Bokanmeldelse

Kirkekampens dokumenter

kirkelig-motstand-bokomslagTorleiv Austad: Kirkelig motstand. Dokumenter fra den norske kirkekamp under okkupasjonen 1940-45 med innledninger og kommentarer, Kristiansand: Høyskoleforlaget, 2005. ISBN 978-8-27-634480-6. 298 sider.

Den mest omtalte og dokumenterte perioden i norsk historie er uten tvil årene 1940-1945. Krigen og okkupasjonen har vært en grunnleggende del av norsk identitet og selvforståelse i hele etterkrigstiden. Gjennom tallrike historiske fremstillinger og memoarer har ettertidens generasjoner fått del i tolkninger av krigs- og okkupasjonstidens erfaringer. En sentral del av dette er kirkens erfaringer i denne perioden. Kirken spilte en viktig rolle i den sivile motstand mot okkupasjonsmakten og dens norske støttespillere. I denne kampen hadde det skrevne ord en sentral betydning. Gjennom appeller, rundskriv, paroler og erklæringer ble kirkens syn gjort kjent både for menigheten, offentligheten og de nazistiske myndigheter. Også utenfor landets grenser ble den norske kirkekampen og kirkekampens dokumenter formidlet.

I de første etterkrigsårene ble det publisert en rekke bøker om kirkekampen, skrevet av de som selv hadde opplevd den og hadde vært en del av den. I flere av disse bøker ble sentrale dokumenter gjengitt, i sin helhet eller i utdrag. Et eksempel på dette er H.C. Christie (1945): Den norske kirke i kamp. Det sentrale i disse bøkene er imidlertid fremstillingen og tolkningen av kirkekampens utvikling, sett fra forfatterens ståsted og erfaring. Senere er det kommet flere vitenskapelige bidrag som belyser aspekter ved kirkekampen og kirkekampens dokumenter. Selve standardverket i så henseende er Torleiv Austads doktoravhandling om Kirkens grunn, det mest sentrale dokument fra kirkekampen. Nevnes her kan også Gunnar Heienes arbeider om den mest sentrale person i kirkekampen, biskop Eivind Berggrav og Ragnar Norrmans historiske analyse av Nasjonal Samlings kirkestyre og kirkepolitikk under okkupasjonen.

Det som har manglet har vært en faghistorisk fremstilling av kirkekampen i sin helhet og en systematisk kildesamling av kirkekampens dokumenter. Begge disse manglene er nå i ferd med å rettet opp, gjennom et samarbeid mellom Torleiv Austad og den amerikanske professoren Arne Hassing. Hassing har skrevet en større vitenskapelig fremstilling av den norske kirkekampens historie, som snart vil bli utgitt (s. 9). Torleiv Austads bidrag er kildesamlingen av kirkekampens dokumenter, som nå foreligger.

Hvilke dokumenter som skal tas med i en slik kildesamling er ikke gitt.Kirkekampens dokumenter er ikke et fast og entydig begrep. Kriteriene for utvalget har for det første vært at de i det vesentlige handler om konflikten mellom Den norske kirke og NS-staten. Dette betyr på den ene side at ikke bare dokumenter fra motstandssiden, men også fra NS-regimet er med, selv om hovedvekten av dokumenter er knyttet til den kirkelige motstand. Dette fremstår som hensiktsmessig, ikke bare for det totale bildets skyld, men også for å få en bedre forståelse av motstandssidens dokumenter. På den andre side betyr dette at andre kirkesamfunns dokumenter ikke er tatt med. Det samme gjelder de frivillige kristelige organisasjonene, så vel som lokalmenigheter. Dette er begrunnet i at dokumentutvalget er avgrenset til et sentralkirkelig og sentralstatlig hold. Dette er på imidlertid i sin tur ikke avgrenset til institusjonelle uttalelser og dokumenter i streng forstand. Også taler og artikler fra kirkekampens mest sentrale aktører på begge sider er tatt med (s. 18f). Det er saklige grunner til et slikt utvalg. Imidlertid kan en spørre seg om ikke et utvalg av dokumenter fra organisasjons- og frikirkelig hold ville vært hensiktsmessig til å belyse bredden i kirkekampen.

Et annet sentralt utvalgskriterium er at dokumentene skal ha et tydelig teologisk og/eller kirkelig innhold. Begge leire brukte teologiske argumenter, og det vil være av vesentlig interesse å se hvilke argumenter som ble brukt og hvordan man forholdt seg til motpartens teologiske argumentasjon. Dette betyr imidlertid ikke at dokumentene er uten politiske innslag. Det henger grunnleggende sammen med den spesielle politiske situasjonen i denne perioden, og nettopp denne relasjonen mellom det teologiske og det politiske er sentral i kirkekampen.

Det kommer tydelig til uttrykk allerede høsten 1940 i striden om den nye kirkebønnen, hvor Kirkedepartementet krevde at bønnen for kongen skulle utgå. Dette kravet ble under tvil akseptert av biskopene. Spørsmålet var om det var hensiktsmessig å ta en konfrontasjon på dette punktet. Berggrav hadde på et tidligere tidspunkt pekt på at det lå i et grenseområde, og hvor okkupasjonsmakten eller norske styreorganer med rettsvirkning hadde anledning til å foreta en slik endring. Biskopene møtte imidlertid kritikk for sin forsiktige linje både fra prester og spesielt fra norske lutherske kretser i USA (s. 39ff).

Det kan her nevnes at det finnes en interessant historisk parallell til kravet om sløyfing av forbønnen for kongen i 1940, og det er det tilsvarende kravet fra Kirkedepartementet i 1905 umiddelbart etter Stortingsvedtaket om oppløsning av unionen. Formelt sett var unionskongen fortsatt Norges konge, og prestene hadde i tillegg avlagt troskapsed til ham. Dette gjorde at mange prester reagerte mot kravet, men man fulgte allikevel påbudet fra departementet (Dag Thorkildsen (1987): Unionsoppløsning, kirke og politikk. En undersøkelse av kirkens rolle i 1905, Oslo: Universitetet i Oslo , s. 16f). Selv om det politiske forutsetninger og rammer var fullstendig forskjellig, viser dette at den politiske dynamikk har betydning for det kirkelige handlingsrom.

Hvilken strategi som velges i møte med denne dynamikk er ikke gitt.Det er også kirkekampens utvikling et uttrykk for. Den forsiktige linjen i starten av okkupasjonen ble snart endret. Et eksempel på det er biskopenes svar på Kirkedepartementets rundskriv om forkynnelsen våren 1941. I rundskrivet het det at det «er under den nuværende situasjon inntil videre nødvendig at alle prester enten de står i partiet eller ikke, i sin forkynnelse lar det rent oppbyggelige og det evighetsmessige i evangeliet stå i forgrunnen slik at kirkens gudstjenester ikke berøres av den politiske spaltning som for tiden er et trist faktum i vårt folk». Til dette svarte biskopene at «Det evige ord skal kaste lys over det dagsaktuelle i vårt og alles liv. I en syndens verden er det uunngåelig at der blir ting i den enkeltes så vel som i samfunnets liv som under Guds ords lys får dommen over seg» (s. 83ff).

Her valgte man altså å gå klart ut mot departementets innskrenking av noe så sentralt som forkynnelsens frihet. Her aktualiseres også den tematikken som er anført over, nemlig relasjonene mellom teologi og politikk. Mens departementet tydelig søkte å nøytralisere presteskapet ved å henstille om en upolitisk linje i forkynnelsen, vektla biskopene at forkynnelsen også har en konkret og aktuell side, som også kan innebære samfunnskritiske elementer. Det som imidlertid er verd å merke seg er at Kirkedepartementet allerede i februar 1940, altså før okkupasjonen, hadde sendt et tilsvarende rundskriv hvor man innskjerpet at prestene i de alvorlige tider måtte være upolitiske og strengt nøytrale i sin forkynnelse. Dette rundskrivet ble sendt uten å være forelagt biskopene. Det kom reaksjoner på rundskrivet både fra prester og i de kristelige organisasjonsbladene, men så vidt vites ikke fra biskopene (Kristian Hansson (1945): Stat og kirke. Fredstider og kampår i Norge, Bergen : Chr. Michelsens institutt, s. 84f).

Så kan man spørre seg hva som var den saklige forskjellen i syn i dette rundskrivet og NS-kirkedepartementets rundskriv, og som foranlediget biskopenes uttalelse. Svaret på dette er den fundamentalt forskjellige samfunnspolitiske kontekst i februar 1940 og våren 1941. Denne forskjellen gjorde at statsmyndighetens forsøk på å sette grenser for forkynnelsen var av langt alvorligere karakter. Det var et forsøk på å nøytralisere og passivisere en begynnende kirkelig motstand mot det nye styret.

Et element som ble aktualisert i dette var spørsmålet om biskopenes kirkelige myndighet i forhold til departementets. Dette var en klassisk problemstilling som også før krigen flere ganger hadde vært spenningsfylt, men i konfrontasjon med det nye NS-styret ble den svært konfliktfylt. Sentral her står dokumentet Kirkens orden fra desember 1941 (s. 101ff). Dette dannet et viktig forarbeid for biskopenes og prestenes embetsnedleggelser året etter.

En annen sentral uttalelse er uttalelsen om Ungdomstjenesten fra februar 1942. Selv om denne ikke dreide seg om kirkelige forhold i ordets snevre forstand, dreide det seg om forhold av stor prinsipiell og teologisk betydning, nemlig om ansvaret for barneoppdragelsen. Ungdomstjenesten var et ledd i forsøket på å nazifisere det norske folk, og biskopene tok på teologisk grunnlag skarp avstand fra statens rett til å oppdra barna på bekostning av foreldrenes myndighet. NS-kirkedepartementet søkte på sin side også å begrunne nyordningen teologisk gjennom henvisning til Luthers store katekisme. Gjennom dette ble det synliggjort en vidt forskjellig teologisk tenkning, ikke bare om foreldreretten og oppdragelsen, men også om luthersk toregimentslære og stats- og samfunnsforståelse (s. 115ff).

De anliggender som ble tatt opp både i Kirkens orden og i uttalelsen om Ungdomstjenesten inngikk senere i bekjennelsen Kirkens grunn, som ble lest opp 1. påskedag 1942, og etterfulgt av prestenes embetsnedleggelser. Fra dette tidspunkt gikk kirkestriden inn i en ny fase, hvor størstedelen av de geistlige og legfolket i praksis etablerte en fri folkekirke ubundet av staten, og med sine egne styringsorganer, med Den midlertidige kirkeledelse (DMK) som øverste organ.

Ved frigjøringen i 1945 kom de regulære kirkelige ordninger og strukturer fort på plass igjen. En del av dette var det som ble kalt «sanering» i kirkelige stillinger og verv, hvor prester og andre kirkelige tilsatte med tilknytning til NS ble suspendert. Dokumenter knyttet til dette er også med i kildesamlingen. Det samme gjelder dokumenter knyttet til gjenerverv av presterettigheter. Selv om dette tidsmessig skriver seg fra så sent som 1955 er det allikevel saklig relevant å ha med som del av en dokumentsamling om kirkekampen.

Det er et omfattende og imponerende kildearbeid som ligger bak denne dokumentsamlingen. Å ha disse dokumentene samlet og tilgjengelig er i seg selv av stor verdi for videre studier av kirkekampen. Spesielt verdifullt er det at dokumentene er forsynt med innsiktsfulle innledninger og kommentarer. I tillegg kan her nevnes del 3 som er en grundig, men samtidig oversiktlig teologisk drøfting av den norske kirkekampen. Her settes denne inn i en bred og prinsipiell sammenheng, og synliggjør at kirkekampen under krigen ikke kun har historisk interesse, men at den også er relevant for å forstå kirkens rolle i samfunnslivet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.