Bokanmeldelser og kommentarer

En motstander som skal hjelpes

Claus Kold: En motstander – som skal hjælpes. Et feltstudie af militær ledelse i Det danske Forsvars fredsstøttende operationer i Kosovo/a. Ph.d. afhandling, Roskilde Universitetscenter, 2003.

 

Claus Kold har skrevet en phd-avhandling om en dansk bataljon i Kosovo. Den er basert på et feltstudie, med lange intervjuer med konstabler og sersjanter, egne feltboknotater og egen dagbok. Men avhandlingen er også en rik kilde for filosofiske spørsmål om hva dannelse er, hva ledelse er og hva vitenskap er.

Claus Kolds avhandling reiser mange og viktige spørsmål. Spørsmål som er av den største viktighet å besvare når Forsvarets oppgaver i større og større grad blir sivilisering (fredsskapende) og statsbygging (institusjonelle betingelser for stabilitet).

Blant de spørsmålene denne anmelder fant mest utfordrende var:

a) Hvordan kan en organisasjon tilpasset ett sett av oppgaver (krig) fungere når den stilles overfor et helt annnet sett av oppgaver (fredsskapende- og konfliktforebyggende)?

b) Hvordan kan et føydalt ledelsesbegrep (basert i et hierarki gitt av Gud), forankret i før-demokratiske (dvs. føydale, der adelen/offiserene bestemte) prosesser, fungere sammen med individuell og organisatorisk læring?

c) Hvorfor er soldatenes hverdagsspråk preget av rasisme og en til dels ekstrem sex-fiksering?

Det første spørsmålet er hvordan en organisasjon som er forankret i forsvar av det territorielle og skal møte konflikter som oppsøker organisasjonen, fungerer når det er verdier som skal forsvares og det er Forsvaret som oppsøker konfliktene heller enn omvendt. Organisasjonsteorien har som en bærende hypotese at det er en sammenheng mellom hvordan en organisasjon er organisert og de oppgaver den skal løse. Spørsmålet til Kold er derfor velkjent for en organisasjonsteo­retiker. Og han besvarer på en overbevisende måte hvorfor den tradisjonelle militærorganisasjon var organisert som et hierarki med krav om absolutt lydighet. Spørsmålet er om den samme organisasjonsform er tilpasset det som kalles fredsbevarende operasjoner. Og her svarer Kold nei.

For aktører og redskaper er ikke atskilte fenomener. Drar man i fredsbevarende operasjoner med en organisasjon og ledelse skapt for krig, med uniformer, utrustning, pansrede vogner og militære rutiner så skaper dette en oppgavedefinisjon og et handlingsperspektiv for aktørene. Og det er ikke sivilisering og statsbygging, men konflikt og makt, sier Kold.

Det andre spørsmålet er forankret i en forestilling om krig som stammer fra tiden rundt 1. verdenskrig. Soldatene skal kjempe, de må ha samhold, kontrollere hverandres frykt og ha rett til å drepe – ja, egentlig lyst til det. Fordi dette gjør dem livsfarlige må de underlegges kontroll av et militært hierarki som er styrt av den politiske vilje og legalitet. Derved sikres det at dette livsfarlige apparat holdes innenfor rammene av et demokrati ved nettopp selv ikke å være demokratisk. Men denne forestillingen om soldater mener Kold er dysfunksjonell i fredsbevarende operasjoner. Fordi soldatenes opplevde organisasjonen som tvang, rutiner og at de bare ble behandlet som kropper, dvs. alltid møtte maktens tale (jeg bestemmer du adlyder), utviklet de ikke egen vilje til å forstå konflikten og fungere konstruktivt i siviliseringen og statsbyggingen. Det ville ha forutsatt at de hadde opplevd å bli lyttet til, være deltakende individer i en oppgaveorientert organisasjon – hadde opplevd talens makt (en dialog hvor det beste argumentet og ikke den høyeste grad vinner diskusjonen).

Det tredje spørsmålet er forankret i Kolds opplevelse av soldatsspråket som han viser uttrykkes i rasisme og porno. Lokalbefolkningen ble systematisk omtalt i rasistiske ordelag og hele samværet var seksualisert der makt språklig kom gjennom fallos – og kvinnelige egenskaper sammenlignes med høner/kyllinger og homoer («som åbenbart også kan bolles»). Men Kold knytter ikke dette til at soldatene er rasister og mannssjåvinister. Det knyttes til at organisasjonen gjennom å behandle dem bare som kropper fratar dem egenverd og produserer meningsunderskudd. De er fratatt egne meningsfulle verdensbilder og de viser sin motstand mot dette gjennom feillæring som på grunn av systemets hierarkiske autoritære ledelsesformer forskyves mot ikke-tilsiktede objekter som lokalbefolkning og det annet kjønn, som begge omtales i nedsettende ordelag.

Kold feller slik en hard dom over den danske militærorganisasjonens måte å fungere på i Kosovo. Og han har i den danske debatten i ettertid brukt sine funn til å forklare de overgrep som begås av både amerikanske og danske soldater i Irak – der skytset, i følge Kold, ikke bør rettes mot de enkeltindivider som tiltales, men mot den organisasjon de inngår i.

Kold konkluderer selv med at Forsvaret er uegnet til å bli sendt i internasjonale fredsoperasjoner – og at den refleksjon han gjør omkring form og innhold må reflekteres både av de politiske og militære myndigheter.

Claus Kold sin avhandling er naturligvis mye mer enn dette. Den er på over 460 sider. Den begynner med et meget langt første kapittel der Kold fører oss gjennom vitenskapens historie, sterkt inspirert av Fritjof Capras post-cartianske forståelse, for så å konkludere med at han vil bruke Grounded Theory (altså gå fram teoriløst ved å la det empiriske felt, dvs. observasjonene skape kategoriene han skal analysere med). Han burde kanskje nøyd seg med å skrive det siste. Andre kapittel er en analyse av offisers- og soldatrollen slik den utviklet seg fra middelalderen og framover. Tredje kapittel er pilotstudien som var en første reise til Kosovo, mens fjerde kapittel er hovedstudien. I det femte kapittel trekkes både empiriske og teoretiske konklusjoner.

For denne anmelder er nok avhandlingen i lengste laget. Side opp og side ned med råutskifter av dagboknotater og intervjuer som det er svært mye av i kapittel 3 og 4 gir selvfølgelig leseren en mulighet til å følge med på ferden, og gripe forfatteren i urimelige tolkninger. Men det vekker også mistanken om dovenskap hos forfatteren. Jeg vil imidlertid tro at det er de kontroversielle konklusjonene som gir Kold dette ekstra behovet for å dokumentere. Men han burde nok satt foten ned langt tidligere og sagt at nok er nok.

En leseanvisning fra min side vil være å begynne med kapittel 5 og så lese i kapittel 4 for å se om det er dokumentert tilstrekkelig.

Selv om Kolds avhandling reiser mange viktige – og til dels livsviktige spørsmål for den militære organisasjon er det ett som savnes: Hvis Forsvaret er uegnet til å delta i sivilisering og statsbygging i konfliktområder – hvem skal da gjøre det? Et Forsvar skal fungere i krig – og hvis det er en vits å ha et forsvar er det også fordi vi ønsker at det skal vinne krigen. Dette må bestemme dens organisasjonsform. Dermed ikke sagt at denne formen må være føydal – tvert imot er det i dag en oppskrift for å tape krigen. Kanskje vi trenger to militære organisasjoner? En som skal vinne krig og en som skal skape fred? For også den siste må kunne håndtere krigslignende forhold, som konfliktene en skal skape fred i fort kan eskalere tilbake til.

Hvis dette er det ideelle svaret så er det i liten grad i tråd med gjeldende budsjettrammer, både i Danmark og Norge.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.