Bokanmeldelser og kommentarer

Sønner av Norge

Tone Helene Røkenes: «Sønner av Norge». En studie av den norske bataljonen i Kosovo, perioden 2002-2003. Hovedoppgave, Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap, Universitetet i Bergen, våren 2004.

I ett år arbeidet Tone Røkenes i den norske bataljonen i Kosovo, hvor hun jobbet som assisterende S5 i bataljonsledelsen. Hun forteller hvordan hun ble en del av bataljonen og selv opplevde det meningstapet hun beskriver i oppgaven. Hun intervjuet i alt 35 befal, men som hun selv skriver, intervjuene har hatt en mer korrigerende effekt i forholdet til den deltakende observasjon og feltdagboken. Personlige ytringer og følelser i feltdagboken har hun bevisst valgt å stole på og trekke inn i analysene, selv om hun påpeker at hun i etterkant har reagert negativt på noe av dette. Røkenes framholder også at hun tror hennes bakgrunn som offiser gjorde at respondentene fortalte henne mer.

Oppgaven beskriver at det vokste fra et meningstap hos soldater og befal. Dette skjedde på flere plan. Hovedårsaken til meningstapet finner Røkenes i at soldatene ikke gjorde det de var trent for. I Norge trente avdelingen for militære oppdrag, hun beskriver de ulike øvelsene i forkant, den kompetansen var det knapt behov for i Kosovo – der var det humanitære oppdrag som sto i forgrunnen. Hun betegner det som om tigeren skulle bli pusekatt.

Røkenes peker på at møte med fremmede kulturer i Kosovo ble overveldende for de fleste soldatene. Denne mangelen på forståelse resulterte i en overlegenhetsfølelse, fordi de definerte normalen etter norske standarder. Soldatene var vitne til maktmisbruk, der taperne ofte var minoritetsgrupper. Hva de definerte som kultur, politikk og ikke minst moral var annerledes i deres sosial felt enn det de norske soldatene var opplært til. Avvik fra våre norske normaliseringsidealer, førte med seg at gapet mellom «oss» og «de andre» ble større.

De norske soldatene delte ubevisst samfunnet inn i over- og underklasser, mens majoriteten av samfunnet var bygd opp rundt en klanstruktur. Røkenes trekker fram de ulike verdisystemene i klansamfunnet versus klassesamfunnet, med bakgrunn i sosiologen Pierre Bourdieu. Hun framholder også Karl Weicks påstand om at en organisasjons omgivelser konstrueres ut fra organisasjonens innsamling og analyse om disse omgivelser, som så igjen styrer aktiviteten som blir iverksatt.

Røkenes beskriver de ulike felt (Bourdieu) hun observerer i Kosovo, for eksempel det kosovoalbanske og det kosovoserbiske feltet, og finner at de er relativt autonome i forhold til hverandre. KFOR hadde som oppgave å skape et mulitetnisk felt, mens det faktisk var lokalbefolkningen som bestemte spillereglene for hvordan det skulle være. Røkenes beskriver dette som en herre/knekt relasjon (Hegel), der knekten kunne opphøre makten til herren når han måtte ønske. Dette siste er en spennende analyse, også med tanke på oppstanden i Kosovo våren 2004. Det samme forholdet beskriver hun for øvrig mellom staben og lederne på lavere nivå. Sjefen og hans stab sitter med makten, mens det er troppssjefene og lagførerne som sitter med kunnskapen.

Røkenes påpeker også at fordi de ikke helt forsto mandatet med det de drev med, førte det til en maktesløshet som igjen bygde opp under et meningstap. Virkelighetens teater ble et «fiktivt spill» som ble laget i vår forestillingsverden. Ukjente verdisystemer og en oppdragsløsning soldatene ikke var trent til, førte med seg usikkerhet. Røkenes beskriver også kjedsomheten som etter hvert ble framtredende og de oppkonstruerte oppdragene fra ledelsen for å bøte på dette. Røkenes viser til at dette ble gjennomskuet av soldatene, og at det derfor fungerte negativt – som igjen førte til meningstap.

Leirkulturen blir beskrevet som en bobletilværelse, der det ble lett å fokusere på andre. Røkenes kommenterer Bård Mæland og offentliggjøringen av språkbruken til tidligere troppssjefer i Norbn, og mener han bedrev «symbolsk vold» fordi han besatt mer kulturell kapital en noen av troppssjefene han intervjuet. Mæland opererte i sin «kulturelle habitus» i motsetning til soldatenes «militære habitus». Røkenes beskriver også leiren som et sted for nødvendige utblåsninger.

Røkenes konkluderer med at det ikke er teknologi som blir det viktigste i framtidige fredsoperasjoner. Det er politikk, krigens folkerett, kunnskap om samfunn og kultur, til slutt siterer hun likevel tidligere generalsekretær i FN Dag Hammarskjöld: «Peacekeeping is not a job for soldiers, but only soldiers can do it.»

Dette er en spennende oppgave som beskriver organisasjonen og tjenesten innenfra, og den er ikke ment å være objektiv. Røkenes fortjener mange lesere, ikke minst gjelder det dem som skal ut som ledere i internasjonale operasjoner.

 

 

Are Eidhamar

Krigsskoleprest

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.