Moralske dilemmaer i fredstjeneste

Kan sympati eller antipati med parter i konflikt føre til moralske/etiske dilemmaer i forhold til klare krav om upartiskhet i tjenesten?

Innledning

I fjor sommer kunne man følge en debatt hvorvidt norske offiserer har rasistiske holdninger, og hvordan slike tendenser kan og bør motarbeides. Stabsprest Mæland framholdt blant annet at Forsvarets innsats utenlands vil stå seg best om man oppnår en kombinasjon av avdelingens standarder og den enkeltes moralforståelse og moralutvikling. Generalmajor Sverre Disen kan synes å mene at negative holdninger nøytraliseres gjennom avdelingsfølelse, kameratskap, disiplin, øvelser og trening. Begge kan selvsagt ha gode belegg for sine syn, så her er vel svaret å dosere riktig ift begges syn.

I denne artikkelen tar jeg et noe annet utgangspunkt, da jeg vil drøfte i hvilken grad deltagernes eventuelle sympati eller antipati med partene i operasjonsområdet kan ha betydning for hvordan de forholder seg til, og eventuelt løser, oppdraget. Videre tar også artikkelen opp om dette kan føre til moralske dilemmaer, eller det som verre er, tilsidesetting og neglisjering av tjenesteplikter.

Moral og stridsmoral

Oldtidens definisjon av begrepet moral i militær sammenheng

Fra den første konflikt i Edens have til så langt vi kan se inn i framtiden, vil aktørenes vilje til å nedkjempe motparten være avgjørende for utfallet av alle konflikter. Dette vil gjelde fra den rå nærkamp mann mot mann, til det å utløse masseødeleggelsesvåpen fjernt fra selve målområdet.

Det har derfor alltid vært betydelig oppmerksomhet knyttet til om, hvordan og i hvilken grad psykologiske fenomen som moral og korpsånd påvirker det enkelte individs og avdelingers stridspotensial. Den greske strategen Xenophon (434-355 f.Kr.) hadde klare syn på moral i militær betydning:

You are all aware that it is not numbers or strength that bring victories in war. No, it is when one side goes against the enemy with the Gods’ gift of a stronger morale that their adversaries, as a rule, cannot withstand them (Manning, 1991).

Xenophon så altså moral og motivasjon som de viktigste faktorene for å bekjempe fienden.

En moderne definisjon

En mer moderne definisjon beskriver moral i militær sammenheng som “a mental attitude held by an individual soldier in a task-oriented group in relation to achieving the operational objectives for which the group exists” (Van Gelooven, Tibboel, Slagmaat & Flach, 1997).

Ut fra denne definisjonen kan en blant annet trekke ut følgende:

  • Moral er en mental tilstand som derfor ikke kan direkte observeres
  • Moral er knyttet til individer i en militær avdeling
  • Avdelingsmoral er en resultant av moralen til de enkelte individene i avdelingen
  • Moral er blant annet knyttet til hvordan den enkelte stiller seg til de operative oppdrag
  • Moral kan etter nærmere kriteria være høy, dvs. god, eller lav, dvs. dårlig
  • En av betingelsene for høy moral er at den enkelte har en positiv mental holdning til avdelingens operative oppdrag.

Gammel vin i nye sekker?

Når man i militær sammenheng bruker begrepet stridsmoral kan dette være noe snevert, og kanskje også kamuflerende, fordi man ofte ikke går inn på det som til sist er avgjørende, nemlig spørsmålet om hvordan avdelingens personell moralsk forholder seg til oppdraget og individene de kommer i kontakt med. Det kan være en del moralske grunnverdier som er overstyrende for avdelingsmoralen. I en forsvarskrig må man vente at den enkelte er meget motivert og vil stille seg positiv til de fleste oppdrag, og betingelsene for høy moral skulle være til stede.

Denne artikkelen drøfter eventuelle moralske dilemmaer i fredsoperasjoner. Slike operasjoner foregår ofte langt fra hjemlandet, og kanskje uten særlig tilknytning til primære sikkerhetsbehov for hjemlandet som motiverende faktor for deltagerne. I tillegg vil deltakerne ofte være frivillige, eller kontraktsbundet, der noen av de viktigste motiveringsgrunner kan være «å oppleve noe nytt og spennende» og «god økonomi».1M H Ness: NUPI-rapport nr 127, 1989 og FOKIVs seminarrapporter nr 1-6, 2000: Spørreundersøkelse med nærmere 3000 deltakere i fredsoperasjonene i Libanon (UNIFIL), Bosnia (SFOR) og Kosovo (KFOR). Dette kan være en lite robust motiveringsgrunn, særlig dersom deltakerne ikke identifiserer seg tilstrekkelig med oppdraget.

Det er derfor grunn til å sette søkelyset på om det er forhold i operasjonsområdet som kan påvirke deltakerne og ha innvirkning på gjennomføringen av de operative oppdrag. På denne bakgrunn er det naturlig å se litt på operasjonsområdet deltakerne opererer i, og som de er en del av, om dette miljøet har endret seg vesentlig i de senere år, og om nye typer operasjoner gir andre moralske utfordringer enn tidligere.

Våpenutviklingen og endret operasjonsmiljø – andre moralske utfordringer

«Rett» til å ta liv

Soldaten tilhører den eneste yrkesgruppe som opp gjennom tidene har hatt samfunnets rett, plikt og krav til å ta liv. Selv om samfunnet rettferdiggjør denne oppgaven, stilles de som skal bruke våpen mot medmennesker overfor de største etisk-moralske utfordringer. Hvordan soldatene opplevde disse utfordringene langt tilbake i tid vet vi ikke så mye om. Derimot vet vi fra nyere forskning at i mange situasjoner skyter ikke soldatene mot fienden før det blir spørsmål om «to kill or be killed».

Oldtidens og middelalderens klassiske operasjonsrom

I oldtidens og middelalderens klassiske militære operasjonsrom stod de kjempende armeer oppmarsjert mot hverandre på store åpen sletter. Slagmarken var i hovedsak begrenset til der de kjempende støtte sammen, og sivilbefolkningen var i stor grad skjermet for krigshandlinger og tap. De kjempende stod ofte ansikt til ansikt med motstanderen, og aktørene hadde en klart definert motstander som skulle nedkjempes. Aktørenes eventuelle moralske dilemmaer ble overskygget av det enkle spørsmålet om å overleve eller bli drept.

Første verdenskrig og introduksjon av samspillet mellom de moderne våpensystem

I første verdenskrig ble moderne stridsmidler som fly, stridsvogner, undervannsbåter og gass mv introdusert, og brukt i et koordinert samspill. Virkningsgraden for våpnene ble mange ganger ødeleggende i forhold til tidligere. Våpenutviklingen hadde ført til at den tidligere begrensede stridssonen ble utvidet til et stadig dypere operasjonsrom der et økende antall ikke-militære mål ble rammet. Dette førte til at sivilbefolkningen ble påført en høyere andel av de stadig større menneskelige og materielle tap konfliktene påførte omgivelsene.

For første gang oppstod det en reell avstand mellom de som utløste et våpen og dem våpenet rammet i målområdet. Man hadde fått en «beskyttende» avstand mellom de som påførte og dem som ble rammet av våpenvirkningen, noe som kan redusere og tilsløre de militære aktørenes evne til å forstå, eller ta inn over seg konsekvensene av sin medvirkning til ødeleggelser og lidelser.

Andre verdenskrig der masseødeleggelsesvåpen blir avgjørende

Gjennom den andre verdenskrig ble våpnenes rekkevidde betydelig forlenget, effekten i målområdet ytterligere ødeleggende, og tapene for sivilbefolkningen sterkt økende i forhold til de militære tap. Eksempler på dette er bombingen av de tyske byene mot slutten av krigen, og ikke minst atombombene over Japan. Masseødeleggelsesvåpen kunne settes inn langt fra selve operasjonsområdet, og målene var i stor grad sivile, ikke for å svekke militær kapasitet, men for å knekke politisk vilje til fortsatt kamp. Flyverne som førte atombombelasten ble utsatt for de største moral-etiske dilemmaer, noe som har fulgt dem resten av livet.

Den kalde krigen skaper det interkontinentale operasjonsområdet og terrorbalansen

Under den kalde krigen effektiviseres ødeleggelsesvåpnene ytterligere, og de interkontinentale rakettene gir rekkevidde som førte til at man med våpenplattform i et kontinent kunne ramme mål i et annet. Med det interkontinentale operasjonsområdet hadde man ytterligere distansert seg fra virkningen i målområdet, og geografisk fjernhet fra det som reiser moralske dilemmaer reduserer ofte styrken i motforestillingene. I tillegg førte terrorbalansen aktørene tilbake til problemstillinger som «kill or be killed». Den teknologiske utviklingen hadde på mange måter satt tvangstrøye på dem som måtte ha moralske motforestillinger, da slike motforestillinger i sin ytterste konsekvens kunne føre til selvutslettelse.

Satellittstyrte presisjonsstyrte våpensystem som globaliserer operasjonsområdet

Vi har ved starten av dette tusenårsskiftet, gjennom Irak-krigen, fått en formidabel demonstrasjon av den eneste gjenværende supermakts nesten grenseløse militære makt. Selv om krigen framviste det ypperste i teknologi, var hovedtrekkene i krigen på mange måter tradisjonell i sin form, og det er derfor grunn til å se ytterligere framover.

I løpet av de neste 25 år vil den teknologiske utviklingen føre til betydelig forbedret overvåkingskapasitet, databehandling, kommunikasjons- og våpensystem. Overvåkningskapasiteten vil ikke bare være rombasert og fra forbedrede droner (ubemannede fly), men forbedret teknologi vil gjøre det mulig å bruke kommersielle fly, kjøretøy og reisende, og endatil dyr, fugler og fisker mv som bærere av slikt utstyr.

Økt datakraft og mer intelligente programmer vil gjøre det mulig å overvåke en stadig større del av alle kommunikasjonssystem. Det digitaliserte samfunnet er sårbart, og det vil bli satset på å kunne bryte seg inn i systemene, for å overvåke, manipulere eller kontrollere offentlige og private datasystem.

Utviklingen vil sannsynligvis gi store ubemannede fly med hypersonisk hastighet. Det er heller ikke usannsynlig at i fremtiden kan bomber «slippes» fra verdensrommet.

Science fiction eller er teknologien allerede tilgjengelig?

Mye av teknologien som er beskrevet i forrige del er allerede i bruk. I fjor kunne vi lese at et militært hovedkvarter i Florida (USA) fjernstyrte en drone og overvåket et kjøretøy med «fiendtlige» personer i den libyske ørkenen. Det ble besluttet å drepe personene, og et presisjonsstyrt våpen ble utløst fra fly i området eller fra andre våpenplattformer.

Man opphever med dette de tradisjonelle dimensjoner i tid og rom for militære operasjoner, og man får en digitalisert fjernhet til målet slik at det i mindre grad representerer kjøtt og blod, men mer et multimediespill.

Den som ikke er med oss er mot oss

Videreføring av den teknologiske utviklingen forventes å bli dominert av USA, i dag ubetinget ledende på militærteknologisk utvikling, og den eneste nasjonen med kapasitet og vilje til å makte dette økonomisk. Videre satsing på denne teknologiutviklingen vil kunne gjøre landet nesten uavhengig av det verdensomspennende basesystemet som i dag er en viktig forutsetning for global makt. Dette vil gi en helt annen politisk handlefrihet enn i dag, bundet som man er til å forhandle med nasjonalstater for kunne bruke baser og utstyr for gjennomfart og overflygning.

I en slik kontekst vil man virkelig kunne få moralske dilemmaer dersom USA viderefører tesen fra krigen mot internasjonal terrorisme, om at «den som ikke er med oss, er mot oss». Deltakere i «koalisjonsstyrker» kan i verste fall bli lakeier under en dominerende supermakt.

Moralske utfordringer i forskjellige typer fredsoperasjoner

Norge har deltatt i mange typer militære operasjoner

Etter den andre verdenskrig har norske styrker deltatt i flere typer militære internasjonale operasjoner. Hovedinnsatsen var lenge knyttet til FNs tradisjonelle fredsbevarende operasjoner under den kalde krigen. Operasjonene kunne ha en meglende rolle, være en nøytral buffer mellom partene, eller ha konfliktdempende og konflikthindrende oppgaver, og var grunnleggende nøytrale til konflikten og partene i området. Kravet om upartiskhet i tjenesten var et prinsipp innrammet i gullskrift, og våpenmakt var tillatt kun i selvforsvar.

Gjennom fredsopprettende operasjoner kan styrken, om nødvendig med våpenmakt, påtvinge partene styrkens mandat. Det blir et skarpere miljø som kan føre til at deltakerne gjennom oppdraget kan få en lavere terskel for uheldige holdninger og handlinger. De internasjonale fredsoperasjoner vi har deltatt i etter den kalde krigen har endret seg vesentlig fra ideene bak FNs fredsbevarende operasjoner, gjennom Natos fredsopprettende operasjoner, til USA-dominerte krigsoperasjoner, og nå sist okkupasjonsstyrken i Irak.

Dagens fredsoperasjoner er mer politisk og moralsk kompliserte enn tidligere

De fredsopprettende operasjonene der man kan påtvinge partene løsninger, setter deltakerne i en situasjon hvor de kan havne på én side i konflikten. De kan dermed bli en part i konflikten, noe som kan være mer utfordrende enn å være upartisk og nøytral. Man kan lett tenke seg hvilke moralske dilemma som kan oppstå dersom deltakeren sympatiser mest med den part avdelingen skal påtvinge en uønsket løsning.

I den nå så aktuelle «kampen mot terrorisme» har vi fått operasjoner der det for deltakerne på bakken kan være meget vanskelig å skille mellom de som virkelig er terrorister, de som svakt støtter disse, de som tvinges til støtte, og de som er passive og endatil motstandere av terroristorganisasjoner. Det er heller ikke sikkert at den offisielle definisjonen av terrorister vil samsvare med det deltakerne i operasjonen vil oppfatte som moralsk riktig. I mange land kaller regimene sine motstandere terrorister, mens andre oppfatter dem som frihetskjempere. En skal ikke se bort fra at vårt militære personell kan få klare moralske dilemmaer i slike operasjoner.

I Irak har Norge for tiden en «militær humanitær avdeling» under britisk kommando, med et «humanitært oppdrag» for sivilbefolkningen, men også et militært oppdrag i okkupasjonsstyrken. Dette virker uryddig for den uinnvidde. Vi kan vel derfor ikke se bort fra at norske deltakere kan komme i situasjoner der de må forholde seg til både faglige og moralske dilemmaer.

Betydningen av høy moral

En betingelse for høy moral er at de militære deltakerne har positive holdninger til oppdraget og de operative mål. Da det blant de amerikanske styrkene i Vietnam-krigen ble stadig lavere moral, var en hovedårsak at deltakerne og den amerikanske opinionen i stadig mindre grad identifiserte seg med oppdraget og de operative mål.

Fra Irak har det kommet fram at det har vært en fallende moral blant de amerikanske styrkene også der, og en hovedgrunn kan være at deltakerne etter hvert har fått moralske problem med å identifisere seg med oppdraget. Det er antagelig ikke uten grunn den amerikanske øverstkommanderende etter ni måneders okkupasjon uttalte at dette er «the most challenging field command for any American officer since the Vietnam War,»2International Herald Tribune, 12. januar 2004.  Med USAs overlegne militære styrke i Irak kan man anta at utfordringene ikke først og fremst er av rent militær art, men i større grad dreier seg om forholdet til sivilbefolkningen og de forskjellige grupperingene i landet.

Disse eksemplene viser hvilken betydning moralen kan ha, ikke minst for operasjoner som ikke oppfattes som direkte knyttet til landets sikkerhet. Det er grunn til å tro at fredsoperasjoner under fjerne himmelstrøk vil komme i samme kategori.

Moralske dilemmaer nå og i framtidige operasjoner

I framtidige fredsoperasjoner vil ny teknologi i enda større grad enn i dag gi en global sammenbinding av overvåkning, kontroll og våpensystemer. I moralsk sammenheng er den største faren ved den teknologiske utviklingen at vi fjernt fra selve konfliktområdet kan ramme mål med stor virkning. Vi ser en tendens til dette i «krigen mot terrorisme», der man vil bekjempe ondet med å bombe «terroristbaser» og lignende i fjerne strøk.

Slik fjernbombing er en besnærende tanke, ikke minst da den utsetter egne styrker for minimale tap. Men denne bruk av stridsmidler kan imidlertid føre til en fjernhet som distanserer de militære aktørene fra de moralske problemstillingene de eventuelt ville ha hatt dersom de hadde hatt nærmere kontakt med selve operasjonsområdet. Man er i ferd med å redusere effekten og betydningen av de moralske «sensorene».

Også i framtiden må vi regne med at som hovedregel vil det fortsatt være behov for å ha militært personell i selve konfliktområdet. Et påtrengende spørsmål blir da om det er en fare for at dette personellet blir fratatt mye av det operative ansvaret, da ny tekologi muliggjør sentralisert fjernledelse. Som følge av dette kan de som har nærhet til menneskene i konflikten bli utøvere av tiltak som bestemmes av de som er avstandsmessig skjermet for mange moralske problemstillinger. For de med nærhet til konflikten kan dette bli en vanskelig situasjon.

Konfliktene er skapt av menneskene, og det er bare gjennom mellommenneskelige relasjoner og påvirkning de kan løses. Derfor blir fredsstyrker på bakken aldri uaktuelle. Skal vi lykkes med internasjonale fredsoperasjoner, er det en grunnleggende betingelse at styrken oppfattes av partene som nøytral, upartisk og med høy grad av integritet.

Tilbakemelding fra et etikkseminar

Stabsskolestudenters syn på noen viktige påstander

På et etikkseminar arrangert av Feltprostkorpset i 2003 spurte jeg de vel 40 deltakerne fra stabsskolene om hvor viktig det var å være nøytral og upartisk i internasjonal tjeneste, og om sympati med en av partene i konflikten kunne influere på egen evne til å opptre upartisk.

pacem-1-2004-hjelmervik-ness-fig-1

Som tabellen viser var seminardeltakerne ganske samstemte og entydige om at upartiskhet var en betingelse for å gjøre en god jobb. 3 av 4 mente også at nøytral holdning i forhold til partene var den beste forutsetning for å opptre upartisk. Videre er det verdt å merke seg at 9 av 10 mente at dersom man sympatiserer med en av partene, så påvirker dette evnen til å være upartisk.

Stabsskolestudentene demonstrerte hvor lett man lar seg påvirke

På det samme seminaret gjorde vi en liten test på hvor lett man lar seg påvirke av omgivelsene. Jeg presenterte følgende situasjon og problemstilling: På vei til seminaret skulle jeg med min gamle Mitsubishi krysse en fjordstrekning, og bilen etter meg i ferjekøen var en BMV cabriolet med to flotte, langhårete blonde jenter. Personbiler ble som vanlig dirigert til det lavere dekk, men da det er mer behagelig å kjøre inn på hoveddekket, forsøkte mange å komme på dette dekket. Ved ombordkjøring indikerte både jeg og jentene klart at vi ønsket å komme på hoveddekket.

Jeg spurte så seminardeltakerne først om hvor fergemannen sendte meg, opp eller ned, og deretter det samme for jentene. Så godt som alle mente at jeg ble dirigert til nedre dekk, jentene til øvre, hvilket også var det som hendte. Dette viser klart noe om våre holdninger, og hvordan vi påvirkes av omgivelsene, miljøet og personene vi står ovenfor.

Hva så med våre deltakere i fredsoperasjoner

Ut fra foregående lille test fører dette oss til spørsmålet om hvordan våre deltagere i fredsoperasjoner stiller seg til partene. Lar man seg påvirke i den grad at det virker inn på evnen til å opptre som nøytral og upartisk aktør når oppdraget krever det? Og videre, kan sympati og antipati i forhold til partene påvirke deltakerne slik at dette kommer i konflikt med deres gjennomføring av oppdraget?

Norske deltakeres syn på partene i tre operasjoner

Tilbakemelding fra 3000 deltakere i tre fredsoperasjoner

I en undersøkelse3Se fotnote 1. har nærmere 3000 deltakere fra våre 41 bataljoner i Libanon (UNIFIL), de 5 bataljonene i Bosnia (SFOR) og de 3 første i Kosovo (KFOR) blant annet blitt spurt om deres holdninger til partene ved ankomst4 og ved avreise fra operasjonsområdet.

Libanon og UNIFIL

For de vel 20 årene vi var i Libanon, og de 41 bataljonene vi hadde der, ble undersøkelsen gjennomført i to deler: Første del etter de 17 første bataljonene (UNIFIL 1), og andre del etter den siste bataljonen (UNIFIL 2). Diagrammet viser gjennomsnitt for disse to periodene.

pacem-1-2004-hjelmervik-ness-fig-2

Det bemerkelseverdige er at i den første bataljonen var nærmere 70% «mest for Israel» ved ankomst, mens for siste bataljon, 21 år senere var det bare ca 10% som hadde dette synet. Ved avreise fra Libanon, fra første til siste bataljon, var bare 10-15% «mest for Israel». Ved avreise, og gjennom hele engasjementet, var det en økende del som sympatiserte mest med den andre parten i konflikten, økende fra ca 5% i første bataljon til ca 45% i siste.

Bosnia og SFOR

For de 5 bataljonene i Bosnia finner vi et helt annet mønster sammenlignet med Libanon

PACEM 1 2004 - Hjelmervik Ness fig 3

Ca 80% mente de hadde et nøytralt syn i forhold til partene ved ankomst, og det var omtrent samme verdier avreise. Det var nesten ingen som sympatiserte «mest med serberne» ved ankomst, men ved avreise økte dette til ca 10%. Holdningen til den andre parten i konflikten endret seg altså ubetydelig.

Kosovo og KFOR

I Kosovo omfatter undersøkelsen de 3 første bataljonene, og her finner vi et lignende mønster som for Libanon.

pacem-1-2004-hjelmervik-ness-fig-4

Som søylen helt til venstre viser hadde 54% av deltagerne ved ankomst et nøytralt syn på partene, 36% var «mest for kosovo-albanerne» og 10 % mest for kosovo-serberne. Ved avreise har dette endret seg til at nøytralgruppen ble redusert fra 54 til 35%, de som var «mest for kosovo-albanerne» ble redusert fra 36 til 2%, og de som var «mest for kosovo-serbere» økte fra 10 til 63%.

De tre neste søylene viser verdiene ved ankomst for bataljon 1, 2 og 3, og de tre siste søylene viser verdien ved avreise for de samme bataljonene.

Sammendrag av observasjonene

Deltakerne kom fra Norge til operasjonsområdet med sine holdninger i forhold til partene og konflikten, og skulle ut fra dette forholde seg upartisk i tjenesten. Det er derfor interessant å observere at

  • i Libanon og Kosovo var de fleste for den ene parten eller nøytrale da de kom til operasjonsområdet, og fra 75-50% skiftet syn under tjenesten, til den andre part eller nøytral
  • i Bosnia var det en stor nøytralgruppe da de kom til operasjonsområdet, og dette endret seg lite under tjenesten.

Hvorfor skiftet så mange sympati i Libanon og Kosovo, men ikke i Bosnia?

Sammen med andre deler av undersøkelsen samt annen informasjon er det grunn til å tro at når så mange var «mest for Israel» ved ankomst i den første del av engasjementet, så reflekterer dette synet i den norske befolkningen da operasjonen ble satt inn i 1978. Når så dramatisk mange endrer syn i operasjonsområdet, kan dette blant annet tilskrives at man fikk et annet og mindre fordelaktig syn på Israel gjennom tjenesten.

Det store skiftet i Kosovo, fra pro kosovo-albansk til pro kosovo-serbisk sympati kan ikke forklares ut fra tidligere kjennskap til konflikten og folkene i området. Det er mer nærliggende å tro at fjernsynsdekningen (i Norge) av konflikten i stor grad framstilte ensidig den kosovo-albanske delen av befolkningen som offer. Da Kosovo-deltakerne så massivt endret syn under tjenesten, kan dette være som en følge av at den informasjonen de hadde før tjenesten, ikke var i samsvar med det de opplevde og registrerterte i operasjonsområdet.

Tilbakemeldingene fra deltakerne i Bosnia, i forhold til Libanon og Kosovo, er interessant på to måter. For det første er det et helt annet mønster i forhold til de to andre operasjonene idet det var en stor nøytralgruppe ved ankomst til operasjonsområdet, over 80%. For det andre endret denne gruppen seg ubetydelig under tjenesten. Var årsaken til dette at egen forståelse og informasjon om konflikten da de dro til operasjonsområdet, stemte med det de erfarte under tjenesten? Eller var miljøet og konflikten i seg selv slik at den ikke engasjerte til meningsendringer? Jeg har ikke funnet svar på disse spørsmålene, men forholdet til partene kan ikke ha vært et utfordrende tema for deltakerne i denne operasjonen.

Kan massiv sympati for en av partene påvirke avdelingens løsning av oppdraget?

Tilbakemeldingene fra deltakerne forteller oss noe om holdninger før man startet utenlandstjenesten, og betydelige endringer gjennom erfaringene fra operasjonsområdet i Libanon og Kosovo. Når det også er slik massiv sympati eller antipati til en av partene i konfliktområdet, kommer vi ikke unna spørsmålet om dette kan ha påvirket deltakerne i forhold til løsningen av oppdraget. Og, når så mange skifter syn i Libanon og Kosovo, er det grunn til å spørre om dette har gitt deltakerne både moralske og faglige dilemmaer som kan ha påvirket deltakerne i tjenestesammenhenger.

Påvirkes deltakerne av partene i operasjonsområdet?

I varmen øverst på samfunnets totempåle

Når deltakerne kommer til operasjonsområdet og får nærhet til konflikten og menneskene der, gir dette en mye sterkere påvirkning enn det man blir utsatt for i det hjemlige miljøet. Stikkord her er makt, penger, våpen, andre kulturer, partene med videre. All erfaring viser at man vanligvis blir mer positivt påvirket av de med innflytelse i forhold til dem uten, på samme måte som de med innflytelse får lempeligere behandling enn andre. Undersøkelser bekrefter at «rene, pene og pengesterke mennesker» ofte får en mildere behandling i rettsapparatet enn de lenger nede på samfunnets totempåle. Det er vel ingen grunn til å tro at ikke deltakerne i fredsoperasjoner lar seg påvirke på samme måte?

Hvordan påvirkes deltakerne i fredsoperasjoner

I det miljøet deltakerne opererer, reagerer de på påvirkninger trolig tilnærmet lik det man ville gjort under hjemlige forhold, og forholder seg deretter. La oss utdype dette gjennom noen generelle eksempler:

  • Fergemannen og seminarundersøkelsen som nevnt ovenfor
  • Jeg fikk oppgradert hotellrom av den kvinnelige resepsjonisten, noe min kone som ofte bruker hotellet, aldri hadde fått
  • Vi kjenner begrepet «klær skaper folk», og at stilling og stand gir fordeler
  • Palestinerne undres over hvorfor det internasjonale samfunnet sterkt kritiserte Irak for ikke å etterleve FN-resolusjoner, mens Israel, som har minst like mange resolusjoner de ikke etterlever, slipper mye lettere unna
  • Vi lar oss mindre påvirke av en katastrofe i Afrika enn i et vestlig land
  • Vi godtar en kristen svigersønn eller datter mer enn en muslimsk
  • Sjefens sex-overgrep mot den underordnede er ikke så «grovt» som mot vennens datter
  • Sist men ikke minst, sympati og antipati kan være styrt av «rasistiske» holdninger

En enkel problemstilling i operasjonsområdet

Soldaten på en veipost kontrollerer deltakere både fra parti A og B. Dersom han stiller seg nøytral til konflikten og partene, vil han da ha gode forutsetninger for å være upartisk i sin tjeneste? Dersom han har klart sterkest sympati for A og deres sak, vil han da være helt upartisk, men kanskje gjennomføre lempeligere kontroll av A i forhold til B? Vil partene i konflikten merke at kontrollen ikke er den samme, og vil det få betydning for samarbeidsklimaet?

Dersom han etter en stund skifter sympati fra A til B, vil dette påvirke hans holdninger og kontrollfunksjonene? Vil han ved et slikt skifte, om ikke tidligere, kunne få et moralsk og etisk dilemma? Dette er et banalt enkelt eksempel, men kan lett overføres til mer kompliserte situasjoner høyere opp i det militære hierarkiet.

Kan sympati eller antipati styre våre handlinger mer eller mindre ubevisst?

Det er velkjent at sympati eller antipati i forhold til andre kan påvirke holdninger og handlemåter. Noen vil hevde at selv om man føler mer sympati for og foretrekker en part i en konflikt, vil det derav ikke følge at man ikke er upartisk i tjenesten. All erfaring viser dessverre at den man føler mest sympati med, den vil også få fordeler, og dette kan bevisst eller ubevisst styre våre handlemåter.

Propagandamessig og politisk påvirkning

Påvirkes deltakerne systematisk i operasjonsområdet?

I alle militære operasjoner blir deltakerne utsatt for påvirkning både fra motparten og egne, for å svekke, eller bygge opp moralen. Det vil alltid være en kamp om deltakernes sinn. Det er ingen grunn til å tro at det er noe unntak for fredsoperasjoner. I Libanon ble UNIFIL-deltakerne utsatt for major Haddads av og til hånende lokalradio, og Jerusalems Posts reportasjer kunne være både kritiserende og syrlige. Nå er kommunikasjonsmidlene mer mangfoldig og metodene mer sofistikert, men vi kan også nesten daglig observere enkle og virkningsfulle gatedemonstrasjoner mot f eks okkupasjonsstyrken i Irak. Om denne form for påvirkning bare skulle ha begrenset effekt, skal en ikke se bort fra at over tid kan «mange bekker små gjøre en stor å».

Påvirkes deltakerne bevisst på den hjemlige arena?

Deltakerne, som øvrige samfunnsborgere, påvirkes også gjennom den hjemlige politiske debatt og ledernes utsagn. Når president Bush motiverer USA for den forestående krigen mot Irak med at det blir en krig mot en despot som truer verdensfreden og nasjonens sikkerhet med masseødeleggelsesvåpen, så må vi regne med at dette ikke bare er rettet mot opinionen, men også for å bygge opp om de militære deltakernes aksept av oppdraget og de operative mål.

Når statsminister Blair følger opp argumentasjonen med å hevde at masseødeleggelsesvåpnene kan «utløses på 45 minutter», så forsterker han Bush sin argumentasjon for sine egne målgrupper. Både Bush og Blair kunne spille på slike argumenter da det var skapt et scenario der terrorisme og Saddam i Irak var en trussel mot nasjonenes sikkerhet.

Når statsminister Bondevik skal motivere for norsk deltagelse i okkupasjonsstyrken etter krigen i Irak, tyr han til grep som en «militær humanitær operasjon», i forvissning om at noe mer «krigersk» neppe vil få politisk aksept i Norge.

De tre B`ers argumentasjon fikk neppe langvarig virkning på hjemmearenaen, og fikk enda kortere aksepttid blant de militære deltakerne i operasjonsområdet. De erfarte raskt at kartet ikke stemte med terrenget, noe deltakerne kunne oppfatte som feilinformasjon, den største tabbe en kan foreta seg innenfor informasjonsvirksomhet.

Sist, men ikke minst, kan media ha en meget sterkt påvirkningskraft. Når så mange av våre deltakere i Kosovo skiftet sympati fra den ene til den andre parten i konflikten etter at de kom til operasjonsområdet, kan de forutgående noe unyanserte reportasjene kanskje være et eksempel på dette.

Påvirkes deltakerne gjennom forberedelsene forut for operasjonene?

Gjennom utdanningen forut for operasjonene får deltagere omfattende informasjon om konflikten, operasjonsområdet og oppdraget. Dette skal være den best tilgjengelige informasjon, tidsriktig, korrekt, nøytral og nøktern. Dersom informasjon ikke er korrekt, vil det ikke bare kunne føre til moralske dilemmaer for deltagerne, men også bidra til svekket tiltro til den militære ledelse.

Når så mange i Libanon og i Kosovo skiftet tyngdepunkt for sin sympati kan man spørre om informasjonen deltakerne fikk gjennom de militære forberedelsene var utilstrekkelig eller feilaktig. Eller var forstillingene man hadde om forholdene så sementert at de ikke lot seg endre før man med selvsyn møtte operasjonsområdet?

Avslutning

Denne artikkelen har satt søkelyset på forholdet mellom deltakere i internasjonale operasjoner og forholdet til partene i området, og om dette kan gi deltakerne moralske dilemmaer som igjen kan påvirke moralen og dermed gjennomføringen av oppdraget. Artikkelen har forsøkt å belyse at

  • Forut for den aktuelle militære opplæring har deltakerne en oppfatning av konflikten og partene
  • Under de militære forberedelser i Norge påvirkes meningene gjennom informasjon
  • I operasjonsområdet påvirkes vi av miljøet, partene og konflikten mv
  • Desto kraftigere inntrykk vi mottar, desto dypere påvirkning
  • Desto dypere påvirkning, desto mer kan våre holdninger til partene og konflikten endres
  • Når våre holdninger endres kan dette influere på deltakernes handlingsmønster
  • Dette kan utfordre og sette på prøve deltakernes evne til blant annet upartiskhet ifm oppdraget
  • Slike utfordringer kan føre til moralske og faglige dilemmaer, noe som igjen kan påvirke moralen negativt og dermed viljen til å løse oppdraget på beste måte.

At deltakerne kommer opp i moralske og faglige dilemmaer er ikke uventet og heller ikke unaturlig. Det viktige er om, og i hvilke grad, militær utdanning gir en robust moral som motvirker holdninger som kan føre til uakseptabel handlinger.

Når den teknologiske utviklingen kan føre til fredsoperasjoner med et globalt operasjonsrom, og derigjennom for mange deltakere fjernhet til selve konfliktområdet, forsterker dette behovet for en vedvarende aktsomhet mht de moralske og etiske utfordringene deltakerne kan komme opp i. En rekke hendinger i krigsoperasjoner, fredsopprettende operasjoner, og også FN-operasjoner, bekrefter at overtramp, eller sågar overgrep, forekommer. Er man realistisk må man også regne med «mørketall».

I det stadig mer uoversiktlige, urene og minelagte farvannet de internasjonale operasjoner nå synes å bevege seg inn i, er det kanskje optimistisk å tro at Forsvarets militære utdanning er tilstrekkelig for å mestre alle moralske og holdningsmessige utfordringer. Kanskje bør man enda mer enn tidligere vektlegge den enkeltes moralske ballast for å mestre de dilemmaer den enkelte kan komme til å stå ovenfor. Det er viktig å ha en kontinuerlig debatt om disse problemstillingene.

English Summary

This article focuses on moral and ethical dilemmas related to participants in international military operations, including peacekeeping operations. Initially, the article discusses moral and ethics in a military context; related to how the military battlefield has changed, from that of ancient times to the high tech environment operations today, and predictions for even more sophisticated military means and conduct of operations in the near future.

The author’s empirical research (note no.1) clearly demonstrates that the participants in UNIFIL, (SFOR) and KFOR, when arriving in the area of operation, had strong sympathies for one of the parties involved in the conflict, and that significant attitude changes could be observed during their tour of duty (diagrams).

In general, it is well documented that one-sided sympathy or antipathy might have an influence on human actions and reactions. It is highly probable that this is also true for participants in peace operations. Examples of human behaviour influenced by either sympathies or antipathies are discussed, and moral and ethical dilemmas are exposed.

There are reasons to believe that these dilemmas could be stronger for personnel in “coalition” operations supporting one of the parties involved in a conflict, compared to traditional UN peace keeping operations, with a neutral and impartial agenda.

A pivotal point in this context is that the present military operations have a global arena, thus creating a significant real and emotional distance between those releasing the weapons, and very often, innocent people in the targeted area. One would expect that this remoteness to casualties and damages, on the one hand may reduce the natural sensitivity to the tragic consequences forced upon other people, and on the other hand, may enlarge the dilemmas such operations induce.

Consequently, the moral and ethical dilemmas participants are facing in the military peace operations of today and to-morrow, should be given sufficient and adequate attention.

 

Fotnoter   [ + ]

1. M H Ness: NUPI-rapport nr 127, 1989 og FOKIVs seminarrapporter nr 1-6, 2000: Spørreundersøkelse med nærmere 3000 deltakere i fredsoperasjonene i Libanon (UNIFIL), Bosnia (SFOR) og Kosovo (KFOR).
2. International Herald Tribune, 12. januar 2004.
3. Se fotnote 1.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.