (1994). Handling og dømmekraft: Etikk i lys av kristen kulturarv. Oslo: TANO.

Forsvarets Overkommando (2000). Forsvarets fellesoperative doktrine, del A – Grunnlag. Oslo.

Forsvarets Overkommando (1998). Forsvarets Verdigrunnlag. Oslo.

French, Shannon E. (2003). «The code of the warrior: why warriors need a code». PACEM 6:1, s. 5-16.

Godal, Bjørn Tore (2002). «På hvilke betingelser er man egentlig offiser?» PACEM 5:1, s. 5-13.

Mæland, Bård (2001). «Moralsk og militær naivitet?» PACEM 4:2, s. 209-217.

Santrock, John W. (1986). Life-span development. Wm. C. Brown Publishers.

Stigen, Anfinn (1983). Tenkingens historie 1. Oslo: Ad Notam Gyldendal.

Stigen, Anfinn (1983). Tenkingens historie 2. Oslo: Ad Notam Gyldendal.

Waaler, Gudmund (2001). «Forsvaret – en dårlig kulisse for et foreldet drama?» PACEM 4:2, s. 219-230.

Etikkundervisningen ved Krigsskolen høsten 2002, som det henvises til, ble holdt av krigsskoleprest Peter Wilhelmsson.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.