Bokanmeldelser og kommentarer

Skadeskutt idealisme

skadeskutt-idealismeBård Mæland: Skadeskutt idealisme. Norsk offisersmoral i Kosovo.Bergen: Eide Forlag, 2004. ISBN 9788251406741. 347 sider

Da smakebiter fra Bård Mælands bok Skadeskutt idealisme. Norsk offisersmoral i Kosovo ble publisert i fjor, medførte det oppslag i media og noen skarpe reaksjoner fra sentrale personer i Forsvarets øverste ledelse.1Noen av Mælands funn ble presentert i «Alle skal behandles likeverdig og med respekt, uansett bakgrunn»? Forsvarets verdigrunnlag og norske offiserer i KFOR», IFS-info nr 3/03. Nå foreligger hele boken, og leserne får en mulighet til å danne seg et helhetlig inntrykk av Mælands forskningsprosjekt.

Mæland har intervjuet 15 norske offiserer (primært troppssjefer) enten under deres tjeneste i Kosovo eller rett etter hjemkomst. Offiserene tjenestegjorde i Kosovo i perioden 2000-2002.2Trolig på grunn av anonymitetshensyn framgår det ikke om de kommer fra to, tre eller fire ulike kontingenter. Det virker som alle er fast ansatt i Forsvaret og «uteoffiserer» (altså at de ikke har ansvaret for oppgaver knyttet til driftingen av KFOR, men mer direkte til oppfyllelse av styrkens mandat), men dette sies ikke eksplisitt.

Mælands studie er en av de første av denne typen i Norge, og han tegner et interessant bilde av noen sentrale aspekter ved norske utenlandsoperasjoner. Dybdeintervjuene får fram en annen type informasjon enn for eksempel de spørreundersøkelsene som tidligere har blitt foretatt om motivasjon og holdninger hos norske soldater og offiserer i utenlandsoperasjoner. En annen fordel med metoden sammenlignet med spørreundersøkelser, er at offiserene selv får ta del i tolkningen av egne opplevelser og utsagn. Her syns jeg Mælands bok er mer interessant enn for eksempel Eva Johanssons studie av svenske UNPROFOR- og IFOR-styrker som er basert på spørreskjemaundersøkelser.3Johansson, Eva, The UNknown Soldier: A Portrait of the Swedish Peacekeeper at the Threshold of the 21stCentury, (Karlstad: Karlstads universitet, 2001.

Hovedinntrykket er altså at Mæland lykkes godt med å formidle noen av de utfordringene norske styrker møter i en uteoperasjon hvor spenningsnivået ikke lenger er særlig høyt. Spesielt for lesere som ikke har noen spesielle forkunnskaper om temaet, gir boken et godt bilde på hva norske styrker faktisk gjør i disse operasjonene, og dette er verdifullt i seg selv. Men boken har også kvaliteter for dem som er mer profesjonelt opptatt av disse temaene. Undersøkelsen er delt i tre hoveddeler som fokuserer på henholdsvis bruk av makt, holdninger til lokalbefolkningen og andre troppebidragsytende nasjoner, og forståelse av egen rolle. I alle delene reiser Mæland interessante problemstillinger.

Sindighet: om bruk av makt

I del 1 som omhandler maktanvendelse og maktforståelse, sier Mæland at fredsoperasjoner handler om «å ikke tape» i motsetning til krigsoperasjoner som handler om å vinne. Boken viser imidlertid at dagens fredsoperasjoner omhandler mye mer enn ikke å tape. Den militære delen av dagens fredsoperasjoner handler vel først å fremst om å forhindre uønsket voldsbruk og bekjempe kriminalitet. Ut over denne primærhensikten, gjøres det også mye humanitært og tillitskapende arbeid. Her gir intervjuobjektene gode og konkrete eksempler på de vanskelige dilemmaene de møter. Det grunnleggende problemet er spenningen mellom å bruke makt mot de i lokalbefolkningen som opptrer ulovlig, og samtidig bygge tillit og gode relasjoner til lokalsamfunnet. Hvis man bruker mye makt kan man oppnå resultater raskt, men kanskje også undergrave en fredelig løsning som kan vare også etter at de internasjonale styrkene har trukket seg ut. Hvis man bruker lite makt, er det fare for at de gruppene i samfunnet som motarbeider fredsløsningen, blir dominerende og respekten for den internasjonale styrken går tapt. Intervjuene viser at norsk praksis i forhold til disse avveiningene kan variere mellom kontingenter og offiserer selv om alle er utstyrt med de samme engasjementsreglene og det samme soldatkortet.4Soldatkortet er en kortversjon av oppdragets engasjementsregler. Noen offiserer ønsker å praktisere en tøffere linje, mens andre legger mer vekt på forhandlinger og overtalelse.

Mæland beskriver den norske maktbruken med begrepet sindighet.5Mæland s. 132. Det definerer han som en kombinasjon av treghet og fasthet, å være energisk og rolig, sta og fleksibel. Videre sier han at denne tilnærmingen er et resultat av den norske mentaliteten. Selv om Mæland langt på vei kan ha rett i dette, syns jeg ikke begrepet sindighet eller Mælands analyse tilfører særlig mye utover det som kommer fram i intervjuene. Materialet hans gir heller ikke dekning for noe mer. Mæland har ikke forsket på hva som faktisk skjer ute i operasjonene. Hans materiale omfatter bare norske offiserers opplevelser av det. Så mens Mæland lykkes godt med å få fram dilemmaene som norske styrker opplever, er den videre drøftingen av dette for lite konkret til å bli særlig givende.

Når det gjelder norske styrkers bruk av makt i internasjonale operasjoner, er det mange interessante problemstillinger å ta tak i. Det er for eksempel en utbredt oppfatning både innenfor og utenfor Forsvaret at «den norske tilnæringen» til fredsoperasjoner er den beste.6Mæland bygger for øvrig også opp under denne antakelsen. Samtidig er norske offiserer svært kritiske til nesten alle andre lands tilnærminger. Her hadde det vært interessant å undersøke hva land som velger en annen tilnærming enn «vår», synes om den norske løsningen, og da tenker jeg ikke på den høflige rosen som kommer til uttrykk i offisielle takketaler. En annen interessant problemstilling er hvordan ulike tilnærminger til bruk av makt kan forklares. Er det riktig at det skyldes ulike nasjonale kulturer eller mentaliteter, eller finnes forklaringen i et bevisst valg av trening, utdannelse og doktriner innenfor de ulike lands væpnede styrker?

Avsondring: om de fremmede

Kapittelet som omhandler offiserenes holdninger til lokalbefolkningen og andre aktører i området (det sivile FN-apparatet og andre NATO-styrker), er den delen som har utløst kritikk fra sentrale ledere i Forsvaret. Kritikken har gått på to forhold: At undersøkelsen ikke er representativ (Sverre Diesen) og at Mæland har feiltolket intervjuobjektenes utsagn (Robert Mood). Når det gjelder den første innvendingen, hevder Mæland ikke at disse holdningene har vid utbredelse i Forsvaret eller er representative. Generaliserbarheten er av et annet slag. Gjennom intervjuene får Mæland fram hvordan opplevelser i uteoperasjoner faktisk kan skape rasistiske holdninger. Han gjør det lett å forstå at sterke opplevelser av for eksempel kvinne- og barnemishandling kan skape negative følelser i forhold til en hel folkegruppe. Jeg tror de færreste av oss med hånden på hjertet kan si at slike reaksjoner er helt fremmede for oss. Mælands studie inviterer dermed ikke til fordømmelse av offiserene, men heller til nyttig refleksjon over hvilke grep Forsvaret kan ta for å forhindre at slike følelser setter seg fast.

Robert Mood kan ha rett i at Mælands intervjuobjekter er «befal med integritet og mot til å kjenne på sine egne vonde og skumle følelser».7Hærfra nr 2, 2004. Det tjener imidlertid Mæland til ære at han har lykkes med å få intervjuobjektene sine til å snakke åpent om dette temaet som utvilsomt er tabubelagt, i hvert fall innenfor politisk korrekte akademiske sirkler.8Mæland oppgir også at han ikke er ukjent for sine intervjuobjekter. Noen har han hatt som elever ved Krigsskolen og andre har han fungert som prest og sjelesørger i forhold til. Dette har nok påvirket intervjuene i noen grad. Sannsynligvis har intervjuobjektene formulert seg på en litt annen måte i møte med en prest og lærer enn hva de hadde gjort i møte med for eksempel andre offiserer. Dette gjør imidlertid ikke bildet Mæland tegner mindre sant. Vi får håpe at intervjuobjektene ikke føler at han har misbrukt tilliten deres og at anonymiseringen er god nok til at de ikke kan identifiseres. Hvis det motsatte er tilfelle, kan det blir vanskelig for andre forskere å få norsk offiserer i tale om vanskelige tema ved en senere anledning.

At han har feiltolket dem, som Mood hevder, er imidlertid vanskelig å finne støtte for. Utsagn om at deler av lokalbefolkningen ikke er menneskelige eller mindre verd enn lillefingeren til en av de norske soldatene, kan vanskelig feiltolkes. Det betyr imidlertid ikke at norske offiserer er rasister, noe Mæland heller ikke hevder. Her kan en feltstudie av danske KFOR-styrker, tjene som kontrast til Mælands tilnærming. Mæland legger vekt på å få fram hvordan slike holdninger kan oppstå i den spesielle situasjonen utenlandsstyrkene befinner seg i. Intervjuobjektene framstår som reflekterte og delvis skamfulle over egne reaksjoner. De skjønner at det bærer galt av sted, men kan likevel ikke fornekte at følelsene er der. Bildet er dessuten langt fra ensidig. Mange forteller også om et oppriktig engasjement og ønske om å bidra til at menneskene som omgir dem skal få et bedre liv.

I Claus Kolds studie av danske KFOR-styrker skapes et helt annet inntrykk.9Kold, Claus, En motstander – som skal hjælpes, Ph.d. afhandling, Roskilde Universitetscenter, 2003. Der presenteres rasistiske utsagn løsrevet fra en ytre sammenheng og studieobjektene (soldatene og offiserene) gis i liten grad muligheten til å forklare hvordan de opplever situasjonen. De framstilles som dumme og ureflekterte – i motsetning til den «gode» forskeren som på trygg avstand sjokkeres over det han opplever. Her er Mælands studie langt mer interessant fordi den lar intervjuobjektene være med å tolke det som skjer. De får en sjanse til å forklare seg og dermed øker også leserens forståelse av deres opplevelser. Mens Kolds studie i grunnen handler mye om hvordan en sivilist opplever møtet med den militære virkeligheten, handler Mælands studie om den militære virkeligheten. Jeg vil anta at den presenterer nettopp det realistiske bildet av hva soldatene ser og føler i en utenlandsmisjon, som Mood etterlyser.10Her må jeg ta forbehold om at jeg selv ikke har noen militær bakgrunn, bare har vært på kort besøk i en norsk utenlandsoperasjon, og derfor kjenner til denne virkeligheten primært gjennom andres beskrivelse av den.

Rolleforståelse: Humanitær militær

Den siste delen er studiens svakeste. Den virker tynt dokumentert – her er det langt mellom sitatene – og de teoretiske drøftingene virker springende. Mæland har likevel et godt og viktig poeng, som jeg vil prøve å spisse enda litt mer enn Mæland har gjort. Norske styrker fungerer i dag som et utenrikspolitisk instrument. I mange sammenhenger er det viktigste motivet bak norsk deltakelse i internasjonale operasjoner å sikre norske beslutningstakere en plass ved bordet der viktige beslutninger som angår Norges sikkerhet tas. Denne overordnede målsetningen har blitt gjentatt av og er akseptert av Forsvarets øverste ledelse. Mæland peker imidlertid på at dette i mange tilfeller ikke vil være tilstrekkelig meningsbærende for dem som er ute i operasjonen. Mennesker har et behov for å føle at de utretter noe meningsfylt der og da. Hvis denne følelsen mangler, kan det få svært uheldige konsekvenser for avdelingens moral og evne til å utføre oppdraget på en god måte. Selv godt indre samhold, kameratskap og fokus på troppslederoppgaven er neppe tilstrekkelig meningsskapende. Selv om Mælands intervjuobjekter ikke oppgir at de har idealistiske motiver for å tjenestegjøre i Kosovo, synes det likevel å være vanskelig å forsone seg med at man kanskje ikke bidrar til å skape fred i området.11Tone Helene Røkenes’ feltstudie av en norsk bataljon i Kosovo understreker også behovet for å føle at man faktisk bidrar til en løsning av konflikten i operasjonsområdet. (Røkenes, Tone Helene, «Sønner av Norge» En studie av den norske bataljonen i Kosovo, perioden 2002-2003, Hovedfagsoppgave, Institutt for administrasjons- og organisasjonsvitenskap, Universitetet i Bergen, 2004.) Dette behovet har Forsvaret selv innsett i økende grad, og man har i de siste årene utviklet en meningsbærende retorikk knyttet til at denne type operasjoner er en hovedaktivitet for norske styrker. Norske politikere synes i mindre grad å ha tatt dette inn over seg.

Mæland påpeker dette meningsbehovet og foreslår også en løsning på hvordan det kan imøtekommes. Løsningen er at norsk militært personell skal utvikle en identitet som humanitær militær. Spørsmålet er om ikke kjernen i den profesjonelle selvforståelsen i Forsvaret ligger for langt unna det humanitære idealet til at dette vil være det Mæland kaller en bærekraftig rolleforståelse. Andre studier har vist at disse to rollene er vanskelige å kombinere, og at fraværet av det som anses som militære oppgaver skaper sterk frustrasjon.12Ibid, s. 83. For å sette det på spissen: Er du utdannet og trenet til våpenbruk og kamp, kan det oppleves som lite meningsfylt å gå på sosialpatrulje og snakke med gamle damer som er bekymret over at de mangler ved til vinteren. Disse motsetningene går Mæland lite inn på.

Teoretisk er begrepet også problematisk. For det første er definisjonen uklar: Humanitære militære er «soldater som i vid forstand bruker sin militære makt til å fremme betingelser for menneskelig liv og utfoldelse og som gjør det på en måte som samsvarer med det man ønsker å fremme innenfor det militære oppdraget».13Mæland, s. 294. Innebærer dette noe mer enn at utøvelse av militærmakt skal finne sted innenfor folkerettslige rammer? Det er i så fall ikke nytt, og tilføyingen av humanitær foran militær virker påklistret.. Samtidig kan begrepet tjene til å tilsløre virkeligheten. Norske politikere har flere ganger hatt problemer med å stille seg bak de ubehagelige sidene ved militærmakten. Et begrep som «humanitær-militær» vil være fristende å gripe til for dem som ikke vil se i øynene at bruk av militærmakt ikke alltid handler om å bygge opp, men også om å ødelegge eller ramme dem som ønsker en annen politisk løsning enn den som militærmakten stiller seg bak.

Konklusjoner

Alt i alt er det samtalereferatene som er bokens store styrke. Offiserene kommer til orde og gir leseren innblikk i og forståelse for hvordan de opplever den situasjonen de er i. Her har Mæland gjort et viktig nybrottsarbeid i norsk sammenheng. Funnene har også interesse utover den nasjonale konteksten, og fortjener å bli presentert på engelsk for et større publikum. Når det gjelder de teoretiske delene av boken, er jeg mer usikker på hvor mye nytt Mæland har å komme med. Det trekkes inn svært mange ulike teoretiske tilnærminger, og det må nødvendigvis gå på bekostning av dybden i behandlingen av de fleste av dem. Min andre innveding gjelder språket. Det er til tider mettet med fremmedord som selvrelativering, tvetydig akseretningverdimessig superioritet, moralsk stratifisering og virtuell fremmedhet for å nevne bare noen få. Dette gjelder først og fremst de teoretiske delene, hvor man av og til får inntrykk av at noen relativt greie poeng pakkes inn i en svært forvanskende språkdrakt. Der Mæland presenterer intervjuene legges materialet fram på en oversiktelig måte. Her er det mye interessant stoff å ta tak i både for dem innenfor og utenfor Forsvarets egne rekker.

Fotnoter   [ + ]

1. Noen av Mælands funn ble presentert i «Alle skal behandles likeverdig og med respekt, uansett bakgrunn»? Forsvarets verdigrunnlag og norske offiserer i KFOR», IFS-info nr 3/03.
2. Trolig på grunn av anonymitetshensyn framgår det ikke om de kommer fra to, tre eller fire ulike kontingenter. Det virker som alle er fast ansatt i Forsvaret og «uteoffiserer» (altså at de ikke har ansvaret for oppgaver knyttet til driftingen av KFOR, men mer direkte til oppfyllelse av styrkens mandat), men dette sies ikke eksplisitt.
3. Johansson, Eva, The UNknown Soldier: A Portrait of the Swedish Peacekeeper at the Threshold of the 21stCentury, (Karlstad: Karlstads universitet, 2001.
4. Soldatkortet er en kortversjon av oppdragets engasjementsregler.
5. Mæland s. 132.
6. Mæland bygger for øvrig også opp under denne antakelsen.
7. Hærfra nr 2, 2004.
8. Mæland oppgir også at han ikke er ukjent for sine intervjuobjekter. Noen har han hatt som elever ved Krigsskolen og andre har han fungert som prest og sjelesørger i forhold til. Dette har nok påvirket intervjuene i noen grad. Sannsynligvis har intervjuobjektene formulert seg på en litt annen måte i møte med en prest og lærer enn hva de hadde gjort i møte med for eksempel andre offiserer. Dette gjør imidlertid ikke bildet Mæland tegner mindre sant.
9. Kold, Claus, En motstander – som skal hjælpes, Ph.d. afhandling, Roskilde Universitetscenter, 2003.
10. Her må jeg ta forbehold om at jeg selv ikke har noen militær bakgrunn, bare har vært på kort besøk i en norsk utenlandsoperasjon, og derfor kjenner til denne virkeligheten primært gjennom andres beskrivelse av den.
11. Tone Helene Røkenes’ feltstudie av en norsk bataljon i Kosovo understreker også behovet for å føle at man faktisk bidrar til en løsning av konflikten i operasjonsområdet. (Røkenes, Tone Helene, «Sønner av Norge» En studie av den norske bataljonen i Kosovo, perioden 2002-2003, Hovedfagsoppgave, Institutt for administrasjons- og organisasjonsvitenskap, Universitetet i Bergen, 2004.
12. Ibid, s. 83.
13. Mæland, s. 294.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.